Syk, sykere, halvdød.......del 2

Jeg har kjørt veien mellom Fredrkstad og Moss et utall ganger gjennom årene.
Med vogntog, buss, personbil og MC.

Ja, jeg har til og med syklet den. En gang i ungdommen. Sånn rundt 1968.
Det er en helt grei vei, men litt kjedelig.

Men, jeg fikk jo et helt nytt inntrykk av veien når jeg lå bak i ambulansen, og så den gjennom bakvinduet.
Ja, jeg ble faktisk kategorisert som så syk at jeg ble kjørt i ambulanse.
Riktignok uten blålys og sirener. Men dog.......
En ganske spesiell opplevelse.

Ved hjerteavdelingen på Moss sykehus ble jeg utrolig godt mottatt.
Og hadde omtrent ikke kommet på plass på rommet, før det dukket opp en sykepleier som presenterte seg som Anne.
Hun skulle, i følge henne selv, følge meg i hele den tiden jeg hadde noe med avdelingen å gjøre.
Og det har hun gjort.
Siste gang jeg pratet med henne var 4 dager før jeg flyttet til Spania i fjor høst.

Deretter kom de på rad og rekke. Legene. (i hvert fall virket det slik)
De spurte og gravde, fylte ut skjemaer, og bestilte prøver. Et utrolig antall prøver. Hovedsaklig innbefattet blod.
Jeg hadde inntrykk av at de lokale Draculaene fra laberatoriet på sykehuset, ikke hadde andre pasienter å stikke hull i, og tappe blod av enn meg. 

Men etter noen timer roet det hele seg, og det kom en hyggelig lege som satte seg ned på rommet.
-Jaja, Hans Kristian, her står det ikke veldig bra til.
Nei, det hadde jeg faktisk funnet ut selv også. For ikke å snakke om merket det på kroppen. Bokstavelig talt.

-OK. Du har hjertesvikt, forstørret hjerte, uregelmessig hjerterytme, har utviklet Diabetes 2, og er en hårsbredd fra å få koldbrann i begge bena. Du må nok regne med å bli her en stund, og vi skal etterhvert sende deg til Rikshospitalet i Oslo for å få sjekket blodårene rundt hjertet.
-I tillegg har du masse vann i kroppen, og for sikkerhets skyld setter vi deg på den blodfortynnende rottegiften Maravan, for ikke å risikere et hjerteinnfarkt opp i det hele.
Jeg hadde et blodtrykk på 145 over 115. Og ikke engang blodprosenten var særlig mye å skryte av.
Som et ekstra lite plaster på såret fortalte han meg også at jeg var noe overvektig.

Da protesterte jeg.
-Ikke prøv deg, argumenterte jeg. - Jeg veier 125 kg. Jeg er veldig overvektig. Og jeg vet det.
Så dette er ikke tiden for å pakke ting inn i bomull.

Legen begynte å flire, og jeg følte at isen var brutt.
-Ja, du har egentlig et godt poeng der, sa han.
Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg er glad jeg ikke traff ham 5 år tidligere når jeg var oppe i 144 kg. 

Jeg husker ikke så mye av de 2-3 første dagene på hjerteavdelingen. Men jeg hadde inntrykk av at de stappet i meg nye medisiner hele tiden.
Og at de vanndrivende medisinene begynte å virke. Noe som ble litt problematisk, så lenge jeg var avhengig av kateter hver gang jeg måtte pisse. Og det var ofte.
Og alt jeg drakk, og pisset ut skulle måles.
Noe som ikke var like enkelt hele tiden, pisse med kateter i et måleglass, når man omtrent ikke kunne stå på bena var litt ugreit.
Når de etter 2 dager i tillegg kom og hektet på meg en sånn trådløs sender for hjerteovervåkning, med ledninger til 6 ulike punkter på overkroppen ble det direkte vanskelig.

De 2 første dagene lå jeg alene på et tomannsrom.
Og det gikk faktisk nesten 2 uker før det gikk opp for meg at jeg hadde ligget på det samme rommet som en god venn av meg døde på noen år tidligere.
Men dengang var det ikke hjerteavdeling i den etasjen.


Mens jeg lå uvirksom hadde Husfruen satt i gang hjemme i hagen. Og i huset.
Blomsterbedet ble spadd opp, og Husfruen bestemte at det ikke skulle røykes inne lengre. Så i den forbindelsen satte hun like godt i gang med å vaske ned hele huset også.

Og jeg lå på hjerteavdelingen, åt piller, og ble stukket hull på flere ganger daglig. Jeg skulle til og med veies en gang i døgnet.
Det første positive tegnet kom når de fortalte meg at jeg hadde gått ned 3 kg det første døgnet.
Var nok både de vanndrivende medisinene som virket. Og alt dritten som endelig hadde kommet ut.
Jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte røre meg litt hver dag. Og det var ikke enkelt.
Jeg hadde fått sår både under bena og oppå føttene, og hadde store problemer med å gå.
Og da kommer jammen min egen personlige sykepleier Anne, og babler om at de har noe som heter Hjertetrim, som hun vil at jeg skal begynne på når jeg ble bedre.
For pokker......... Trim?
Jeg klarte jo ikke å gå ut på gangen å hente meg en kaffekopp eller et glass saft engang.
Og der kommer den smilende dama, og babler om trimgruppe.

Jeg vurderte alvorlig om jeg skulle skrive meg ut der og da. Men Husfruen nektet meg det.

På avdelingen viste de råd, de flyttet meg til et firemannsrom, uten eget toalett. Dermed ble jeg nødt til å krøke meg tvers over gangen hver gang jeg skulle på do.
Med kateter, ledninger og alskens remedier.
For jeg nektet faktisk å være syk at jeg skulle bruke pisseflaske i senga.

En uke ble til to uker, og de ble til tre. Sakte men sikkert ble formen litt bedre.
Jeg var utrolig stolt den dagen jeg klarte å komme meg helt bort til heisen, og ned i første etasje. Og utenfor inngangsdøra.
Med et kjempehåp om å finne noen jeg kunne bomme en etterlengtet sigarett av.
Selvsagt hadde ingen fortalt meg at den hjerteovervåkningssenderen jeg gikk med hele tiden, ulte på overvåkningsrommet i samme øyeblikk jeg kom på utsiden av inngangsdøra.
Og jeg fikk en bøtte med kjeft for i det hele tatt å ha forlatt avdelingen.

Selv var jeg kjempestolt av meg selv. Jeg hadde tross alt gått nesten 40 meter på egen hånd.


Husfruen hadde i tillegg til renhold og blomsterbed, Googlet nettet for diettmat.
Og hatt en lengre prat med sin eldste datter, og fått kopiert noen råd og oppskrifter på diettmat, som hun hadde fått i forbindelse med sin jobb.
I tillegg var dette akkurat når lav-karbo var skikkelig i skuddet, så dette ble også utforsket.
Jeg fikk stadig vekk noen smakebiter av nye retter når hun kom på sykebesøk. Som disse ovnstekte grønnsakene.

Etter drøyt 3 uker ble jeg sendt hjem. Med et lass med piller.
Da hadde jeg klart å gå 4 x 15 meter på hele 5 minutter i gangen på hjerteavdelingen. En strekning som faktisk var målt opp og merket.
Blodtrykket hadde gått noe ned, og vekten var nede i 115 kg.
Så etter forholdene anså de på hjerteavdelingen at jeg var mye bedre at jeg kunne overlates i Husfruen og BorderTroppens varetekt i Råde.
Selv om jeg de siste ukene hadde fått ordnet meg med PC i sykesenga, og Internett-tilgang så jeg faktisk frem til å komme hjem.
Greit å være syk, men ikke så lenge om gangen.

Jeg skulle komme på hjerteavdelingen 1 gang i uken for sjekk, og vente på at de fikk tid til å sjekke blodårene rundt hjertet på Rikshospitalet.
Innkallelse skulle jeg få i posten etterhvert.
Så endelig kunne jeg kople meg fra hjerteovervåkningsutstyret med alle ledningene, ta på meg t-shirt og jeans, stikke bena i sandalene, og bli kjørt hjem til en fantastisk velkomst av Cass.  



Tess og Tuva var ikke mindre glade de når pappa endelig kom hjem, og satte seg ned i stua.

Nå var jeg stablet på bena igjen av norsk helsevesen.
Jeg kom hjem til Husfruen og fir-fotingene, og begynte den virkelige jobben med å komme i form igjen.

10 kommentarer

Anita Nordtug

03.04.2013 kl.07:07

Herregud, for en runde... Hadde koldbrann med diabetesen å gjøre? Og hvordan er det med deg nå? :)

Anita Nordtug

03.04.2013 kl.07:09

Ps. Bildet av Lisbeth sitt bedd.... -jeg kvakk til, etter bildeplasseringa så det ut som en grav... :-O

03.04.2013 kl.08:48

Hehe, fin historie. God bedring!

Hans Kr. Magnor

03.04.2013 kl.10:06

Anonym: Takker.
Nå er dette snrt 2 år siden, og jeg er i en utrolig fin form.

Hans Kr. Magnor

03.04.2013 kl.10:08

Anita Nordtug: Mest sannsynlig hadde det det.
Jeg fikk noen sår på føttene som det tok utrolig lange tid å lege.
Så det er nok en sammenheng der.

Hans Kr. Magnor

03.04.2013 kl.10:08

Anita Nordtug: Var litt meningen også det.

Per Johansen

03.04.2013 kl.14:32

Du er jo verneverdig som beholder humøret opp all denne dævelskapen av sykdom..Men seriøst - Håper du har sluttet og røyke så ikke hundene må luftes av en i rullestol...

Hans Kr. Magnor

03.04.2013 kl.14:34

Per Johansen: Neida.....
Jeg røyker fortsatt. På den annen side har jeg ikke vært i bedre form på mange år.
Bare vent på de neste innleggene, så skal du få høre.

Nora

03.04.2013 kl.19:53

Utrolig HK, men du må slutte å røyke!!!!! Du varjo flink lenge.

Hans Kr. Magnor

03.04.2013 kl.21:26

Nora: Det arbeides med den saken.
Men noen ganger jobbær jæ ille sakte se....

Skriv en ny kommentar

hits