Endelig kom våren

Nå er det lenge siden sist det ble skriblet noe her.
Ikke noe rart kanskje, det har vært en lang vinter og kaldt hittil i år her under palmene.
Kun noen få dager der temprameterene har klart å krype seg over 20 på dagen.
I tillegg har det vært masse vind.
Kald vind.
Ikke bare fra nord, men fra alle kanter.

Den skikkelige vår-regnskura har vi ikke hatt foreløpig. Den som slipper ned 20-30 mm nedbør i løpet av et godt norsk kvarter.
Egentlig helt greit det, men de erstatnings-skurene behøvde jo ikke strukket seg over nesten 1 uke isteden.

Men, men........
været er en av de få tingene man enda ikke får gjort noe med. Heldigvis. 

De som egentlig har brydd seg minst om været og temperaturen er vel BorderTroppen.
Bare de får komme ut på sin daglige tur rundt kl 12 så kunne det vel egentlig snødd småjævler for deres del.
Det har vi heldigvis unngått.


Lola venter forventnigsfullt på at mamma skal kaste pinnen igjen. Og igjen, og igjen.........

Den siste tiden har Lola begynt å finne pinner som vi kaster ut i terrenget.
Tidligere er det Cass som har drevet omtrent tilsvarende lek når vi har gått tur. I alle år her nede.
Han finner en tom plastflaske, den legger han foran meg, også skal jeg sparke til den.
Da plukker han den opp, løper noen meter, og legger den foran meg igjen.
Dette har han gjort så lenge, og så mange ganger at han nå får lønn fra Orihuela Kommune hver måned.
Fra renholdsavdelingen i kommunen.

Av og til har han også kommet med en pinne. Og det uten at hverken Tuva eller Lola har brydd seg så mye om det.
En dag kastet jeg pinnen ut i terrenget, og Lola løp av gårde og fant den.
Dette var jo litt nytt for oss, så for å se om det bare var en tilfeldighet kastet jeg den på nytt.
Og Lola ut for å hente den igjen.


Nå har det blitt Lolas dille...

Det beste er at hun gir seg ikke når vi kaster den. Hun søker og søker.
I 9 av 10 tilfeller finner hun pinnen og kommer tilbake med den.
Til og med når jeg bevist kaster pinnen slik at hun ikke skal finne den.

Det er helt tydelig at dette synes hun er fryktelig morsom, og det er jo en fantastisk fin trening på feltsøk for hennes del.
Jeg har ved enkelte tilfeller kastet pinnen så langt, og i så vanskelig terreng at jeg var 100 % sikker på at hun ikke skulle finne den.
Men den kortbeinte spanske sjarmøren har blitt utrolig til å bruke nesa.
Pinnene finner hun. Så sant jeg ikke får kastet den så høyt opp i et tre at hun ikke har mulighet.
Til og med Husfruen, med 30 års erfaring og trening av brukshunder for konkurranse er imponert over den lille spanjolen i flokken vår.

Og det beste er at Cass og Tuva lar henne holde på.
De kan løpe litt etter pinnen de også, men overlater søket til Lola.
Så sant ikke pinnen lander rett foran nesa på dem.


Lola har til og med begynt å ta pinnen fra Cass hvis han finner den.

Snill som han er lar han henne stort sett vinne de drakampene.
Nå etter et års tid ser det faktisk ut som han også har akseptert Lola som en naturlig del av BorderTroppen.
Lola har til og med begynt å ta litt igjen med ham.
Hvis han "snakker"  til henne for noe han mener hun ikke skal gjøre, setter hun opp det furtefjeset, og går bak ham og biter ham litt i skinkene.
Da gjør han som en hannhund skal gjøre, han forsøker å dempe henne så godt han kan. Og snur seg vekk.
Ligger han i en av hundesengene kan Lola nå gjerne "kjefte" på ham, for å få ham ut av senga.
Og han flytter seg uten motstand.
Selv de gangene Lola ikke engang gidder å legge seg i samme senga.
Det virker av og til som hun bare må konstantere for seg selv at hun har den makten over ham.
De er egentlig ganske snåle disse pelsdottene våre.

Noe annet som har tatt ganske mye tid på nyåret er en supportgruppe jeg har laget for norske TV-seere her i Spania.
Vi har i 3-4 år hatt TV-signaler fra en av de store leverandørene på slikt her i Spania. EuroTele Sistemas.

I utgangspunktet et tysk firma, med engelske, hollandske, spanske og norske servicefolk.
Rett over nyttår skulle de gå over til HD-sendinger, og alle kunder måtte dermed bytte den dekoderen vi hadde fått utlevert.


Slik ser den nye EuroTele HD-dekoderen ut.

I tillegg til HD-kvalitet på rundt halvparten av de kanalene som leveres, skulle vi også få ca 10 nye kanaler i første omgang.
EuroTele er rimelig gode på å levere TV-signaler, men er en ren katastrofe når det gjelder informasjon,
og i noen tilfeller service overfor kundene sine.
Informasjonen om den nye dekoderen fikk jeg først høre som et rykte ute blant folk.
På deres egen infokanal, WEB-side eller FB-side sto det ikke et eneste ord om denne overgangen.

Jeg fikk hentet ut 2 nye dekodere i romjula, og begge ble koblet opp.
Esken inneholdt alt man trengte, men ikke engang en Post-It-lapp med info om selve dekoderen.
Så da ble det en runde med Google på nett for å finne en brukanvisning.
Jeg fant en. På tysk.

Siden dekoderen hadde kontakt for datanettverk og mulighet for tilkobling USB-lagringsenhet regnet jeg med at den hadde en del avanserte funksjoner innebygget.
Så jeg begynte med litt forsiktig testing. Det samme gjorde en god kompis her nede, Tore.
Vi har like mye duppeditt-dilla begge 2, så dette var jo litt morsomt.

Ganske raskt fant vi ut at dekoderen hadde opptaksmulighet via USB, til minnepinne, minnekort (via adapter) eller rett og slett en egen harddisk.
På 2 kanaler samtidig, mens man kunne se på den 3. kanalen.
Ved nettilkobling får man også mulighet til å høre på all verdens nettradioer.

Stikkord fra denne testingen og utforskingen ble skrevet ned, og utvekslet mellom Tore og meg.
Vi er begge to den type mennesker som folk har en tendens til å henvende seg til ved ulike typer problemer.
Av en eller annen merkelig grunn.

Dagen kom da EuroTele skulle gå over fra vanlige sendinger til HD-sendinger.
Det var dagen da alt gikk feil. Og tysk grundighet fikk sin største nedtur etter tapet av 2. andre verdenskrig.
Oppdateringen skulle sendes til dekoderen via EuroTele sitt eget sendernettverk.
Det gikk rett og slett til hel..... og ingenting virket.
Rett før VM på ski skulle begynne. 
Dette bygget seg opp til å kunne bli en skikkelig internasjonal katastrofe. 

Jeg har en meget god venn som jobber som montør hos EuroTele, og han tok kontakt med meg.
Sammen foretok vi en manuell oppgradering av mine 2 dekodere, og fikk skrevet ned fremgangsmåten.

Dette dannet grunnlaget for FB-gruppa EuroTele kunder på Costa Blanca.
En gruppe som fikk 20-30 nye medlemmer daglig disse dagene og nå har i overkant av 500 medlemmer.
Tore satte i gang og skrive norsk bruksanvisning for dekoderen og for fjernkontrollen.
Jeg skrev en bruksanvisning for hvordan man skulle gjøre den manuelle oppgraderingen selv.

Siden den nye dekoderen overførte signaler til TV via HDMI, og ikke den gamle Scart-kontakten som var på den gamle dekoderen måtte det også skrives en generell forklaring på hvordan man fikk skiftet til dette på TV'n.
Tilbakemeldingene var utrolig positive og det var veldig mange som klarte å få til dette ved hjelp av de instruksjonene vi hadde laget.
Det beste av det hele var at det også kom utrolige hyggelige og positive tilbakemeldinger fra EuroTele.
De hadde selv et kjempekjør disse dagene angående bytte av dekoder og manglende signaler.
Folk klagde for at de ikke kom frem på telefonen, og køen sto i flere dager langt ut på gata utenfor ekspedisjonen deres.

Nå er heldigvis det meste oppe og går, og veldig mange av kundene har nå HD-signaler slik de skal.
Men HD-sendingene krever en del bedre signalkvalitet, og behovet for service hos mange har vært stort.
Opptil et par ukers ventetid på det meste for finjustering og service på antenne for å klare HD-sendingene.
Uansett har det vært en utrolig morsom og lærerik periode.
Forhåpentligvis har vi også visst EuroTele nytten av rask og god informasjon i slike tilfeller. 

