hits

BorderTroppen er samlet igjen

Med Husfruen, Tuva og Lola tilbake i Spania var vi ganske raskt inn i de vanlige rutinene våre.
Da landet på San Javier-flyplassen tidlig på kvelden 16. september.
Lola var som vanlig litt avvisende mot meg de første 2-3 timene.
Det er litt rart akkurat det. Det samme har skjedd når jentene har reist på forhånd til Norge om sommeren.
Når Cass og jeg da har kommet etter noen uker, later hun som hun ikke ser oss.
Hun skal ikke klappes eller koses med heller.
Det går heldigvis alltid over etter kort tid. Hun forsøker å gjøre seg litt kostbar.
Behovet for å bli kost, klappet og klødd overvinner prinsippet om kostbarhet for den vesle spanske frøkna.

De første dagene var det selvsagt en glede for alle 3 å komme opp i badekanalen igjen.
Når det er godt og varmt starter vi alltid der.
Da får hundene tatt seg et bad, og kjølt seg ned før vi går på tur.


Tuva var selvsagt første mann uti. Hun hopper fra kanten, til og med på kommando.

Det er rart det med Tuva og vann. Hun har elsket det siden hun var valp.
De første ukene vi hadde henne var dagens sølepyttbilde fast innslag i bloggen som Husfruen hadde dengang.
Det er snart 10 år siden, men hun har ikke lagt noen demper på badegleden.
Uansett tid på året, og vær, så hopper hun ut i badekanalen.
Plasker med forlabbene og viser het tydelig at hun storkoser seg.
Så lar hun seg drive nedover med strømmen, og etter noen minutter kommer hun frem mellom sivene langs kanalen.
Nytt hopp, og det samme gjentar seg.
Tuva kan også få det for seg at hun skal svømme eller gå motstrøms i kanalen.
Da skal hun gjerne helt opp til betongplattingen der vannrøret kommer ut. Så står hun i strømmen der og plasker med forlabbene.

Det er litt anderledes med gamlefar Cass.
Det siste året skal han helst ha følge av meg helt ned til kanalkanten, og jeg må nesten dytte ham uti.
Er han først uti vannet svømmer han gjerne litt rundt, men da bør jeg sitte på en av steinene så jeg ikke er så langt unna.


Cass skal helst ikke lengre unna pappa når han bader i kanalen. Øyekontakt er viktig.

Da svømmer han litt rundt, og viser tydelig at han koser seg.
Han blir i vannet så lenge jeg sitter på kanten av kanalen. Så sant det ikke er noen mennesker som bader der samtidig.
Når det skjer svømmer han rundt dem, står gjerne på bakbena på bunnen og skal sprutes på.

Det er nok mulig at strømmen i kanalen gjør ham litt usikker når som han er blitt så pass gammel.
Når vi er nede ved selve vannet, svømmer han gjerne uoppfordret flere hunder meter, mens vi går på land.
Flere ganger har han svømt tvers over flere av de som buktene som er rundt i Pedrera.


Lola svømmer bare tvers over kanalen. Ned på ene siden, svømmer over og opp igjen på andre siden.

Hun er merkelig med det. Hun synes det er helt greit å bade, men svømmer ikke så langet.
For henne er det tydeligvis mest moro å vasse, med innslag av korte svømmeturer.
Egentlig litt merkelig, hun er tross alt blitt 4 år, og har jo badet stort sett daglig siden hun kom til oss.
Av en eller annen grunn virker det ikke som hun blir like fortrolig med vannet som Cass, og ikke minst Tuva er.

Lola har derimot en annen egenskap som stadig imponerer.
Siden vi stort sett går i Pedrera daglig begynner hun å bli godt kjent. Veldig godt kjent.
Nå som vannet er så lavt er det veldig mange stier det er mulig å gå, så vi varierer turene en del.
På alle de rundene vi har som vi kan gå har vi funnet enkelte steder der det er mulig å sette seg ned litt.
Såkalte hvilesteiner.
Det er jo ikke alt for mange trestubber her vi holder til i Spania, slik man er vant med når man går i skogen i Norge.
Så disse steinene sitter tydelig godt spikret fast i Lolas hukommelse.


Lola har gått i forveien, funnet steinen vi pleier å sitte ved. Da setter hun seg ned og venter.

Det har blitt vanlig at mens vi sitter slik og ser på natur og utsikt, samt kanskje tar en røyk så blir det også kastet pinner.
Den er mest sannsynlige grunnen til at Lola biter seg merke i disse stedene.
At pappa kaster pinner mens vi sitter slik er hennes store lykke.
Border Collier har en tendes til å få diller av ulike slag.
Dette er helt klart Lolas dille.
Setter vi oss ned, skal det i hennes hode kastes pinner. Uansett.

Nå er det jo ikke bare i badekanalen hundene bader. Et svømmebasseng er etter deres mening like godt egnet.
Nå har vi ikke basseng selv her vi bor, men vi har venner med basseng.
Som synes det er helt greit at det brukes både av mennesker og dyr.


Da kan jo til og med pappa bade sammen med dem.

Badakanalen i Pedrera, svømmebasseng hos venner, og Vansjø (i Norge) er det eneste stedet pappa bader.
Der er han sikker på at det ikke er hai.
Så til stor glede for Cass og Tuva badet jeg sammen med dem når vi var på besøk på Prærien.
Lola hadde nok også veldig lyst, men etter hennes mening var det litt dypt for vassing.
Jeg kan berolige leserne med at Lola kom uti bassenget til slutt.

Litt utpå høsten tok våre gode venner Anne-Lise og Leif til seg en liten valp som ble funnet ved en søppelkasse.
De hadde 4 hunder fra før, bor i et stort hus ute "på Prærien" mellom Los Montesinos og Quesada. På en finca.
En hund fra eller til kunne jo ikke bli noe større problem tenkte de.
Dermed kom Chico inn i Præriegjengen.

De måtte ganske raskt revurdere sin oppfatning om problemfrihet når det gjaldt en ekstra hund i huset.
I hvert fall når det gjaldt en valp som Chico.
Han var rett og slett en Duracell-kanin.
Husfruen med over 30 års erfaring med hunder, og instruktørutdannelse for slike pelsdotter ble konsultert.
Noen tips og triks ble lagt frem.
Samt tilbudet om at de kunne ta med seg hundene, og gå tur sammen med oss.
Sosialisering er alltid bra.


Chico tok med største selvfølgelighet pinnen til Lola første gang de traff hverandre.

Det ble et morsomt møte mellom Chico og BorderTroppen. Han fikk tydelig lov å være på såkalt valpelisens fra første møte.
Dvs at han får ta seg friheter som bare en valp kan gjøre.
Tuva, den ubestridte leder i BorderTroppen, smilte til ham et par ganger og gjorde klart hvor langt han kunne tøye strikken.

Cass overså ham mer eller mindre fra første øyeblikk. Han er blitt så gammel at han er medlem av pappas Facebook-gruppe GGG.
Gamle Grinte Gubber.
Han er bare litt grinete og for ham er det best når ingenting nytt skjer.
Alt skal være som det alltid har vært. Ingen forandring. Vi spøker litt med det at han har litt autistiske tendenser.

Lola synes egentlig at det var greit, hun lekte masse med Tuva de 2 første årene. Nå gjorde hun det samme med Chico.
Lek og oppdragelse. Det var tydelig at leken fortsatt var savnet fra henne side.


​Det tok ikke lang tid før BorderTroppen og Præriegjengen gikk helt greit sammen på tur.​

Vi var nok litt av et syn for andre på de turene i Pedrera.
4 voksne mennesker, 3 BC'r, 1 schæfer, 2 York'r, 1 Bison Frische, samt blandingsvalpen Chico. Litt av en gjeng.
I all hovedsak gikk dette smertefritt.
Det eneste var at Tuva, og schæferen Cato, ikke gikk særlig godt overens. Selv etter flere dager.
Noe som egentlig er litt uvanlig for Tuvas del.
Cato var litt over middels stresset, selv til å være schæfer.

Han var en omplasseringshund som Anne-Lise og Leif hadde tatt til seg for ca 1 år siden.
Cato ble funnet bundet til en stolpe på en finca, og eieren lå død ikke så langt unna.
Hva som egentlig har skjedd er det ingen som vet.
Han hadde heller aldri vært inne i et hus, så han ville helst bo og sove ute. Noe han også fikk anledning til på Prærien, selv om han var mye i vinterhagen deres.
Det gikk helt greit på dagen, ettermidag og kveld. Om natta ville han ligge ute på terrassen i buret sitt.
For så vidt greit, siden litt av grunnen til at de tok han til seg var behovet for en vakthund etter noen innbrudd.


