Høsten da alt skjedde....


23. september var det klart for avreise.
Til tross for en flott sommer, tross hjertesvikten, begynte høsten å melde sin ankomst.
Siste oppdateringen om sykdommen hadde jeg fått av sykepleier Anne 2 dager tidligere.
Jeg hadde nemlig fått tak i sykejournalen min. På turen hjem i ambulansen fra Rikshospitalet hadde jeg og den kvinnlige ambulansearbeideren lest den.
Og vi hadde funnet et punkt der vi begge trodde det sto at ved innleggelsen i april, var hjertekapasiteten min nedsatt med 20 %.
Jeg nevnte dette for Anne, og hun måtte da bare korrigere meg litt på rene fakta.
Hjertekapasiteten min var ved innleggelsen nedsatt til 20 %. En vesentlig forskjell. Og det begynte å gå opp for meg hvor syk jeg egentlig hadde vært.

Men, men..... Jeg følte meg i bedre form enn på mange år, så noe bra kom det jo ut av det hele.
Husfruen var litt bekymret for at Cass og jeg skulle reise ned alene, men trøstet seg med at mesteparten av vennene våre var på plass i Spania.
Det var særlig dette med svimmelhet, og besvimelsen hun bekymret seg for. Selv om det var blitt mye bedre ved endring av medisineringen.


Buret til Cass blir lastet inn i Norwegianflyet på Rygge som skulle ta oss nedover,
og vi hadde litt vi skulle ordne før jentene kom nedover tre uker senere.
Blant annet hadde vi i løpet av sommeren bestemt oss for at vi skulle kjøpe bil. Og det måtte være i orden til jentene kom.

Men fortsatt sto leiebilen klar fra Maria når vi kom til Alicante. Og det var ingen sure minner fra hennes side, når jeg fortalte at jeg ikke regnet med å ha bruk for den mer enn toppen tre uker.
-HK, du bruker leiebilen så lenge du har behov for den, og parkerer den bare utenfor her, når du har fått kjøpt egen bil, sa hun smilende.
Så litt får man jo igjen etter 10 år som kunde i samme leiebilfirma.


Vi hadde meldt vår ankomst på forhånd, og selvsagt var vi ventet på La Luna.
Alle våre venner her nede hadde jo fått med seg at jeg hadde vært syk gjennom sommeren. Og ville gjerne hilse på meg igjen. Utrolig hyggelig.
Det er forøvrig helt normal prossedyre her at man reiser rett på Luna og spiser når man har kommet ned litt ut på kvelden.
Bjørn "Birdie" med fru Grethe, og nærmeste naboene Kirsten og HH, var blant de som ventet på oss.
Og meldingene på telefonen med spørsmål om vi kom snart, begynte å tikke inn, allerede før jeg hadde passert Santa Pola.

Etter en hyggelig middag, og kveld på La Luna var det på tide å komme seg bort til leiligheten. Nå var det blitt natt,
så det var bare snakk om å låse seg inn, skru på gassen til varmtvannsberederen, og finne senga.
Etter at Cass hadde vært og tisset fra seg.


Terrassen så slik ut. Igjen. Etter bare et halvt års fravær.
Masse av bladene på druestokken var visne, og det samme var alle drueklasene. Noe som tydet på at det hadde vært en lang, og tørr sommer.
Så etter frokosten var det bare å sette i gang med grensaks, feiekost og høytrykkspyler.
Oliventreet jeg hadde kjøpt i januar, hadde også avgått ved en stille død. Til min store overraskelse. Trengte det virkelig vann?
Eller kanskje var det all kattemøkka i urna som var årsaken.
Samme kunne det være. 
Det gikk i søpla sammen med alt det andre som ble kuttet ned.
Og lite ante jeg da, at det var absolutt siste gang jeg skulle holde på med denne ryddesjauen.
Ikke ante jeg noe om alt det andre som skulle skje utover høsten heller for den skaks skyld. 


Etter at terrassen var ryddet og spylt var det tid for dagens store høydepunkt for Cass.
Tur i Pedrera.
Også helt alene, bare sammen med pappa. Da kan han finne pinner og plastflasker som kastes eller sparkes i vannet.
Og det er bare han som kan hente dem.......ingen Tuva eller Tess som forstyrrer.
Ren lykke for en Bordergutt som han.


På den annen side er det ikke så ille å være Cass i Casa Baste heller.
Vi har ingen spesielle regler for at fir-fotingene ikke skal ligge i so-faen hvis de ønsker det.
Og da går det faktisk helt flott og sove der, og samtidig rekke tunge til pappa. 

Men.....
vi skulle kjøpe bil.
Behovet vårt var klart definert. Det måtte være plass til 3 transportbur for hund. De brukes under flyreisen, og da skal de fraktes frem og tilbake hver gang vi reiser.
I tillegg har Spania strenge regler for transport av hunder i bil, så vi ville ha mulighet for å ha burene i bilen hele tiden.
Vi syntes også det ville være greit med 4-5 sitteplasser, vi har begge barn og barnebarn som kan, og vil komme på besøk.
Hjemme har Husfruen en Ford Transit Connect. På grønne skilter, og dermed registrert kun for 2 personer. 
Her nede fantes det masse av tilsvarende type, som 5-seter. Så muligheten for å slå ned baksetene, og fortsatt ha plass til 3 hundebur var absolutt til stede.
Så en Ford Connect, Citroen Berlingo, Renault Kango eller lignende var egentlig det vi hadde snakket om å se etter.
En av fordelene med Spania er at det er omtrent like mange bruktbilforhandlere som det er bruktbiler. Så det er egentlig bare å kjøre rundt.

Men, siden mine spansk-kunnskaper fortsatt ikke er nok til å forhandle med en bruktbilselger, valgte jeg et annet onde.
Jeg ville sjekke hos de engelske bruktbilforretningene. Og det er nesten like mange av dem.
Etter den engelske invasjonen her nede rundt 2001, er det 5 ting som de fortsatt gjenværende engelskmenn gjør i Spania etter min erfaring.
De jobber på bar, spiller på bar, monterer AC. Eller selger bruktbiler, eller brukte møbler.


Hos den første forhandleren jeg besøkte fant jeg denne KIA'n.
Jeg så som sagt etter en Ford eller lignende, men de hadde ingen inne.
KIA Carneval 2002 modellen, sto som ukens tilbud til 5.900,- Euro.
Det var en 7-seter, den hadde gått 125.000 km, hadde selvfølgelig AC, elektriske vinduer, sentrallås, 2 sone ventilasjonsanlegg og hengerfeste. Kan være praktisk.
I tillegg var den lys i fargen. Greit når sola steker mesteparten av året.
Tar jeg ikke helt feil fra tiden i TM, mener jeg å huske at motoren er en en lisensiert Mercedes diesel motor på 3 liter. Og den 300 motoren til MB er tilnærmet uslitlig.
Så jeg tok frem målebåndet og begynte å måle opp innvendig.
De 4 setene bak kan enkelt løsnes og fjernes. Jeg målte meg frem til at hvis jeg fjernet de 2 bakerste setene 2 sitteplasser), ville jeg få plass til 3 hundebur,
og fortsatt ha 4 sitteplasser igjen. Med andre ord en utrolig bra bil til vårt behov.
Jeg ruslet inn på kontoret og bød dem 5.500,- Euro for bilen. Ferdig registrert og levert til fredag. (4 dager).
Tilbudet ble godtatt, hvis de fikk 300,- Euro cash der og da, og jeg fikk beskjed om at de skulle sette inn et nytt batteri, og ITV-godkjenne bilen. (tilsvarende vår EU-kontroll).
Det eneste den manglet for å være det 100 % ideele kjøpet for meg var automatgear.
Men man kan ikke få alt heller. Så jeg fikk heller akseptere å ha den pinnen på dashboardet for "å røre" i den spanske dieselen.
Så dermed slo jeg til, og reiste av gårde til banken for å tegne forsikring.

Og jeg kunne dermed bevise overfor Husfruen at jeg ikke alltid trengte 14 mnd for å få utført noe. (jamfør historien med kjøkkenvifta i Råde)


Siden vi nå hadde fullført oppgaven med å skaffe bil, var det faktisk bare å finne noe å bedrive dagene med, mens vi ventet på at jentene skulle ankomme Spania.
En dag tok jeg med Cass og kjørte ned til San Pedro, og tok veien ut mot saltsjøene og naturparken der.
Da fikk jeg endelig tatt et bilde av en Flamingo. Noe jeg har tenkt på hver eneste gang jeg har kjørt forbi saltsjøene ved Santa Pola.
Der er det masse flamingoer, men de er et godt stykke lengre unna enn de er ved San Pedro.


Etterpå kjørte vi ned til selve San Pedro og ruslet utover moloen som går ut mot La Manga.
Først går man 1150 meter utover på en hellelagt molo med benker og sandstrand på den ene siden ut mot Mar Menor.
Og mulighet for gjørmebad på den andre siden som er inn mot saltsjøen.
Den gjørmen skal være meget helsebringende, og vi så flere personer som faktisk var innsmurt med svart gjørme fra topp til tå.
Det sies at man skal smøre seg inn med gjørmen, og deretter vandre utover moloen til gjørmen har tørket.
Da skal man gå ut i vannet ved Mar Menor, og vaske av seg gjørmen igjen.
Og man skal jo absott ikke se bort fra at det funker. Salt- og svovelholdig som den er. 


Denne flis- og hellelagte moloen endrer seg til denne moloen etter 1150 meter.
Da kan man fortsette å gå enda 2000 meter utover, før man tar ferge de siste metrene ut til La Manga.
Selv om Cass måtte gå i bånd hele veien, syntes han det var helt greit å være på et sted han aldri hadde vært før.
Masse spennende ukjente lukter langs moloen. Og det er jo lykken for en hver hund. Unntatt ølhundene.


Cass har vært så mye i Spania nå, så han begynner å lære seg å omgås de spanske hundene.
Den store forskjellen på hundene i Norge og i Spania er dette med å lese kroppspråk. Det er veldig sjeldent at det blir problemer når man møter løse hunder her nede.
Litt rart å tenke på at når jeg overtok Cass i 2008, brukte jeg hver eneste tirsdag hele sommeren gjennom til å sitte på en benk på Hundeklubben i Fredrikstad.
Med Cass i bånd. For å sosialisere ham. Den gangen gjorde han stort sett utfall mot hver eneste hund han så, eller møtte.
Nå går han mer eller mindre løs bestandig, og det er aldri problemer.


Mens vi ventet på at jentene skulle komme fikk vi også anledning til å feire bursdagen til en god nabo. Lena.
Selvsagt skjedde feiringen på terrassen på La Luna.
Med god mat, morsomme samtaler og godt humør. 
Vi er utrolig priviligert som har et slikt samlingsted bare drøyt 100 meter unna der vi bor.

2 kommentarer

eljos

05.04.2013 kl.19:32

skjedde det enda mer denne høsten, av sykdom mener jeg? Syntest at du antydet det, det hadde vel vært nok nå?

Hans Kr. Magnor

08.04.2013 kl.20:05

eljos: Ikke alt som skjer som behøver å være helserelatert vet du.
Kan skje masse spennende ting også.

Skriv en ny kommentar

hits