Nå er det snart retur til Spania

Sommerferien i Norge begynner å gå mot slutten. 13. august går 2- og 4-bente ombord hos Norwegian her i Rygge for å ble fløyet tilbake til Palmelandet.

Slik har jeg stor sett gått kledd de 3 ukene vi har vært her i Norge. Foreløpig.
Vi har rett og slett hatt et helt fantastisk vær.
Alt for varmt ifølge Husfruen, som til tross for varmen har satt i gang 2 større prosjekter denne ferien.
Vi har flere dager hatt høyere temp her i furet værbitt enn det har vært i Palmeland. 

Et som var planlagt, og et som egentlig ble tatt litt på sparket. 

De som har fulgt meg på bloggen en stund husker kanskje at vi bygget ny terrasse i Norge i fjor.
Med meget god hjelp av vår alltid hjelpsomme og snekkerkyndige nabo Tor Ola.
Kortversjonen er at vi dro på hundetrening en lørdag, og kom hjem til en gammel terrasse i småbiter. 

Den terrassen hadde malte le-vegger. I grått og hvit som huset.
De ble satt opp igjen, men ble ikke malt, og det skulle gjøres i sommer var Husfruens plan.
Hun begynte å snakke om maling dagen etter at vi kom til Norge.


Slike le-vegger er ikke de enkleste å male.

Som sagt begynte Husfruen å snakke om å male le-veggene allerede dagen etter at vi kom til Norge og dro av gårde for å kjøpe inn maling og koster.
Litt pga varmen, og litt fordi jeg mente vi kunne slappe av og hygge oss sammen med døtrene hennes som var på besøk ble prosjektet utsatt en ukes tid.

Etter en omgang med høytrykkspyler, en dag tørke i godt solskinn og sommervær var vi i gang.
Ut fra le-veggenes utforming er det litt puslearbeid med alle disse sprossene og "ujevnhetene".
Når vi i tillegg hadde en dagtemperatur på rundt 32-33 grader i skyggen tok det også litt tid.

Jeg lurer forøvrig på om salt har noen dårlig effekt på Drygolin oljemaling.
Med tanke på alle de tusen av svettedråper som garantert havnet nede i det malingspannet i løpet av arbeidet.


Sluttresultat ble i hvert fall bra etter vår mening.

Også er det jo greit  vite at det i hvert fall er 4-5 år til neste gang man skal gjøre denne jobben.
Da blir det vel samtidig maling av hele huset også tenker jeg. Men det er laaaaangt frem i tid egentlig.

Vi er jo så heldig her i BorderHuset at vi har veldig hyggelige og hjelpsomme naboer.
Og som en takk for hjelpen med fjerne det døde grantreet ved innkjørselen, og alt annet gjennom tiden,
bestemte vi oss for å invitere Tor Ola og familien over til en grillaften.

Det passet veldig bra, siden de skulle på ferie til Tyrkia dagen etter, og Husfruens døtre igjen hadde kommet på besøk.


Så da var det bare å fyre opp grillen med litt likt og ulikt.

Eldstedatteren i nabohuset har i løpet av våren og sommeren fått i gang en skikkelig kjøkkenhage og mesteparten av grønnsakene både til salater og til grillen kom faktisk derfra.

Litt ulikt med drikke, både med og uten alkohyler og det ble en meget hyggelig aften.


Det er utrolig hva god mat gjør med humøret en fin sommerkveld.

Er det noen vaner Husfruen og undertegnede tar med seg hjem til Norge fra Spania er det samværet rundt et bord med god mat sammen med gode venner.
Det er egentlig garantert å bli hyggelig.
Spesielt når man har masse variert mat slik at alle finner noe de liker.
Da går tiden fort, og plutselig oppdager man at man har sittet 2-3 timer rundt bordet mens praten går.

Det er jo også veldig hyggelig at begge Husfruens døtre har fått så god kontakt med våre naboer.
Ikke så rart egentlig, de har jo nesten mer med dem å gjøre gjennom året enn det vi har.

