Don Magno

I den kronologiske rekkefølgen, som jeg egentlig ikke følger, men som dog finnes, som en litt ullen rød tråd i det meste av det jeg gjør, er vi nå kommet frem til vinteren 2010.
2 av våre 3 Border Collier hadde fått bestått på Rabisvaksinering (Cass og Tuva).
Tess hadde for lav verdi, og måtte dessverre bli hjemme. På feriekolloni hos gode venner på Vinterbro utenfor Oslo. Vigdis og Arne.
Husfruen hadde aller nådigst gått med på 14 dagers opphold i Spania under de rådende omstendighetene.
Billetter ble bestillt, og vi var klar for vår første utenlandstur medbrakt hund i transportbur.


Siden Bjørn Kjos og Norwegian etablerte seg på Rygge var det jo helt naturlig å bruke den flyplassen når vi skulle reise.
Hvorfor i all verden reise tvers gjennom halve Østfold, Akershus og ikke minst Oslo, når man har en helt topp flyplass bare 7-8 minutters kjøretur fra egen carport?
Siden ingen av oss hadde reist med hunder i bur tidligere var vi selvsagt litt spent på hvordan dette foregikk.
Maken til flott behandling skal man lete lenge etter.

Etter innskjekk, fikk vi beskjed om at burene skulle gjennom røntgen-maskinen, og at de ble stående i sikkerhets-slusen inntil videre.
-Dere tar med hundene, og går dere en lang tur. La de få gjort fra seg, strekke på bena og slappe av. Det holder at dere er tilbake med dem, 30 min før avgang, var beskjeden vi fikk fra en hyggelig security mann.
Så både Cass og Tuva fikk "lest" skikkelig i "avisen" utenfor avgangshallen. 30 min lufting før turen burde være greit.
Dette var jo deres første flytur, men vi tok sjansen på å la de få slippe beroligende midler på turen.

De var begge litt stor i øynene når de kom på transportbåndet sammen med all bagasjen på gamle El Altet flyplassen i Alicante.
Men noen oppmuntrende tilrop fra "mamma og pappa" gjorde susen.
Oppe på parkeringsplassen ble begge tatt ut av burene, fikk gå litt løse, tisset og snust litt rundt. Mens burene ble plassert i leiebilen.
Det var tydlig at flyturen ikke hadde vært særlig traumatisk for dem. De hoppet begge villig inn i burene når de var plassert i bilen.
Overhodet ingen nøling, og dermed etter vår mening, heller ingen negativ erfaring med burene/flyturen.


Vel fremme i leiligheten etter 40 minutters kjøretur, var det ny tissing på plenen. Deretter var det klart for undersøkelse av leiligheten. Både for Husfruen, Cass og Tuva.
Tuva fant raskt en tyggeleke, som hun tok med seg opp i sofaen, Cass fotfulgte meg, og Husfruen kunne gledetrålende fortelle at det varen meget god atmosfære i Casa Baste.
Noe jeg synes var meget hyggelig å høre.
Som det går frem av bildet var det ikke store plassen, stua var ikke bredereog lengre enn dette før vi bygget ut.
Jeg står og tar bilde helt opp i "bardisken" som er skille mellom stue og kjøkkendelen. 

Husfruen har alltid bodd slik til at hun har kunnet slippe ut hundene om morgenen.
Dermed får hun et par timer med kaffekoppen, brødskiva og sigaretten sin, før vi dusjer og går på tur med voffsene.
Så vi trengte å lage en rutine på dette.
Her nede var det ikke bare å slippe hundene ut fra terrassen på morgenen, vi har naboer i 119 andre leiligheter å ta hensyn til.
Men jeg gjorde en avtale med Asgeir, vaktmesteren her i Manzana 7. Som selv har 3 hunder her nede.
At jeg tuslet ned på plenen med hundene på morningen, og passet på å plukke opp etter dem. For Asgeir var det ingen problem, så den rutinen har vi fortsatt den dag i dag.
Kort morgentur på plenen.
Deretter blir det 1,5 til 2 timers tur, etter at mamma og pappa er ferdig i dusjen, og har våknet skikkelig.


Det var utrolig mange spennende lukter på den spanske plenen, rett nedenfor leiligheten.
Den trafikkeres av både hunder og katter, så her var det mange som hadde lagt fra seg lukt.
Med muren, og portene er det heller ingen stor fare for at de skal springe ut i gata, så denne ordningen fungerer bra.
Av og til møter de også andre hunder på plenen. Cass synes det er helt greit, Tess og Tuva er litt mer oppsatt på at Manzana 7 egentlig er deres territorium.

Den lange turen på formiddag blir tatt ved Embalsa de Pedrera. Et vannmagasin for kanalsystemet til vanning av jordene i distriktet her.
Der har vi flerfoldieg kvadratkilometer med flott turterreng.
Med bademulighet for voffsene, og kaninjakt som avveksling mellom annen lek og moro.

Når hundene da har fått denne muligheten til å løpe fritt et par timers tid er de fornøyde. De har fått mer en nok mosjon for den dagen, 
og vi kan begynne å tenke litt på våre egne behov.
Vi skal jo også slappe av og kose oss litt her nede.


Selvfølgelig skjer det veldig ofte på terrassen på La Luna.
La Luna er stamstedet vårt, og møtestedet for mange av nordmennene her. Her spilles det bridge, det arrangeres Quiz, tirsdager og fredager er det i stor grad felles lunsj med langbord og masse godt humør.
Med norsk eier, og kjøkkensjef Irene Primstad er det minst en norsk rett på menyen til en hver tid.
Og både fårikål, lutefisk og lofotskrei er på menyen når det er sesong for det. Ja, til og med Raspeballer dukker opp som dagens med ujevne mellomrom.
I tillegg finnes det selvsagt både internasjonal, og spansk mat. Til glede for de som gjerne hopper over norsk tradisjonell kost når de er her nede.
Med andre ord stor mulighet for valgfrihet.


Vi måtte selvsagt også en tur inn til sentrum av Torrevieja, og da skulle Cass og Tuva fotografers på den karakteristiske benken foran fontenen i sentrum.
Et ganske kjent sted for de som har besøkt saltbyen.
Dette er en av de få gangene vi har vært inne i selve byen på dagtid med hunene. Det er ikke et naturlig sted  oppsøke for oss, så lenge vi har med oss de firbente "barn" våre.
Det blir som regel litt for mye folk på slike steder.


En tur i Biergarten til Alfredo på Abby ble det også tid til.
Alfredo drev tidligere den mest populære og besøkte baren på Las Mimosas. Alfredos.
I 2001 begynte han å bygge opp et nytt etablisement på La Florida, bare 10 minutters gange fra Las Mimosas.
Her har han nå både sportsbar, restaurant og Biergarten i samme bygg. I hovedsak besøkt av engelskmenn og irer.


Selv om Husfruens første besøk var i mars måtte vi jo en tur på stranda.
Ikke for å bade, men for å se kunstnerne som lager sandslott arbeide med sine prosjekter.
Det er utrolig hvilken detaljrikdom de legger ned i disse arbeidene.
Og det ligger utrolig mange timers arbeid bak slike sandslott. Som det finnes ganske mange av på strendene her nede om sommeren.


Det som er moro, er jo at de får lov å stå i fred gjennom sommeren.
Jeg tror jeg bare har hørt om 2 tilfeller på de årene jeg har vært her nede, at det har vært snakk om at noen av disse kunstverkene har blitt ødelagt.
Og det synes jeg faktisk er veldig bra. Det viser at folk, til og med i fylla, klarer å ha respekt for det arbeidet som er lagt ned i disse kunstverkene.

Ingen kan være i Spania uten å gå på marked.
De siste årene har vi vært så heldig at vi har fått marked i en gate bare noen få minutters gange fra leiligheten. Hver lørdag.
Så Husfruen tok med seg Tuva og dro ned for å se seg om.
Den unge damen ble litt lav i ryggen av alle menneskene, luktene og lydene, men det gikk greit. Men det ble med den ene gangen for henne.
Skal vi på markedet nå, tar vi bilen ned, lar voffsene ligge i bilen mens vi handler, og drar på tur etterpå.
Parkeringsplassen ligger slik til at det er mulig å få parkert i skyggen, og siden vi stort sett ikke er her på den varmeste tiden av året går det bra.

Husfruen hadde som nevnt tidligere gått med på 14 dagers opphold. Jeg selv, og Cass var innvilget 5 hele uker.
Også hadde vi gjort avtale om at husfruens barnebarn Sindre skulle komme ned siste uken hun var her, og ta følge med henne på flyet hjem.

Siste uken av første oppholdet skal jeg fortelle om neste gang.
Samt litt mer on hva Cass og undertegnede bedrev de 3 ukene vi var her nede alene....

Inntil neste gang....hasta luego