I mars slapp min gode venn og broder, Nilo ut en ny CD.
Også denne gang som tidligere med KUN egne låter.
Både gitar og bass ha han spilt selv som tidligere, mens trommisen fra Rhodas, som jobber i et studio på Tenerife har lagt på trommesporene.


Cover fra den nye CD'n, Travelling Through My Dreams.

Denne gangen har Nilo også lagt inn sekvenser med strykeorkester på flere av sporene.
Spennende og nytt fra han som i utgangspunktet er gitarist.
Alle musikk og tekst er skrevet av Nilo, men han har fått hjelp av trommeslageren på Tenerife til å legge på strykerstemmene.
Han jobber nemlig også som studiotekniker der nede.
Som vanlig er alt Nilo spiller gjort i hans hjemmestudio, men han har leid studiotid for å legge på vokalsporet.
Travelling Through.... er den hittil mest bluespregde CD han til nå har utgitt.

Den kvelden den nye CD'n ble lansert på La Luna røpet han for meg at han allerede planla neste CD.
Det blir etter planen en Best Of ....... der han skal gjøre en del av de mest kjente låtene i ny utgave.
Fortrinnsvis som akustiske denne gang.

En annen musiker som jeg har blitt litt kjent med her nede er Tor fra Det Betales.
Det Betales en en meget kjent og populær gruppe pga sine Tribute-konserter for The Beatles.
Tor har bodd her i Spania noen år, men han nå flyttet litt lengre sydover på Costa Blanca og har havnet her ved Torreivieja.
Ved et par anledninger har han steppet inn på kort varsel på La Luna når andre musikere har måtte melde forfall.


Tor i herlig driv på dansegulvet på La Luna en lørdagskveld.

Tor og resten av Det Betales hadde konsert her nede på Orihuela Costa fredag den 17. april.
Utendørskonsert på samme sted som Reidar Larsen/Terje Tysland og DDE har spilt tidligere.
De rundt 200 fremmøte fikk et skikkelig Beatles-show og koste seg veldig den kvelden.

På La Luna blir det stadig flere og flere gjester, noe som er utrolig moro for Irene sin del.
Og dette er tydeligvis gjester som ikke kommer direkte fra nærområdet.
Når man snakker litt med dem får man raskt høre at de bor ganske langt unna, og kommer for at de har hørt skryt om stemningen.
Og ikke minst om maten.
Det er ikke uvanlig at alt av bord er booket i restauranten både på fredag og lørdag nå for tiden.
Irene kommer stadig med nye tilbud i matveien, og har de siste ukene lansert en fantastisk skalldyrtallerken.


Vi var og spiste La Lunas skalldyrtallerken sist fredag. Utrolig delikat anrettet og veldig godt.

Det er nok en stor mulighet for at dette blir sommerens slager på La Luna nå når varmen kommer.
Egentlig ganske naturlig, det finnes jo ikke noe bedre enn å sitte sammen med gode venner, et godt glass vin
og spise nydelig sjømat ute på en terrasse når temperaturen er behagelig.
Og Spania er jo meget godt kjent for sin sjømat, så dette tror jeg virkelig vil bli populært.
Selv er jeg ikke så veldig begeistret for hummer, men det ordnet man greit med at jeg fikk en god porsjon reker,
blåskjell og kamskjell. En løsning som alle kan få hvis de ønsker.
I tillegg for man selvsagt det man ønsker av La Lunas meget gode Alioli (hvitløksmajones) og loff.

Det blir ikke Skalldyrtallerken når jeg om 1 ukes tid har invitert et tjuetalls gode venner til feiring av Arbeidernes Dag samt noe annet småtteri.
Men vi skal ikke sulte.
Vi satser på Irenes meget smakfulle koldtbord på den dagen.
Erfaringsmessig kan det bli like bra.

Som nevnt ovenfor tilbringes en del av tiden her i Spania foran PC, med nettbrett og med SmartPhone.
Og da i forholdsvis stor grad på sosiale media.
Litt rart egentlig med tanke på at jeg meget bestemt hevdet at jeg aldri skulle ut på Tryneboka når det norske nettsamfunnet Nettby ble nedlagt i 2010.

Som de fleste vet havnet jeg også der. (faktisk bare etter noen få uker).
Jeg har truffet igjen mange gamle venner fra Nettby.
Jeg har truffet igjen ganske mange kollegaer fra den tiden jeg bedrev transportgjerninger og skriblerier om transportbransjen.
Og ikke minst har jeg fått veldig mange nye venner. 
Veldig mange av de nye vennene har jeg truffet gjennom en de ulike grupper her på FB.
Spesielt etter at en venninnen startet opp en del ulike grupper for nordmenn i Spania.
Både lokale, regionale og nasjonale grupper.

Mest sannsynlig fordi jeg har en stygg tendens til å forsøke å svare konkret og ryddig på ulike spørsmål som stilles.
Samt at i motsetning til en del andre så svarer eller kommenterer jeg ikke hvis jeg ikke har noe å bidra med.
Dette har resultert i at jeg har litt kontaktet privat av en del personer som har ønsket at jeg skulle dele noe av min erfaring etter 17 år i Spania med dem. 
Noe jeg synes er utrolig hyggelig. Og ikke minst ser på som et tegn på at jeg har noe vettugt å komme med.

For drøyt et år siden ble jeg kontaktet av en kar fra Norge som vurderte å flytte til Spania.
Ikke så langt fra der jeg bor.
Vi utvekslet litt erfaringer på godt og vondt, og for ikke så lenge siden var de plass.
Hadde solgt det de hadde i Norge, og flyttet nedover.

Noen uker senere tok de kontakt igjen.
Da hadde de anskaffet seg hund, og trengte et par råd og tips.
I første rekke var de på jakt etter en god veterinær, og jeg kunne selvsagt anbefale våre gode venner,
Jose og Gloria, hos MobyDick Vets i Pilar de la Horadada.
Jeg tilbød meg også å bli med dem ned, for å vise vei og for å introdusere dem.

Noe de takket ja til.

Jeg fikk da anledning til å hilse på Cato, en blandingshund med masse Border Collie i seg.
3 år gammel, og han hadde vært hos en norsk dame litt lengre inn landet, sammen med en søster.
Cato og søsteren hadde bodd på en finca og hadde gått løse innenfor murene/gjerdene det meste av sitt liv. 

Etter besøket hos veterinæren ble vi enig om at Cato skulle få lov å hilse på BorderTroppen,
og Husfruen skulle få lov til å vurdere ham ut fra sin erfaring.

Resultatet av dette besøket var at de og Cato, skulle bli med oss en dag å gå på tur i Pedrera.
De fikk et par tips av Husfruen angående innkalling, langline, belønning og slikt.
Cato var ikke akkurat den som snudde på 5-øringen når de ropte på ham.
Han fikk hilse på Cass og Lola, men Tuva syntes han var så uvelkommen, at hun ble stående på innsiden av terrassedørene når de var her.

Lørdagen etter ble vi enig om å møtes i Pedrera, så kunne alle sammen være løse.


Cato tester badevannet i Pedrera for første gang. Med høyt hevet hale.

Tuva og Cato gikk i clinch ganske raskt.
Og vi fikk et bevis på at han var en rimelig dominerende og selvstendig hannhund.
Han var ikke direkte villig til å la seg bli satt på plass sånn i første omgang.
Noe som ikke akkurat gjorde Tuva mildere stemt i forhold til ham.
Cass og Lola brydde seg egentlig minimalt om ham. De var tross alt på tur på kjente trakter.
Det var Tuva som gjorde det helt klart at hun ikke var direkte lykkelig over å ha Cato i umiddelbar nærhet av flokken sin. 
Etter noen hundre meter smalt de sammen igjen. 

Etter det gikk det greit.
Cato holdt seg på 50 til 100 meters avstand fra Bordertroppen, og tok seg noen skikkelig sveip enda lengre unna.
Men han kom stadig tilbake til sine nye eiere og oss.
Langline lot de være langline og det gikk helt supert.
En tur på rundt 4 km ble tilbakelagt helt uten problemer.
Det eneste var at det ikke ble veldig mye sosialisering mellom Cato og BorderTroppen. 

Nå er det fredags ettermiddag.
Reiselektyren er skrvet for denne gang for våre gode venner Grethe og Bjørn som kommer nedover fra Norge i morgen.
Og vi skal straks en tul på La Luna og sjekke ut om Skalldyrtallerken er like god som sist fredag.

Inntil neste gang.......

Hasta Luego! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits