Kom mai du skjønne milde.....?

Jeg mener å huske at jeg ganske tidlig i skoleårene for drøyt 50 år siden lærte at det var en sang som inneholdt denne teksten som er brukt som tittel på dette blogginnlegget.
Vanligvis ville jeg etter disse årene i Spania hevdet at dette medfører riktighet.
I år synes jeg ikke det stemmer over hodet.
Siden de første dagene i april har vi vel knapt hatt en kveld/natt med over 20 grader. Foreløpig.

Den andre uka i mai var det til og med varmere i Norge enn her nede under palmene.
Slik skal det jo absolutt ikke være.
Som korpsmusikant i Norge i ungdomsårene har jeg faktisk vært med og marsjert opp Karl Johans gate i Oslo på nasjonaldagen i alle de typer vær som vel til nå er oppfunnet.
Steikende sol, pøsende regnvær, tjukk tåke, sludd og snø. Jada, på selveste 17. mai.
Det er mulig at dette varierende maiværet kan ha vært en medvirkende årsak til at jeg til slutt valgte å flytte sydover.
Det, samt at jeg er 99,63 % sikker på at jeg i hvert fall slipper sludd og snø her i Spania. 

Men, men.....
det var mai, siden det er litt tid siden siste oppdatering her får jeg vel forsøke å ta det litt kronologisk.

Påsken ble feiret stille og rolig her i Spania.
Selv om spanjolene feirer påske i massevis med store prosessjoner og parader har jeg fortsatt ikke fått med meg noe av dette på de årene jeg har vært her nede.
Det ligger faktisk et godt stykke utenfor mitt interesseområde og komfortsone. Selv fotografisk.

Vi har gått de daglige turene våre med BorderTroppen i Pedrera.
Flere og flere av disse turene går vi nå sammen med gode venner som også har hund.
Våre meget gode venner, Turid og Geir har som tidligere fortalt, fått en bordergutt med navnet Cato.
Han er nå blitt en naturlig del av BorderTroppen.


Her er BorderTroppen pluss Cato (t.h.) nede og vasser i Pedrera.

Cato har ikke vært helt komfortabel med vann på denne måten tidligere, men iherdig innsats fra mamma og pappa gjør at han nå er med og svømmer etter pinnen under lek i vannet.
Det jobbes fortsatt med å få Cato til å svømme frivillig i badekanalen.
Der henger det fortsatt litt igjen, men han har svømt over kanalen et par ganger. Med hjelp av langline.


Det tar nok fortsatt litt tid før Cato gjør slik Lola har begynt med. Hoppe ut i vannet etter pinnen.

Når det gjelder slike hopp har nok Tuva vært en veldig god læremester for Lola.
Hun hopper til stadighet, og hennes hopp er etter hvert "festet" på ganske mange mobilkamera og videofilmer.
Enten de er spanske, engelske, tyske eller norske.
Kommer det folk forbi når BorderTroppen bader i kanalen, ender det som regel med at det blir tatt bilder.
Spesielt av Tuvas hopp ut i vannet.
Hun hopper på kommando nå, så da blir det nesten som en oppvisning. Til tilskuernes store glede.

Lola har fortsatt en litt lei tendens til å rulle seg. 
Spesielt etter at hun har badet. I lyng eller bare i sanden. Det har nesten utviklet seg til en dille hos henne.
Noe som medfører at hun ikke alltid er like ren når vi kommer tilbake etter å ha gått en tur.
I noen tilfeller har hun jo klart å rulle seg i ren møkk også. Dessverre.
Enten det er fra hester eller folk.
Det ender alltid med dette resultatet.


Tvangsbading av Lola etter sjamponering fordi hun har rullet seg i noe som lukter.

Hun setter ikke veldig stor pris på akkurat det, men finner seg i det.
I hvert fall så lenge man står ute i vannet og skyller henne ren.
Pga at hun fortsatt etter 2 år er litt usikker på å bade i strømmen i badekanalen er det stort sett nødvendig.
Hun hopper gjerne ut i kanalen på egen hånd, men da svømmer hun bare tvers over, og klatrer opp igjen.
Hun svømmer fortsatt ikke rundt slik Cass og Tuva gjør.

