hits

Første møte med spansk helsevesen

Mars og april gikk egentlig greit etter innbruddet.
Selv om det rådet en del frustrasjon i huset pga problemene rundt forsikringsoppgjøret.
I tillegg kom Easy Cover og hevdet at de ville overføre erstattningen til min spanske bank.
På den tiden hadde jeg ingen bankkort på den spanske kontoen.
På forespørsel om de kunne overføre pengene til min norske konto, der jeg har både bankkort og kredittkortet hevdet de at det var vanskelig.
Da ville overføringen ta opptil 40 dager.
Dermed oppsto nok et lite irritasjonsmoment for min del.
Jeg vet at det er en del forskjeller på det spanske og norske banksystemet.
Til tross for det, tar det kun 2-3 dager å overfør penger fra min norske til min spanske bank.
Noe jeg har gjort hver måned i mange, mange år.
Jeg går ut fra at det største problemet var at noen hadde vondt i lysten sin i det forsikringselskapet.

I begynnelsen av mai hadde vi besøk av en venninne en kveld.
Praten gikk og etterhvert som timene gikk ble vi sultne.
Jeg foreslo å lage litt mat, noe som ble godtatt, så jeg tuslet avgårde til kjøkkenet og satte i gang med marinert svinefileet og tilbehør.
Deriblant fløtegratinerte poteter.

Dette ble ferdig etterhvert, og jeg tok med meg to tallerkener ut på terrassen og serverte Husfruen og vår venninne.
Så gikk jeg inn for å hente min egen tallerken.
Jeg satte den fra meg på bordet, og inn igjen for å hente en flaske vin.
Tilbake på terrassen hadde jeg litt vanskeligheter med å plukke opp kniv og gaffel.
Høyre hånd/arm var litt vissen.
Akkurat som når man har ligget litt forkjært og man sier at armen sover.
Det at arm eller ben >sover< er jeg ganske vant med gjennom årene og bryr meg lite om. Det skjer stadig vekk.

Når jeg fikk skjenket litt vin, og begynte å spise var alt i orden igjen. Armen var litt nummen, det var alt.
Etterhvert tenkte jeg ikke mer over det.
Jeg ryddet av bordet, gjesten gikk hjem, og etterhvert ble senga som vanlig tatt på ryggen noen timer.
Dagen etter våknet jeg og følte meg i fin form.
Vi dro etterhvert avgårde for å lufte pelsdottene.

Da ser plutselig Husfruen på meg og sier -Du er så rar i ansiktet. Er det tanna som plager deg igjen?


Jeg fikk en ganske kraftig tannbyll når jeg var i Norge sommeren 2016. Fikset med kraftig Penicillin​.

Jeg benektet det, med følgende forklaring.
-Det er umulig, fordi den tanna ramlet ut i høst.
Dermed ble det ikke mer prat om det.
Jeg kan jo innrømme at jeg hadde brukt verdens meste kjente lege, Dr. Google og sjekket litt symptomer.
Det stemte liksom ingenting med slag. Begge hender løftet jeg uten problemer, både over hodet, og rett ut til sidene.
Jeg kunne plystre, og munnen beveget seg etter det jeg selv observerte i speilet, akkurat slik jeg ønsket.

Husfruen var på den tiden en del hos tannlegen og samme kveld hadde hun time.
Jeg satt i bilen og ventet på henne.
Når hun kom ut fra tannlegen tittet hun på meg igjen og utbrøt.
-Du er blitt verre. Vi kjører rett på akutten på sykehuset. NÅ!
-Ikke snakk om, sa jeg. -Det er tirsdag og jeg skal på Quiz på La Luna.
For å si det enkelt ble det en del frem og tilbake rundt dette.
De fleste er vel ikke overrasket når jeg sier at det ble lite Quiz den kvelden. Husfruen vant diskusjonen.

20 minutter etter at jeg hadde henvendt meg i skranken på det offentlige hospitalet i Torrevieja, satt jeg med en lege på akutten som fikk meg til å gjøre rare bevegelser med munnen, løfte armene og puste både ut og inn.
En liten søt Dracula kom også og stakk meg i armen for å fylle noen glass med blod.
Legen spurte og gravde, hva hadde skjedd, når osv, osv.
Jeg forklarte så godt jeg kunne.
Så tuslet han avgårde og jeg hørte han snakket med en annen lege på spansk.

Etter bare noen minutter kom han tilbake.
-Du skal på CT, forklarte han.
-Javel, når da?
-NÅ!, Du må bare vente litt her.
Jøss, er det mulig, tenkte jeg for meg selv.

Det tok ikke lange tiden, en drøy halvtime, så kom det en blid ung gutt og trillet meg avgårde til CT.
Selv om klokken begynte å nærme seg 21 om kvelden var det full bemanning.
 

Tilbake på akutten etter CT, kom legen kjapt bort til meg, informerte om at han kom tilbake straks de hadde fått svar fra røntgenlegen som studerte CT-resultat.
Det gikk vel en ny halvtime før han kom.
-Vi beholder deg her inntil videre, du skal opp på overvåkning nå ganske snart. Der blir du liggende over natta.
Husfruen ble ropt opp, kom inn, og legen informerte henne om at jeg ville bli innlagt inntil videre, og at hun kunne besøke meg dagen etter på overvåkningen. 
Samtidig fikk jeg gitt henne bil- og husnøkler.
Det gikk vel nye 30-40 minutter før det kom en ny portør.

Overvåkning var en stor sal, med rundt 20 senger. God blanding av begge kjønn.
Noen syke, noen mye sykere. Noen hadde ikke særlig vondt, andre hadde tydligvis veldig vondt.
Sammen med ulike overvåkningsapparater med sine pipper, plinger, blipp-blopper og andre alarmer var det i hvert fall ikke veldig stille.
Jeg anså meg selv som heldig, jeg fikk plass nederst ved vindu, og det kunne til og med åpnes.
Da var det jo bare for meg å snu ryggen til alt og alle, og sove.
Noe jeg også gjorde.


Utsikten jeg våknet til fra sykesenga på overvåkningen.

Jeg har en svak erindring om at jeg våknet et par ganger i løpet av natta. Mest sannsynlig fordi noen hadde ekstra vondt.
Jeg vet også at det kom en mannlig Dracula veldig tidlig og ville ha litt mer av blodet mitt.
Den virkelig oppvåkningen kom når de serverte meg frokosten. 
Bråvåknet er vel er mer eksakt uttrykk, når jeg fikk studert matbrettet foran meg.


Dette er frokosten de serverte på sykehuset hver eneste dag ca kl 08.00

Heldigvis har jeg aldri vært noe utpreget frokostmenneske. 
Jeg vil gjerne ha både 2 og 3 kopper kaffe, og dobbelt så mange sigaretter, før jeg har tanker om å putte noe inn bak tyggeinnretningen min.
Så for meg var dette en helt grei frokost. Jeg spiser den jo ikke uansett.
1 flaske vann, 2 skiver ristet loff, en liten pose olivenolje (sikkert utrolig sunt).
Så var det den koppen med flytende da. (til venstre på bildet).
På det snart året som har gått har jeg fortsatt ikke funnet ut hva det var.
Suppe? Kaffe? Te? Buljong?
Jeg smakte en slurk. Jeg lurer fortsatt den dag i dag.
Vannet var greit å ha gjennom dagen.

Tilslutt bestemte jeg meg for å sjekke frokosten litt nærmere.
Det var slik jeg fant ut at det var ristet loff. Og olivenolje.
Heldigvis dukket Husfruen slik at jeg slapp å forholde meg til loffskive nr 2.

Husfruen ble en halvtimes tid, og ganske raskt etter at hun gikk kom det en ny portør (sengeskyver som de kalles på norsk).
Han tok meg ned en etasje og jeg ble trillet inn på et lyst og greit enerom.
TV på veggen og alt i orden.
Det var til og med en ganske god stol der.
Alle klærene mine hadde jeg fått med meg fra akutten i en plastpose.
Det var deilig å få av seg sykehuskjorta, og på med jeans og t-shirt.
En sykesøster dukket etterhvert opp, sjekket puls, blodtrykk og temp.
Rett etter henne kom det en ny Dracula, så de siklet tydelig fortsatt etter blodet mitt.
Egentlig greit at den første Draculaen jeg var i kontakt med når jeg kom inn, hadde satt inn veneflon i armen som de kunne tappe av.
Så slapp jo alle hennes etterfølgere å stikke nye hull i meg.
Ikke for det at jeg bryr meg det døyt om akkurat det, men jeg synes det var veldig praktisk jeg.


Slik var mitt blide åsyn når jeg ble plassert på eget rom. Tydelig litt hengegeip på høyre side.

Jeg hadde ikke før fått på meg jeans og t-shirt før det dukket om en voksen myndig dame i døra.
Med beskjed om at jeg skulle på MR.
Når hun oppdaget at jeg hadde tatt av meg sykehusskjorta fikk jeg klar, strengt og grei beskjed.
Man ligger ikke med klær på i sykesenga!
-Nei, jeg sitter jo i stolen ved siden av senga, forsøkte jeg.
Jeg fikk et myndig og intens blikk tilbake, med klar beskjed om at jeg skulle opp i senga.
Jeans og tshirt ble vrengt av, og jeg tok på meg sykehusskjorta, la meg i senga og antok jeg hadde fått meg en uvenn.
Nå hører det med til historien at alle sengene på sykehuset her har elektrisk manøvrering.
Også fremdrift, dvs det er en liten hjelpemotor som gjør at selv et barn klarer å skyve dem.
Den myndige portøren, sto med fjernkontrollen i hånda, og tittet ned på noe under senga.
Om hun trykket på feil knapp, eller hva som skjedde vet jeg ikke.
Resultat at dette var i hvertfall at hun klarte å få løftet hodedelen av senga opp i 90 graders vinkel i forhold til madrassen.
Med meg oppi. Siden hun var opptatt med noe under senga så hun jo ikke det.
Jeg sa ikke et ord.
Når hun endelig rettet seg opp, og så på meg igjen, satt jeg foroverbøyd i senga med haka omtrent ved navlen.
Da var isen brutt. Hun begynte å storflire, og kom med noen gloser på spansk som jeg overhodet ikke skjønte noe av.
Deretter var det ut i gangen og bortover gjennom ulike dører og nye ganger.
Jeg håper får de fleste i Spania sin del at dama, hvis hun har førerkort, er en bedre bilfører en hun var sengeskyver.
At vi dunket borti 9 av de 7 dørene vi skulle gjennom tørr jeg faktisk vedde på.
Siden isen var brutt, spilte det liten rolle. Vi kom gjennom alle dørene på et vis.
Et par av dørene var vi faktisk borti 2 ganger.

Jeg ble etterlatt med et Hasta la Vista på et venterom på røntgenavdelingen.
Etter bare noen få minutter ble jeg hentet og trillet inn til MR-maskinen.
Jeg har vært i en sånn maskin et par ganger i Norge.
Det jeg husker er bråk og litt ubehag mens man lå inne i røret.
Den maskinen jeg ble plassert ikke kan ikke sammenlignes med det jeg har vært innom i Norge.
Støynivået var mye lavere, og jeg syntes faktisk ikke den var så trang heller.
Så denne MR-undersøkelsen var egentlig bare ganske kjedelig.

Min nye venninne hentet meg etter rundt en time, og vi tok turen tilbake til rommet.
Manøvreringsdyktigheten med senga gjennom dører hadde ikke forbedret seg på den korte tiden.
Vi lagde helt klart noen nye merker både i dører og dørkarmer på tilbakeveien.

På rommet sto lunsjen klar når jeg kom tilbake.
Merluza (Middelhavstorsk) og grønnsaker. Samt en bolle med tomatsuppe.
Helt greit, men til og med jeg, som omtrent ikke bruker salt, savnet det.
Etter hva jeg fikk forklart når jeg spurte, var det heller ikke mulighet for å få tak i noe salt på avdelingen.
Når Husfruen kom innom senere ble vi enig om at hun skal ta med seg en saltbøsse hjemmefra.

Det var et annet liten ting som jeg begynte å få en antydning til problem med.
Jeg skulle gjerne ha vært på do og pisset.


Disse var ikke enkelt å få tak i på et spansk sykehus.

Av medisinske årsaker har jeg brukt kateter for å pisse siden 2008.
Jeg var dengang på kurs hos en Uroterapaut på Sarpsborg Sykehus for å lære om selvkaterisering, og hygiene rundt dette.
Gjennom årene er dette blitt en vane, og det er for meg blitt like naturlig som at andre mennesker pisser normalt.
Jeg spurte en av søstrene om hun kunne skaffe meg et kateter.
-Si, sa hun, og forsvant. Jeg så ikke mer til henne de dagene jeg lå der.

Ettermiddagen gikk, det ble servert en mellomting mellom suppe og gulasj til kvelds.
Litt salt hadde også gjort den ganske mye bedre. Jeg begynte å glede meg til at Husfruen skulle dukke opp med saltbørsa neste dag.
Heldigvis fikk jeg komme og gå på rommet som jeg ville, så jeg fikk stadig tatt meg noen turer ut for en røyk.
Samtidig oppdaget jeg at de hadde utrolig god kaffe på en automat rett borte i gangen for rommet mitt.

Utover kvelden slo jeg på TV, og fant raskt ut at mange kjente amerikanske og engelske filmskuespillere snakker perfekt spansk i Spania.
Et par av filmene hadde jeg sett før, så jeg viste jo stort sett hva det handlet om.
Jeg er nå fortsatt litt imponert over at Roger Moore snakket perfekt spansk som James Bond.
Lyset slukket jeg etter at jeg hadde vært ute for dagens siste sigarett.
Da var det hue på puta, og som vanlig sovnet jeg ganske raskt etter et par runder med kabal på mobilen.

Torsdag ble jeg faktisk vekket av en hyggelig kar som presenterte seg som min behandlende lege.
Han beklaget at han ikke snakket veldig bra engelsk, men skulle forsøke.
Han forklarte hva de hadde funnet, og hva som videre skulle skje.
Han ville også gjerne høre litt om min sykdomshistorie, så jeg fortalte utdrag av det.
Med hovedvekt på hjertesvikten i 2011, noe han noterte flittig.
I følge ham viste alle prøver og tester at jeg hadde hatt et bittelite slag, men de kunne ikke se eller registrere noen store skader.
Eller ettervirkninger.
Han mente at jeg kunne få reise hjem fredag, men de skulle ta ultralyd av hovedpulsårene på halsen, på samme ettermiddag, eller fredag formiddag.
Var alt i orden ville han skrive meg ut.
Jeg takket så mye for info, og god behandling og fortalte ham at jeg syntes han snakket helt greit engelsk.
I hvert fall for meg som er nordmann, så det skulle han ikke bry seg om.
Vi skiltes der og da som ganske gode venner.

Rett før lunsjtid kom Husfruen igjen på besøk.
Hun hadde ikke bare med seg en saltbøsse.
Den dagen ble sykehuslunsjen returnert uåpnet. Med untak av vannflaska.


Husfruens hjemmelagde kyllingkarbonader, salt smør, cemembertost og nystekt baquett.

Det smakte utrolig godt etter sykehusmaten som manglet både salt og pepper.
Jeg forklarte henne hva legen hadde sagt, og hva som videre skulle skje.
Hun fortalte om de 3 pelsdottene, det begynte å bli veldig tydelig at Cass savnet pappa.
Vi hadde et par hyggelige timer, til og med utenfor sykehuset, der vi koste oss med røyk i solskinnet.
Jeg nevnte at jeg hadde tatt opp problemet med manglende kateter, men at ingenting hadde skjedd foreløpig.
Vi ble enig om at hun skulle ta med et par kateter neste dag. For sikkerhets skyld.

I løpet av ettermiddagen spurte jeg begge de 2 søstrene som var inne og sjekket blodtrykk, puls og temp etter kateter.
Begge sa SI!, og ingenting skjedde.
Utover kvelden begynte det faktisk å bli ganske prekært.
Jeg hadde ikke pisset siden tirsdag ettermiddag, nå var det gått over 2 døgn.
Jeg gjorde flere forsøk på å pisse på normal måte, enda 8 års erfaring tilsier at det ikke er mulig lengre.

Etter å ha observert Pierce Brosnan snakke like bra spansk som Roger Moore i en annen James Bond film trakk jeg i snora.
Det kom en søster, og jeg begynte å bli ganske desperat, så jeg forlangte at hun kom med et kateter.
Jeg tror faktisk jeg hevet stemmen litt også i desperasjon, og etter å ha sett på henne gjennom et gyllent skjær pga overfylt blære.
Som de andre sa hun SI!. Og forsvant.
2 timer senere ringte jeg på nytt.
Enda en ny søster dukket opp, nok en gang forklarte jeg situasjonen.
Hun svarte ikke SI!, men forklarte at de ikke kunne gi meg kateter, dette måtte en lege foreskrive.
Greit å få beskjed om det etter 2 døgn.
-Da må du skaffe en lege. NÅ!
-SI! og hun forsvant.
Om det var det at jeg var sint og hevet stemmen, eller hun så gulskjæret i øya mine vet jeg ikke.
Under over alle under.
Etter 1 times tid dukket det virkelig opp en kvinnelig lege.

Det ble en merkelig samtale.
Jeg: -Jeg trenger et kateter.
Legen: Hvorfor det?
Jeg: -Jeg må pisse, jeg har ikke pisset siden tirsdag ettermiddag.
Legen: Hvorfor det?
Jeg: -Jeg har en ødelagt urinblære, Jeg kan ikke pisse på naturlig måte. Jeg har brukt kateter siden 2008.
Legen: -Hvorfor er blæren ødelagt?
Jeg: -Fordi jeg i løpet av mange år som sjåfør har holdt meg så lenge og ofte, at musklene i blæra ikke virker lengre.
Legen: -Da må en søster til å sette inn det katetert.
Jeg: -Hvorfor det? Jeg har satt inn kateter på meg selv i 9 år. opptil 6 ganger i døgnet. Jeg har gått på kurs på sykehuset i Norge for å lære hvordan det gjøres.
Legen: -Vi må bruke en søster som må sette det inn.
Jeg. -Javel. så gjør det da. Men sett deg ned og lag et regnestykke. 9 år med 365 dager. 5 ganger om dagen. Hvor mange sykesøstere har dere ansatt her som har satt inn så mange kateter? Tror du virkelig ikke jeg klarer det selv?
Legen: -En søster må sette det inn.
Jeg: -Helt i orden for meg. Det viktigste er at jeg får pissa. NÅ!
Så forsvant hun.

I løpet av natta dukket det opp en søster på rommet med en pisseflaske som hun klasket i nattbordet.
Jeg gjorde 5-6 forsøk gjennom resten av natta på å få det til naturlig. Det var ikke mulig.
Det ble ikke veldig mye søvn den natta.

Heldigvis dukket Husfruen opp ganske tidlig på formiddagen med kateter hjemmefra.
Endelig kunne jeg få tømt meg etter nesten 3 dager.
Hadde jeg ikke vært så desperat, skulle jeg fylt opp pisseflaska, ringt, bedt om en ny, og fylt opp den også.
Akkurat da var det selve pissingen som var viktig for meg. Ingenting annet.

Husfruen dro for å lufte pelsdottene, og min faste >sengeskyver<, som jeg mener het Iona dukket opp.
Vi skulle på ultralyd.
Jeg forsøkte meg på at jeg kunne gå bort der sammen med henne.
Ikke tale om, av med klærene, opp i senga og hun skulle skyve.
Det gikk akkurat som sist. Var det en dør eller dørkarm traff hun den.
Inne på undersøkelsesbenken ble jeg liggende å se meg litt om.
Alt av dataskjermer, og annet utstyr på det rommet jeg var så splitter nytt ut.
Når undersøkelsen var ferdig spurte jeg operatøren om hvor gammelt utstyret var.
-6 mnd sa han smilende.
Jeg er ganske sikker på at det sitter innkjøpssjefer på sykehusene i Norge og sikler over kataloger med det utstyret de disponerer på Universitetsykehuset i Torrevieja. Sykehuset er også blitt kåret til et av Spanias beste sykehus.

Etter noen timer kom behandlende lege inn på rommet.
-Hans, det er en ting jeg ikke skjønner. Du har forklart om hjertesvikten, du ligger her for behandling etter et lite slag.
-Til tross for det røyker du. Jeg kjenner at det lukter røyk av deg.
Jeg fortalte han min side av saken, At jeg veide 126 kg når jeg hadde hjertesvikten i 2011.
På det meste hadde jeg vært oppe i 145 kg etter at jeg sluttet å røyke i 2004, og frem til jeg begynte igjen i 2008.
Etter hjertesvikten la jeg totalt om kostholdet, begynte å gå enda mer, og etter 2 år hadde jeg kommet ned i 100 kg.
Jeg forklarte videre at jeg stort sett hadde lagt om til spansk kosthold, og hovedforklaringen på at jeg forsøkte røykte var at jeg var livende redd for å gå opp i vekt.
Han ble stille. Så lenge på meg.
-Det er ikke all mat i Spania som er like sunn. Du er i forbausende god form, men jeg vil likevel sterkt anbefale deg å slutte.
Du kan reise hjem nå, jeg skal underskrive papirene. Takk for nå og lykke til.

Han hadde ikke før kommet ut av døra, før jeg ringte Husfruen og bestilte henting.
Hun dukket opp ganske raskt.
På vei ut av døra på sykehuset, traff jeg på min kjære >sengeskyver< Iona. Hun sto og tok en røyk sammen med en kollega.
Jeg fikk en skikkelig god klem, og fikk takket henne for all hjelp og moro.

Så var det rett hjem til Casa Baste og pelsdottene.
Med meg bak rattet. Husfruen hadde tross alt kjørt uten førerkort disse dagene siden det ble stjålet under innbruddet.


Denne herlige gjengen ventet på meg når jeg kom hjem, og vi kunne reise rett til Pedrera å gå tur.

Det var helt klart Cass som var mest glad når jeg dukket opp i porten
Ha hadde tydligvis savnet pappa veldig mye disse 4 dagene. Egentlig ikke så rart.
Vi har jo vært et radarpar i 9 år, og tilbrakt mesteparten av den tiden sammen.
De første 8 timene jeg var hjemme var han aldri lengre unne meg enn 20 cm.

Dette ble en beskrivelse av mitt første måte med spansk helsevesen.
Skal jeg lage en rask oppsummering fra mitt opphold må det bli som dette.
Imponerende effektivt og bra.
Maten er ikke mye å skryte av, og jeg synes det er synd at de nå nekter pasienter adgang til sykehusets kafe.
Noe er anderledes i forhold til Norge, slik som den store overvåkningsalen. Uvant, men ufarlig.
Mange mener at språket er et problem. Jeg er delvis enig.
Den tiden jeg var innlagt hadde jeg forbindelse med 25-30 personer av ulike profesjon.
Av disse var det bare 3 personer som ikke snakket engelsk. I en eller annen grad.
Armebånd med navn, ID og fødselsdato ble sjekket, og dobbeltsjekket, hver eneste gang de skulle gjøre noe.

Jeg for min del vil ikke ha den minste betenkelighet hvis jeg skulle bli innlagt igjen.
Effektiviteten, og ikke minst utnyttelsen av tekniske utstyret imponerte meg virkelig.
Det virket ikke som det sto ubrukt mange timene i døgnet.
Slik jeg ser det fungerte ikke dette sykehuset bare mellom 9 og 15.
Det satt alltid mange mennesker som skulle på røntgen og diverse laboratorier til langt ut over kvelden.
Hver eneste dag.

Jeg er imponert, og fornøyd.....

Hasta la vista.


 



 

2 kommentarer

Lissie Kold Huseby

14.02.2018 kl.07:53

Takk for koselig og opplysende fortelling.

Hans Kr. Magnor

14.02.2018 kl.11:19

Lissie Kold Huseby:
Så hyggelig.
Dette er jo min personlig erfaring ut fra hva som skjedde med meg.
Kan sikkert oppleves helt anerledes av andre.
Jeg er forholder meg til at ting kan være anerledes her i Spania enn i Norge. Så forsøker jeg å sette meg inn i, og forstå det.
Jeg forlanger ikke at det skal være likt.
Akkurat det bruker jeg ikke energi på, det gjør det SÅ mye enklere å forholde seg til forskjeller.

Skriv en ny kommentar