Med ferieprosjekt nr 1 vel i havn, kunne jeg sette i gang mitt eget lille prosjekt.
I vinter fikk jeg totalvraket et av mine kameraobjektiver i Spania.
Det ble sendt til Norge for mulig reparasjon, men det var ikke lønnsomt.
Heldigvis har jeg en meget god kameraforsikring, så jeg fikk dekket mesteparten av verdien.

Det hjalp dessverre ikke akkurat da, fordi det objektivet jeg skulle ha var vanskelig å skaffe i Spania.
Så jeg ventet med nyanskaffelsen til Norgesturen.

Jeg har de siste årene handlet alt mitt kameraustyr hos den tidligere Pentax-importøren Fovi.
De har nå gått over til å bli proff og entusiast-forhandler av samme merke. 


Nyanskaffelsen, samt et ekstra reserveobjektiv etter Oslotur og besøk hos Fovi.

DA* serien er proffobjektivene fra Pentax.
Sprutsikre, støvtette og med meget god lysstyrke. DA* 16 - 50 mm /2,8 er et vidvinkel- til liten tele objektiv som jeg synes er veldig anvendelig.
Og jeg skal innrømme at jeg slet litt med fotograferingen på våren i Spania når den minste brennvidden jeg hadde var 55 mm.
Det blir ganske "trangt" spesielt når man skal fotografere inne, men også ved landskapsfotografering.

Noen vil sikkert mene at jeg er gal, som kjøper et objektiv om koster mer enn det de fleste betaler for både kamera og 2 objektiv i vanlig forbrukerutgave.
Men siden jeg har hatt dette objektivet tidligere i flere år, og vet hva det yter optisk og ikke minst rent bruksmessig er det verdt det for min del.
Skaden jeg fikk på det var en ren støtskade forårsaket av et meget hardt slag.
etter min erfaring er ikke det objektivet laget, uansett merke, som hadde tålt den behandlingen.

Jeg tok også med meg et KIT-objektiv for å ha en reserve, hvis tilsvarende skulle skje igjen.
Et DA 18-55 mm/3,5-5,6.
Et KIT-objektiv er et rimelig objektiv som de fleste kameraprodusenter setter på kamera når det selges.
For en vanlig amatørfotograf holder slike objektiv stort sett mål til de bildene de tar.
Det trenger noe mer lys, enn det proffserien gjør, og det er ikke like godt optisk.
I mange tilfeller er det også laget i plast eller komposittmateriale, mens proffserien er av metallegeringer.
Veldig ofte er det heller ikke samme kvalitet på linse-elementene inne i objektivet noe som gjør utslag i skarphet på bildene.

Nok om det.
Jeg har igjen fått det som jeg anser for å være den komplette serie gode objektiver for min type fotografering og bruk.
Jeg er dekket fra god vidvinkel og opp til bra tele med de 2 DA* objektivene jeg nå har.
DA* 16 - 50mm/2,8 og DA* 60-250mm/4.

Dermed er jeg også klar for å bli med en runde på golfbanen i Spania i løpet av ettersommeren og høsten.
Ikke for å spille golf, men for å skrive en blogg om golfspill sett fra min side.
Det har jeg lovet 2 av mine gode venner at jeg skal gjøre.
Og til en golfblogg trenger man selvsagt også bilder.

Med malingen av le-veggene hadde vi egentlig fullført Husfruens planlagte ferieoppgaver.
Pga varmen, som plaget henne mye mer enn meg, regnet jeg med at det ikke skulle bli mer malejobb.
Jeg har tatt feil før, og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen.

Etter at vi kjøpte huset i Råde i 2008 var det ikke mye vi endret.
Vi skiftet hele kjøkkenet, og vi malte det ene soverommet.
Samt at vi skiftet farge på hele huset utvendig, fra mørkegrønt til gråblått. 

Huset, som vi kjøpte i november 2008 passet oss dermed veldig bra, siden vi ikke har gjort så mye med det.
Men, dette hadde en peis........
Ikke en sånn liten hyggelig en i et hjørne.


Neida, en diger rød mursteinspeis med store brannvegger.

Den hadde en Jøtul peisinnsats så den kunne brukes både som åpen peis, og lukket ovn.
I tillegg var det montert en oljebrenner i bunnen, som ikke virket når vi kjøpte det.
Og med den prisen som er på fyringsolje i dag, var det ikke på tale å se om vi kunne få den til å virke heller.
Vi satte inn varmepumpe med en gang vi kjøpte huset, og har klart oss med den.
Til og med ned med - 25 iskalde blå norske kuldegrader 

Selvsagt har vi hatt litt fyr på peisen på julaften og slikt.....
men ellers har den bare stått mørk og dyster der i hjørnet, tatt opp plass og egentlig tatt veldig mye lys i stua. 

Det har vært diskutert her i huset om deler av den skulle rives, for å sette inn en ny moderne energieffektiv ovn.
Noe som ville gjøre at den kunne brukes mer, og ikke ville ta så stor plass.
Etter hvert som vi nå tilbringer store deler av året i Spania er ikke det like aktuelt.
Så da har det også blitt snakk om å male den.
Slik at dette hjørnet av stua ble noe lysere.

Egentlig trodde jeg Husfruen hadde fått nok av malejobber i den varmen vi har hatt hittil i sommer.
Jeg tok som nevnt feil.
En dag kommer hun hjem fra en butikkrunde med 3 liter Lady Vegg. Og nye pensler.
Og setter i gang.

Jeg tror det tok omtrent 1 times tid før hun begynte å angre.
For det første må det være brukt minst 3. sortering murstein i både vegger og peis. (var sikkert rimelig i innkjøp)
For det andre må vedkommende som har murt opp denne peisen være så langt fra et fagbrev som murer som det i det hele tatt er mulig å komme.
For det tredje må den som har murt opp dette ha inntatt så mange Murere (langspils) før han gikk i gang med jobben at h*n var komplett dritings.
Noe som egentlig også kan skyldes kvaliteten på mursteinen som er brukt.
De har/hadde så mye hull og sprekker og manglende hjørner, så fugene også er blitt deretter.
Så mulig det antatte inntaket av pils, skyldes et forsøk på å få et ok resultat av det h*n hadde tilgjengelig.
Man kunne formelig høre at mursteinene og fugene slurpet i seg malingen som mureren hadde drukket øl.


Etter 8 liter med Lady Vegg, 2 strøk, og 10 timers jobb ble det slik.

Heldigvis gikk andre strøket ganske mye lettere enn det første.
Og vi slo i hvert fall en bekjent som på Tryneboka kommenterte at han hadde brukt 32 timer på å male en tilsvarende peis på hytta si.
Vi fikk ikke bedre plass i stua, men det ble i hvert fall utrolig mye lysere og trivelig der.
Så selv om det var en utrolig slitsom og krevende jobb var også dette i ettertid verdt strevet.
Jeg har imidlertid en anelse om at Husfruen for fremtiden vil ta litt mer hensyn til ute-, og innetemperatur før hun igangsetter  liknende prosjekter.


Det er helt klart at sluttresultat må man bare være fornøyd med.

Som enkelte kjenner til hadde jeg en god del av min oppvekst før skolepliktig alder på gården der moren min kom fra på Brøttum sør for Lillehammer.
Av ulike årsaker tilbrakte jeg mye tid hos mormor og bestefar, tante og onkel, med kuer, griser, høner, sau, hunder og katter som lekekamerater.
Jeg fikk ganske tidlig anledning til å være med på det meste av det som skjedde på en gård.
Enten det gjaldt slakting, dyrefødsler, traktorkjøring eller annet jordbruksarbeid. 

Gården er nå dessverre solgt ut av slekta og den eneste gjenværende der oppe er en tante som nå er blitt 82 år.
Samt en fetter og hans familie.
Til tross for oppvekst i en av Oslos drabantbyer, og en omflakkende tilværelse i Østfold i voksen alder er Brøttum det eneste stedet jeg noen gang har følt at jeg har en antydning av røtter til.
Så en tur dit om sommeren er blitt nesten obligatorisk. 