Cato, Chan og Chico i lek i Pedrera.

Det ble en del turer tur sammen med denne gjengen utover sensommeren og høsten.
For ikke foregripe begivenhetenes gang vil jeg komme tilbake til både Chico og Cato ved i ett senere innlegg.
Det er både sorg og glede jeg skal fortelle om.

Som nevnt tidligere at badekanalen blitt veldig populær de siste 2 årene.
Spesielt i den varme årstiden kan det være utrolig folksomt der.
Det synes jeg egentlig er veldig moro, for det er både behagelig og koselig å sitte ved kanalen, og gjerne ta seg i dukkert i det strømmende vannet når været  og temperaturen tillater det.
Dessverre medfører populariteten og flere brukere en annen ting.
SØPPEL!


Dette var ikke noe uvanlig syn, spesielt på lørdag, søndag og mandag morgen.

Det var tydelig at noen hadde kost seg der oppe i løpet av helga, men ikke hadde giddet å ta med seg søppelet sitt hjem.
Etter hvert ble jeg kjent med en spanjol fra Torremendo som stadig var nedom kanalen på sin moped.
Han syntes også dette var ille, og begynte å henge opp svarte søppelsekker i buskene rundt badekanalen.
Det gjorde at en del søppel ble lagt i sekkene, men var de fulle skjedde det som regel som på bildet.
Sekken falt ned, og søppelet havnet på bakken.

Det ble litt bedre etter at den omtalte spanjolen kjøpte seg en boks spraymaling.


Forbudt å kaste søppel! sprayet direkte på pumpehuset ved badekanalen.

Etter dette ble det merkbart bedre, og jeg gjorde en avtale med vår spanske venn.
Jeg skulle ta med meg de fulle søppelsekkene i bilen, og kaste dem i næremeste container.
Dette syntes han var en topp løsning, da det var dårlig plass til både ham og fulle søppelsekker på mopeden.
Det har faktisk fungert veldig bra.
Vi får håpe det fortsetter med det, når varmen nå er på vei tilbake og badekanalen igjen blir et populært sted.

Vannmangelen er stor her nede på Costa Blanca sør for tiden.
I tillegg kom det ikke vann fra avsaltingsanlegget der vannet i badekanalen kommer fra, i flere uker.
Noe som igjen medførte at vanningskanalene til bøndene var nesten tørrlagte.


Man ser tydelig spor etter hvor vannet i kanalene står til vanlig.

Vannreservene her sør på Costa Blanca var på høsten 2017 nede på 25%.
Det kan også være en av grunnene til at det ikke var vann i badekanalen.
Slik jeg har forstått, kan vannet fra avsaltingsanlegget også tilføres drikkevannsreservoarene her nede.
Hvis disse reservoarene har vært kritisk lave, vil jeg se det som naturlig at man benytter den muligheten.
Dette er bare noe jeg har lest meg frem til i de ulike avisene her, så jeg har ingen offisiell bekreftelse på at dette er de faktisk forhold.
Konklusjonen har jeg selv kommet frem til utfra hva jeg har lest, og med den kjennskap jeg har til anlegget.
Jeg har lest at avsaltingsanlegget fikk forespørsel om å heve produksjonen i anlegget.
Tidligere har jeg personlig fått bekreftet av direktøren på avsaltingsanlegget at de var oppe i en døgnproduksjon på 80.000 m3 vann.
I avisen leste jeg at de nå var forespurt om å heve produksjonen til 120.000 m3 i døgnet.
Siden jeg ikke har truffet eller sett direktøren det siste året, har jeg ikke fått bekreftet det avisoppslaget medførte riktighet.

Som lovet i siste innlegg kom jeg ikke frem til juleforberedelse og julefeiring denne gang.
Så det får vi ta igjen ved neste korsvei.
Takk for at du henger med.

 

Så dermed sier jeg som vanlig...

Inntil neste gang Haste Luego!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar