Bekymring for Cass



Som de fleste av mine lesere kjenner til er jeg ikke her i Spania helt alene.
Husfruen oppholder seg også her, og vi har to fantastiske "barn" med oss.
Border Colliene Cass og Tuva.

Dette blogginnlegget kommer i stor grad til å handle om Cass. Av helt spesielle årsaker.

Cass er den førstefødte valpen i kullet på 9 som vår kjære Tess fikk i 2006.
Tess døde dessverre fra oss i sommer, etter å blitt syk pga flåttbitt. Hun ble skikkelig syk 3 ganger i løpet av et drøyt halvår.
Så når hun ble syk igjen, når vi var i Norge i sommer, fikk hun slippe mer plager.

Cass har vært spesiell helt fra fødselen.
Han ble født baklengs, og opp-ned, og egentlig har det fulgt ham resten av livet.
Cass ble solgt, men kjøpt tilbake av Husfruen etter 7 uker, da hun ble gjort oppmerksom på at valpekjøperne hadde lagt ham ut til salgs på nettet.

Hva han har gjennomgått de 7 ukene han var borte får vi nok aldri vite eksakt, men ut fra adferden når han kom tilbake kan man danne seg et godt bilde.
Og det er ikke pent.
Det har heller ikke veldig mye å gjøre med denne historien egentlig, men forteller litt om hvorfor jeg har fått en slik utrolig kjærlighet for denne lille Border-gutten.
Når jeg traff ham, via Husfruen, falt vi begge to for hverandre, og vi ble raskt enig om at jeg skulle overta ham.


Cass har alltid vært utrolig glad i å hoppe. Høyt. Og ikke minst løpe. Så fort han kan.

Nå jeg traff Cass vinteren 2008, hadde han lært det grunnleggende innen lydighet, rundering og felt.
Alle øvelser innen brukshund.

Lydighet er visse øvelser som utføres i en ring. Hunden skal gå pent ved siden av fører, sitte på kommando,
bli liggende på kommando og hoppe på kommando. Samt komme til fører på kommando fra sittende posisjon.
Rundering er søk etter mennesker i skogen. Hunden skal gjennomsøke et område, og komme tilbake til hundefører med melding.
Hvis den har funnet noe på gjennomsøkt areal.
Øvelsen skjer via en sti (midtlinje) og hunden avsøker 50 x 50 meter på hver side av midtlinja. Og skal innom hundefører når feltet er gjennomsøkt, før den sendes ut på andre siden av stien.
På denne måten beveger man seg fremover i terrenget.
Felt er gjennomsøking av et område på 50 x 50 meter etter gjenstander.
Hanske, lommbok, nøkkelknipe, en ball eller lignende.
Disse øvelsene har ulike vansklighetsgrader, og er inndelt i klasser. 

Alt dette er ting som Husfruen har drevet med i en årrekke, og hun har også instruktørutdannelse på dette.
Så hun har holdt masser av kurs, ved siden av å konkurrere i disse øvelsene.
Hun hadde dermed lært Cass alt det grunnleggende.
Min oppgave ble derfor ganske enkel, jeg kunne bare fortsatte med denne type trening. Under hennes instruksjon.


"Gå stigen" er også en øvelse innenfor brukshundsporten.

Det jeg i stor grad måtte lære Cass var sosial omgang.
Han var rett og slett ikke veldig flink til å omgås andre folk og hunder. I hovedsak pga de 7 ukene han var hos sine første eiere.
Når han kom tilbake fra dem, satt han stort sett i et hjørne og skalv. Ha bjeffet på alt og alle, og stakk av så fort han fikk være løs. 
Dette hadde Husfruen jobbet mye med, og fått endret på.

Det at han stakk av hele tiden medførte dessverre at han ble påkjørt av en bil når han var 8 mnd gammel.
Heldigvis hadde ikke bilen stor fart, Cass ble kjørt direkte til dyrlege og undersøkt fordi han haltet litt etterpå.
De ble den gang bestemt at det skulle tas røntgenbilde dagen etter, hvis han fortsatt haltet.
Noe han ikke gjorde. Dermed ble det aldri tatt noen røntgenbilde etter den påkjørselen.

Litt verre var det med at han var mistenksom mot alle, og ikke var særlig glad for at noen forsøkte å klappe ham.
Kom de i nærheten av halsen, eller nakken hans, glefset han faktisk.
Hvis noen løftet benet når de var litt for nærme, kunne det samme skje.
Flyttet man på et ben hvis man satt i en stol eller sofa, og han lå på gulvet i nærheten, spratt han opp.
Og viste tenner.

Så min oppgave ble faktsk å jobbe med psyken hans. Og forsøke å gi ham tryggheten på mennesker tilbake.
En spennende utfordring. Som også tok masse tid. Men også gav masse glede, når man så fremgangen.

Jeg har ikke tall på de timene jeg satt med ham ved siden av meg i hundeklubben, bare for at han skulle skjønne at de som passerte, enten det var mennesker eller hunder ikke var farlige.
Og heller ikke utgjorde noen trussel.
Jeg brukte også mye tid på å gå tur med ham alene, slik at han skulle slippe å dele meg med moren Tess, og broren Troy som Husfruen hadde valgt å beholde.
Han trengte rett og slett et menneske som han kunne stole 100% på, og som også på en måte fremsto som bare hans.
Samtidig måtte han lære seg at det å være i en flokk, også betydde å dele på enkelte ting.
Ikke helt enkelt for en hund, som i utgangspunktet er et egoistisk vesen.
Men som innordner seg rangordningen når de er i flokk.
Og i den flokken vi hadde på daværende tidspunkt var han nederst. Og sist på rangstigen.


Cass og Pappa, (undertegnede) har en fantastisk kontakt.

Vi gjorde det som mange hevder man ikke skal gjøre. Vi lagde en flokk i flokken.
Cass og jeg var en flokk for oss selv i en del tilfeller, og i andre tilfeller var vi en del av den store flokken.
Med Husfruen, meg, Tess, Cass og Tuva.

Tuva kom inn i flokken våren 2008, etter at Husfruen valgte å selge Troy til en tidligere kursdeltager.
Hun var valp etter Tess søster, og kom til oss bare 6 uker gammel. Og hun er dermed kusine av Cass.
Som sist ankommet, ble hun automatisk plassert nederst på rangstigen av de 4-beinte, Cass ble NK og trivdes godt med det.
Tess var selvsagt den ubestridte leder.


Hagen i Tårnveien ble en flott friplass for Cass, Tess og Tuva.

I november 2008 kjøpte vi hus i Råde, med passe stor hage. Noe som hundene satte utrolig stor pris på.
Her kunne de gå løse, leke og løpe.
Og selvsagt deltok jeg i deler av leken. Jeg sparket ball med dem.
Ball og Border Collie er en utrolig kombinasjon. Lynraske som de er "eksploderer" de nærmest i bevegelsene når de får anledning til å leke på den måten.
Og Cass viste spesielle talenter, rask som han var i bevegelsene, var han den fødte keeper.
Hadde han stått i mål for Barcelona, hadde de vunnet La Liga hvert eneste år. Garantert. 

Og det ble en del timer med fotballsparking i hagen den sommeren. I tillegg til de daglige turene på mellom en og halvannen time.
Vi hadde jo skogen rett ved, så dette var var helt supert, både for folk og dyr. 
Ved siden av drev vi ukentlig med runderingstrening, felt- og lydighetstrening. Både vi og hundene var veldig aktive.

Våren 2010 var Cass og jeg 5 uker alene i Spania. Gikk masse turer, badet og koste oss.
Men jeg la merke til at han haltet litt av og til. Og når vi kom hjem tilbake til Norge i juni,
og fortsatte med den daglige leken i hagen tiltok haltingen hans.

Vi reiste en tur til vår egen veterinær, som undersøkte benet, og anbefalte oss en tur til Jeløy Veterinærklinikk.
Turen dit ble en kaldusj uten like.
Allerede når Cass og jeg gikk stille og rolig frem og tilbake på plassen utenfor ble veterinær Bjørn bekymret.
Og gjorde omgående klart for et røntgenbilde.

Røtngenbilde viste klart og tydlig at Cass høyre hofte var skadet og nesten ute av ledd.
Så ille var det, at vi bestemte oss for at Cass skulle få en nye kunstig hofte.
En operasjon de hadde utført noen ganger, med brukbart resultat.
Inntil operasjonen kunne utføres skulle det ikke sparkes ball, eller annen lek som kunne utløse "eksploderende" bevegelser hos Cass.
Vi kunne rundere, fordi da ville han kun gjøre naturlige bevegelser. Og vi skulle, hvis mulig svømme en masse.
Cass ble også satt på den smertestillende og betennelsesdempende medisinen Metacam.
Noe vi forøvrig ble forespeilet at han måtte bruke resten av livet. 


Det ble mye bading på Cass, Tuva og meg den sommeren. Og masse svømming.

Heldigvis lå huset i Råde slik at vi ikke hadde så lang vei til innsjøen Vansjø, der vi fant en utmerket badeplass.
Cass og jeg svømte i Vansjø. Mange hundre meter. Og stor sett hver eneste dag.
Tuva ble som regel med et stykke, mens Tess foretrakk  stå på land å se på.
Ikke engang vannleken var veldig fristende for Tess lengre. Hun begynte å vise litt sånne gammel dame takter.
Være på land, og se at ungdommen koste seg.

Sommeren gikk, og vi ventet på delen til Cass hofte som var bestilt fra USA.
Pga ferieavikling og slikt var det bestemt at operasjonen skulle skje i august, når veterinærene var tilbake fra sine respektive ferier, og ting begynte å gå som normalt.
Uken før operasjonen skulle skje var vi på forundersøkelse.
Det begynte som sist med at Cass og jeg gikk over plassen utenfor klinikken, mens Bjørn studerte ganglaget til Cass.

Vi hadde ikke gått mange metrene før jeg hørte et forbauset, -Å jøss?????? fra Bjørn.
Så ble vi bedt om å komme tilbake, å gjøre samme runden i lett løp.
Vi kom tilbake, og Bjørn forlangte at vi skulle gå i trappa. Bjørn ristet forundret på hodet.
-Hva i all verden har du gjort med ham i løpet av sommeren? 
Jeg forklarte som sant var, at vi hadde sluttet med ballsparking, svømt masse og rundert.

Etter en ny undersøkelse sier Bjørn som følger:
-Slik jeg ser det er Cass nå tilnærmet 95 % bra i den hofta. Vi kan ikke garantere noe bedre resultat med operasjon.
-Jeg vil faktisk anbefale at vi ikke utfører den, for vi kan ikke garantere bedre resultat enn slik han er nå. 
-Når dere gikk i trappa brukte han høyre beinet til å løfte bakparten med. Cass er nå så frisk som han kan bli.

Så de 24.000,- kronene som jeg hadde satt av til operasjonen, ble isteden brukt på en ny 5 ukers tur til Spania for Cass og undertegnede.


Og vi fortsatte med svømmingen i Middelhavet

Cass har ikke haltet på beinet siden høsten 2010. Han har fått sin daglige dose med Metacam.
Vi har ikke sparket ball og kastet pinner. Unntagen når hundene er i vannet.
Da er det en enkelt måte å få de til å svømme på.

For halvannet år siden snakket vi litt med våre to veterinærer her nede i Spania.
Og vi kom inn på bruken av Metacam. De forklarte da at det er en medisin som kan være tøff for leveren,
spesielt ved langvarig bruk. Og anbefalte isteden naturpreparatet Gluckosamin.
Forøvrig et produkt jeg selv har brukt i snart 4 år, pga skadet ankelledd i høyre ben etter en MC-ulykke.
Med meget godt resultet, og uten merkbare bivirkninger.
Så vi besluttet å kutte ut Metacam, og bruke Glucosamin isteden på Cass.

Frem til rett før jul har det fungert utmerket. Ingen halting og han, og Tuva, har hatt sin sprint hver eneste dag,
så fort de slippes ut av bilen.
Da løper de alt de kan i 100 til 150 meter før de snur og kommer tilbake. Det var blitt en daglig rutine. 
En dag vi kom hjem fra tur rett før jul haltet Cass når han kom ut av bilen.
Og han viste tydelig at han hadde vondt. Gikk og la seg for seg selv i senga si på soverommet. Og ble der hele kvelden.
Dagen etter var han litt puslete. Men så var det full fart igjen.Og ingen halting.

Husfruen og Tuva reiste til Norge i jula, og Cass og jeg var på våre daglige turer som normalt. 
2-3 ganger i løpet av disse ukene haltet han en del når vi kom hjem.
Men det gav seg i løpet av en times tid. 
Jeg la imidlertid merke til at det ble slutt på å spurte ut av bilen sammen med Tuva, slik han hadde gjort tidligere.
Og det var antydning til halting hver gang vi kom fra tur. Og han viste tydlig at han hadde vondt enkelte dager.

En kveld jeg hadde noen venner på besøk lekte han litt med en ball på terrassen.
Han gjorde en brå bevegelse, og kom plutselig med en skikkelig klynkelyd.
Og etter det har han skydd den ballen som pesten. Hvis Tuva forsøker å leke med den, gikk han faktisk inn fra terrassen ved flere anledninger.
Og viste tydlig at han ikke likte den ballen lengre.
Husfruen og jeg snakket litt sammen, og hun fortalte om en av sine første Border Collier, som var plaget med forkalkninger.

Jeg kjente bekymringen sige inn over meg, sjekket en del på nettet angående forkalkninger, og så for meg det gamle røtngenbilde av hofta.
Og muligheten det lå i den skaden for forkalkninger.
Så jeg bestemte meg for å ringe til våre gode venner og veterinærer, Jose og Gloria.
De hadde forøvrig nettopp åpnet sitt eget veterinærkontor.
Jose og jeg hadde snakket om at vi ved anledning skulle få tatt et nytt røntgenbilde av Cass.
Bare sånn for å se hvordan hofta så ut.
Nå ble det høyst aktuelt og påkrevet å få tatt det røntgenbildet.
For den bekymringen og uvissheten orket jeg ikke å ha over meg lengre. Og Cass skulle i hvert fall ikke ha vondt.

I slike situasjoner ser man selvsagt det verste i situasjonen, og jeg gjorde meg mange rare tanker.
Cass har blitt 7,5 år, og han er utviklet seg til å ble den hunden jeg har ønsket meg hele livet.
En helt utrolig følgesvenn og kamerat som jeg har masse gleder av, og med.
Jeg kunne ikke la min egen egoisme, være grunnlag for at han skulle gå rundt og ha det vondt. 
Hvis det viste seg at hofta var så ødlagt som jeg hadde fått en mistanke om. Det er utrolig hvilke tanker man gjør seg.

Jeg var nok ingen god mann  være i hus med disse dagene, og heller ingen god venn for våre venner her i Spania.
For etter mine 6 år sammen med Cass, og de andre i BorderTroppen, er det en setningen jeg overhodet ikke kan akseptere.

Det er bare en hund.

På fredag ettermiddag reiste vi ned til Jose og Gloria på MobyDick Vets for å ta røntgen av Cass.


Slik ser hofteleddet ut (t.v), fordi Cass ligger på ryggen. Man ser klar forskjell på høyre og venstre ledd.

For å ta røntgenbildet måtte Cass bedøves. Så han får en sprøyte slik at han sovner.
Dette er nødvendig fordi han må ligge på ryggen, og bena må strekkes skikkelig ut for å ta røntgenbilde.
Det er 3. gangen jeg har gjort dette med ham, og jeg synes akkurat det er like ille hver gang.

Heldigvis viser røntgenbilde at jeg hadde bekymret meg uten særlig grunn.
Hofta hans sitter bedre på plass nå, enn sist gang den ble undersøkt. Og det er ingen forkalkninger å se.
Hoftekula og leddhulen er litt ru fordi de ikke går helt sammen. Og han har en liten betennelse igjen.
Årsaken til dette er som Jose forklarte raumatisk begrunnet.
Så slik det ser ut nå, er det ingen grunn for at Cass ikke skal ha mange gode år frem for seg.
Den skaden som er der kan avhjelpes med en ny medisin med samme virkemåte som Glucosamin.
Det er en depotmedisin, der han skal ha en tablett hver måned i 6 mnd fremover.
Kuren starter opp med at han får 1 tablett, deretter en ny tablett etter 14 dager, og en til etter nye 14 dager.
Deretter skal tabletten tas hver måned. 

At Cass har vært så glad i å løpe, og hoppe har også vært med på å utvikle muskelmassen slik at hofteleddet holdes veldig godt sammen.
Og det samme er det med svømmingen. Jo mer han kan svømmer, jo bedre er det. 
Samt det at både Cass og Tuva får sine daglige turer i Pedrera.
Og at begge går minimalt på asfalt og på flislagte fortau.
Som Jose sa. -Det at hundene får den daglige turen der hundene går på et skikkelig underlag er i stor grad medvirkende til at Cass sin hofte ser bra ut i forhold til den skaden han egentlig har. 


En meget glad og fornøyd pappa etter at røntgenbildet er tatt. Cass har akkurat våknet og er litt skeptisk.

Jeg nevnte tidligere at den bedøvelsen/innsovningen er noe jeg synes er ille.
Det er noe med hvordan hunden er i den bedøvde tilstanden. Litt ujevn pust.
Halvåpne øyne, og tungespissen litt ut. Fullstendig slapp og livløs. Det bringer frem tårene hos meg. Hver gang.

Første gangen dette ble gjort med Cass var når han skulle kastreres. Og jeg var faktisk med å hjalp til når det ble gjort.
Jeg synes ikke selve operasjonen var så ille som akkurat det når bedøvelsen virker. Og det at Cass er bedøvet.
Det er noe med den fullstendig livløse tilstanden som han virker å være i så lenge det står på.

Jose forklarte også litt om hvorfor han mente dette med hofta hadde skjedd nå.
Frem til 1. november var det veldig godt og varmt her i Spania. Med temperatur som ikke var under 20 grader.
Selv om kvelden og natta.
Så kom vinteren her, og temperaturen falt med 10-15 grader i løpet av rundt en ukes tid.
Og vi har hatt morgentemperatur på helt ned mot 7-8 grader.
Vi har fliser over hele huset, og på terrassene. Når vi sitter på terrassen på morgenen, og utover dagen, ligger både Cass og Tuva på flisene.
Som faktisk er ganske kjølige på denne tiden av året.
I tillegg har det vært litt fuktig, og det er jo ikke det ideele når det gjelder raumatiske lidelser. 
Hverken for mennesker eller dyr.

Heldigvis var jeg så smart at jeg la varmekabler i gangen rett innefor terrassedørene i 1. etasje når vi bygget om.
Så nå står varmen på der hele tiden, og da kan Cass ligge der på de varme gulvflisene, mens han ser oss sitte ute på terrassen.
Noe han synes er helt greit.


Magno-brandy, kaffe og et stykke saueost til som belønning etter de gode nyhetene.

Etter å ha kommet hjem til Casa Baste syntes jeg det var helt på sin plass å feire de gode nyhetene vi tross alt hadde fått.
Så jeg sjenket meg opp et glass av min favoritt brandy Magno, og en kopp kaffe.
Cass fikk et stort stykke saueost, han er tross alt gjeterhund.
Og selv om han nok fortsatt var litt uvel og ør etter bedøvelsen gikk den ostebiten ned med stort behag.
Det er sjelden Cass er særlig lengre unna meg enn 1,5 meter når vi er hjemme.
Men denne kvelden var han ikke lengre unna enn maks 25 cm. Og det varte til vi gikk og la oss om kvelden.
Flere ganger satte han seg bare opp, og la hodet på låret mitt.

Og det synes jeg faktisk er helt i orden, jeg føler det overhodet ikke plagsomt.

Så selv om min bekymring var meget stor, endte dette bra. Og jeg skal kose med sammen med Cass i mange år.
Heldigvis.

Hasta luego 

8 kommentarer

20.01.2014 kl.12:55

Så bra det går bra med Cass. Meget godt skrevet denne historien. Takk.

Anne-Lise Gulbrandsen Johansen

20.01.2014 kl.16:12

Flott historie. Vi har det veldig vondt når (unga våre er syke) Minste i huset 9 uker. Pappa sittet oppe om natten med gutten i fanget. Det som er så utrolig. Den første hund av liten hunderase en Bichon Maltes sa mannen . Dette er din hund. Ikke noe for meg. Vi har alltid hatt sjafer hunder. Ofte 2 om gangen. For halvannet år siden fikk vi en york og nå den siste ennå en york. Den store tøffe mannen min er ikke tøff når de små ikke har det bra. Det er utrolig selskap med de. Og så glad man blir i disse dyra som viser deg all sin kjærlighet. Noen mennesker skulle fått en hund på blå resept. Det gir så mye. Lykke til videre alle sammen med mange gode år med Cass

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.16:29

Anonym: Tusen takk for det.
Er jo alltid moro å få positive tilbakemeldinger på det man skriver.
Og det er også årsaken til at jeg fortsetter å skrive, og fortelle om meg og mitt.

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.16:32

Anne: Takk for det.
Den ble kanskje litt i lengste laget, men det ble slik for å få frem alle enkelthetene.
Det som er viktig for meg, er å formidle at man blir like glad i en hund som i et menneske.
Og nå er jo historien rundt Cass og hans fortid litt av nåtiden.
Det er veldig få av de som har møtt ham i dag, som egentlig kjenner så veldig mye til bakgrunnen hans. Og ikke minst alle de timene som er brukt for at har blitt den flotte hunden han i dag er.

MM

20.01.2014 kl.17:34

Tusen takk for denne rørende og hjertevarme historien! Du skriver så levende, og får til og med med et "ikke hundemenneske" som meg. Og det på en slik måte at jeg med vemod må innse at jeg har gått glipp av noe vesentlig. Kanskje jeg får æren av å hilse på ham en dag?

Håper dere får mange, mange flere gode år sammen!

Tone Noem

20.01.2014 kl.17:47

Så bra at det ikke var noe værre med Cass. Forferdelig når det er noe med "bestevennene" våre. Herlig å høre du beskrive forholdet mellom deg og Cass.

Selv måtte to av hundene våre gi tapt for sykdom i høst. Den ene, Castello fikk leukemi og ble åtte år, mens den andre, Penta fikk en aggressiv kreftform og ble bare fem år. Vi måtte la de sovne inn med bare fem ukers mellomrom. Penta var bestevennen min, og forholdet du beskriver mellom deg og Cass minner meg veldig om mitt og Penta sitt. Det ble fryktelig tomt her hjemme, selv om vi har Mi som blir tolv år til sommeren.

Nå venter jeg på ny valp og for å korte ned tiden reiser jeg og min mann til Torrevieja i en uke nå i februar.

Virker som det er mange som reiser til Spania og har med hundene sine.

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.18:53

MM: Den muligheten er alltids tilstede.
Han var like fast gjest på Luna som jeg var tidligere.

Hans Kr. Magnor

20.01.2014 kl.18:55

Tone Noem: Skaden i seg selv er jo alvorlig nok.
Men heldigvis har dette gått veldig mye bedre enn vi hadde håpet på.
Vi mistet som skrevet en av våre hunder i juni, så nå har vi bare to igjen.
Men tenker fortsatt på henne daglig.

Vi har reist opp og ned med hundene i 3-4 år.
Vi er jo nede hele vinteren, så det blir ikke så mange turer på dem, men de har i hvert fall 15-15 turer hver seg med Norwegian.

Skriv en ny kommentar

hits