Til minne om Tess

Jeg må gjøre et lite hopp i den kronologiske orden på bloggen min.
På grunn av en, for oss tragisk og trist hendelse.

Vi måtte dessverre la vår eldste hund, Tess, få slippe onsdag kveld. Etter at hun ble syk igjen.
Det var dessverre ikke annet å gjøre når imunforsvar og lever svikter, slik det gjorde hos henne.

Jeg stryker over din vakre pels men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket - øyne som ikke lenger ser.
Ditt gyldene hjerte har sluttet å slå.
Aldri mer løpe, hoppe eller gå.
Alt er slutt, det er over nå.

Jeg legger mitt hode ned mot ditt og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før, aldri mer "oss to".
Som isende kulde inni meg, 
kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg sier de - jeg går mot en dør.
Der ute går livet eksakt som før. 
Jeg snur meg - du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selv om du ville. 
Skriket vil ut men jeg lukker min munn.
Hvem var det som sa: BARE EN HUND?".

Hvil i fred elskede gulljenta mi.
Du kommer alltid til å være i mitt hjerte.



Jeg traff Tess når hun var halvveis i livet. Selv om vi ikke visste det den gangen.
Og jeg ble utrolig glad i henne på kort tid. Det ble 5,5 fantastiske år.
Vi hadde et spesielt forhold hun og jeg. "Pappa" var helt greit for kos, litt enkel trening og tur.

Jeg glemmer aldri når jeg var alene igjen med Tess, Cass og Tuva i Spania. Husfruen reiste til Norge for å feire jul.
Etter 2 uker bare forsvant Tess i Pedrera. Og var borte i 40 minutter.
Uansett hvor mye jeg ropte, hun kom ikke.
Når jeg fortalte det til Lisbeth kom det først en god latter. Og deretter
-Typisk Tess. Neste gang roper du en gang, og går til bilen. Hun kommer.
Og det gjorde hun.
Noen dager etter stakk hun når vi kom til bilen. Opp mot hovedveien.
Da kjørte jeg rundt i 1,5 time å lette etter henne.
Jeg fant henne til slutt. Hun var like blid, selv om pappa var en sigarettsneip unna å få hjerteinfarkt. Av redsel.

Tess hørte på meg, så lenge det passet henne. Ikke et øyeblikk lengre.
Når det kom til alvorlig trening, og skikkelige prestasjoner var det kun mamma som gjaldt.
En mamma hun hadde forholdt seg til fra hun var 6 uker gammel. Og som hun elsket over alt annet.
 
Det var Tess sine evner og ferdigheter, både i lydighet og i Runderingsløypa som gjorde at jeg bestemte meg for å overta hennes førstefødte sønn Cass.
Med Tess som forbilde, hadde vi absolutt noe å trene mot. Både han og jeg.
Siden Cass som nevnt tidligere var litt lurvete i psyken når jeg overtok ham,
var det greit å he et mål med alle treningstimene vi la ned.

En av Tess store gleder var drakamp med meg. Eller rettere sagt alle som ville.
For henne var det absolutt helt topp, når hun kunne holde i kongen og et menneske holdt i snora i den andre enden.
Hun kunne stå og dra i aldri så lang tid.
Det var nok også muligens det som gjorde at jeg vant hennes kjærlighet.
Jeg orket å ha drakamp med henne. Lenge.
Hvis vi kastet kongen når vi gikk på tur kom hun tilbake med den, og regelrett la snora i hånden på meg.
Våre to andre BC'r bare slipper kongen på bakken, slik at den kan kastes igjen. Og hentes.
Men Tess skulle alltid ha drakampen sin.

Tess ble Østfoldmester i lydighet klasse II i 2008.
Hun og mamma vant alle de 3 konkurransene som var i mesterskapet.
Etter det bestemte Lisbeth seg for at de to skulle slutte med konkurranser for godt. Selv om de ikke hadde konkurrert mye de siste årene.
Fra den sommeren ble det bare vanlig vedlikeholdstrening, og vi satte sammen en gruppe som koste oss med å trene Rundering hver lørdag hele sommersesongen.
Men Tess hadde selvsagt ikke glemt sine gamle kunster, og stilte villig opp til ulike fotoseanser.
På bildet ovenfor holder hun faktisk en ekte grillpølse i munnen.
Og på kommandoen Slipp! slapp hun den rett ned på bakken, selv om hun hadde holdt den nesten 1 minutt.
Bildet ble forøvrig tatt som illustrajon for en artikkel Husfruen skrev i bladet Hund & Fritid.



Før vi bestemte oss for å tilbringe store deler av året i Spania, gikk vi mye tur rundt Hankø, Vikane og Mærrapanna.
Og selv om Tess ikke var like begeistret for å bade på sine eldre dager passet hun alltid på å få vasset litt.
Akkurat som mange gamle damer har for vane.
Gjerne på så dypt vann at hun ble våt på nesten hele ryggen.
Men i de fleste tilfeller behold hun alltid en tørr stripe pels midt på ryggen.



Selv om Tess ble eldre, og vinteren ble tilbragt i Spania var Tess fortsatt like glad i drakampene sammen med meg.
Og kunne det skje i vannkanten av Middelhavet var det absolutt ingen hindring.
Fortsatt like moro selv om Tess var blitt 11 år gammel når dette bildet ble tatt i vinter.
Rent personlig tror jeg Tess syntes det var helt greit å slippe snø og kulde på sine gamle dager.
Tl tross for alle de kilometrene hun har gått baklengs på tur om vinteren i Norge, bare for at jeg skulle sparke snø på henne, 



På sine eldre dager tok hun livet mye mer med ro.
Hun lot ungdommene i flokken, Cass og Tuva, løpe og herje, og tok gjerne en skikkelig avslapping  sofaen.
Og er det noe som tyder på en trygg og komfortabel hund, er det når en slik sovestilling blir inntatt.

I fjor høst ble Tess syk for første gang. Hun mistet vekt og ville ikke spise.
En undersøkelse hos vår veterinær i Spania viste at hun hadde fått leverbetennelse, og at imunforsvaret var svakt.
Samt at det var generell dårlig tilstand på blodverdiene hennes.
Medisiner, og høyaktiv for fikk henne gjennom den perioden, men vi ble gjort oppmerksom at leveren hennes hadde fått seg en ganske alvorlig knekk.
Til tross for det frisknet hun til såpass, at hun var med på tur hver dag og fortsatt nøt livet i Spania.
Hun var litt tregere i bevegelsene, og var enda mer opptatt av å snuse mens de yngste sprang om kapp.

I april ble hun dårlig igjen.
Denne gangen var det ikke noe vekttap, men hun orket bare ikke noe.
Sov masse, og hang med hodet når hun sto. Noe som var veldig uvant.
Ny tur til veterinær, og nye blodprøver.
De var enda dårligere enn sist.
Og nå viste de også at hun hadde fått Ehrlichiose. En sykdom som overføres via flått.
Den forårsakes av en bakterie, og rammer flere dyrearter i Norge.
Grunnen til at dette ikke ble funnet første gangen skyltes at parasitten hadde gjemt seg i milten.
Og antaglig ble det utløst av at hun igjen fikk løpetid. Etter 2,5 år.

Nok en gang kjempet Tess seg opp på bena.
Ved hjelp av medisner fikk hun igjen livsgleden tilbake.
Og de siste ukene før vi reiste hjem fra Spania var hun tilbake i god gammel form.
Hun var til og med på kaninjakt sammen med Cass og Tuva ved et par anledninger.
Selv om blodverdiene igjen nærmet seg det normale fikk vi klar beskjed av Jose,
vår faste veterinær i Spania, at han ikke kunne love noen ting.
-Tess er alvorlig syk, og dessverre er det ikke mer vi kan gjøre for henne nå, og han fortalte at han selv hadde mistet sin egen hund, en Grand Danois, av samme sykdom for et par år siden.

Vi reiste til Norge sist onsdag, og i Råde koste Tess seg i hagen, sammen med de andre to.
Hun hadde stor glede av å løpe i hagen og leke sammen med dem.
Og var med på leken som hun alltid hadde vært. 

Under lufteturen på tirsdag la vi merke til at hun tuslet litt etter oss andre, og ikke var så veldig aktiv.
Og etter at vi kom hjem fra turen ble hun stort sett liggende inne, og slappe av.
Onsdags morgen orket hun nesten ikke å stå opp, og var bare så vidt ute på terrassen og plenen før hun gkk inn og la seg igjen.
Utover dagen ble hun stadig slappere, og begynte å slite med pusten.
Så på ettermiddagen bestemte Lisbeth seg for at hun skulle få slippe,
Og tok henne med til vår faste veterinær i Norge.
Da var Tess så slapp og kraftløs at hun bare ble liggende på fanget hennes på venterommet.
Og Tess har aldri vært noen fanghund.

Tess sovnet stille og rolig inn, i armene på sine kjære mamma, treningskompis og leder gjennom hele livet.


Dette er vårt siste bildet av Tess. Tatt bare en time før de reiste til veterinæren. Hun lå slik hele dagen. 

Det er ufattelig at vi ikke skal se deg igjen.

Og for egen del at du aldri skal ligge i senga og kose sammen med meg mer.

Vi sitter igjen med masse, masse gode minner om deg.
Du vil for alltid ha en stor plass i hjertene våre. 

Vår trøst i sorgen er at du ikke har vondt, og at du har gitt oss så utrolig mye glede.

14 kommentarer

eljos

20.06.2013 kl.09:45

Å nei og nei så trist dette var da........men det er vel slik livet er. Og det er veldig dumt utsagn - bare en hund.....Jeg skjønner dere godt, det er sorg i heimen nå.

Hans Kr. Magnor

20.06.2013 kl.09:57

eljos: Ja, det er litt mer enn sorg.
Det er en vegg som mangler i huset. Helt klart. Tess var en utrolig spesiell hund.
Og savnet er stort, og tungt.
Til og med de 2 andre hundene oppfører seg anderledes i dag.

20.06.2013 kl.13:33

Nydelige ord skrevet om Tess <3 jeg var jo så heldig å fikk oppleve dronningen noen få ganger <3 du beskriver Lady Tess slik at alle kan se det for seg <3 godt med gode minner om den flotte damen <3 men sorgen og savnet blir stort for deg og Lisbeth <3 <3 <3

Hans Kr. Magnor

20.06.2013 kl.13:39

Anonym: JA, savnet er stort.
Ikke bare for oss to, men også Cass (sønnen hennes) viser tydelig at han ikke er helt på topp i dag.

Marian

20.06.2013 kl.13:59

Ja det vil jeg tro <3 godt Cass har pappan sin ;-) klem Marian

Hans Kr. Magnor

20.06.2013 kl.14:15

Marian: Ja, han er fornøyd med det.
Men dag er han enda mer pappadalt enn vanlig.

Knut H.

20.06.2013 kl.15:34

Det var trist, men sånn er også hundelivet, det varer ikke evig. Jeg har to ord til deg fra meg, som har hatt mange hunder: MINNENE LEVER <3

Hans Kr. Magnor

20.06.2013 kl.16:22

Knut H.: Helt klart.
Og vi har fortsatt to til, men sorgen er der uansett.
Sevl om vi ser tilbake på alle de fantastiske øyeblikkene vi har hat sammen med Tess.

Arnstein

20.06.2013 kl.23:39

En meget fin historie HK om en flott hund, forstår godt att savnet blir stort etter Tess <3

Hans Kr. Magnor

21.06.2013 kl.02:05

Arnstein: Takk for det Arnstein.
Ja, hun var MEGET spesiell, og savnet er stort. Faktisk blant alle oss 4 gjenværende.

Berit Solli

21.06.2013 kl.17:40

Hun var bare vakker den jenta,masse nydelige bilder av henne og alt det fine du har skrevet om denne kloke,snille og gode firfotingen,hun var nok spesiell ja,det har jeg forstått for lenge siden,det gjør det ikke akkurat lettere når sånt som dette skjer.Det er bare så flott å se henne i jobb i skogen også,se den virkelige gleden hun utstråler, det samspillet hun og Lisbeth har her,,virkelig ikke rart forholdet blir spesielt.Så takker jeg for at vi har fått være med på mange runderinger i skogen sammen med dere alle, og for all hygge vi har hatt der.Dere har virkelig vist oss hva samspill hund/eier kan være,så en stor takk til dere.God klem,tenker på dere.

Hans Kr. Magnor

21.06.2013 kl.19:07

Berit Solli: Takk for hyggelige ord Berit

Lena

04.07.2013 kl.12:21

Så flott skrevet og flotte bilder. Jeg kommer til å savne henne jeg også.

Hans Kr. Magnor

04.07.2013 kl.12:46

Lena: Ja, det er det nok mange som gjør.
Det er utrolig tomt her, selv om det fortatt er 2 igjen.
Hun hadde sine helt spesielle særegenheter den gode Tessimussen vår.
Ting som ingen av de andre gjør. Og en utrolig personlighet.

Skriv en ny kommentar

hits