Bekymring for Cass



Som de fleste av mine lesere kjenner til er jeg ikke her i Spania helt alene.
Husfruen oppholder seg ogs her, og vi har to fantastiske "barn" med oss.
Border Colliene Cass og Tuva.

Dette blogginnlegget kommer i stor grad til handle om Cass. Av helt spesielle rsaker.

Cass er den frstefdte valpen i kullet p 9 som vr kjre Tess fikk i 2006.
Tess dde dessverre fra oss i sommer, etter blitt syk pga flttbitt. Hun ble skikkelig syk 3 ganger i lpet avet dryt halvr.
S nr hun ble syk igjen, nr vi var i Norge i sommer, fikk hun slippe mer plager.

Cass har vrt spesiell helt fra fdselen.
Han ble fdt baklengs, og opp-ned, og egentlig har det fulgt ham resten av livet.
Cass ble solgt, men kjpt tilbake av Husfruen etter 7 uker, da hun ble gjort oppmerksom p at valpekjpernehadde lagt ham ut til salgs p nettet.

Hva han har gjennomgtt de 7 ukene han var borte fr vi nok aldri vite eksakt, men ut fra adferden nr han komtilbake kan man danne seg et godt bilde.
Og det er ikke pent.
Det har heller ikke veldig mye gjre med denne historien egentlig, men forteller litt om hvorfor jeg har ftt en slikutrolig kjrlighet for denne lille Border-gutten.
Nr jeg traff ham, via Husfruen, falt vi begge to for hverandre, og vi ble raskt enig om at jeg skulle overta ham.


Cass har alltid vrt utrolig glad i hoppe. Hyt. Og ikke minst lpe. S fort han kan.

N jeg traff Cass vinteren 2008, hadde han lrt det grunnleggende innen lydighet, rundering og felt.
Alle velser innen brukshund.

Lydighet er visse velser som utfres i en ring. Hunden skal g pent ved siden av frer, sitte p kommando,
bli liggende p kommando og hoppe p kommando. Samt komme til frer p kommando fra sittende posisjon.
Rundering er sk etter mennesker i skogen. Hunden skal gjennomske et omrde, og komme tilbake tilhundefrer med melding.
Hvis den har funnet noe p gjennomskt areal.
velsen skjer via en sti (midtlinje) og hunden avsker 50 x 50 meter p hver side av midtlinja. Og skal innomhundefrer nr feltet er gjennomskt, fr den sendes ut p andre siden av stien.
P denne mten beveger man seg fremover i terrenget.
Felt er gjennomsking av et omrde p 50 x 50 meter etter gjenstander.
Hanske, lommbok, nkkelknipe, en ball eller lignende.
Disse velsene har ulike vansklighetsgrader, og er inndelt i klasser.

Alt dette er ting som Husfruen har drevet med i en rrekke, og hun har ogs instruktrutdannelse p dette.
S hun har holdt masser av kurs, ved siden av konkurrere i disse velsene.
Hun hadde dermed lrt Cass alt det grunnleggende.
Min oppgave ble derfor ganske enkel, jeg kunne bare fortsatte med denne type trening. Under hennes instruksjon.


"G stigen" er ogs en velse innenfor brukshundsporten.

Det jeg i stor grad mtte lre Cass var sosial omgang.
Han var rett og slett ikke veldig flink til omgs andre folk og hunder. I hovedsak pga de 7 ukene han var hos sinefrste eiere.
Nr han kom tilbake fra dem, satt han stort sett i et hjrne og skalv. Ha bjeffet p alt og alle, og stakk av s fort hanfikk vre ls.
Dette hadde Husfruen jobbet mye med, og ftt endret p.

Det at han stakk av hele tiden medfrte dessverre at han ble pkjrt av en bil nr han var 8 mnd gammel.
Heldigvis hadde ikke bilen stor fart, Cass ble kjrt direkte til dyrlege og underskt fordi han haltet litt etterp.
De ble den gang bestemt at det skulle tas rntgenbilde dagen etter, hvis han fortsatt haltet.
Noe han ikke gjorde. Dermed ble det aldri tatt noen rntgenbilde etter den pkjrselen.

Litt verre var det med at han var mistenksom mot alle, og ikke var srlig glad for at noen forskte klappe ham.
Kom de i nrheten av halsen, eller nakken hans, glefset han faktisk.
Hvis noen lftet benet nr de var litt for nrme, kunne det samme skje.
Flyttet man p et ben hvis man satt i en stol eller sofa, og han l p gulvet i nrheten, spratt han opp.
Og viste tenner.

S min oppgave ble faktsk jobbe med psyken hans. Og forske gi ham tryggheten p mennesker tilbake.
En spennende utfordring. Som ogs tok masse tid. Men ogs gav masse glede, nr man s fremgangen.

Jeg har ikke tall p de timene jeg satt med ham ved siden av meg i hundeklubben, bare for at han skulle skjnneat de som passerte, enten det var mennesker eller hunder ikke var farlige.
Og heller ikke utgjorde noen trussel.
Jeg brukte ogs mye tid p g tur med ham alene, slik at han skulle slippe dele meg med moren Tess,og broren Troy som Husfruen hadde valgt beholde.
Han trengte rett og slett et menneske som han kunne stole 100% p, og som ogs p en mte fremsto som bare hans.
Samtidig mtte han lre seg at det vre i en flokk, ogs betydde dele p enkelte ting.
Ikke helt enkelt for en hund, som i utgangspunktet er et egoistisk vesen.
Men som innordner seg rangordningen nr de er i flokk.
Og i den flokken vi hadde p davrende tidspunkt var han nederst. Og sist p rangstigen.


Cass og Pappa, (undertegnede) har en fantastisk kontakt.

Vi gjorde det som mange hevder man ikke skal gjre. Vi lagde en flokk i flokken.
Cass og jeg var en flokk for oss selv i en del tilfeller, og i andre tilfeller var vi en del av den store flokken.
Med Husfruen, meg, Tess, Cass og Tuva.

Tuva kom inn i flokken vren 2008, etter at Husfruen valgte selge Troy til en tidligere kursdeltager.
Hun var valp etter Tess sster, og kom til oss bare 6 uker gammel. Og hun er dermed kusine av Cass.
Som sist ankommet, ble hun automatisk plassert nederst p rangstigen av de 4-beinte, Cass ble NK og trivdesgodt med det.
Tess var selvsagt den ubestridte leder.


Hagen i Trnveien ble en flott friplass for Cass, Tess og Tuva.

I november 2008 kjpte vi hus i Rde, med passe stor hage. Noe som hundene satte utrolig stor pris p.
Her kunne de g lse, leke og lpe.
Og selvsagt deltok jeg i deler av leken. Jeg sparket ball med dem.
Ball og Border Collie er en utrolig kombinasjon. Lynraske som de er "eksploderer" de nrmest i bevegelsenenr de fr anledning til leke p den mten.
Og Cass viste spesielle talenter, rask som han var i bevegelsene, var han den fdte keeper.
Hadde han sttt i ml for Barcelona, hadde de vunnet La Liga hvert eneste r. Garantert.

Og det ble en del timer med fotballsparking i hagen den sommeren. I tillegg til de daglige turene p mellomen og halvannen time.
Vi hadde jo skogen rett ved, s dette var var helt supert, bde for folk og dyr.
Ved siden av drev vi ukentlig med runderingstrening, felt- og lydighetstrening. Bde vi og hundene var veldig aktive.

Vren 2010 var Cass og jeg 5 uker alene i Spania. Gikk masse turer, badet og koste oss.
Men jeg la merke til at han haltet litt av og til. Og nr vi kom hjem tilbake til Norge i juni,
og fortsatte med den dagligeleken i hagen tiltok haltingen hans.

Vi reiste en tur til vr egen veterinr, som underskte benet, og anbefalte oss en tur til Jely Veterinrklinikk.
Turen dit ble en kaldusj uten like.
Allerede nr Cass og jeg gikk stille og rolig frem og tilbake p plassen utenfor ble veterinr Bjrn bekymret.
Og gjorde omgende klart for et rntgenbilde.

Rtngenbilde viste klart og tydlig at Cass hyre hofte var skadet og nesten ute av ledd.
S ille var det, at vi bestemte oss for at Cass skulle f en nye kunstig hofte.
En operasjon de hadde utfrt noen ganger, med brukbart resultat.
Inntil operasjonen kunne utfres skulle det ikke sparkes ball, eller annen lek som kunne utlse "eksploderende"bevegelser hos Cass.
Vi kunne rundere, fordi da ville han kun gjre naturlige bevegelser. Og vi skulle, hvis mulig svmme en masse.
Cass ble ogs satt p den smertestillende og betennelsesdempende medisinen Metacam.
Noe vi forvrig ble forespeilet at han mtte bruke resten av livet.


Det ble mye bading p Cass, Tuva og meg den sommeren. Og masse svmming.

Heldigvis l huset i Rde slik at vi ikke hadde s lang vei til innsjen Vansj, der vi fant en utmerket badeplass.
Cass og jeg svmte i Vansj. Mange hundre meter. Og stor sett hver eneste dag.
Tuva ble som regel med et stykke, mens Tess foretrakk st p land se p.
Ikke engang vannleken var veldig fristende for Tess lengre. Hun begynte vise litt snne gammel dametakter.
Vre p land, og se at ungdommen koste seg.

Sommeren gikk, og vi ventet p delen til Cass hofte som var bestilt fra USA.
Pga ferieavikling og slikt var det bestemt at operasjonen skulle skje i august, nr veterinrene var tilbake fra sinerespektive ferier, og ting begynte g som normalt.
Uken fr operasjonen skulle skje var vi p forunderskelse.
Det begynte som sist med at Cass og jeg gikk over plassen utenfor klinikken, mens Bjrn studerte ganglaget til Cass.

Vi hadde ikke gtt mange metrene fr jeg hrte et forbauset, - jss?????? fra Bjrn.
S ble vi bedt om komme tilbake, gjre samme runden i lett lp.
Vi kom tilbake, og Bjrn forlangte at vi skulle g i trappa. Bjrn ristet forundret p hodet.
-Hva i all verden har du gjort med ham i lpet av sommeren?
Jeg forklarte som sant var, at vi hadde sluttet med ballsparking, svmt masse og rundert.

Etter en ny underskelse sier Bjrn som flger:
-Slik jeg ser det er Cass n tilnrmet 95 % bra i den hofta. Vi kan ikke garantere noe bedre resultat med operasjon.
-Jeg vil faktisk anbefale at vi ikke utfrer den, for vi kan ikke garantere bedre resultat enn slik han er n.
-Nr dere gikk i trappa brukte han hyre beinet til lfte bakparten med. Cass er n s frisk som han kan bli.

S de 24.000,- kronene som jeg hadde satt av til operasjonen, ble isteden brukt p en ny 5 ukers tur til Spania for Cass og undertegnede.


Og vi fortsatte med svmmingen i Middelhavet

Cass har ikke haltet p beinet siden hsten 2010. Han har ftt sin daglige dose med Metacam.
Vi har ikke sparket ball og kastet pinner. Unntagen nr hundene er i vannet.
Da er det en enkelt mte f de til svmme p.

For halvannet r siden snakket vi litt med vre to veterinrer her nede i Spania.
Og vi kom inn p bruken av Metacam. De forklarte da at det er en medisin som kan vre tff for leveren,
spesielt ved langvarig bruk. Og anbefalte isteden naturpreparatet Gluckosamin.
Forvrig et produkt jeg selv har brukt i snart 4 r, pga skadet ankelledd i hyre ben etter en MC-ulykke.
Med meget godt resultet, og uten merkbare bivirkninger.
S vi besluttet kutte ut Metacam, og bruke Glucosamin isteden p Cass.

Frem til rett fr jul har det fungert utmerket. Ingen halting og han, og Tuva, har hatt sin sprint hver eneste dag,
s fort de slippes ut av bilen.
Da lper de alt de kan i 100 til 150 meter fr de snur og kommer tilbake. Det var blitt en daglig rutine.
En dag vi kom hjem fra tur rett fr jul haltet Cass nr han kom ut av bilen.
Og han viste tydelig at han hadde vondt. Gikk og la seg for seg selv i senga si p soverommet. Og ble der hele kvelden.
Dagen etter var han litt puslete. Men s var det full fart igjen.Og ingen halting.

Husfruen og Tuva reiste til Norge i jula, og Cass og jeg var p vre daglige turer som normalt.
2-3 ganger i lpet av disse ukene haltet han en del nr vi kom hjem.
Men det gav seg i lpet av en times tid.
Jeg la imidlertid merke til at det ble slutt p spurte ut av bilen sammen med Tuva, slik han hadde gjort tidligere.
Og det var antydning til halting hver gang vi kom fra tur. Og han viste tydlig at han hadde vondt enkelte dager.

En kveld jeg hadde noen venner p besk lekte han litt med en ball p terrassen.
Han gjorde en br bevegelse, og kom plutselig med en skikkelig klynkelyd.
Og etter det har han skydd den ballen som pesten. Hvis Tuva forsker leke med den, gikk han faktisk innfra terrassen ved flere anledninger.
Og viste tydlig at han ikke likte den ballen lengre.
Husfruen og jeg snakket litt sammen, og hun fortalte om en av sine frste Border Collier, som var plaget med forkalkninger.

Jeg kjente bekymringen sige inn over meg, sjekket en del p nettet angende forkalkninger,og s for meg det gamle rtngenbilde av hofta.
Og muligheten det l i den skaden for forkalkninger.
S jeg bestemte meg for ringe til vre gode venner og veterinrer, Jose og Gloria.
De hadde forvrig nettopp pnet sitt eget veterinrkontor.
Jose og jeg hadde snakket om at vi ved anledning skulle f tatt et nytt rntgenbilde av Cass.
Bare snn for se hvordan hofta s ut.
N ble det hyst aktuelt og pkrevet f tatt det rntgenbildet.
For den bekymringen og uvissheten orket jeg ikke ha over meg lengre. Og Cass skulle i hvert fall ikke ha vondt.

I slike situasjoner ser man selvsagt det verste i situasjonen, og jeg gjorde meg mange rare tanker.
Cass har blitt 7,5 r, og han er utviklet seg til ble den hunden jeg har nsket meg hele livet.
En helt utrolig flgesvenn og kamerat som jeg har masse gleder av, og med.
Jeg kunne ikke la min egen egoisme, vre grunnlag for at han skulle g rundt og ha det vondt.
Hvis det viste seg at hofta var s dlagt som jeg hadde ftt en mistanke om. Det er utrolig hvilke tanker man gjr seg.

Jeg var nok ingen god mann vre i hus med disse dagene, og heller ingen god venn for vre venner her i Spania.
For etter mine 6 r sammen med Cass, og de andre i BorderTroppen, er det en setningen jeg overhodet ikke kan akseptere.

Det er bare en hund.

P fredag ettermiddag reiste vi ned til Jose og Gloria p MobyDick Vets for ta rntgen av Cass.


Slik ser hofteleddet ut (t.v), fordi Cass ligger p ryggen. Man ser klar forskjell p hyre og venstre ledd.

For ta rntgenbildet mtte Cass bedves. S han fr en spryte slik at han sovner.
Dette er ndvendig fordi han m ligge p ryggen, og bena m strekkes skikkelig ut for ta rntgenbilde.
Det er 3. gangen jeg har gjort dette med ham, og jeg synes akkurat det er like ille hver gang.

Heldigvis viser rntgenbilde at jeg hadde bekymret meg uten srlig grunn.
Hofta hans sitter bedre p plass n, enn sist gang den ble underskt. Og det er ingen forkalkninger se.
Hoftekula og leddhulen er litt ru fordi de ikke gr helt sammen. Og han har en liten betennelse igjen.
rsaken til dette er som Jose forklarte raumatisk begrunnet.
S slik det ser ut n, er det ingen grunn for at Cass ikke skal ha mange gode r frem for seg.
Den skaden som er der kan avhjelpes med en ny medisin med samme virkemte som Glucosamin.
Det er en depotmedisin, der han skal ha en tablett hver mned i 6 mnd fremover.
Kuren starter opp med at han fr 1 tablett, deretter en ny tablett etter 14 dager, og en til etter nye 14 dager.
Deretter skal tabletten tas hver mned.

At Cass har vrt s glad i lpe, og hoppe har ogs vrt med p utvikle muskelmassen slik at hofteleddet holdes veldig godt sammen.
Og det samme er det med svmmingen. Jo mer han kan svmmer, jo bedre er det.
Samt det at bde Cass og Tuva fr sine daglige turer i Pedrera.
Og at begge gr minimalt p asfalt og p flislagte fortau.
Som Jose sa. -Det at hundene fr den daglige turen der hundene gr p et skikkelig underlag er i stor grad medvirkende til at Cass sin hofte ser s braut i forhold til den skaden han egentlig har.


En meget glad og fornyd pappa etter at rntgenbildet er tatt. Cass har akkurat vknet og er litt skeptisk.

Jeg nevnte tidligere at den bedvelsen/innsovningen er noe jeg synes er ille.
Det er noe med hvordan hunden er i den bedvde tilstanden. Litt ujevn pust.
Halvpne yne, og tungespissen litt ut. Fullstendig slapp og livls. Det bringer frem trene hos meg. Hver gang.

Frste gangen dette ble gjort med Cass var nr han skulle kastreres. Og jeg var faktisk med hjalp til nr det ble gjort.
Jeg synes ikke selve operasjonen var s ille som akkurat det nr bedvelsen virker. Og det at Cass er bedvet.
Det er noe med den fullstendig livlse tilstanden som han virker vre i s lenge det str p.

Jose forklarte ogs litt om hvorfor han mente dette med hofta hadde skjedd n.
Frem til 1. november var det veldig godt og varmt her i Spania. Med temperatur som ikke var under 20 grader.
Selv om kvelden og natta.
S kom vinteren her, og temperaturen falt med 10-15 grader i lpet av rundt en ukes tid.
Og vi har hatt morgentemperatur p helt ned mot 7-8 grader.
Vi har fliser over hele huset, og p terrassene. Nr vi sitter p terrassen p morgenen, og utover dagen,ligger bde Cass og Tuva p flisene.
Som faktisk er ganske kjlige p denne tiden av ret.
I tillegg har det vrt litt fuktig, og det er jo ikke det ideele nr det gjelder raumatiske lidelser.
Hverken for mennesker eller dyr.

Heldigvis var jeg s smart at jeg la varmekabler i gangen rett innefor terrassedrene i 1. etasje nr vi bygget om.
S n str varmen p der hele tiden, og da kan Cass ligge der p de varme gulvflisene,mens han ser oss sitte ute p terrassen.
Noe han synes er helt greit.


Magno-brandy, kaffe og et stykke saueost til som belnning etter de gode nyhetene.

Etter ha kommet hjem til Casa Baste syntes jeg det var helt p sin plass feire de gode nyhetene vi tross alt hadde ftt.
S jeg sjenket meg opp et glass av min favoritt brandy Magno, og en kopp kaffe.
Cass fikk et stort stykke saueost, han er tross alt gjeterhund.
Og selv om han nok fortsatt var litt uvel og r etter bedvelsen gikk den ostebiten ned med stort behag.
Det er sjelden Cass er srlig lengre unna meg enn 1,5 meter nr vi er hjemme.
Men denne kvelden var han ikke lengre unna enn maks 25 cm. Og det varte til vi gikk og la oss om kvelden.
Flere ganger satte han seg bare opp, og la hodet p lret mitt.

Og det synes jeg faktisk er helt i orden, jeg fler det overhodet ikke plagsomt.

S selv om min bekymring var meget stor, endte dette bra. Og jeg skal kose med sammen med Cass i mange r.
Heldigvis.

Hasta luego

8 kommentarer

20.01.2014 kl.12:55

S bra det gr bra med Cass. Meget godt skrevet denne historien. Takk.

Anne-Lise Gulbrandsen Johansen

20.01.2014 kl.16:12

Flott historie. Vi har det veldig vondt nr (unga vre er syke) Minste i huset 9 uker. Pappa sittet oppe om natten med gutten i fanget. Det som er s utrolig. Den frste hund av liten hunderase en Bichon Maltes sa mannen . Dette er din hund. Ikke noe for meg. Vi har alltid hatt sjafer hunder. Ofte 2 om gangen. For halvannet r siden fikk vi en york og n den siste enn en york. Den store tffe mannen min er ikke tff nr de sm ikke har det bra. Det er utrolig selskap med de. Og s glad man blir i disse dyra som viser deg all sin kjrlighet. Noen mennesker skulle ftt en hund p bl resept. Det gir s mye. Lykke til videre alle sammen med mange gode r med Cass

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.16:29

Anonym: Tusen takk for det.
Er jo alltid moro f positive tilbakemeldinger p det man skriver.
Og det er ogs rsaken til at jeg fortsetter skrive, og fortelle om meg og mitt.

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.16:32

Anne: Takk for det.
Den ble kanskje litt i lengste laget, men det ble slik for f frem alle enkelthetene.
Det som er viktig for meg, er formidle at man blir like glad i en hund som i et menneske.
Og n er jo historien rundt Cass og hans fortid litt av ntiden.
Det er veldig f av de som har mtt ham i dag, som egentlig kjenner s veldig mye til bakgrunnen hans. Og ikke minst alle de timene som er brukt for at har blitt den flotte hunden han i dag er.

MM

20.01.2014 kl.17:34

Tusen takk for denne rrende og hjertevarme historien! Du skriver s levende, og fr til og med med et "ikke hundemenneske" som meg. Og det p en slik mte at jeg med vemod m innse at jeg har gtt glipp av noe vesentlig. Kanskje jeg fr ren av hilse p ham en dag?

Hper dere fr mange, mange flere gode r sammen!

Tone Noem

20.01.2014 kl.17:47

S bra at det ikke var noe vrre med Cass. Forferdelig nr det er noe med "bestevennene" vre. Herlig hre du beskrive forholdet mellom deg og Cass.

Selv mtte to av hundene vre gi tapt for sykdom i hst. Den ene, Castello fikk leukemi og ble tte r, mens den andre, Penta fikk en aggressiv kreftform og ble bare fem r. Vi mtte la de sovne inn med bare fem ukers mellomrom. Penta var bestevennen min, og forholdet du beskriver mellom deg og Cass minner meg veldig om mitt og Penta sitt. Det ble fryktelig tomt her hjemme, selv om vi har Mi som blir tolv r til sommeren.

N venter jeg p ny valp og for korte ned tiden reiser jeg og min mann til Torrevieja i en uke n i februar.

Virker som det er mange som reiser til Spania og har med hundene sine.

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.18:53

MM: Den muligheten er alltids tilstede.
Han var like fast gjest p Luna som jeg var tidligere.

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.18:55

Tone Noem: Skaden i seg selv er jo alvorlig nok.
Men heldigvis har dette gtt veldig mye bedre enn vi hadde hpet p.
Vi mistet som skrevet en av vre hunder i juni, s n har vi bare to igjen.
Men tenker fortsatt p henne daglig.

Vi har reist opp og ned med hundene i 3-4 r.
Vi er jo nede hele vinteren, s det blir ikke s mange turer p dem, men de har i hvert fall 15-15 turer hver seg med Norwegian.

Skriv en ny kommentar

hits