Utsikten over Mjøsa mot Biri-landet vil jeg alltid ha en spesiell følelse for.

Gjennom livet er det bare et par ganger som jeg har kjørt forbi der oppe, uten at jeg har stukket innom.
Enten jeg har kjørt med personbil, lastebil eller vogntog.

Både min far og min onkel døde i 1996.
Noe som resulterte i at min mor og min tante hadde flere turer sammen til leiligheten i Spania etter at den ble kjøpt i 1999.
De reiste som regel alene ned et par ganger hver vinter, og var nede i 5 uker om gangen. Og stortrivdes.
Min tante feiret til og med 70-års dagen sin i Spania for 12 år siden.
De siste 10 årene har det imidlertid ikke blitt noen turer til Spania. Av flere grunner. 
Jeg har stadig med hilsninger begge veier til og fra de som hun ble kjent med der nede.
Etter at vi bygget om leiligheten i Spania har min tante både sett bilder og video fra leiligheten.

Og snakket litt om hvor moro det skulle vært å se det i virkeligheten.
Så var et dette med reisen da, eller egentlig det med å finne frem på flyplassen og slikt alene.
Er jo ikke nødvendigvis like enkelt når man er 82 år og ikke så veldig reisevant alene.
Nå har vi imidlertid funnet en mulig løsning, i samarbeid med Norwegian, så sjansen er ganske så stor for at min tante i løpet av høsten kommer en tur å besøker oss i nye Casa Baste.
Det er et par detaljer som skal på plass først, men det skal nok gå bra.

Pga varmen har det foreløpig ikke vært aktuelt med noe hundetrening i skogen sammen med våre venner i Runderingsgruppa
Her i huset har Tuva, Cass og Lola stort sett oppholdt seg i hagen, og hatt tilgang på vann, og skygge inne.
Noe de faktisk har vært veldig fornøyd med.
Den lille turen de har fått har vi tatt på kvelden når vi har reist til Vansjø for å bade.


Lola blir mer og mer komfortabel og trygg på å være i vannet.

Nå har Lola funnet ut at hun kan svømme ved siden av meg et godt stykke.
Når hun blir sliten svømmer hun bare helt bort til armen min, så legger hun seg på den og hviler litt.
For deretter å legge på svøm etter de andre igjen.
Hun er imidlertid påpasselig med å ikke komme alt for langt unna meg når vi er på dypet.
Det er greit å ha pappas arm.

Hjemme i hagen er hun blitt sjef over ballen. Da får hun lov til å stå først når den blir trillet eller sparket.
Det hender Tuva og Cass tar den imot, men begge 2 slipper den, og lar Lola gi den tilbake til meg.
Hun bærer den da meget stolt det siste stykket.


Tuva er stadig like gal i vannet, til tross for at hun er blitt 5 år.

Hennes hopp og stup gir meg stadig muligheten for nye morsomme bilder.
Cass svømmer masse, men hopper ikke lengre slik han gjorde. Han er blitt litt mer forsiktig på sine eldre dager.
Han ble jo tross alt 8 år nå 15. juli.
De siste gangene vi har badet har han funnet ut at det egentlig er veldig greit å krabbe opp og stå på ryggen min når jeg ligger i vannet.
Særlig hvis jeg ligger helt inntil land, slik at jeg kan ha hendene på bunnen og bare ligge å flyte.
Da kommer han svømmende og skal stå på ryggen min


Cass har fortsatt stor glede av vannsprederen og ikke minst hageslangen når vi vanner.

Selv om Cass ikke hopper ut i vannet slik han gjorde før, men bare går forsiktig ut på gammelmannsvis og legger på svøm er han like glad i å bli våt.
Setter vi opp vannsprederen på plenen er det han som leker med vannet derfra.
Og det er han som hopper rundt bena mine når jeg vanner blomster og trær med slangen og gir klart uttrykk for at jeg skal sprute på ham.

Det siste prosjektet i sommer var å få laget en portal av drueranken inn til terrassen.
Et av skuddene på den var blitt så lang at jeg kunne klare å få lagt den slik jeg ønsket.


Slik blir drueportalen inn på terrassen på BorderHuset.

Nå har jeg fått festet dette skuddet slik at det blir liggende som en bue over porten til terrassen.
Jeg lærte jo litt av spanske Maxi om hvordan man skulle forme en druestokk slik man ønsket når jeg i sin tid hadde en stor drueranke på terrassen i Spania.
Dette skuddet har vokst nesten 1 meter på de 3 ukene vi har vært i Norge så nå kunne jeg endelig få festet det slik jeg ville.
En bambustokk er festet til portstolpen på venstre side. Fra toppen av den går det ståltråd bort til en øyeskrue i taket.
Druestokken slynger seg rundt ståltråden og ned langs bambustokken, og videre bortover på toppen av le-veggen.

Det skuddet skal ikke kappes før det er blitt så langt som jeg vil ha det. Ca 5 meter lengre enn nå.
Da kapper man det i enden, og dette danner da grunnlaget for den delen av druestokken som skal ligge oppe på le-veggen.
Skuddet vil i løpet av neste år omdannes fra et grønt mykt skudd til en brun gren, og blir da en del stivere.
Dermed kan både bambusstokken og ståltråden fjernes og skuddet har fått den fasongen jeg vil ha.
Skuddene på drueranken har utløpere som selv sørger for å feste seg ved å slynge selv rundt et festepunkt.
Når skuddet går over fra å være et mykt grønt skudd til å bli en brun stivere gren tørker også disse utløperne ut og blir harde.
Det sørger for et meget godt feste.
Mellom skuddet og der bladene er, kommer det også villskudd som på tomatplanter.
Disse må fjernes for ikke å hemme veksten av selve skuddet.
Til neste år skal det også fjernes en del grener og og skudd på den delen av druestokken som står opp langs veggen.
Da blir det ryddigere, og man får nye skudd og grener som man kan forme videre.

Og med det er alle arbeidsoppgaver i denne ferien utført, og man kan ta litt ferie.
For min del blir det en liten tur til Oslo på lørdag.
Jeg skal ha med meg min årlige konsert med Ken Hensley (ex Uriah Heep) på Stopp Pressen.


Dette bildet tok jeg av Ken Hensley på Gressvik Summerparty i 2012. 

En konsert jeg fikk invitasjon til, av trommisen i hans band Live Fire, Tom Arne Fossheim.
Jeg har helt siden jeg hørte Hensley med Uriah Heep første gang i 1972 hatt utrolig sans for hans musikk og spillestil.
At Hensley nå i flere år har samarbeidet tett med to meget dyktige norske musikere Tom Arne og ikke minst gitaristen Ken "Jr." Ingwersen synes jeg er utrolig moro.
Sammen med italienske Roberto Tiranti på bass utgjør Live Fire nå en perfekt backing for Ken Hensley.
Live Fire har tidligere hatt medlemmer som Wild Willy Bendiksen på slagverk, Eirikur Haukson på gitar, tangent og vokal.
Bassistene Sid Ringsby og Morty Black har også vært innom Live Fire gjennom årene.
Så dette blir helt klart sommerens konserthøydepunkt for meg.

Så inntil videre, kos dere alle mine venner i inn- og utland.
Så høres vi plutselig igjen....


LUEGO! 

4 kommentarer

31.07.2014 kl.20:31

Som vanlig artig lesing. Jeg ble nesten sliten av all malingen bare med å lese om det. Men så ble det flott. Koselig å vært innom å hilse på naboen og familien deres.

Hans Kr. Magnor

31.07.2014 kl.21:34

Anonym: Takk for det.

MM

02.08.2014 kl.13:16

Så koselig dere har det! :-)

En sånn drueranke kunne jeg tenkt meg å ha i Spania. Vet du om den krever mye stell for å overleve der? Mye/jevnlig vanning?

Hans Kr. Magnor

02.08.2014 kl.23:32

MM: Nei, den skal ikke ha vann i det hele tatt.
Druer skal KUN ha nattdugg.

Skriv en ny kommentar

hits