Med påsken overstått, uten store viderverdigheter, var det klart for et besøk fra Norge her i Casa Baste.
Husfruens barnebarn Sindre skulle komme på besøk sammen med sin venninne Cathrine.
Riktignok skulle da bare være en snau uke, men hyggelig ble det.


Sindre skulle ut i militæret uken etter at de var nedover.

Første gang den unge herren var og besøkte oss her på egen hånd var tilbake i 2011.
Da hadde han begynt med spansk på skolen, og en spøk fra meg om at det beste stedet og lære spansk, resulterte i at han bad læreren sin om 1 uke fri så han kunne reise ned til oss og praktisere det.

Det ble innvilget, og han kom en tur nedover.
Den gang hadde vi ikke nett i Casa Baste, så alle leksene ble gjort på La Luna den uken.
Der hadde han tilgang til nett via WiFi.
Senere kom han ned sammen med sin mor, tante og oldemor og feiret julen her i 2012.
Da badet han forøvrig i Middelhavet på julaften, sammen med sin mor.
I mai 2013 var Sindre nok en gang på besøk sammen med sin mamma og tante.

Akkurat badetemperatur var det ikke denne gang de kom nedover, selv om temperaturen på dagen var veldig behagelig.
De 2 ungdommene ble plukket opp på flyplassen i Alicante en sen kveldstime.


Lola kjente igjen Cathrine etter å ha hilst på henne i fjor sommer i Råde.

Det var ikke lagt så store planen for turen.
Tanken var kun å komme ned, for å slappe av noen dager før Sindre satte kursen mot Madla og rekruttskolen.
De hadde faktisk planlagt kun en eneste aktivitet, og det var en tur til Alicante by.
Utover det ble det et par turer på kjøpesenteret Zenia Boulevard, og avslapping på takterrassen.

En liten tur sammen med oss til Pedrera for den daglige lufteturen med BorderTroppen, med vassing i badekanalen var det nærmeste de kom bading.


Det satte jo BorderTroppen STOR pris på.

Litt mat på terrassen i 2. etasje ble det også, siden værgudene viste seg fra en positiv side de dagene de var på besøk.
Så vi 2 gamlingene her i Casa Baste og de 3 pelsdottene kan bare nok en gang få lov å takke for et veldig hyggelig og koselig besøk av 2 kjekke ungdommer.

Jeg nevnte tidligere at Cato nå er blitt meget godt integrert i BorderTroppen.
Dette gjelder ikke bare når vi går på tur, men han er også fullt godtatt hvis han kommer på besøk.
Det skjer ved enkelte anledninger, siden vi er blitt veldig gode venner med mamma'n og pappa'n hans.
I tillegg har vi ved et par anledninger vært "barnepike" for Cato, så han har tilbrakt store deler av dagen hos oss.


Da er selvsagt takterrassen med utsikt over hele gate spennende. Cass, Lola og Cato.

Turid og Geir har hatt Cato drøyt et 1 års tid nå.
De overtok ham i fjor vinter, og det var en temmelig bråkjekk bordergutt som kom på besøk her i Casta Baste første gangen.
Cato var så dominant når de overtok ham, at han stilte seg opp og faktisk pisset meg på leggen.
Han hadde inntil da tilbrakt all sin tid sammen med sin søster på en finca litt innover i landet her.
Dette hadde tydelig satt preg på ham.

De første gangene sammen med BorderTroppen, ble det full crash med "Sjefen" Tuva.
Ikke direkte unaturlig med tanke på intern rangordning i en ellerede etablert flokk som hun hadde.
Det store problemet var at Cato svarte når hun "satte ham" på plass.
Noe som i utgangspunktet ikke skal skje.
Det er tispa som er lederen.

Andre gangen de barket sammen tok jeg affære, skilte dem ved å gripe tak i Cato, og snakke et skikkelig alvorsord med ham.
Det var det som skulle til.
Siden den gang har Cato og jeg vært bestevenner, og Cato respekterer at Tuva er sjef når alle er samlet.
Akkurat slik det skal være.
I tillegg har Turid og Geir gjort en kjempejobb med Cato. De har heller ikke vært redd for å spørre Husfruen om råd.

De fir-bente er nå blitt like gode venner som vi to-bente har blitt.
Dermed kan vi alle 8 tilbringe noen hyggelig timer sammen.
Enten hos dem, eller på terrassen i Casa Baste.


De små stekepannene kommer raskt på bordet ved sosialt samvær.

Vi hadde lenge snakket med Geir og Turid om denne måten å tilberede og spise mat på.
Saken er at det krever en rimelig behagelig utetemperatur, og det fikk vi i april.
Dermed var det duket for noen timer med personlig mat, latter og den gode samtalen.
Spesielt Geir var litt ekstra spent på akkurat denne måten å lage og servere mat på.
Det er ikke greit når man har pølser og potetstappe som livrett.
Etter litt enkel instruksjon, fulgt av lattermilde råd og litt småerting koste han seg skikkelig han også.


Flere typer kjøtt og sopp. Grønnsaker tilsettes etter smak.

Siden Husfruen fant denne stekeplata hos elektrokjeden Milar i 2012, er vel den noe av det som er blitt mest populært i Casa Baste.
Det er etterhvert ganske mange venner som har vært på besøk og prøvespist resultat.
Det morsomme er at alle kommer med samme konklusjon.
-Dette er en meget sosial, hyggelig og ikke minst smakfull måte å innta et måltid på.

Det er jo veldig hyggelig tilbakemeldinger å få.
Som jeg har nevnt flere ganger kan alle lage seg det de selv liker best.
Både når det gjelder kjøtt, fisk eller grønnsaker, eller kombinasjon av nevnte.
Samt saus etter egen smak.

Høsten 2012 hadde vi besøk av Husfruen eldste datter Lene.
Hun anbefalte oss å skaffe et lite Sitrontre i en potte på terrassen.
Både fordi det ville lukte godt, og det ville holde eventuelle mygg borte.
Ideen ble satt ut i praksis dagen etter, og et tre ble innkjøpt til den nette pris av 7,50 Euro.


Siden den gang har Sitrontreet stått i det ene hjørnet på terrassen i 2. etasje

Første året kom det tre små sitroner. Året etter kom det 2. I 2014 kom det ingen sitroner.
Så ble det klippet ganske kraftig ned, og i år ble det hele 5 sitroner.
Det ble ikke klippet så kraftig i år, hittil har vi kunne telle 35 små sitronkart på treet.
Det skal bli veldig spennende å se hvor mange som vokser seg til av de etterhvert.

Det er ikke bare Turid, Geir og Cato som er med å går tur i Pedrera om dagen.
Vi har blitt veldig gode venner med en norsk jente/dame, som har flyttet hit etter noen år i Florida, USA.
Ellen. Med seg på flyttelasset hadde hun med seg en liten pelsdott ved navn DeeDee.
Etter bare noen få måneder her i Spania anskaffet Ellen seg en liten sjarmør ved navn Charlie i tillegg.
Hun fant ham på et rescue-senter noen timer unna.


Ellen trener innkalling av Charlie sammen med BorderTroppen.

De første dagene var Ellen litt skeptisk til å ha Charlie løs, men beroligende ord, og noen tips fra Husfruen, angående godbiter og hyppig innkalling gjorde at Charlie ganske raskt holdt seg sammen med flokken.
Han tok noen litt lengre turer på egen hånd, men kom når han ble ropt på.
Dette har også blitt bedre og bedre så nå er det veldig sjeldent han tar seg noen lengre turer på egen hånd.

Gamle trofaste lesere av denne bloggen husker sikkert at det er en tradisjon at hundene her i huset sitter på stol ved bordet og spiser is når en av dem har bursdag.
Tuva fylte 8 år 4. mai og da ble det selvsagt invitert til bursdagsselskap på terrassen.
Siden vi nå hadde fått noen nye hundevenner ble de også invitert.
Cato kunne dessverre ikke komme, men Ellen kom med DeeDee og Charlie.


5 pelsdotter i bursdagselskap får is på tallerken.

For Tuva, Cass og Lola er jo dette blitt en vane etter hvert.
DeeDee og Charlie syntes nok det var litt mer uvant. Spesielt siden de ikke er vant med å få noe ved bordet.
Noe våre får ved enkelte anledninger.
Det ble derfor litt vanskelig å få arrangert bilde, men vi klarte det til slutt.
DeeDee og Charlie skjønte ikke helt at de skulle spise av tallerken på bordet før Lola og Cass hadde spist opp.

Min egen bursdag 1. mai ble i år feiret stille og rolig på La Luna der Husfruen spanderte middag på meg.
Litt forskjell fra 60-års laget i fjor da det ble feiret med masse gode venner på samme sted.
Det går noen rykter om en litt anderledes 17. mai feiring i år enn de siste årene.
Nyankommende venner, og noen fastboende har visstnok tenkt på et lite opplegg har jeg skjønt.

Jeg skrev i et tidligere blogginnlegg om nysådde jorder ved Pedrera.
Først trodde jeg det var sådd gress, etterhvert oppdaget jeg at det var korn.
Mest sannsynlig hvete. (korriger meg gjerne med en kommentar hvis jeg fulgte dårlig med i naturfagtimen på skolen)


Så langt var hveten kommet 3. april

Grunnen til at jeg stusset litt på disse åkrene var at jeg ikke har sett det i denne delen av Spania tidligere.
Jeg vet det er ganske enorme kornåkre oppover mot Madrid.
Her nede i ørkenbelte på Costa Blanca er det heller sjeldent ut fra min erfaring.
Den første åkeren jeg fant her nede har de allerede kjørt skurtresker på. Så den er allerede høstet.


14. mai så det slik ut på samme stedet.

Det er nok ikke så lenge til skurtreskeren kan begynne å jobbe på jordene i Pedrera heller når man ser fargen på kornåkeren.
Det er egentlig litt spennende at det er mulig å dyrke korn her hvor det er så lite nedbør som det er.
Jeg må nok se om jeg kan finne noen jeg spørre ut litt om akkurat dette.
Det er en av ulempene ved å være såpass nysgjerrig  som jeg er.

Siden september/oktober har vi laget oss en ny rutine her i Casa Baste.
Vi spiser lunsj på den norske kafeen La Parada i den hyggelige lille byen San Miguel de Salinas.
Den ligger bare 15 min kjøretur fra Casa Baste, og vi kjører gjennom der hver dag på turen til/fra Pedrera.
Årsaken til at vi begynte denne tradisjonen var at noen norske venner overtok kafeen.
Etter noen måneder solgte de videre til andre norske venner pga sykdom.

Deres tradisjonelle lørdags lunsjbuffeet har de imidlertid beholdt hele tiden.
Med ulike kokker, gresk, engelsk, norsk, rumensk og nå polsk.
I utgangspunktet er det et norsk koldtbord med innslag av internasjonale retter.
Det vil si at det er variasjoner i maten, og hele tiden noen nye, og noen standardretter som serveres.


Gode venner og naboer på laaaaang lørdagslunsj

Lunsjen serveres fra kl 13.00, og det er ikke uvanlig at vi blir sittende til bortimot kl 16.00 på ettermiddagen.
Gamle venner treffer nye venner, naboer treffer ny venner, og nye venner treffer gamle naboer.
Dette er etter min mening en av de bedre sosiale sidene ved livet i Spania.

At man i tillegg får anledning til stadig smake på nye og spennende retter, ikke bare fra Norge, men også fra Spania og andre land gjør det bare enda mer spennende for en matelsker som undertegnede er.


En meget internasjonal tallerken, rumensk, tysk, spansk og engelsk.

Skinken og tomatskiven med kremost og oliven er spansk, roastbeefen engelsk, rulladen nederst i midten er rumensk.
Rulo Stefani består av små sure agurker, gulerot og egg, rullet inn i kjøttdeig som deretter er stekt i ovnen.
Krydret slik at den i smaken kan minne noe om det som i Norge og Danmarks serveres som "Benløse fugler".
Salaten er laget etter polsk oppskrift av innehaveren selv, Ewa. Pasta, egg og erter.
Dette må vel absolutt komme inn under betegnelsen Internasjonal Meny.

De årene jeg har bodd her i Spania har jeg fått en del spørsmål om hva man egentlig gjør her nede hele tiden.
Svaret på det er alltid det samme, og faktisk ganske enkelt.
Man gjør det man gjør hjemme.
Litt avhengig av hvilken fritidsaktivitet man liker kan man vel si at flere av dem, kan man gjøre lengre, og i mange tilfeller heller året.
Selv har vi hundene som får sine daglige turer hele året, uansett vær.
Det er mange her nede som driver med sykling, det kan man i motsetning til i Norge også gjøre hele året i Spania.
Akkurat det samme er det med de som spiller golf. Det kan også gjøres hele året her i Spania.

Selv spiller jeg ikke golf. I hovedsak av 2 grunner.
Det viktigste grunnen er et veddemål jeg inngikk under et ganske festlig lag tilbake 1998.
Et veddemål som gjør at jeg må ut med en relativ STOR sum penger hvis jeg noensinne skulle bli avbildet med en golfkølle i hendene.
Den gang var det stort sett bare spesielt interesserte som kjente til internett, og ingen kjente til Fjesboka eller såkalte sosiale medier.
De 2 sistnevntes utbredelse de siste årene har gjort at det veddemålet nå i enda større grad kan tapes av meg.
Sjansen for at jeg skal bli avbildet med en golfkølle i dag er mye større enn for 18 år siden.
Siden jeg er en mann som holder ord, også når det gjelder gamle veddemål, gjør at jeg holder meg veldig langt unna golfkøller.
Den andre grunnen er enklere og kunne lett omgås.
Jeg tror rett og slett ikke at golf er noe for meg. Jeg innrømmer at jeg aldri har forsøkt så det blir i grunnen kun en antagelse for min del.

Jeg har imidlertid blitt kjente med en del mennesker her nede som spiller golf.
Tre-fire av de anser jeg til og med som meget gode venner.
Jeg spiller ikke golf med dem, men diskuterer gjerne sporten, dens finesser, uttrykk og feller.
Spesielt med 2 av dem. Gunnar og Bjørn.
Gjennom årene har det blitt noe herlige samtaler med de 2 om dette spillet og det som skjer i kampen rundt den lille hvite ballen.

De 2 er helt ulike personer, og har helt ulikt syn på spillet. Et par herlige gutter, på hver sin måte.
Gunnar er den sindige, støe personen som spiller jevnt godt, og ut fra det har opparbeidet seg et meget godt handicap.
Bjørn er den livlige gutten, med de ganske ujevne resultatene, som er like blid uansett hvordan han spiller.
Selvsagt er de med og spiller ulike turneringer her nede.
Det går stort sett som de fleste kan forstå utfra ovenstående beskrivelse som det må.


Gunnar tok seieren i turneringen. (foto: G. Berg)

Her avbildet med pokaler etter at serierunden i El Toro Golfklubb var avsluttet.
Gunnar seiret på siste runde med 38 poeng, og ble da samtidig årets golfer 2015/16 i klubben.
En seier som i utgangspunktet var veldig sikker allerede før siste runde i turneringen var spilt.
Til og med når siste runde måtte avslutte etter 9 hull pga tordenvær.
Da er det jo bare å gratulere med vel gjennomført.

Bjørn, som i løpet av denne turneringen faktisk oppnådde det fantastiske resultat med 49 på en runde, men det holdt dessverre ikke siden han som beskrevet ovenfor er litt ujevn i resultatene.


Bjørn fikk låne pokalen til Gunnar. (foto: G. Berg)

Siden Bjørn og Gunnar er såpass gode venner, fikk Bjørn selvsagt lov til å låne pokalen av Gunnar for å drikke champagne.
Noe som medførte at vi alle var enig om det samme under feiringen senere på La Luna.
Dette var garantert det nærmeste Bjørn kom pokal i denne serierunden.

Bjørn er forøvrig også den personen som er medvirkende til at denne bloggen oppdateres med ujevne mellomrom.
Han mer eller mindre krever at jeg skriver blogg, slik at han har lesestoff når han flyr mellom Alicante og Harstad.
Etter hva jeg har fått informasjon om er det da ikke bare han som leser bloggen, men også sidemann/kvinne, samt deler av besetningen, som blir holdt løpende orientert om mine siste skriblerier.

Vi har ved noen anledninger snakket om at jeg skal bli med dem en runde på golfbanen en dag.
Ikke for å spille, men for å fotografere, oppleve og i ettertid skrive et blogginnlegg om opplevelsen.
Dere skal ikke se bort fra at det vil skje. Garantert ikke i nær fremtid, siden begge 2 nå reiser hjem til Norge for sommeren.
Vi treffes jo uansett igjen her nede til høsten, gutta skal selvsagt spille golf, og jeg skal også ha noe å fylle dagene med her i Spania.

Jeg nevnte tidligere at noe hadde ymtet frempå om en litt anderledes 17. mai feiring i forhold til de siste årene.
Det ble det.
Vi reiste opp til San Miguel der det ble servert 17. mai lunsjbuffeet på La Parada.
Det ble veldig hyggelig, og anderledes i forhold til tidligere feiringer av nasjonaldagen her i Spania.


Gode venner samlet rundt bordet til god mat og hyggelig prat.

En lunsjbuffeet gir en fantastisk mulighet til å kombinere mange smaker.
Noe som absolutt faller i min smak. (der kom matvraket frem igjen ja).
Litt laks og eggerøre, kombinert med roastbeef, og litt kalkun med hjemmelaget Waldorfsalet. For eksempel.
Samt en god salat fulgt opp med tomater med ost og oilven.
Før man tester noen av varmrettene, Finnbiffgryte m/ tilbehør, Biff Lindström eller kokt torsk.
Så fortsetter man med ost, kjeks, druer, paprika, appelsin og Kiwi.
For til slutt å lande i en bolle risgrøt, før det hele ble avsluttet med et stykke bløtkake, og kaffe.

Når dette da akkompagneres av en italiensk musiker, med gitar, saxofon og mikrofon,
pluss masse spilleglede og godt humør har man absolutt opplevd noe nytt.


Italienske Toni spilte sax, som jeg gjorde i ungdomsårene mens jeg marsjerte opp Karl Johans Gate.

Litt klump i halsen over gamle minner.
Fastboende gode venner ble introdusert for tilreisende gamle venner.
God musikk fra en humørfylt italiener som tok seg selv like lite høytidlig som jeg selv gjør.
Det er bare ett ord som beskriver dette.
Vellykket!

Takk skal dere ha, Terje x 2, Liv, Geir x 2, Turid, Ellen, Anne, Ewa, Jørn og ikke minst Husfruen.

Nå skal vi gjøre klart for besøk av Husfruens eldste datter, Lene, som kommer i løpet av noen dager.
Så da er det igjen duket for hyggelig besøk her i Casa Baste.

Da gjenstår det bare for meg å si....
Takk for følget så langt.

Hasta luego..........!

4 kommentarer

Ellen

19.05.2016 kl.00:35

Takk for en morsom og opplevelsesrik blog. :). Samtidig vil jeg takke for å ha blitt tatt så godt i mot av deg, husfruen-Lisbeth, Geir og Turid. Det føler også de to firbeinte mine, Deedee og Charlie om dere alle på to, Bordertroppen og Cato på fine turer sammen men også på Casa Baste og ikke minst hver lørdag på La Parada hos Jørn og Ewa. ;).

Hans Kr. Magnor

19.05.2016 kl.10:13

Ellen: Det skulle da bare mangle.
Du er jo et menneske som har masse å fortelle, og gir av deg selv.
Da er det jå både spennende og berikende å bli kjent med deg.

Ståle

19.05.2016 kl.17:37

Takk for en flott blogg og fine historier rundt det å ha hund her i Spania. Setter stor pris på dine "skriblerier"

Hans Kr. Magnor

19.05.2016 kl.20:42

Ståle:
Så hyggelig. Ja, du som har kjent meg noe år nå vet at de betyr det meste for meg.
Både fysisk og psykisk.
Jeg hadde aldri vært i så god form etter hjertesvikten , hvis det ikke hadde vært for de daglige turene med BorderTroppen.
Det er jo utrolig moro å gjøre litt ekstra moro ut av dette med å ha hund.
Som bursdagselskap og slike ting.
Har jo noen naboer som har lært på om jeg er litt rar, når de VET at jeg er her alene, mens de hører jeg sitter og snakker med pelsdottene på terrassen både sent og tidlig.

Skriv en ny kommentar

hits