Don Magno

Dette blogginnlegget skal handle om min kjære mor, Anne Marie Magnor.
På folkemunne kalt Mia. 

Som tidligere fortalt var hun ganske delaktig i at jeg fikk kjøpt leiligheten her i Spania.
Etter at min far døde i 1996, orket hun ikke lengre å være på hytta de sammen hadde bygget utenfor Fredrikstad.
Og i 1999 ba hun meg ordne slik at den ble solgt.

Min del av de pengene ble omgående plassert i Casa Baste.
Vi underskrev kontrakten for hyttesalget på en mandag, jeg reiste til Spania på onsdag, fant leilgheten på torsdag,
og skrev kontrakten på fredag.
Det hyggelig var at Mia også trivdes veldig god i leiligheten, og besøkte den 2-3 ganger i året frem til 2004. 
Hun reiste ned for 5 uker om gangen, sammen med sin svigerinne, og 2 tidligere kullkamerater fra sykepleirutdanningen.

Dette bilde fra 2003 viser 4 generasjoner Magnor på besøk samtidig på Las Mimosas.
(fra venstre) Min datter Anne-Merethe, mitt barnebarn Sebastian, undertegnede og Mia.
Og jeg vet at Mia satte utrolig stor pris på at vi alle kunne ha den påsken sammen her i Spania. 

Mia ble boende i leiligheten i Oslo etter at fatter døde, men i 2001 fikk jeg overtalt henne til å flytte til Fredrikstad.
Hun begynte å bli litt dårlig til bens, og det var ikke praktisk å bo i 3. etasje, i en blokk på et gatetun,
med en bratt bakke ned til T-bane, eller en bratt bakke opp til bussen.

Så derfor fikk jeg henne til å flytte til Øssia i Fredrikstad, nærmere bestemt Prestelandet.
Der fikk hun hun hyggelig leilighet, i 1. etasje med kun 4 trappetrinn ned til gatenivå.
Og det var pannekakeflatt over alt.


I tillegg hadde hun en stor innglasset veranda, og jeg bodde bare 5 minutter unna.
At min datter og barnebarn, Sebastian i rundt 2 år bodde i min leilighet, slik at hun fikk tilbringe masse tid sammen
med sitt oldebarn var også noe hun satte utrolig stor pris på.
Hvor mange kilometer Sebastian og Mia har ruslet rundt på Presteandet er det vel ingen som vet. 

Mia mistet høyre øye på sin 2 års dag.
Men til tross for dette hadde hun gjennomført både sykepleierutdanning, tatt sertifikat, og vært i jobb som sykepleier i mange år.

I 2007 begynte synet på det gjenværende øyet å bli dårlig.
Jeg oppdaget dette ved en tilfeldighet, fordi hun begynte å rote litt med medisinene hun skulle legge i sin doseringsboks.
Så når jeg skulle på ferie til Spania det året, tok jeg en telefon til Hjemmesykepleien i Fredrikstad og spurte om de kunne hjelpe til.
Jeg fikk et positivt svar, og de hjalp henne, de 3 ukene jeg var borte. Med dosering av medisiner.
Og fortsatte med det fra da..... 

Jeg ante lite den gang, at det å få den lille hjelpen skulle bli starten på uvurderlige hjelp i tiden som kom.
Nå hadde hun kontakt med Hjemmesykepleien, og det ble meget nyttig.

Fra våren av 2008 ble Mias syn på det gjenværende øyet gradevis dårligere.
Og hun fikk i den forbindelse en del hjelpemiddler fra Hjelpemiddelsentralen.
Samt at vi var et utall ganger på Øyeavdelingen på Ullevål Sykehus i Oslo.
Det begynte med at hornhinnen løsnet, og derfra ble det bare verre og verre.

Hjemmesykepleien hadde da vært inne i bildet en stund, og hadde til stadighet utvidet tilbudet til Mia.
Uten at jeg maste, eller spurte. 
De så selv nødvendigheten av å utvide hjelpen. Så til slutt hadde hun daglige besøk av dem.
Da så hun så lite, at hun måtte ha hjelp til å få varmet opp middagsmaten. Og hun fikk også problemer med å orientere seg i leiligheten.

Dette kuliminerte en natt med at hun falt på badet, og fikk et brudd i ryggen.
Heldigvis hadde vi da fått ordnet så  hun hadde trygghetsalarm, og hun ble innlagt på sykehus.
På sykehuset var de mer opptatt hvorfor hun hadde falt, og videre undersøkelser viste at hun hadde hatt et lite hjerteinfarkt.
Det hører også med til historien at hun hadde hatt 2 hjerteinfarkt tidligere. 

I samråd mellom sykehuset og Hjemmesykepleien kom de fram til at hun ikke lengre kunne klare seg selv,
og hun fikk midlertidig opphold på sykehjem, inntil de kunne skaffe fast plass.
Og jeg må bare få berømme hvordan dette systemet virket for Mia. Det var bare helt fantastisk.
Jeg vet at det "stinker" av eldreomsorgen i Norge, men for min mor, fungerte det utrolig bra.
Det eneste jeg som pårørende gjorde i denne anledning, var faktisk å underskrive ferdig utfyllte søknadskjema.


Hun var på besøk hos oss i Råde, etter at vi kjøpte huset på høsten i 2008, men synet var da så dårlig at jeg vet ikke hvor mye hun fikk med seg.
Men uansett fikk hun feiret julen 2008, 2009 og 2010 sammen med oss.
Vi hentet henne på ettermiddagen, hun spiste sammen med oss, drakk kaffe, og ble kjørt tilbake utpå kvelden. 

Vi hadde henne også med oss noen ganger ut for å spise på Majoren, i Gamlebyen, Fredrikstad.
Selv om hun på det tidspunktet var nesten blind.

Majoren hadde forøvrig fått omtrent samme betydning for henne, som det hadde for meg.
Når hun var oppegående, og ute på tur gikk hun alltid innom der for en kopp kaffe.
Og snill som hun var gav hun bort en håndbrodert Damaskusduk til en av serveringsdamene,
fordi Mia selv ikke hadde bruk for den. Men det hadde serveringsdamen Heidi.

Sommeren 2009, var Mia helt blind og fikk fast plass på nybygde Gressvik Sykehjem utenfor Fredrikstad.

Leiligheten ble solgt, og vi fant ut at hun skulle få helt nye møbler på rommet på sykehjemmet.
Det eneste hun beholdt fra leiligheten var en salong, som bare var 1 år gammel.
Selv om Mia var blind. så vi ingen grunn til at vi ikke skulle gi henne et flott rom den tiden hun hadde igjen.
Og det var hyggelig å komme på besøk til henne, og høre henne fortelle at alle skrøt av rommet hennes.
Grunnen til at bordet hennes er så knallrødt, er ganske enkelt.
Akkurat det bordet var det ikke mulig å få i ande farger. Jeg skulle ha et høyt bord, med hjul. slik at hun kunne få det helt inn til seg. Og det fant vi på Ikea.
Men som sagt bare i knallrødt.
Ok. da kjøpte vi det bordet, og la til en del røde detaljer, som blomstervaser og puter.

Vi var så heldig at vi ble oppfordert av personale på sykehjemmet til å ta med hundene når vi kom på besøk.
Så de var alltid med når vi besøkte Mia.

Og det ble stor ståhei hvis Mia ikke satt i stolen sin når vi kom.
I hvert fall hvis hun lå i senga.
Det skulle ikke BorderTroppen ha noe av. For Mia hadde alltid Mariekjeks i nattbordskuffen sin.
Og det skulle de ha når de kom på besøk. Dermed basta. Da hadde Mia rett og slett bare å stå opp.

Cass og jeg reiste til Spania i september 2011.
Dagen før var vi på besøk hos Mia, og hun ønsket oss god tur.
Og minte meg flere ganger på at jeg måtte hilse til alle kjente i Spania.
Husfruen kom nedover 1 uke senere.

Uken etter fikk jeg en telefon fra Mia. Hun hadde falt på badet, og brukket ankelen.
Og skulle overføres til Fredrikstad Sykehus for å bli operert.
Etter operasjonen kom hun tilbake til sykehjemme, men noe hadde skjedd.
Hun hadde gitt opp.
Mia hadde i alle år sagt at hun skulle blir hundre år, men etter operasjonen kom hun stadig inn på det at hun ikke orket mer.

Som fortalt tidligere reiste Husfruen hjem til jul det året, mens jeg ble igjen i Spania sammen med hundene.
I begynnelsen av desember ringte de fra sykehjemmet og fortalte at Mia var blitt veldig dårlig, og de lurte på om jeg kom hjem.
De var redd for at det gik mot slutten.

Jeg kom i et ganske tøft dilema.
Det var ikke noe enklere å få tak i billetter for 3 hunder i desember, enn det hadde vært i november.
Det var rett og slett ikke plass til hundene på flyavgangene til Norge.
Og jeg måtte ta en tung besluttning. Basert på hva Mia hadde lært meg tidligere i livet.
Samt enorm støtte av gode venner her i Spania. 

I jobbsammenheng har jeg sett en del døde mennesker.
For å si det kort og brutalt har jeg skåret døde mennesker ned fra tabjelker etter at de har hengt seg,
jeg har skrapet de opp fra gulvet etter at de har ligget døde i en leilighet i flere uker.
Jeg har tatt de ut av bilvrak etter kollisjoner.

Min mormor døde når jeg var 12 år. Og moren min gav meg et valg. Og et råd.
-Hvis du vil se mormor død, skal du få lov til det. Men, det siste du ser av et menneske er det du ser. Det er opp til deg.
-Basert på min erfaring som sykepleier anbefaler jeg deg ikke å se henne. 

Jeg har levd etter det det.
Kall meg gjerne kynisk, kald, ufølsom, likgyldig, ubarmhjertig.
Jeg så ikke min mormor. Det siste minnet av henne er at hun står på gårdsplassen og vinker når vi reiste.
Jeg så ikke min far. Det siste minnet jeg har av ham er at han står utenfor leiligheten jeg hadde i Moss, vinker og sier -Vi sees til helgen. Han døde 2 dager senere.
Jeg hadde heller ikke noe ønske om å se min mor døende eller død.
Mitt minne av henne, slik jeg hadde det var at hun satt i stolen sin på sykehjemmet, vinket, og ønsket meg god tur til Spania.
Og det var det minnet jeg ville ha.

På bakgrunn av dette tok jeg en besluttning, og hadde en lengre telefonsamtale med tilsynslegen på sykehjemmet.
Og vi ble enig om at med bakgrunn i at Mia selv hadde sagt at hun ikke orket mer,
så skulle de kun gjøre det som de var etisk lovpålagt. Hun skulle ikke holdes i live mot sin vilje.
Hvis hun ikke orket eller ville leve lengre, så skulle hun få slippe.
Og det var hyggelig å høre at tilsynslegen forsto, og delte mitt syn.

Mia kom gjennom julen, men vi fikk det rådet at hun ikke burde tas ut av sykehjemmet på julaften, slik vi hadde gjort tidligere.
Det passet bra, siden det bare var Husfruen som var i Norge.
Og Mia var på det tidspunktet blitt så dårlig, at hun i det ene øyeblikket lurte på hvem Husfruen var.
Og det andre øyeblikket kjente henne.
Når jeg pratet med henne på telefon, hadde jeg reist i går.
Hun var med andre ord i sin egen verden.

I februar fikk jeg en telefon fra sykehjemmet, der de fortalte at hun måtte flyttes til et isolert rom på en annen avdeling.
Hun var blitt så urolig om natten, at hun holdt de andre beboerne våkne.
Og etter det var hun faktisk så dårlig at det ar håpløst for meg å ringe henne. 

I dag (30. april) er det akkurat et år siden telefonsamtalen kom kl 20.32 på kvelden.
-Hans Kristian, moren din har akkurat sovnet inn her på sykehjemmet.
Jeg viste det når jeg så nummeret som ringte.
Jeg hadde fått en telefon på morgenen om at hun var blitt dårligere.

Urnen i bjørk, ble satt ned ved Brøttum kirke, ved Lillehammer.
Dermed var ringen sluttet.
I den kirken var hun døpt, konfirmert og gift. Der døpte hun også meg, og hun gravla sine foreldre, og bror.
Samt min far........... 

Så kjære mor, takk for alt.

Vi hadde våre feider, men du var alltid der.
Og hadde det ikke vært for deg, kunne jeg ikke sittet i vår fantastiske leilighet her i Spania, og skrevet disse ordene.
På dagen et år etter at du gikk bort.

Jeg lyser fred over ditt minne...............

Hans Kristian