Den herlige spanske høsten

 

Her i Spania går livet egentlig sin vante gang. Uten de helt store hendelsene.
Det meste har jo lett for å bli rutine her nede. Som i Norge.
Forskjellen for min del er at jeg absolutt synes det er bedre temperatur og klima når man skal gjøre disse rutinemessige tingene.
Som den daglige lufteturen med BorderTroppen.
 
Dette er også årsaken til at det blir litt langt mellom blogginnleggene for tiden.
Det er jo greit at man har noe å skrive om når man først skriver.

Nå har jeg fått samlet opp litt opplevelser igjen, og min mest trofaste leser Bjørn,
trenger reiselektyre på flyturen tilbake til Harstad på onsdag. 

Stort sett blir dagene ganske så like her nede.
I hovedsak skyldes jo det at vi har våre 3 pelsdotter på 4 ben.
De skal ha sin tur, uansett.
Og helt ærlig har jeg selv blitt avhengig av disse daglige turene etter hjertesvikten for noen år siden.
Den mosjonen føler jeg at jeg må ha, og jeg vil ha den også.
Fra Lola kom til oss i februar/mars og frem til nå har jeg totalt logget i overkant av 600 km på disse turene.
Praktisk med en sånn app på Samsung'n min. 


Den daglige turen innebærer også som de fleste vet bading for BorderTroppen.

Vår turområde ved Embalsa de Pedrera blir vi egentlig aldri lei av.
Og det virker ikke som om hundene gjør det heller.
Gleden er stor hver dag når vi setter oss i bilen for å kjøre opp dit og gå tur.
Foruten om ca 10 dager med et meget nødvendig, men dessverre kanskje for Spania sin del litt lite regn har været i år som i fjor vært helt fantastisk.
Opp mot, og rundt 30 varmegrader hver dag siden vi kom tilbake hit i midten av august.
Litt for varmt i følge Husfruen, så frem til nå har jeg tatt den daglige turen alene med BorderTroppen ved 9-tiden hver morgen.
Høsten er egentlig en veldig fin tid her i Spania. 

Men litt brudd på rutinene blir det jo av og til.
Her for noen uker siden hadde jeg som vanlig gått tur, og var på vei tilbake til bilen.
Sånn ca 100 meter fra bilen stikker jeg hånda i bukselomma for å ta opp bilnøkkelen.
Og den var ikke der!
Temperaturen nærmet seg de 30, og jeg selv hadde tilbakelagt rundt 4,5 km.
For første gang siden hjertesvikten kjente jeg at pulsen og blodtrykket steg. Betraktelig.
Årsaken var i hovedsak at dette var den eneste bilnøkkelen vi hadde.
Jeg visste umiddelbart hvilke problemer dette ville gi. 


Der sto den. Med låste dører, og nøkkelen borte.

Først måtte jeg finne noen som kunne komme og hente meg. Og voffsene.
Deretter måtte jeg få ringt forsikringselskapet, og avtale om henting med kranbil.
For deretter å bli fraktet til KIA-forhandleren, som forhåpentligvis kunne klare å skaffe en ny nøkkel.
Vår KIA er ikke den nyeste modellen, men den har selvsagt denne elektroniske startsperra,
som innebærer at det sitter en liten elektronisk brikke i nøkkelen som gjør at bilen kan startes.
Jeg hadde forsøkt å få laget en kopi av nøkkelen tidligere, men fått beskjed om at bilen ikke kunne startes med en slik kopi.
Så det var egentlig ingen vits. Men dette var hos en vanlig Ferretteria (jernvarehandel).

I ren desperasjon begynte jeg å gå tilbake samme turen som jeg hadde gått. Og nistirret i bakken.
Rent teoretisk burde det ikke være umulig å finne en lyseblå nøkkel, mot den grå bakken.
Forsøke å sende Cass eller Tuva på søk fant jeg ut at ikke var noen vits.
Leteområdet ville være for stort.
Jeg hadde en svak anelse om hvor jeg eventuelt kunne ha mistet dem.
Et sted på dagens tur hadde jeg måtte sitte på huk, og holde i hundene, 
mens en engelskmann med 0 kontroll på sine hunder passerte.
Dvs, han passerte på en sti 150 meter unna, mens hundene hans sirklet rundt BorderTroppen og meg.
I en slik situasjon kan jeg garantere at det er fart i Tuva-trollet.
Så muligheten for at nøkkelen kunne ha falt ut av lomma under denne episoden var tilstede.

NOPE.
Ingen nøkkel der dette hadde skjedd.
Ikke hadde jeg sett noen på veien dit heller.
Så jeg ruslet tilbake, mens jeg vurderte om hvem av mine venner jeg kunne ringe for å bli hentet.

De siste 200 meterne tilbake til bilen begynte en tanke å formalisere seg laaaangt, laaaangt bak i HK's bakhode.
Kunne jeg ha klart å låse nøkkelen inne i bilen?

Gjess!
Nøkkelen lå på toppen av buret til Lola.
Rett innenfor det bakre luftevinduet som sto litt på gløtt.
Det eneste jeg trengte nå var en ståltråd.
Det fant jeg som en del av et nettinggjerde bare 6 meter fra bilen. Heldigvis.
Jeg håper at gjerde-eieren tilgir at jeg stal 60 cm ståltråd av gjerdet deres. 

3 minutter senere lå hundene trygt i burene sine, og jeg kunne sette meg bak rattet og ta en røyk.
Den sigaretten er den beste jeg har smakt siden jeg sluttet å røyke 1. juni 2004.
(Og begynte igjen i 2008) 


2 dager senere hadde jeg vært hos en spansk låsespesialist i Torrevieja og fått laget en kopi. Som fungerte.

Dette firma har spesialisert seg på å lage bilnøkler som funger som originalen.
Og har masse utstyr for å gjøre denne jobben.
Først filte de opp en kopi av originalen.
Så ble det koblet en "føler" på den originale nøkkelen, som ble satt i tenningen og bilen ble startet.
Denne føleren ble så koblet til den nye kopien, og de elektroniske signalene som sendes mellom nøkkel og tenningslås i startøyeblikket ble kopiert inn i den nye nøkkelen.
VIPS!
Jeg hadde nå 2 nøkler som fungerte og bilen startes med begge nøklene.
Og det koset ikke mer enn 50,- Euro (410,- norske kroner) å få gjort dette.

Husfruen har forøvrig hatt seg en rask 6-dagers tilbake i Gamlelandet.
I første omgang for å pleie litt omgang med sin familie, barn, barnebarn og mamma.
I andre omgang fordi hun trengte litt avkjøling etter den varme ettersommeren og høsten her.
Hun vil gjerne ha med seg litt høstfarger. Akkurat det er det jo ikke mye av i Spania.
Der er den store forskjellen på oss to.
For meg har høsten i hele mitt voksne liv bare vært noen uker der jeg har gruet meg til vinteren.
Jeg har faktisk gruet meg så mye at jeg ikke har lagt merke til farger og andre fordeler med den årstiden. 


Hun kom litt i seneste laget for de sterkeste høstfagene, men fikk med seg litt.

Etter 3 dager med regn tror jeg hun fikk kjølt seg ned ganske bra også. Så nå holder det nok til hun reiser til Norge for å feire jul sammen med familien der i midten av desember.
Planen var ar hun skulle ha med seg både Tuva og Lola på den turen.
Det skulle jo vært utrolig moro å sett hvordan spanske Lola hadde reagert hvis det hadde vært snø i hagen hennes i Råde.
Dessverre var det ikke plass til hundene på de flightene hun hadde valgt ut.
Sa da blir alle 3 pelsdottene hos pappa i Spania i jula.
Litt synd med tanke på Lola og snøen, men slik er det av og til.

Den tredje grunnen til reisen til Norge var a hun skulle hente 2 nye dukker til samlingen sin.
Hun kjøpte 2 dukker på en Kina-butikk her nede tidligere i år.
Disse ble i sommer sendt til en venninne og dukkemaker i Trondheim for en skikkelig facelift.


Resultatet ble fantastisk flott.

Dukkene har fått hår, nye øyne og ny kropp.
Jeg har ikke den helt store fascinasjonen for dukker som sådan.
Men siden jeg har holdt på med modelljernbane, og modellbygging store deler av livet blir jeg mektig imponert over detalj-rikdommen i alle former for modellering.
Det være seg i landskap, lokomotiver, fly, båter eller dukker
Til og med som mann klarer jeg å se at denne damen vet hva hun holder på med.
Nå kommer ikke detaljene veldig godt frem på bildet dessverre.
Fingernegler, skygger i ansiktet, generelt på hender osv. Et utrolig bra utført arbeid.
Slike ting imponerer meg grenseløst.


Drøye 2 år etter at jeg meldte utflytting fra Norge fant jeg ut at jeg fikk rote meg igang med å formalisere oppholdet her i Spania.
Etter en tur på Rådhuset her for 2 år siden fant jeg en plakat der nede hvor det sto følgende: (på spansk, engelsk og tysk)

For å få Padron (bostedsbevis) man ha Residencia.
For å få Residencia (oppholdstillatelse) man ha Padron.
????????????????????????????????

Ikke helt enkelt å få til når det er 25 meter mellom de 2 ulike kontorene som ordner dette,
og jeg dermed fant det fysisk umulig å være på begge kontorene samtidig.

Men, som sagt etter et par års betenkingstid fant jeg dog ut at jeg fikk gjøre et forsøk.
I tillegg har det vært litt ulik informasjon om hva man trenger for å få slik Padron. 

Av ulike årsaker har jeg scannet inn alle viktige dokumenter fra Spania på min PC.
Så jeg har liggende elektroniske kopier av Skjøte, NIE-nr (spansk personnummer), telefonkontrakt, pass osv.
Gjennomgående råd her i Spania er at man alltid har med seg nok kopier når man oppsøker et offentlig kontor.
Eller ens egen bank for den saks skyld.
Man skal ikke gjøre store endringer i banken før de skal ha en kopi av passet 

Så jeg satte i gang:
3 kopier av mitt eget pass
3 kopier av forsiden på skjøtet
3 kopier av en vannregning
3 kopier av SUMA, (eiendomskatt) på leiligheten fra 2013
3 kopier av kontrakten med Telefonica/Movistar på Internett, fasttelefon og mobil.
Samt at jeg tok med meg de resterende 9 sidene av originalskjøtet.

Ganske så sikker på at det måtte finnes noe som kunne brukes og godkjennes blant disse kopiene tuslet jeg ned til Padron-kontoret på Rådhuset.
Sånn ca 13.15. For jeg hadde fått tips om at dette skulle være et meget gunstig tidspunkt.
På Padron-kontoret  satt det 2 damer bak hvert sitt skrivebord og var veldig opptatt med å gjøre ingenting.
De virket faktisk litt lettet når jeg stilte meg opp i døråpningen og smilte til dem. 

En av damene vinket meg øyeblikkelig bort til sitt skrivebord, og jeg gav henne hele bunken med kopier med mitt originale pass liggende på toppen. 
Med et stort smil spurte jeg vennlig og hyggelig:
Me cerres Padron, este possible? Por favor.
Damen smilte og nikket, og gikk gjennom papirbunken jeg hadde med meg.

Hun plukket ut 2 kopier av passet, 2 kopier av NIE-nr, 2 kopier av forsiden av skjøtet,
og 2 kopier av SUMA-regningen (med et smilende Aha, Moy bien!)
Så tittet hun på kopiene av vannregningen før hun snudde seg mot tastaturet og lot tastetottene løpe over tastaturet.
Under et minutt senere fikk jeg lagt et skjema foran meg, hvor hun pekte og sa smilende: Firma, por favor.
Jeg underskrev på anvist plass, og stempelet hennes landet på dette papirarket i en sånn fart at jeg et øyeblikk ble bekymret for at det skulle treffe tuppen av venstre pekefinger som jeg hadde holdt fast arket med mens jeg signerte.
Heldigvis gikk det bra.


Og det var det.

Det tok altså under 3 minutter å bli registret i bostedsregisteret her på Orihuela Costa.
Nå hører det med til historien at alle kommunene her i Spania har ulike rutiner på hvordan dette gjøres så det er ikke dermed sagt at dette vil gå like greit i andre kommuner her nede.
Bostedsbevis er et dokument som kommunen bruker i forhold til statlige overføringer.
Jo flere av innbyggerne som er registrert med Padron, jo bedre blir det offentlige tilbudet i kommunen. 

