På vei mot et spennende år, 2012.....



Sildebordsesongen var over for denne gang. Det samme var julen.
Og dermed senket romjulen seg over Casa Baste, og oss 4 som bodde der.
Husfruen var fortsatt i Norge, men hadde meldt sin ankomst rett over nyttår.

Det som gjensto av det året 2011 var at nyttårsaften skulle feires sammen med gode venner på La Luna.
For min del var det første gang jeg skulle feire Nyttårsaften her nede.


Men selvsagt kunne jeg ikke avslutte 2011 uten å gjøre et lite sprell.

Jeg fikk en henvendelse fra moren til en av jentene som jobbet på La Luna, Donna.
Moren Jackie, ville komme på overraskende besøk fra England en uke, og skulle lande i Alicante 19.30 om kvelden Nyttårsaften.
Og spørsmålet var om jeg kunne hente henne.
Siden jeg anser begge jentene som gode venner sa jeg selvfølgelig ja til det oppdraget.

Og jeg kan jo ikke si annet enn at jeg gledet meg til å se ansiktet på Donna, når moren hennes plutselig sto i baren på La Luna.
Jeg ble ikke skuffet for å si det på den måten.
Heldigvis hadde Donna ingentng å bære på når hun kom gjennom døra fra restauranten.
Hadde hun hatt et brett med tomme glass, er jeg redd regningen hadde blitt stor.
Maken til gjensynsglede.


Og selvsagt hadde jeg sørget for at Jackie hadde plass ved vårt reserverte bord.
Donna var tross alt på jobb, og da var det helt naturlig at moren ble sittende sammen med oss nordmenn.
Noe både mine venner og Jackie satte pris på.
Som sin datter Donna, hadde Jackie ingen problemer med å komme i kontakt med mennesker.



Restauranten på La Luna var omtrent full, og etter inntak av god mat og drikke samlet de fleste av gjestene seg på terrassen,
for å få de tradisjonelle 12 spanske druene, sjampisglasset og konfettien.

Disse ukene som Husfruen var i Norge, var egentlg første gangen jeg hadde vært alene med BorderTroppen over lengre tid.
Det gikk for så vidt veldig greit.
Som fortalt tidligere var jo Larsen med og gikk tur mange dager, og ellers gikk jeg på tur med dem alene.


Det eneste unormale som egentlig skjedde var vel at vi for første gang møtte en gjeter med flokken sin i Pedrera.
Heldigvis fikk jeg øye på dem, før hundene fikk ferten av dem så jeg fikk snudd, og gikk tilbake til bilen.
Men vi måtte jo kjøre bort å titte på dem.
Og sjekke ut hva slags gjeterhund han hadde.
Det fant jeg vel egentlig aldri ut. Det virket som det var en skikkelig spanske blanding.
Forøvrig er jeg ikke helt sikker på om det var geiter eller sau i den flokken heller.
Kanskje det var litt av hvert.

Egentlig litt flaut å innrømme for en som er utnevt som spansk ambassadør for Gamlebyen GeiteavlsLag i Fredrikstad.
På den annen side har jeg aldri tatt meg selv så ille høytidlig heller, så det spiller egentlig ingen rolle i det hele tatt.
Hovedsaken var at vi fikk hilst på flokk, hund og gjeter. Og bydd gjeteren en øl.
Som han ikke ville ha.
Med tanke på min tittel som ambassadør burde jeg kanskje bydd ham sjampis?


Etter 3-4 uker begynte Tess å vise meg at hun savnet Husfruen.
Hun stakk rett og slett av en dag når vi gikk på tur. Og ble borte i nærmere 45 minutter.
Jeg ropte, jeg fikk Cass til å gi hals, jeg ropte igjen. Og kjente fortvilelsen begynte å bre seg i kroppen.
Det å skulle fortelle Husfruen at gamlemor Tess var blitt borte, sto for meg som et skikelig mareritt.
Heldigvis kom hun til slutt.
Og da var det vel omtrent bare 15 sekunder før pappa fikk hjerteinfarkt tror jeg. Dette var ikke moro.

Jeg ringte Husfruen så fort vi kom hjem, og fikk et beroligende og godt råd.
-Skjer det igjen, så roper du bare Her! Engang. Og går direkte til bilen, forklarte hun. -Hun kommer til slutt. Så lenge du roper vet hun hele tiden hvor du er, så derfor kommer hun ikke. 

Et par dager etter forsvant Tess igjen. Omtrent på samme sted.
Jeg fulgte rådet jeg hadde fått, og bare fortsatte å gå sammen med Cass og Tuva.
Etter bare 15 minutter kommer Tess luntende. Like blid, og later som ingen ting har skjedd.


Tuva virket ikke mye påvirket av at mamma ikke var smmen med oss. Hverken på tur, eller i leiligheten.
Eneste tegn hun viste på at hun savnet Husfruen, var at hun tok en runde i leiligheten hver eneste dag når vi kom hjem.
Hun var førstemann inn av døra, og deretter var det runden inn på begge sovereommene, badet, kjøkkenkroken og patioen.
Så fort hun hadde konstantert at mamma ikke var i leiligheten, slo hun seg til ro.
Enten på soverommet i min seng, eller i so-faen.


Den eneste som ikke lot seg merke av at mamma ikke var til stede var Cass.
Men så er jo han pappagutt så det holder. Bare jeg er i nærheten så bryr han seg ikke om noe annet.
I tillegg har jo han vært med meg alene noen ganger her tidligere, så for han var det egentlig ikke noe unormalt i denne situasjonen.

Som det går frem av bildene var været så fint i hele desember, så hundene badet stort sett hver eneste dag når vi gikk tur.
Nå skal det også sies at det i store deler av desember var omtrent like varmt i Råde som det var her i Spania.
I følge rapportene jeg fikk fra Husfruen.

5. januar kunne vi sette oss i bilen og hente mamma, som kom ned igjen etter julefeiringen i Råde.
Gjensynet mellom henne og Tuva på flyplassen kan du se her.
Og her snakker vi om gjensynsglede.


Vel hjemme ble det veldig tydelig at Tuva hadde savnet mamma.
Hun lå på armen til Husfruen hele kvelden, og de to første nettene sov de sammen i senga. Hele natta.
Og det har aldri skjedd før.

Tuva elsker å ligge å sove i sengene på ettermiddagen og kvelden. Men så fort vi legger oss i samme senga hopper hun ned.
Så det var meget tydelig at hun var ekstremt glad for at mamma hadde kommet tilbake.

Ok dermed er vi i gang med 2012. Forandringens år i Casa Baste.......

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits