hits

Nå skriver jeg 2018

Da har jeg klart å oppdatere meg frem til året vi nå er inne i.
Jeg må ta med en liten historie fra nyttårsaften først, som Husfruen og jeg skulle feire alene sammen med pelsdottene her i Casa Baste.

Det har vært tradisjon hos oss i mange år med kalkun på den siste dagen i året.
Siden vi i år bare skulle være 2 personer, syntes vi det var litt drøyt å kjøpe en kalkun på 3-4 kg.
Det ville jo bli utrolig mye mat, og vanskelig å få spist opp.
Jeg foreslo en kalkun-fileet, men det mente Husfruen ikke var bra nok.
Hun lager nemlig en meget spesiell saus, der sjyen fra kalkunstekingen er vesentlig.
Den ville hun ikke få med fileeten mente hun.
Hun fyller også kalkunen med appelsin og hvitløk, noe som bidrar i stor grad til den spesielle sjyen.

Vi sto og diskuterte dette ved kjøttdisken hos vår lokale Consum-butikk.
Valget falt på en høne, en god del mindre enn den minste kalkunen vi fant, og en størrelse som kunne passe formålet.
Da skjedde det som jeg gjorde meg meget glad for at vi var i en spansk butikk.
Husfruen trer fingeren inn bak på høna gjennom plastforpakningen.
-Er det plass til noe inne her da?
Jeg begynte å skoggle, og når hun fant ut hva hun sa, og gjorde, skjedde det samme med henne.

Vi ble begge glad for at det ikke var noen som hørte akkurat den kommentaren.
Et par spanjoler tittet litt ekstra på oss men det var heldigvis alt.

Resultatet ble faktisk forbausende bra. Høna fylt opp med appelsin og hvitløk gav den sjyen Husfruen ønsket så den ble omgjort til hennes etter hvert så berømte saus.
Smaksforskjellen på høne og kalkun skal jeg ikke begynne å diskutere.
Jeg merker den i hvert fall ikke.

Når nyttårsmiddagen var inntatt, var det bare sette seg ned å vente på rakettene kl 24.
Heldigvis er det litt mer disiplinert her i Spania i forhold til Norge når det gjelder slikt.
Her fyres det stort sett av raketter rundt midnatt. Ikke i en hel uke som ofte skjer i Norge.
Takket være broren til en islandsk nabo som fyrte opp en hel haug raketter rett utenfor stuevinduet vårt for noen år siden har vi dessverre fått skuddredde hunder.
Så akkurat den kvelden er det litt ekstra styr med pelsdottene her i huset.

Som den siste delen av 2017, kommer den første delen av 2018 til å handle om vårt vennskap og turer med Præriegjengen.
Anne-Lise og Leif. Samt deres hunder Cesar, Cita, Chan, Cato og Chico.


BorderTroppen på tur, sammen med Cato og Chico.

Egentlig kommer det nok mest til å handle om Chico, en valp som de tok til seg rett før jul.
Funnet på gata av ansatte på en Farmacia, som overtalte dem til til å ta seg av den lille krabaten.
Det er en kjent sak i nærmiljøet at Anne-Lise og Leif virkelig er dyrevenner.

Vi hadde vårt første møte med Chico ute hos dem, der det populært kalles Prærien.
De bor på en finca rett utenfor Los Montesinos. Et flott sted med basseng og stor tomt.
Ideelt for hundeglade mennesker.

Når de sa seg villig til å ta ansvaret for Chico var de nok ikke helt klar over hva de gikk til.
Chico var en tøff liten kar, og han krevde absolutt sitt.
Ikke alltid like enkelt med 4 eldre hunder i huset som hadde fått innarbeidet sine rutiner.

Før vi kommer nærmere inn på Chico må vi ta med et litt trist innslag i historien.
Hunde-eieren har ikke alltid bare lykkelige stunder.


Cato i full fart i Pedrera sammen med Chan og Chico.

Schæferen Cato, som de hadde tatt til seg på prærien for et par år siden begynte å vise litt uheldige tendenser.
Cato var en omplasseringshund som de hadde overtatt. Han ble funnet bundet til en stolpe inne i en hage.
Rett i nærheten lå eieren hans død.
Ingen vet helt hvor lenge han hadde ligget der. Ingen vet heller hva han har opplevd tidligere.
Cato hadde heller aldri vært inne i et hus, så selv når han kom til Prærien ville han sove ute.
Han fikk et stort hundebur ute på terrassen.

Den første som vel merket at ikke alt var helt greit med Cato var nok Tuva.
Som sjefen i BorderTroppen kan hun egentlig være en skikkelig bitch. I hvert fall ved første møte.
Når hun da ser at andre hunder respekterer henne som Sjefen er alt greit.
Dette har vi sett utallige eksempler på gjennom årene.
Når hun blir respektert slik hun mener at hun skal, da kan andre hunder stort sett gjøre som de vil.
Uten at hun bryr seg. De får de bli med i leken, og er en del av hennes flokk.
Dette gjaldt ikke for Cato. Hun klarte rett og slett ikke å la vær å smile til ham når han var i nærheten.
Cass var heller ikke veldig begeistret for Cato. Ved flere anledninger gjorde han forsøk på å gå alene tilbake til bilen når vi alle var ute å gikk tur sammen.
Ganske uvanlig for Cass sin del. Han går sjeldent langt fra meg.

Det ble etterhvert klart at Cato ikke hadde det bra.
Han viste ved et par anledning skikkelig tegn til aggressivitet, og bet faktisk Leif ved tre anledninger.

Det resulterte til slutt at Leif tok han med seg ut til våre veterinærer hos Moby Dick Vets i Pilar de Horadada.
Jose, vår faste veterinær, tok kontakt med en bekjent som drev med schæfere, og omplassering.
Han sa seg villig til å overta Cato, på en betingelse.
Det skulle tas røntgen med tanke på HD, Hofte dysplasi. Hvis det var ok, skulle Cato få et nytt hjem.

Dessverre viste røntgenbildene at Cato hadde en D og en E hofte.
HD graderes fra A til E, hvor A er feilfri, og E er meget alvorlig.
Med en slik diagnose tok Leif den tunge beslutningen om at Cato skulle få slippe.
Utsette den tunge avgjørelsen med tung medisinering, ville uansett bare bli en utsettelse av det uunngåelige.

Når Cato ble borte ble det noe roligere i Præriegjengen også.
Selv om han var en flott hund, hadde nok hans smerter og ubehag ført til en del uro blant de andre der.

Da skal vi tilbake til Chico og hans utvikling.


Husfruen med Chico når vi avtalte at han skulle være hos oss noen uker.

Som Husfruen sa første gang hun traff ham.
-Han er typen jeg ville valgt i kullet den gang jeg konkurrerte med hund. Tøff, uredd og krever absolutt sitt.
Omstendighetene gjorde at hun fikk litt mer rett enn hun kanskje hadde tenkt seg om akkurat det.

Leif måtte i januar ta en tur til Norge for å hjelpe en såkalt kamerat som hadde brukket beinet.
Litt ubeleilig når man er lastebileier uten avbruddsforsikring med fast kjøring og masse oppdrag.
Resultat ble at Leif reiste til Norge for å hjelpe ham, mens Anne-Lise ble igjen med alle 5 hundene.
Ikke den beste løsningen med en meget aktiv valp i huset, siden hun sliter en del med helsen.
Noe som medførte at den aktive valpen fikk litt problemer med utløp av all energien. 
Når han i tillegg barket skikkelig sammen med lille Cesar ble det litt for mye for Anne-Lise og hun ba om hjelp.

Resultatet ble at Chico skulle være hos oss noen uker.
Han gikk nemlig veldig godt sammen med BorderTroppen, og særlig yngstemann Lola.
Hun syntes det var helt greit å få en valp å leke med, og oppdra.
Tidligere hadde hun lekt mye med Tuva, men hun syntes nok Lola begynte i bli litt for gammel til å leke med etter at hun var blitt 4 år.


Chico fant seg raskt til rette i Casa Baste. Se på TV fra so-faen var egentlig helt alright.

Det var litt moro dette med Lola og Chico angående oppdragelse.
Vi så veldig fort mye av det samme hos henne overfor Chico, som vi så hos Tuva når Lola kom hit for 4 år siden.
Som valper fleste var Chico litt bjeffete. Dvs det var en del lyd i ham. Særlig når han skulle leke.
Det fikk Lola plukket av ham ganske raskt.
Begynte han å bjeffe, stoppet hun leken umiddelbart, og snudde seg vekk.
Hun gjorde ikke antydning til å leke med ham før han tidde stille.
Det tok en ukes tid. Da var veldig mye av bjeffingen borte.


Dermed kunne denne typen lek foregå en times tid uten et eneste bjeff. Kun lav murring.

Den første uka Chico var hos oss ble i stor grad brukt for å få ham stueren.
Ned på plenen hver gang han våknet. Etter en ukes tid var vi nesten i mål. Selvsagt hadde vi noen små uhell senere, men det er noe man må regne med.
Vi måtte kjøre samme opplegget med Lola når hun kom i hus.
Som skrevet tidligere hadde hun stått på en terrasse i 3 mnd når vi fikk henne.
Der hadde hun gjort fra seg, med det resultat at for henne var fliser fliser.
Enten de var på gulvet i stua, eller ute på terrassen.

Daglige turer sammen med BorderTroppen gjorde også at Chico fikk ut mye energi.
Noe som resulterte i at han var sliten og sov mye den tiden han var her.


Den første tiden Chico var hos oss likte han ikke vannet i særlig grad. Da ble leken ofte slik.

Den vanlige leken med å kaste pinne i vannet, som BorderTroppen gjerne vil utøve hver dag fortsatte vi med når Chico var med på tur.
Det resulterte selvsagt i at Chico også begynte å vasse litt.
De daglige turene der han kunne løpe sammen med Lola, og etterhvert også Tuva, som godkjente han som et fullverdig medlem av flokken sin gjorde det ganske enkelt å få lært ham litt lydighet.
Et strengt nei, og til slutt ofte bare en pekefinger når han gjorde for mye hyss.

Aktivisering er aktivitet, ikke bare fysisk. Det er også viktig med litt psykisk aktivitet.
Det er for hunder ofte like slitsomt som en lengre tur.


Chico med pusleleke. Under hver plastkopp ligger det en go-bit, og de må løftes vekk, eller skyves vekk for at han skal få tak i dem.

Ganske tidlig når Chico kom i hus ble han introdusert for denne aktiviteten.
Vi gjorde det enkelt.
BorderTroppen fikk løse oppgaven først. Etter tur og i rangordning. Tuva, Cass og Lola.
Chico ble sittende å se på på dem alle 3 mens de løste oppgaven, som de har gjort utallige ganger.
Det er overhodet ikke tvil om at hunder har den egenskapen at de kan lære av hverandre.

Husfruens erfaring med hunder gjennom over 3 år, instruktørutdannelse og utallige kurs innen hundetrening kom også til sin rett.
Det var også bakgrunnen for at vi tilbød oss å hjelpe når Chico ble litt i meste laget.
Husfruen så absolutt potensiale i denne flotte valpen. Det viste seg selvsagt at hun hadde rett.
Selv om det noen dager ble litt slitsomt med en valp i huset, gikk det greit.
Vi merket jo forskjell omtrent fra dag til dag på ham.


Det er jo litt koselig med liten valp i huset også. De første dagene var det veldig stas å sove i senga.

Som sagt merket vi stor forskjell på Chico etter disse ukene.
Når Leif kom tilbake fra turen til Norge, og vi leverte ham tilbake på Prærien tok det bare en dag før vi fikk klar beskjed om at de merket meget stor forandring på ham.
Vi fortsatte selvsagt å gå turene sammen igjen, og det var moro å se at Chico ble mer og mer vant til å leke i vannet.
Dette var etter hvert et vanlig syn når vi satte oss ned på det som vi omtaler som hybelen i Pedrera.


Chico langt ute i vannet sammen med Tuva, mens de leker med pinnen.

Stort sett bader Chico nå på hver eneste tur i Pedrera.
Han vokser og blir også mer voksen.
Mange av valpetaktene er også blitt borte.
Egentlig er det ganske morsomt å se hvor lett og hvor fort det går å oppdra en valp, hvis man bare trykker på det rette knappene.
Vi har i ettertid stadig fått høre at vi hadde gjort en flott jobb med Chico som nå har fått tilnavnet Knokkelhauen av pappa Leif.
Han har vokst seg ganske stor, men blir nok aldri det man kan betegne som en tjukk velfødt hund.
Ikke fordi han mangler mat, men han er bare en blanding av raser som tydeligvis ikke blir spesielt tykke.


Etterhvert er Chico blitt omtrent like stor som Lola, selv om han mangler pelsen som får henne til å virke tjukk.

Så historien med Chico fikk en lykkelig slutt, selv om det en stund virket som han kunne bli litt mye for både Anne-Lise og Leif.
Vi må jo bare få lov å takke for tilliten, når de spurte om vi kunne hjelpe dere å få litt skikk på ham.
Som sagt, det var slitsomt noen ganger, men vi hadde også veldig mye moro med ham.
Han er en herlig valp, som kommer til å bli en fantastisk hund.
Neste skritt nå blir  få ham til å like svømmebassenget deres.
Når det blir litt varmere i været skal vi nok få til det også. Greit å ha det på gode varme sommerdager her i Spania.

I midten av mars reiste Leif nok en gang til Norge, for å kjøre litt buss. Ikke vogntog som sist heldigvis.
Noe han har bedrevet de siste årene i perioder.
Påske er også populær sesong for turbussjåfører.

Vi som er igjen her i Spania får holde koken så lenge og vi fortsetter med våre ukentlige møter i Kaffelaget CBS.
Der møttes en gjeng av oss hver torsdag, sitter ute i sola og snakker med hverandre. Ikke om hverandre.
Til tross for at det har vært en ganske kald vinter her i Spania har vi sittet ute hver eneste gang siden vi startet opp høsten 2017.


Selvsagt må vi også ha litt mat. Spennende og velsmakende spanske tapas. Det er et lunsjtreff.

Med våren kommer også behovet for å bytte ut litt blomster.
Det hender at noe av de ikke kommer seg helt gjennom vinteren til tross at vi hverken har snø eller kuldegrader.
Noen planter er jo også bare ett-årig, så da stikker man innom på et av de utallige hagesentrene i Spania.
Hver gang man kommer til kassa blir man like overrasket.

5-6 ulike planter og blomster koster sånn ca 20-25,- Euro total. 
Selvsagt finnes det masse som er dyrere, men vanligvis det som man kjøper og setter på terrasser og i potter ligger i den prisklassen.


De 4 plantene nærmest på bildet kostet 18,- Euro sammen med en liters-flaske fullgjødsel.

Hawairosen helt til høyre har Husfruen klippet ned som hun vanligvis gjør om våren, så den er på vei for fjerde året på rad.
Det lille Pengetreet i midten av bildet plantet jeg selv i fjor høst, så den er jeg spent på hvordan blir i løpet av sommeren.
Vi synes det er helt greit å ha litt planter ute i røykerommet på terrassen i 1. etasje.

Det er litt rart dette med hvordan quinder og vi menn tenker totalt anderledes når det gjelder en del ting.
En del ganger tenker vi menn mye mer komplisert enn quindene vi tilbringer tiden sammen med.
Jeg fikk et meget godt bevis på det når vi totalrenoverte leiligheten i 2012.
Jeg hadde tenkt, tegnet, skissert og tenkt mer gjennom de 12 årene jeg hadde hatt leiligheten.
I den forbindelsen hadde jeg kommer frem til et forslag som fremlagt ble fremlagt for byggmester Jesus som skulle gjøre renoveringen.
Det ble gjort tre endringer på det jeg hadde tegnet. Av Husfruen.
I ettertid er det de 3 endringene jeg er absolutt mest fornøyd med i forbindelsen med den jobben som ble gjort.