Neste skritt nå er å bestille seg en ny time, for å få ordnet den permanente oppholdstillatelsen,
Rescidenca her i Spania.
Det skjer på det lokale kontoret til Policia National, og der er prosedyren 2 besøk.
Ett for å få søknadskjema og instruksjoner.
Deretter får man time, og skal komme tilbake med nødvendige kopier, papirer og
kvittering på innbetaling av avgiften på ca 10,- Euro for at dette skal ordnes.
Etterhvert skal jeg vel også en tur til Traffico i Alicante for å få byttet til spansk førerkort.


I år som i fjor, og foregående år ble Fårikålens dag feiret her i Spania den siste torsdagen i september.
Irene på La Luna har laget en flott tradisjon på dette.
Hun får sperret av gata utenfor Luna, lager langbord og serverer omkring 200 kuverter på disse dagene.


Et meget hyggelig og sosialt tiltak når man feirer Fårikålens dag i Spania.

Det er også en tradisjon at det selges lodder, og samles inn penger til Barnehjemmet i Elche. 
Dette barnehjemmet har Irene og gjestene på La Luna støttet de siste 10 årene.
Quizen som arrangeres hver tirsdag gjennom vinteren på La Luna gir også et betydelig bidrag til barnehjemmet.
Pengene som Quizdeltagerne betaler for å delta hver tirsdag går uavkortet til dette formålet.


Disse 2 dukkene ble innkjøpt for innsamlede Quizpenger i våres.

Husfruen har heklet klær til de, og de ble loddet ut på Fårikålens dag.
Beløpet som kom inn på lotteriet var 600,- Euro.
Vi kunne solgt flere lodd, men dessverre hadde vi begrenset antall med loddbøker tilgjengelig.
I tillegg stilte Irene med vinflasker, og gavekort på en middag på La Luna,
og den norske frisøren her nede, Heidi Frisør stilte med gavekort på klipp og stell av hår.
Det er virkelig hyggelig at så mange støtter så fullhjertet opp om dette tiltaket når det gjelder barnehjemmet.
I år er det også planlagt en liten førjulsfest for de barna som bor på barnehjemmet.
Det skal skje på La Luna, og er fortsatt under planlegging.
Alle detaljer er ikke på plass enda, så den saken får jeg komme tilbake til ved en senere anledning. 


Noen av gjestene valgte å sitte under tak på terrassen på Luna pga sol og varme.

Egentlig greit å sitte litt i skyggen, når man spiser varm Fårikål i 27-28 varmegrader.
Det gir en helt spesiell følelse å sitte slik under Spanias sol og spise denne tradisjonsrike norske matretten.


Jeg har tidligere skrevet om en tur vi hadde til et meget spesielt sted, El Molino, som ligger nordvest for Murcia by.
Når vi var der en tur i mai måned hadde dessverre ikke Husfruen anledning til å være med pga sykdom.
For et par uker siden var vi 7-8 stykker som bestemte oss for å ta en ny tur.
Denne gangen skulle både Husfruen og BorderTroppen bli med på turen.

El Molino ligger langt ute i "midle of nowhere"  ca 10 km utenfor byen Cravaca de la Cruiz. 
Ca 2 timers kjøretur fra her vi bor på Las Mimosas.
Mange vil kanskje mene at det er litt i lengste laget å kjøre for å reise å spise lunsj.
Men det er bare de som ikke har tatt turen.
Det er så absolutt verdt det.
I hvert fall de som setter pris på spennende spansk mat i spesielle omgivelser. 


Eier, kokk og daglig leder Encarna Lopez, forklarer litt om dagens lunsjretter.

En lunsj på El Molino starter alltid med et stykke søtlig krydderkake pyntet med kremet smakfull ost.
Av de 6-7 forrettene er dette den eneste som er standard hver gang.
Noen av gjestene her var på El Molino for 3. gang og hadde fortsatt ikke fått samme forretten 2 ganger.

Jeg kommer ikke til å legge ut bildene av alle forrettene denne gangen, slik jeg gjorde i det blogginnlegget jeg skrev herfra sist og som det er lenket til ovenfor.
Jeg skal derimot fortelle at hovedretten denne dagen var hjortegryte.
Husets spesialitet, i følge Encarna.
Den var aldeles nydelig. Kjøttet var så mørt at man kunne dele det med en teskje.
Det kan jeg faktisk si fordi jeg forsøkte.

På veien oppover ser man stadig varselskilter langs veien om fare for hjort.
Så det er tydelig at det finnes store mengder av dem i nabolaget.
Samt Villsvin. 


Jeg legger ut bilde av en forrett. Dette er spansk hvit geitost, pyntet med Chillisaus. Fantastisk kombinasjon.

Jeg skal innrømme at det er første gang jeg har smakt spansk geitost. Og den var egentlig veldig lik den norske.
Men litt rundere og mildere i smaken.
Jeg har spist massevis av spansk saueost. Noe som jeg virkelig koser meg med.
Den spanske geitosten sto absolutt ikke tilbake for den norske. Etter min mening utrolig god.
Særlig i den kombinasjonen vi fikk den servert her.
Med salat, Chillisaus, og ristede små loffskiver.


Etter lunsjen kan man på denne tiden av året plukke druer selv, av druestokken som dekker den ene terrassen.
Foto: Stein-Erik Ovesen 

Som de fleste av mine lesere kjenner til er jeg ikke spesielt glad i øl.
Jeg foretrekker rødvin, noe jeg har gjort de siste 7-8 årene.
Og til lunsj valgte jeg derfor husets rødvin, som jeg alltid gjør når jeg spiser ute.
Og jeg fikk en nydelig lokal rødvin, som passet utmerket til de rettene vi fikk servert. Dessverre har jeg glemt navnet.
På El Molino brygger de sitt eget øl. Ikke mindre enn 6 ulike typer.
Jeg smakte på den letteste av disse, og det var faktisk et øl som falt i min smak.
Så denne dagen ble det ikke bare et glass rødvin til lunsj, men også et glass lokalt øl til forfriskning.


En annen ting jeg setter pris på ved El Molino er mulighete for å ha med hundene.

Når vi kom denne dagen kom de straks og ville ta inn sine egne hunder, slik at våre kunne få gå fritt.
Vi skulle tross alt sitte ute å spise.
Siden de hadde vært ute på sin daglige tur, rett før vi reiste oppover lot vi dem likevel ligge i bilen mens vi spiste.
Så slapp vi dem ut etterpå.
Og det tok ikke mange minuttene før de hadde funnet stedets svømmebasseng.
Som de inntok med den største selvfølgelighet.

1. mai 2015 skal jeg feire min 60-års dag. Jeg vurderer faktisk å gjøre det på El Molino.
Jeg har fått en pris av Encarna på lunsj, middag, overnatting, frokost som er utrolig hyggelig.
Så dette er absolutt under vurdering.


Det begynner også å bli en stund siden jeg har skrevet noe om min gode venn, og "broder" Nilo.
I hovedsak fordi han har sin ukentlige show på La Luna. Og det ikke har skjedd noe veldig spesielt. 

Han og jeg har jobbet litt i sommer i forhold til en lysmikser som skal brukes når han spiller med bandet.
Nilo fikk veldig lyst til at jeg skulle mikse lyset for dem, etter at han var i Norge i fjor.
Da var jeg ansvarlig for lyset når han varmet opp for Vidar Busk på Fredrikstad MC-Clubs scene på Nøisom.
Og siden den gangen har han og jeg snakket mye om akkurat dette.
Vi var faktisk kommet så langt at vi hadde rigget opp en mulig mikser sammen med de lampene han allerede har.
Men siden det er moderne LED-lamper som skal programmeres på forhånd,
fikk vi ikke ut den effekten vi ønsker.

Nilo har også hatt 2 avlysninger på jobber han skulle hatt sammen med bandet her nede i sommer.
Nye regler, og strengere håndheving fra Policia Local når det gjelder musikk fra barer og restauranter er en stor del av årsaken til avlysning.
Det ble noe likevel 2 konserter for gutta.
En utendørskonsert på La Marina som jeg dessverre ikke fikk vært tilstede på.
Samt en jobb på et sted som heter The Club, og ligger i urbanisasjonen Quesada. Bare en halvtimes kjøretur herfra.


Konserten på The Club ble også mest sannsynlig den siste med Nilo & The Band i den nåværende formen.

Nilo har noen planer om endring av dette konseptet, og vi har diskutert dette en del den siste tiden.
Det blir nok konserter med Nilo & The band også i fremtiden, men da mest sannsynlig med et litt annet opplegg når det gjelder musikerne som blir med ham på scenen.
Vi har heller ikke gitt opp tanken med lysmikseren, men for å få det slik vi vil ha det må vi bytte ut noen av de LED-lampene han har nå.
De skal byttes til de gammeldagse lyskasterne (spotlights), og vi trenger en god gammeldags analog lysmikser.
Problemet er at de gamle gode spotlightene begynner å bli vanskelig å få tak i her i Spania.
De nye digitale lysmikserne og LED-lampene, fungerer litt anderledes, og krever en del programmering på forhånd.
Ikke noe stort problem forsåvidt, programmeringen er ganske enkel.
Man har bare ikke samme manuelle kontrollen som Nilo (og undertegnede) ønsker å ha ved slike anledninger.


Av en eller annen grunn er det alltid flere mennesker på dansgulvet når Nilo spiller i engelske miljøer, enn i norske.

Det har muligens noe med tradisjon å gjøre, samt at engelskmenn gjerne har et annet forhold til det å gå ut på lørdagskveldene enn det nordmenn har.
Også her nede i Spania. 

Nilo jobber for tiden med enda en ny CD.
Den er stort sett ferdig, det skal legges på vokal og litt mer gitarsolo.
Utover det er komp og rytme ferdig.
I disse dager jobber han med teksten på låtene.
Det blir et litt anderledes album enn det han har gitt ut tidligere.
Jeg har fått høre gjennom alle sangene, og jeg kan garantere at det blir et spennende album igjen fra den lille cubaneren med gitaren.
Nilo regner med at det kan slippes ut i januar/februar 2015. 


I snart 4 år har har våre daglige turer i Pedrera vært god mosjon for oss og hundene.
Slik jeg skriver innledningsvis.
I disse årene har vi i stor grad holdt oss på den sørlige siden av vannet.
Her har både vi og voffsene blitt veldig godt kjent.

Et par dager nå har vi flyttet oss litt nordøst over langs vannet.
Der har vi også funnet et flott turterreng.
En stor fordel er at vannet er ganske mye renere i denne delen av vannmagasinet som Pedrera i utgangspunktet er.


Lola svømmer på den nye badeplassen vi har funnet i Pedrera.

For å komme til denne plassen må vi kjøre 2-3 km langs den grusveien som går langs den østre delen av vannet.
En hullete og utrolig dårlig vei, men det er verdt turen.
Isteden for leiret sandbunn er det her kalksteinsklipper, og ikke så flatt.
Det påvirker også kvaliteten på vannet.
Etter bare 2 dager med bading her er det blitt en annen lukt av pelsen til pelsdottene våre.
Det er jo ikke direkte negativt det heller.
En annen fordel er at det er ganske mye mindre glasskår og tomme rustne blikkbokser på denne plassen.
Vi har vært heldige de 4 årene vi har vært der, og ikke fått skadet noen hund.
Men Tuva fikk skåret opp en baklabb og måtte sy 7 sting her for noen uker siden. Første gang heldigvis.
Så jeg tror nok at vi for fremtiden vil gå mer på det det nye stedet.


Cass og Tuva skuer ut over sitt nye badeområde.

Tidligere gikk vi på andre siden av vannet som man ser i bakgrunnen på dette bildet.
Der er det flatere, og mer jorder helt ned til vannkanten.
Og dette har nok helt klart en innvirkning på vannkvaliteten på den siden av vannet. 


Tuva feiret selvsagt at det var litt høyde og hoppe ut i vannet fra på det nye stedet.

Hun er og blir helt gal når det gjelder slike hopp.
Cass hoppet litt sånn fra brygger og svaberg for noen år siden men sluttet når han passerte 4 år.
Det ser ikke ut som Tuva har tenkt å slutte enda.
Hun blir 6 år til våren, og er fortsatt like hoppeglad.

I dag så faktisk vannet så fristende ut at jeg selv hadde lyst til å hoppe ut i det.
Men jeg har jo en image å ta vare på.
Jeg bader ikke i Spania, det gjør jeg bare om sommeren i Norge.

Kanskje det er på tide å endre det imaget? Time will show!

Til neste gang.......

Hasta Luego!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits