Litt mer om koselige steder
Jeg sa at jeg skulle komme tilbake til den lille koselige byen, La Matanza, bare 1 times kjøretur fra der jeg bor på Las Mimosas.
Som nevnt tidligere fant jeg denne byen ved en ren tilfeldighet, når jeg kjørte litt rundt alene her nede i 2009.
Det begynte å nærme seg tiden for litt lunsj, helst tapas, og et glass rødvin.
La Matanza er ikke stor, det er egentlig bare veien som går rett gjennom den lille byen, og noe få sideveier. Blir liksom ikke helt riktig å kalle det gater.
Rett i mot meg, på hjørnet av et 2 etasjes boligkompleks lå det en liten bar. Caballero Blancho (Den hvite hest)
Stille og rolig strøk, og nesten like stille innenfor dørene.
Det sedvanlige interiøret med sigarettautomat, en spilleautomat, stoler og noen bord. Samt den sedvanlige TV. På full styrke.
Samt en bardisk som gikk på langs av lokalet. Og den vanlige kjøledisken. Fylt av noen stålbakker og tallerkener med ulike tapas.
Når man satt ved bardisken så man rett ut på kjøkkenet. Som var både rent og innbydene.
Damen bak disken var i hvert fall ikke spansk, det var jeg villig til å satse hodet mitt på. Jeg har truffet både blonde og blåøyde spanjoler. Men det var noe ved trekkene som sendte tankene min til Øst-Europa.
Men snakket spansk gjorde hun. Som bare det.
Samtalen med de 2 andre tilstedeværende gjestene var det ikke til å ta feil av.
Jeg fikk bestilt både tapas og vin, og ble sittende å titte meg litt rundt.
Det lille jeg skjønte av samtalen mellom gjestene og betjeningen tydet på at det mest sannsynlig var stamgjester. Her gikk det på fornavn, og jeg fikk litt mer rett i min mistanke når jeg hørte at damen ble tiltalt med navnet Tania.
Lisensen for barens drift var utstedt til en Allan ******. Egentlig ikke mye spanske det heller.
Men uansett, både tapas og husets rødvin var fortreffelig.
Noe sa meg at det ikke var siste gang jeg var innom her.
Det lå i passe avstand fra stedet der vi kunne lufte hunder, og var et fint utgangspunkt for videre oppdagelse i distriktet.
Uken etter var jeg innom på et nytt besøk.
Samme jenta bak bardisken, og de samme to stamkundene. I tillegg var det et engelsktalende par der, som det skulle vise seg var fra Sør-Afrika.
Og mens jeg satt og koste meg nye tapas og rødvinsglasset dukket det 3 yngre menn opp.
Så mye har jeg kjørt i Europa, at jeg kjenner igjen hollandsk når jeg hører det.
Så vi kan vel si at dette var en internasjonal bar for øyeblikket, og ikke direkte spansk.
Så kommer han inn døra, en høy mann med en potetsekk på skulderen, og en kasse grønnsaker i armene.
-Hola, buenos dias, everybody allright?
Bøyer seg ned under topphylla på bardisken, og forsvinner inn på kjøkkenet. Mens det kommer en tirade av spanske og engelske ord.
Jeg var i ferd med å bli kjent med Allan.... eieren av baren.
Tidligere profesjonell fotballspiller i England, nå bar- og fincaeier i Spania. Og skulle det vise seg etter hvert, gift med Tania, som ganske riktig kom fra Ukraina..
Etter noen minutter kom han ut fra kjøkkenet med en STOR bit kokt skinke hengende på en diger kniv. Rakte kniven over bardisken til en av de spanske stamgjestene, som jeg da hadde lært å kjenne som Josè.
-Probera, Josè, probera, messet Allan.
Josè tok i mot skinkebiten, la den på sin tapastallerken og smakte, nikket fornøyd. Og delte opp resten, og la en bit på min tallerken. Med et flir.....- y tu, probera!
Jeg smakte også. Nydelig, skikkelig god saftig skinke med herlig smak.
Vi ble sittende der en stund å prate. Det gikk på spansk, engelsk samt på arm- og håndbevegelser.
Det sør-Afrikanske paret var på jakt etter hus i distriktet, og fikk noen råd av Allan, og Josè.
Josè ville vite hvor jeg kom fra, smilte fornøyd når jeg kunne opplyse at jeg kom fra Noruega. Og lurte på hvor jeg bodde.
Jeg fortalte at jeg bodde nede ved kysten, og han lurte på hva all verden jeg gjorde der i La Matanza.
Så jeg fikk nå på et hvis, og med hjelp av Allan og Tania forklart at jeg hadde funnet baren, og byen ved en ren tilfeldighet.
-Liker du deg her, synes du det er en koselig liten by? spurte Josè
Ja, jeg kunne jo ikke nekte for det, jeg var jo blitt skikkelig godt mottatt, og truffet hyggelige mennesker.
-Da må du komme hit på fredag, sa Josè. -Da er det nasjonaldag her. Grande Fiesta på plassen foran kirken. Langbord, mat, musikk og godt drikke. Du er velkommen som gjest.
I all verden? Her hadde jeg pratet med mannen i 15 minutter, og han inviterte meg til å bli med å feire nasjonaldagen sammen med han, og resten av landsbyen. Spennende.
Jeg takket pent for invitasjonen, men forklarte at jeg var litt skeptisk til kjøreturen hjem om kvelden. Det hadde jo vært hyggelig å kunne tatt et glass vin eller to, når man først skulle feire.
Og da kunne det bli en laaang kjøretur hjem.
Josè hadde løsningen på det også. -No problemas, både Guardia Civil og Policia Local deltar på festen. Så du skal ikke bekymre deg for litt promille under kjøreturen hjem.
Jeg tok desverre ikke sjansen den gangen.
Men vinteren 2010 var jeg tilbake, og fikk da æren av å bli invitert på Allan's søndagsmiddager på Caballero Blanco.
Stort sett var det Roasted Pork, grønnsaker, Yorkshire-pudding, og is med jordbær på disse middagene. Som også Husfruen deltok på etter at hun kom nedover.
Vi hadde mange hyggelig formiddager på Caballo Blanco i tiden etter dette. Og det fine var at våre 3 hunder ble like godt mottatt som vi ble.
Hver gang vi kom innom var Tania inne på kjøkkenet og hentet godbiter til dem.
Historien bak baren var faktisk at Allan hadde kjøpt den noen år tidligere, og gitt den til Tania i 50-års presang. Hun synes ikke noe om å bare sitte hjemme i det store huset deres, mens Allan var bonde på fincaen. Eller solgte grønnsaker og frukt rundt på markedene i distriktet.
På høsten 2010 leide de ut baren til et yngre spansk par, som skiftet navnet til Mason Silvia.
Og på sommeren 2012 solgte Allan likegodt hele baren. Litt pga skrantende helse, litt pga økonomien i det hele, men mest fordi han fikk mer og mer å gjøre med det han produserte på fincaen.
Han har tross alt over 2000 mål dyrkbar mark som skal tas vare på.
Men vi treffer de fortsatt noen ganger i året. Er vi i nærheten av La Matanza ringer jeg, og da møtes vi på et av de andre spisestedene i landsbyen. Cafe Central.
Der er det fortsatt så spanskt, og så utenfor turistdistriktet at Menu del Dia, (dagens meny) hver dag serveres til 9,- Euro mellom 13.30 og 15.30.
Forrett, hovedrett, dessert, kaffe og selvsagt drikke til maten. Og da snakker vi vinflaska på bordet, så drikker man det man trenger til maten.
Og vi sankker selvsagt om god, spennende og ekte spansk mat.
Det hender stadig at jeg treffer Josè der også, så en dag skal vi nok feire spansk nasjonaldag i La Matanza....
Og på det lokale bilverkstedet er det stadig nye biler inne til reparasjon hver gang vi passerer.
Hvorfor skal alt være så stort og flott, hvis det enkle holder?
