Tilbake i Spania høsten 2012

Etter en hyggelig, delevis varm, og ganske så fuktig sommer, var vi klar for en ny tur til Spania.
Vi hadde billetter den 8. september.
Pga tvisten mellom Norwegian og Moss/Rygge Flyplass var det fortsatt ikke Norwegian flygninger fra Rygge så vi måtte fly fra Torp.
For vår del var Gardermoen uaktuell.
Jeg var ikke interessert i å fly derfra med 3 hunder.
Vi landet der når vi kom fra Spania i juni. Og den erfaringen var litt varierende. Det tok forferdelig lang tid.
Og ikke minst synes jeg håndteringen av hundene i burene var litt vel skjødesløs der oppe.

Vi tok kontakt med en kompis i Fredrikstad som hadde stor bil, og plass til oss, hunder med bur, og ikke minst alt pargasset vi skulle ha med.


Her er lasset vi skulle sjekke inn. En god beskrivelse er vel et godt gammeldags taterfølge.
3 hundebur med innhold, 2 store kofferter, en liten koffert, 2 kartonger medisinsk utstyr, og en liten ryggsekk for PC. 

Man skulle kanskje tro at de ville bli litt sure miner fra personalet i innsjekkingsen, men her ble det tvert imot.
Den nydelige unge jenta som sjekket oss var så ekstra blid og hyggelig at jeg i ettertid sendte en epost til Norwegian.
Og fortalte om den flotte servicen. I retur fikk jeg et veldig hyggelig svar fra dem. Der de takket for rosen.
Det er som jeg alltid har sagt.
Det koster like lite å skryte av god service, som å klage på dårlig service.
Og selv om mange hevder at det er jobben deres å gi god service, koster det minimalt å gi beskjed når man er fornøyd.
Slik har jeg tenkt i mange år, og det kommer jeg til fortsette med.

På Torp hadde de i følge den unge damen ikke tillatelse til å frakte hundene i burene fra bagasjehåndteringen til flyet.
Så hun sjekket inn bagasjen og burene, og vi måtte selv ta med oss hundene gjennom sikkerhetskontrollen. 

Nå vi kom dit, med 3 BC'r i bånd så jeg formelig at mannen i sikkerhetskontrollen gned seg i hendene og regnet med at dette skulle bli litt av et skuespill.
Man så formelig at det lyste dagen er reddet, dette blir show og moro av sikkerhetsvakten.
Og til og med den blide jenta fra innsjekkingen hadde møtt opp for å se hvordan dette ville gå. 

Husfruen gikk først. Ba Tess og Tuva sette seg, plukket av dem halsebåndet, og tok av seg sine egne metallgjenstander.
Deretter sa hun -Bli! og gikk gjennom metalldetektoren. Jentene satt.
Så ba hun Tuva komme, og deretter Tess. Begge to gikk pent gjennom detektoren, og satt seg på plass ved siden av henne.
Da ble det både hakkeslepp og applaus fra tilskuerne.
De kunne jo tross alt ikke vite at Tess ble Østoldmester i lydighet for noen år siden. Og at Tuva stort sett gjør som hun får beskjed om. 

Så var det Cass. Og meg. Av med halsebåånd, klokke og alt annet av metall.
Det pep i metalldektoren omtrent før jeg hadde kommet bort til den. Cass fulgte i hælene på meg.

???????????

Tilbake igjen. Ny runde i alle lommer. Tomme.
Nytt forsøk.......piiiiiiiiiiiiiiiiiiiipp!
Nok en gang tilbake. Ny runde i lommene. Fortsatt tomme. Untatt den plastlomma med kater i lomma.
Jeg begynte å få mistanke om at jeg endelig hadde funnet den metalldetektoren som reagerte på alle skruene og metalldelene jeg har i høyre legg og ankel.

Cass fulgte meg fortsatt som en skygge frem og tilbake gjennom detektoren, og sikkertehtsvakten gliste.
Endelig fikk han jo litt show da. 
Plutselig pekte han på en plastbit som stakk opp av lomma på høyre lår.
-Hva er det?
-Et kateter, svarte jeg. -Det er bare ren plast, men jeg må ha det for å pisse.
-Få se,
sier sikkerhetsvakten, og jeg drar opp kateteret, og viser han at det er innpakket i plast. 
Han vifter med kateteret inne i metalldetektoren og det pipper som bare pok........
Så sender han meg gjennom på nytt og det er helt tyst. Han gliser, -Der er synderen.
Hvem fa.... tenkte på at det er aluminiumsfolie på innsiden av plasten det er pakket inn i da? 