I forbindelse med renoveringen hadde vi nytt kjøkken m>/hvitevarer med i prisen.
Jeg hadde tegnet inn oppvaskmaskin, for å få plass til det på kjøkkenet måtte jeg også ha et innebygget kjøleskap som ble plassert over oppvaskmaskinen.
Det sier seg selv at det da ikke ble et stort kjøleskap.
Løsningen har fungert perfekt, men det har til tider vært litt lite plass til kalde drikkevarer.
Vi har også et lite kjøleskap ved utekjøkkenet på terrassen i 2. etasje.
Samt et mindre fryseskap i patio/trappa opp til 2. etasje, rett bak kjøkkenet.
Jeg har et par år gått og sett etter et kombiskap som jeg kunne sette der isteden.
Det hadde løst problemet, da kunne kaldt drikke være i det kjøleskapet. Problemet har vært å finne et kombiskap med en fryser med mer enn 3 skuffer.
I det lille fryseskapet vi har, er det 4 skuffer i, og det er veldig praktisk.
Det har vært umulig å finne dette i de kompiskapløsningen jeg har sett her nede.
Jeg nevnte dette for henne.
Svaret hennes var like enkelt som det var greit.
-Kan vi ikke bare kjøpet et lite kjøleskap og sette oppå fryseskapet?


Løsningen ble helt grei den, jeg byttet bare plass på fryseskap og vaskemaskin pga høyden under trappa.

Slik ble resultat, Fungere som bare det. God plass både i fryseskap og kjøleskap.
Det ekstra kjøleskapet til høyre i bildet er et vi lånte fordi vi trodde at innbyggingskjøleskapet på kjøkkenet var ødelagt.
Vi skal levere det tilbake til eierne når jeg bare får somlet meg til det.
Det haster ikke så veldig, det er deres ekstra kjøleskap som de har stående på sin terrasse for kaldt drikke på sommeren.

I forbindelse med totalrenoveringen og ombyggingen i 2012 ble det også kjøpte helt nye møbler til stua.
Siden vi fikk 25 m2 større stue enn tidligere var det ikke noe av det gamle som passet inn.
I den forbindelse kjøpte vi også et spesialtegnet gulvteppe. Etter Husfruen ide.
Det teppet har ligget under salongen siden den gang.
Med 3 pelsdotter i huset har det etter hvert blitt noen flekker av ymse slag.
Jeg skal vel ikke legge skjul på at det har hendt at vi har sølt litt på det, vi uten pels også.

I fjor våres fant jeg et renseri i den lille nabobyen San Miguel de Salinas.
Jeg tenkte flere ganger at jeg skulle få levert inn det gulvtepper til rensing i løpet av sommeren, da kunne det være en hyggelig overraskelse når Husfruen kom tilbake etter sommerens opphold i Norge.
Når det gjelder slike ting er jeg litt mer enn normalt opptatt av å benyttet meg av små spanske firma.
Min opplevelse av det er at de blir veldig stolte når jeg som utlending kommer til dem.
Istedenfor å bruke noen av de utenlandske firmaene som også har etablert seg med samme type service her i Spania etterhvert.
I tillegg er det omtrent den eneste måten man kan få praktisert litt spansk på.

Med et salongbord i marmor, en stor vinkelsofa kom jeg frem til at jeg ikke fikk frem teppet alene.
Siden jeg tilbrakte så mye tid som gårdsgutt på fincaen til våre venner i sommer gikk det også ofte i glemmeboka.
Dermed ble det ingen overraskelse på Husfruen når hun kom tilbake i fjor høst, men ved hennes hjelp fikk vi flyttet både salongbord og løftet sofa så gulvteppet kunne trekkes ut.


Teppet så ut akkurat som det var nytt når det kom tilbake etter rensing.

Jeg må jo bare si at jeg ble meget positivt overrasket når jeg pakket ut teppet.
Ikke fordi jeg trodde at renseriet ville gjøre en dårlig jobb, men jeg var faktisk forberedt på at noen av flekkene kanskje ville bli vanskelig å fjerne.
I tillegg ble jeg overrasket over prisen. 42,50 Euro. 
Den er det ingenting å si på i det hele tatt.
Siden tepper er spesiallaget med alle de små fargede rutene kostet det litt i innkjøp. 780,- Euro den gang.
Mot 180,- Euro hvis teppet hadde vært ensfarget.
Så den summen jeg betalte for rensing var absolutt verdt det.
Det var også veldig moro å se reaksjonen på spanjolen som driver renseriet når jeg kom innom dagen etter og fortalte ham hvor fornøyd jeg var med jobben de hadde gjort.
Han ble tydelig berørt over å få så mye skryt, og ikke minst av at jeg tok jobben med  komme innom for å fortelle ham hvor fornøyd vi var.
Tenk på det folkens, akkurat slikt koster veldig lite å gjøre, faktisk ingenting.
Det kan derimot bety veldig mye for den personen man skryter av.
Ikke minst tror jeg det betyr litt ekstra, som i dette tilfelle at det er en utlending som gjør det.

Påsken her i Spania er spesiell.
For det første har spanjolene lange tradisjoner med prosesjoner som går i gatene i forbindelse med påskefeiringen.
Jeg synes det er flott å se bilder og video av det, men har ikke sett en av disse prosesjonen på de årene jeg har vært her.
Det har i stor grad med min manglende sans for religion og religionsutøvelse å gjøre.

En annen ting er at her i Manzana 7 hvor jeg bor er det generalsforsamling i sameiet i påsken.
Det betyr at det alltid er mye folk her nede på den tiden.
Sameiet arrangerer også sin vårfest i påsken. På Palmesøndag.
Da samles beboere, naboer og andre gjester på fellesarealet i Manzana 7.


Stort sett er det 180 til 200 mennesker som kommer på disse festene i Manzana 7.

Det serveres mat, drikke, kaffe og kaker til en meget rimelig penge. Alt gjøres på dugnad av beboerne.
I tillegg er det musikk, dans og utlodding.
Dette er et meget populært tiltak og skjer 2 ganger i året. Vår og høst. 
Vi har en meget velfungerende Vel-komite i Manzana 7 som gjør en utrolig fin jobb når det gjelder det sosiale.

Med det har jeg faktisk kommet helt frem til sanntid, minus en uke.
det vil si at jeg brukte 7 blogginnlegg for å beskrive 1,5 år med livet i Spania.
Jeg vet at noen innlegg kanskje er blitt litt i lengste laget som blogginnlegg, men tilbakemeldninger tyder også på at de veldig mange er fornøyd med slikt det ble gjort.
Det betyr absolutt mest for meg.
At de som bryr seg om å lese dette synes det er morsomt, underholdende og kanskje av og til også litt nyttig.

Siden vi nå er inne i en større høytid i sanntid kan jeg også benytte sjansen til å sende en hilsen fra oss på to bein, og ikke minst fra våre trofaste pelsdotter på 4 bein.
 


Lola, Tuva og Cass.

Inntil neste gang som jeg foreløpig ikke kan si noe sikkert om når blir ønsker jeg bare som vanlig takk for følget.


Så frem til neste gang........Haste Luego......! 

 

 

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer

31.03.2018 kl.10:19

Gleder og sorger hånd i hånd, slik livet alltid er 😊

Morsomt og levende fortalt !

Gleder meg til neste runde 😃

Hans Kr. Magnor

31.03.2018 kl.11:12

Anonym:
Ja, slik er det.
Fordelen med å ha flere hunder er at sorgen blir litt lettere å takle.
Sorgen er ikke mindre, men gleden over de gjenværende gjør det enklere å forholde seg til den.

Marianne Engebak

31.03.2018 kl.12:32

Herlig fortelling du skriver .Jeg koser meg med opplevelsene dine .Fortsett med det .Ha en riktig god påske til deg og husfruen og de herligste Lola,Tuva og Cass 🐶🐶🐶

Hans Kr. Magnor

31.03.2018 kl.14:41

Marianne Engebak:
Tusen takk for det.
Kommer nok mer etter hvert, men nå trenger jeg noen uker for å oppleve litt igjen.

Skriv en ny kommentar