Syk, sykere, halvdød.......del 1


Bare noen dager etter at Cass og jeg kom hjem fra Spania i april 2011 var hagen is og snøfri heldigvis.
Selv følte jeg at formen ble dårligere og dårligere.
Jeg slet med pusten, føttene var iskalde og jeg hadde egentlig store problemer med å bevege meg.
Så det var greit å ha hage som BorderTroppen kunne lufte seg i. Pappa orket ikke mye tur på den tiden.
Jeg forsøkte en tur sammen med Runderingesgjengen, men det ble stort sett til at jeg oppholdt meg på standplass.
I en stol, og passet grillen.


Mitt eneste bidrag til konstruktivt arbeid i huset i 3 uker etter at jeg kom hjem var å bære disse to pottene med innhold ut på terassen.
Når jeg brukte nærmere 5 timer på å flytte dem de 7 meter gjennom huset........
Da fant jeg ut at det var på tide å oppsøke min fastlege.

I 2004 hadde jeg fått konstantert begynnende Kols, og jeg sluttet å røyke. Dette holdt helt frem til 2008. Da begynte jeg igjen.
Jeg var nå redd for at tilstanden hadde forverret seg. Alvorlig.
Min fastlege gjennom de siste 30 årene gav meg en helt ny type medisin som akkurat hadde kommet på markedet.
En pulver som skulle inhaleres på lik linje med Seritiden som jeg hadde brukt daglig de siste årene.

Etter å ha tatt 2 doser av dette nye vidundermiddelet ringte jeg fastlegen og gav beskjed om at jeg kom til å kaste resten.
Denne medisinen gav meg en "rus" som var så ubehaglig at det var uaktuelt for meg å fortsette. Jeg hadde følelsen av at jeg gikk ved siden av meg selv i nesten et døgn.

Etter ytterligere en uke, mens formen ble stadig dårligere, gikk jeg bokstavlig talt tett.
Jeg kom ikke på do.
Riktignok hadde jeg vært nødt til å bruke kateter for å pisse siden 2008, men nå var resten også tett.
I tillegg var jeg så dårlig at det var en umulig oppgave for meg å kunne gå de 15 metrene fra kjøkkenbenken, gjennom hagen, og ut til søppelkassa med søppelet.
Når jeg ikke hadde vært på toalettet fra mandag til lørdag oppsøkte jeg legevakta. Der ba om hjelp til å få løst avføringsproblemet.
Jeg kom hjem etter en strabasiøs tur på egen hånd, utstyrt med 1 stk Klyx (klyster) som var det eneste de kunne bidra med.
Det virket så "bra" på min forstoppelse, at jeg like godt kunne hellt det tilbake på flaska og solgt det som ubrukt.

Så når legemiddelindustriens remedier ikke virket, bestemte jeg meg for å ty til naturmedisin.
Jeg hadde et par flasker nydelig Olivenolje stående i skapet og sjenket opp et helt kaffekrus, som jeg drakk.
Uten merkbar virkning der og da.

Så på mandag beordret Husfruen meg tilbake til fastlegen. Fordi føttene da også begynt å hovne opp.
Lydig som jeg er satte jeg meg i bilen og dro avgårde, selv om jeg egentlig ikke visste helt hvordan jeg skulle klare å komme meg opp trappene til legekontoret.
Men det gikk det også. Ved hjelp av heis, og god tid.

Fastlegen reagerte kjapt når jeg endelig dukket opp, og beordret meg omgående avgårde til røntgen av lungene på Sentralsykehuset i Fredrikstad, og inn på akutten for videre undersøkelse.
Noe sa meg at det ville være fornuftig å ikke bruke egen bil, så jeg stakk hjemom, og fikk Husfruen til å kjøre meg. (noe som skulle vise seg å være smart tenkt)
I tillegg hadde jo selvsagt Cass vært med på turen til fastlegen, så han hadde behov for å komme seg ut av bilen.

Det er langt fra hovedinngangen på Fredrikstad sykehus til røntgenavdelingen, når man synes 15 meter å gå med søppelposen er uovervinnelig.
Men jeg kom meg dit også, med tiden til hjelp.
Røntgenbilder ble tatt, og jeg fortsatte ferden til akutten.
Akkurat da var det eneste som sto i hodet på meg at jeg ikke hadde driti på en uke. Alt annet var fullstendig uvesentlig.

På akutten startet undersøkelsen med en hyggelig sykesøster som etter å ha lyttet til min problem, fant ut at hun skulle lytte på hjertet og ta EKG.
-Glem det, protesterte jeg. -Jeg har ikke vært på dass på en uke. Hjelp meg med det.
-Jeg tror du har hjertesvikt, protesterte hun, - jeg skal få tak i en lege.

Mer venting, og mer vondt. Jeg begynte å få følelsen av at jeg snart kom til å sprekke.

Det kom ikke en lege, det kom to.
Ny lytting, ny EKG.
-Kan dere hjelpe meg på dass? spurte jeg.
-Du har en alvorlig hjertesvikt, sier begge legene i kor.
-Det gir jeg fa.... i, hjelp meg så jeg får kommet på dass, hevdet jeg hardnakket.
-Nei, vi legger deg inn til observasjon her inntil videre, fikk jeg beskjed om.

Nå var klokka blitt omtrent 20 på mandagskvelden, jeg ble lagt i en seng, og trillet bak et forheng.
Deretter dukket det opp en lokal utgave av Dracula som skulle ha en masse blodprøver.
Så ble jeg alene. Igjen.

Alvoret gikk ikke opp for meg. For meg var problemet fortsatt kun en forstoppelse. En skikkelig en. 

Klokken  00.30 dukket en av de tidligere, og en ny lege opp.
Mer lytting på hjertet, og mer EKG. Og mer diskusjon rundt min tilstand.

Og da, mens jeg lå i senga med to leger rundt meg, og ledninger over alt.
Da virket endelig olivenolja...............

Så når de var ferdig med å lytte, og granske EKG-papiret spurte jeg pent om de kunne være så snill å trille meg ut i dusjen.
For det var absolutt nødvendig......
Jeg hadde tross alt ikke vært på dass på 7 dager, og nå kom alt.

Etter en skikkelig god dusj, nye klær og sengetøy fikk jeg endlig sovet litt.
Jeg fikk noen timer på øyet før jeg ble kjørt i ambulanse til hjerteavdelingen på Moss Sykehus.

4 kommentarer

02.04.2013 kl.03:28

:((:( GOD BEDRING!!!!

Hans Kr. Magnor

02.04.2013 kl.09:58

Anonym: Takk for det.
Når fortsettelsen kommer om et par dager vil du se at dette heldigvis gikk veldig bra til slutt.
Og at alt nå er mye bedre enn før.

eljos

02.04.2013 kl.13:59

En dramatisk beretning dette her, godt å høre at det går bra til slutt.....

Hans Kr. Magnor

02.04.2013 kl.19:05

eljos: Ja, det går bra.
Og litt av grunnen til det er vel kanskje at jeg ikke selv ville innse hvor alvorlig det var.

Skriv en ny kommentar

hits