Etter sikkerhetskontroll og is til alle 5 i kafeterian, var det tid for å gå ombord i flyet.
Burene sto plassert rett ved flytrappa, så det var bare å sette dem inn. Etter min mening flott både for hunder og for oss.
Da er det mindre tid der hundene kun er omgitt av fremmede mennesker, og uvant handtering.
Det er omtrent samme system på Rygge, men der leveres hundene inn 45 min avgang.
Man leverer først inn burene, så får man faktisk beskjed om å gå ut en tur med hundene før de settes i burene.
Jeg er ikke tvil om at de mindre flyplassene er best på hundtering av reisende hunder.

Det eneste som gikk litt galt på denne turen var hentingen på flyplassen i Alicante.
Vi har en avtale om parkering hos Lara Park, og hadde gitt beskjed om at vi skulle hentes kl 00.15,
for kjøring bort til der vår bil var parkert.
Ettr en times venting fikk jeg endelig tak i dem på telefon, og da tok det ytterligere 30 min før de fikk hentet oss.
Til tross for at det bare er 2 km fra deres lokaler og bort til flyplassen.
Men, men, de kom til slutt. Vi fikk bur, hunder og bagasje inn i bilen og var på plass i Casa Baste kl 03.00. 


Det er ganske tydelig at BorderTroppen var like begeistret for å være tilbake i Spania som vi var.
På første turen opp til Pedrera var det full fart ut i vannet ved første anledning.
De har jo reist noen turer opp og ned mellom Norge og Spania nå alle sammen.
Og det er tydlig at de ikke bryr seg særlig mye om flyreisen lengre. Det virker som de ser på det som en helt naturlig ting.
Heldigvis.
Vi har aldri problemer med å få de inn i flyburene, så det er tydlig at de ikke forbinder det med noe ubehaglig.


På en av turene våre i Pedrera i fjor høst møtte vi denne gjeteren med saueflokken sin.
Tuva og Tess stakk selvsagt av gårde. Mens Cass ble stående hos meg.
Tess har bestått gjeterhundprøven, så hun ville nok gjerne prøve seg. Og Tuva ble med på lasset, som hun vanligvis gjør.
Husfruen ropte på dem, men uten særlig virkning. Så hun løp etter dem.
Gjeteren tok det helt rolig.
Når Husfruen hadde fått tak i Tess og Tuva, gjorde han tegn til at hun skulle holde dem, mens han gikk videre.
Ikke noe skrik og skrål eller kjefting fra hans side.
Og det til tross for at det faktisk er båndtvang i Spania hele året.
De har litt annet forhold til lover og regler her nede.
Jeg tørr ikke engang tenke på hvordan en norsk bonde hadde reagert hvis dette hadde skjedd i Norge.


3 fornøyde jenter tilbake i Spania.
Vi hadde et fantastisk vær i hele september. Med god temperatur. Sånne mellom 25 og 30 grader.
Husfruen var litt skeptisk til varmen. Hun hadde slitt litt med pusten, når temperaturen nærmet seg 30 grader i mai/juni.
Men mens hun var hjemme i Norge var hun en tur hos legen, og fikk konstantert lettere astma.
Og fikk medisiner for det.
Det funket skikkelig bra. I tillegg var det også ganske mye tørrere luft i september i forhold til på våren.
Så nå var pusteplagene borte, og hun storkoste seg til tross for at det var godt og varmt.
Selv plages jeg heldigvis ikke av varmen, så jeg synes bare det var helt topp. 


Her går vi tur hvis det har regnet. Et planlagt boligfelt, som stoppet opp pga nedgangen i den spanske økonomien.
De fleste har vel nå fått med seg at de daglige turene skjer oppe ved innsjøen Pedrera.
Men der blir det veldig klinete når det kommer litt regn. Og da er det tilnærmet håpløst å gå tur der.
Da har vi en reserveløsning for de daglige turene.

Rett utenfor den lille byen San Miguel de Salinas begynte de på en større utbygging.
Og som vanlig i Spania er selve infrastrukturen det første som gjøres ferdig.
Veier, parker, fortau. Til og med skilter, veimerking og fotgjengeroverganger blir gjort ferdig før de begynner å bygge hus.
Så her er det et fullt ferdig boligfelt.
Det eneste som mangler er hus og beboere. Det er satt opp to Pilothus. Visningshus. Ellers ligger alle tomtene brakk.
Så her er det helt supert å gå tur når det er vått på bakken.
Som vi ser er også lysstolper og benker satt opp. Ja til og med søppelkassene.
Men siden det ikke er blitt noe bygging der, er alt av strømkabler klippet vekk og stjålet.
Kobber blir fortsatt verdsatt av spanske skraphandlere.
Og selvsagt er det ingen gartner som holder orden. Så det begynner å gro til ganske kraftig.
Men, det er helt supert å gå tur der.


Det eneste problemet er at det er en del Pinjetrær der (Furutrær) og de er bosted for noe som kalles Prosesjonslarver.
Noe ordentlig svineri. Spesielt for hundene. Men også farlig for mennesker.
De er så giftige at hundene kan dø av dem. Heldigvis finnes disse larvene bare i en begrenset tidsperiode. 
Fra desember til mars måned. 
Ellers i året er de ikke et problem. Da befinner de seg nede i jorda, og er usynlige. Og ufarlige.
Så på den tiden av året går vi ikke tur der det er Pinjetrær. 

 
Tess har gjort seg klar for tur på en av de sjeldene regnværsdagene vi har her nede.
Torrevieja, og Orihuela Costa der vi egentlig holder til, ligger på den delen av den spanske Middelhavskysten som kalles Costa Blanca.
Den hvite kysten.
Og er med sine 300 soldager i snitt et av de tørreste stedene i Spania.
Så dermed er det ikke ofte vi behøver å gå tur på dette stedet. Men det er kjekt å ha de få gangene det regner.
Og veldig ofte når det regner her så kommer det ikke bare en liten skur.
Da regner det skikkelig. 50 til 100 mm nedbør i løpet av noen timer er ikke uvanlig.
Og siden avløp i gatene er et ukjent begrep her i Spania, blir det mye vann i gatene.
Særlig ved alle fartsdumpene de har anlagt. 


Etter turen med hundene ble det jo også selvsagt noen turer på La Luna.
Og utover høsten ble det noen fine solnedganger å beskue fra terrassen der.
Fra september begynner alle våre venner å komme nedover igjen.
Vi er jo litt som trekkfugler.
Reiser til varmere strøk når høsten kommer, og temperaturen synker. Så koser vi oss her nede hele vinteren.
Og om våren setter vi kursen nordover igjen.


I slutten av oktober fikk vi storfint besøk her nede. Ronnie Le Tekero fra TNT dukket opp på La Luna.

Roffe som han kalles her nede, er en av våre naboer her.
Han dukker som regel opp et par ganger i året, og slapper av fra turne- og studiolivet en ukes tid.
Og egentlig er han en av veteranene her i Manzana 7, han har hatt leilighet her siden det ble bygget på midten av 80-tallet.
Flere av TNT's album er faktisk innspilt i leiligheten hans her på Las Mimosas. 

Og jeg kan forsikre at om latteren siter løst blant folk på terrassen på La Luna til vanlig, så løsner den totalt når Roffe kommer.
Jeg har truffet utrolig mange mennesker i mitt liv, men maken til tørrvittighet som den karen kan fremlegge skal man virkelig lete lenge etter.
Der kommer vitsene, anekdoene og morsomhetene like raskt som fingrene hans går på gitaren.
Han er en utrolig sympatisk og hyggelig gutt, som jeg gjennom årene har lært å sette skikkelig stor pris på.
Og Husfruens barnebarn, Sindre, var nok litt stolt når han kunne vise frem bilde av bestemor ved siden av en av verdens bedre gitarister.


Med 3 voffser her nede, som reiser litt ut og inn av EU trenger vi en god veterinær.
Og det har vi funnet på Pets World.
Her er det både dyrleger, dyreutstyrsbutikk, kennel og hundefrisør. Med andre ord et skikkelig hundesenter.
Nå har ikke vi så stort behov for de to sistnevnte, men de to første har vi brukt en del.
De fleste av våre venner har fått med seg at vi i fjor høst virkelig fikk brukt for gode vetrinærer. Når Tess ble syk.

Jeg skal ikke skrive noe mer om det nå, det tenkte jeg faktisk skulle bli et eget blogginnlegg.
Men det er jo greit å legge ut en sånn liten teaser.....
slik at mine lesere har en anelse om hva som kommer.

Som nevnt tidligere, meldte jeg også utflytting til Spania før jeg dro fra Norge.
Og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hva det innebærer.
Men det blir heller ikke i dette innlegget.

For nå har jeg rett og slett tenkt å avslutte for denne gang.
Rent kronologisk regner jeg faktisk med at vi skal komme frem til sanntid i løpet av sommeren.
Det er i hvert fall planen min........

så inntil neste gang.

Hasta luego.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits