Fotoutstyr og sånt.....


Som dere ser her i bloggen, og som dere som kjenner meg vet, er jeg ganske hektet på fotografering.

Interessen for foto har jeg hatt siden jeg i 16-års alderen kjøpte mitt første speilreflekskamera. Og siden den gang har jeg alltid hatt kamera i nærheten.

Kamera som jeg kjøpte i 1971 var av merket Pentax. Og siden den gang har jeg vært meget tro mot det kameramerket. Med et lite unntak.
I første rekke fordi jeg har likt kamera, objektivene og prisene. Mye for pengene.
Men også for den fantastiske servicen jeg har fått fra importøren Fovi. Og de lånte ut sitt nyeste speilreflekskamera med autofokus til meg i forbindelse med RoadTest-prosjektet jeg var med på i TM i 1996/97. 
Frem til 2003 var det fortsatt 35 mm film som ble brukt. Og det kostet jo noen kroner den gang, både i film og fremkalling
Jeg skal likevel innrømme at jeg har noen tusen bilder og lysbilder liggende fra alle årene frem til da.
Dessverre ikke sortert og arkivert, men de ligger i esker og bagger på loftet i Råde. Så kanskje en dag...........?

Fra 1985 fikk jeg anledning til å få brukt kamera litt mer proffesjonelt, siden jeg så smått begynte på den journalistiske veien. Jeg fikk solgt noen av bildene mine, sammen med tekst.
Noe som gjorde at investeringstakten på fotoutstyr økte.
Når jeg i 1999 ble fast ansatt i TransportMagasinet hadde vi avtale om bruk av eget kamerautstyr, med det resultat at alle hadde ulike merker kamera. Og dermed satt de fleste med nesten samme utvalg av ojektiver. En løsning som fungerte, selv om den ikke var optimal.
Jeg hadde Pentax, Arild W. brukte så vidt jeg husker Olympus, annonseavdelingen hadde Canon, og layout-avdelingen brukte Nikon. Med andre ord en salig røre.
Og ingenting av dette gikk om hverandre, så det var ikke enkelt.
Men bilder fikk vi uansett tatt.

I 2002 kom vi frem til at oppløsningen på digitale kamera var blitt så bra, at vi skulle forsøke med rene digitale bilder til trykking av bladet.
Det ble innkjøpt et Nikon Coolpix 5700. Det var ikke et speilreflekskamera, men et ganske avansert kompaktkamere.
Bildene ble så bra, at de tilfredstilte layout-avdelings krav til trykk- og bildekvalitet i bladet. Noe som det ble lagt meget stor vekt på.
Dette kamera ble en del av min sluttpakke i TM, så jeg brukte det faktisk også privat frem til 2005.
Da kjøpte jeg meg mitt første digitale speilreflekskamera, fra Pentax. Et *ist DL, som det het. Det ble erstattet med et K10 i 2008, og bare noen måneder senere byttet til et K20. Fordi dette var det første kamera der Pentax garanterte værtettingen de hadde på sine nye kamera. Og siden mange av mine bilder skulle tas i forbindelse med hundetrening i all slags vær anså jeg det for å være en nødvendighet.
I august 2008 ble byttet ut med K7, som hadde en større bildebrikke (bedre oppløsning) og i juni i 2012, ble K7 byttet til K5, som hadde alle de andre kameranes egenskaper. Pluss raskere seriebilder ,og høyere ISO-mulighet. I dette tilfelle vardet min stedatter Lene som overtok K5'n fordi hun lenge hadde ønsket seg et skikkelig kamera.


Den største fordelen med speilrefleks er etter min mening muligheten for å bytte objektiver. Og dermed skape andre dimensjoner i bildet. Eller komme nærmere objektivet hvis det er ønskelig.
Selv bruker jeg i hovedsak disse 2 objektivene. DA* 16-50 mm/2,8 (vidvinkel til liten tele), og DA* 60-250 mm/4,0 (lien tele til stor tele). De er begge i proffserien til Pentax, tåler tøff behandling, og ikke minst de har værtettning, så de kan brukes ute i det meste av vær. Også regn.
Siden veldig mye av min fotografering skjer i skogen av våre hunder, både under tur og trening har jeg valgt å satse på denne serien.
De er begge veldig lyssterke i forhold til billigere objektiver med samme brennvidde.
Det betyr at jeg med samme lys, kan oppnå en høyere lukkertid, og dermed få et skarpere bilde. Viktig av hunder i fart, under dårlige lysforhold.

I tillegg bruker jeg motor/seriefunksjon i kamera, som for mitt nåværende kamera betyr at jeg kan til inntil 7 bilder i sekundet.
Når man i tillegg bruker såkalt følgefokus som hele tiden fokuserer på motivet vil man ha en stor sjanse for å få skarpe bilder av spesielle situasjoner.
Det er da stor mulighet får at man får att bilde der hunden overhodet ikke er nede i bakken med labbene.

Begge disse bildene er tatt med et Pentax K5 og DA*60-250 mm objektiv.
Under runderingstrening i Norge sommeren 2012.
Pentax K5 er mitt 5. digitale speilreflekskamera fra Pentax siden 2005. Årsaken til at jeg har byttet såpass ofte, er at jeg har hatt en meget gunstig avtale med Fovi, og har hatt kjøpere på mine brukte kamera. 
Og jeg har byttet ofte fordi at utviklingen har gått såpass raskt de siste årene, så det er blitt stadig kamera med nye funksjoner som kommer.
Min nåværende K5 skaffet jeg meg fordi den fikk en stor forbedring på ISO-verdien, som er kameras evne til å ta bilde i lite lys. Uten bliz.
På K7 kunne man gå opp til 6400 ISO, mens K5 klarer 51.200 ISO.
Dette er noe jeg setter veldig stor pris på når jeg fotograferer under konserter med dårlig lys. Det blir mer stemning med naturlig lys, enn ved  bruke blitz.

Som på dette bildet av Ken Ingwersen, gitaristen i Ken Hensley & Live Fire. Bildet er tatt på kvelden under en konsert på Gressvik utenfor Fredrikstad.
Og det er kun scenelys på bildet.
En blitz her hadde gitt et flatt bilde og "utvasket" hudfarge på motivet. Et par uskarpheter i bilde er tillatt på slike konsertbilder. Slik som her, der høyre hånd er uskarp, og dermed gir uttrykk for bevegelse.
Bruk av blitz hadde også vært med på å fryse håndbevegelsen, slik at effekten hadde uteblitt.
Objektivet som er brukt er DA*60-250, noe som gjorde det mulig å stå nede blant publikum, og allikevel få slik nærkontakt med motivet. 

Dette bildet er tatt med stativ. Og kamera innstil på automatikk.
Stativ er en nødvendighet, fordi lukkertiden blir så lang, så det er komplett umulig å holde kamera stille. I slike tilfeller foretrekker jeg også å bruke fjernkontroll.
Da er man ikke i nærheten av kamera og unngår en hver for for bevegelse eller vibrasjon.
Bildet er tatt på Vikane utenfor Fredrikstad i 2008, og jeg hadde den gang et Pentax K20. Jeg hadde lenge studert motivet, og månens plassering i forhold til monumentet over Kong Olav som står der i Hankøsundet lenge. En natt vi kom kjørende hjemover var månen akkurat der jeg ville ha den.
Siden kamera lå i bilen, var det bare å sette det opp, og trykke på utløseren. 


I august 2011 tok jeg dette bilde av bassisten i det norske hard-rockbandet JORN, NIc Angileri.
Kamera var K7, og objektivet var igjen DA*60-250. Heller ikke her er det brukt blitz, så lyset i bildet kommer kun fra bestående scenelys.
Selv om bildet ikke er lynskarpt, er det likevel masse detaljer i bildet. Man kan se hårene på armene til NIc og omtrent de enkelte hårstrå på hodet.
Dette har med oppløsningen i bilde å gjøre, og det ville ikke vært problemer med å kjøre orginalbildet ut i A3 eller A2 størrelse. Med godkjent skarphet.


Fra tøffe rockegutter til natur.

 

Glassmagneten er fotografert med mitt K20 i juni 2008.
Jeg var ikke nede i vannet, men lå på magen på en brygge og tok bildet ned mot vannflaten. Med lyset bak meg.
Det virker nesten som om bildet er i svart/hvitt, men det er faktisk de naturlige fargene under de lysforholdene som var. Man ser antydning til litt lyserødt i ringene på ryggen på maneten.
Jeg er ikke helt sikker på hvilke objektiv jeg har brukt her, men mener at det var før jeg gikk til innkjøp av DA*-serien. 
Det er faktisk mulig at bildet er tatt med det rimelige kit-objektivet som fulgte kamera.


Her er nok et eksempel på seriefotograferng. Eller bruk av motor som det het i gamle dager.
Man trykker ned utløseren, og tar fortløpende bilder så lenge knappen holdes inn.
For min del vil det si, som tidligere nevnt, 7 bilder i sekundet på min K5. Det vil si at hvis dette hoppet i seg selv tar 2 sekunder, så sitter man med 14 bilder i løpet av den tiden. Da skal det godt gjøres om man ikke blir fornøyd med et av dem. Selvsagt er det også vesentlig at autofokus i objektiv og kamera også er tilpasset dette, og reagerer raskt nok.

Selv om jeg har vist dere bilder tatt uten blitz, og argumentert hvorfor, betyr ikke det at jeg ikke har det, eller bruker det. For jeg bruker den kanskje mer enn mange andre.
Men i andre situasjoner. Og gjerne midt på dagen i sterkt sollys, hvis jeg tar portrettbilder.
Da er blitzen med på lette opp skyggene i ansikter. Dagens moderne blitzer kan aldri gi for mye lys. Så sant de er riktig innstilt.
Så derfor har jeg i mange år alltid kjøpt store kraftige blitzer, som har muligheten til å gi masse lys. Selv om man sjelden for bruk for full styrke.
Men man det den dagen man trenger det.
Dette var vesentlig den gangen jeg jobbet som fotoreporter, og måtte ha med bilder tilbake til redaksjonen. Var ikke mye vits å forsøke seg med unnskyldningen om at blitzen var for svak.
Så derfor har jeg stort sett hatt de sterkeste blitzene Pentax har kunnet levere.
En annen fordel med de store blitzene er at de som regel har regulerbare blitzhoder, som gjør det mulig å snu de vekk fra motivet, og få indirkete belysning. Altså via veggen bak fotografen, eller taket.
Muligehetene er mange, det er mangel på kreativitet som stopper deg.


Dette bildet av min gode venn, gitaristen Nilo Nuñez er tatt med indirekte blitz.
Dvs at blitzen er snudd slik at den lyser opp veggen bak meg, og ikke rett på Nilo. Hadde blitzen lyst direkte på ham, hadde fargene på veggen blitt blasse og kjedlige.
Objektivet jeg har brukt her er DA* 16-50 mm. Vidvinkel til svak telelinse.
Etter min mening et veldig anvendelig på fotografering i denne typen lokaler. Her hvor bildet er tatt, på Hedia Bar der Nilo spiller hver torsdagskveld er det smalt og trangt.
Jeg kunne brukt portrettobjektivet jeg har, men da får jeg ikke utnyttet vidvinkelmulighet hvis jeg vil ta bilde av både Nilo, og gjestene på Hedia.
Derfor foretrekker jeg dette objektivet i disse situasjonene.

Her er et bilde tatt i samme lokale, med samme objektiv, DA*16-50, men brukt i vidvinkel modus.
Forrige bilde er tatt fra den tomme stolen inntil veggen til venstre. Men da i telemodus.
Indirkete blitz er brukt her også, men da i taket litt skrått foran fotografen, og man ser at fargen i lyskasterne kommer frem.
Det hadde ikke skjedd med direkte blitz.

Det siste objektivet mitt, og egentlig det minst brukte er et DA*55mm/1,4. Noe som beyr at det er ekstremt lyssterkt.
På gamle 35 mm kamera tilsvarer det 85 mm, som ble ansett for et utmerket objektivt til portretter. Det gjelder også innen digital fotografering.
Objektivet ble i utgangspunktet innkjøpt til en jobb, som ble avlyst. Bryllupsfotografering.
Bildene her på siden av de to andre objektivene, og blitzen er tatt med dette objektivet. Når objektivet blir litt nedblendet til åpning, 2,8 eller 5,6 gir det flotte bilder der bakgrunnen alltid vil være litt uklar. Dvs at det er enkelt å kontrollere dybdeskarpheten, som er spesielt viktig ved portretter. Litt mer folkelig sagt, er det hvor mye av bildet som skal være klart, og hvor mye som blir uklart.
Siden objektivet er laget for portretter er ikke autofokusen like rask, men mer nøykatig enn på de andre to objektivene.
Men dette blir litt for mye tekniske detaljer. så det skal jeg ikke kjede dere med.

Etter at jeg traff Husfruen har jeg tatt ganske mange tusen bilder med mine ulike kamera.
En treningsrunde i skogen på lørdagene i Norge, medfører gjerne at jeg kommer hjem med 4-500 bilder på minnebrikka.
AV disse bruker kanskje Husfruen 10-12 bilder til sin blogg. Så samarbeidet har egentlig vært på det planet.
Jeg har tatt bildene, hun etterbehandler og manipulerer dem, og skriver i bloggen sin.
Når det gjelder bildemanipulering er hun etter min mening blitt utrolig dyktig. Og hun er faktisk selvlært i Photoshop. Ikke dårlig det med tanke på at hun fikk sin første PC i 2007.
Selv har det alltid vært det å få tatt bilde som har vært saken for meg. Når jeg jobbet i TransportMagasinet, og før det i andre fagblader, var mitt arbeid ferdig, når bildet var tatt.
Da leverte jeg fra meg filmen, og hadde bare jobb med å skrive bildetekst på de bildene som skulle trykkes.

Med dagens digitale kamera kan man eksprimentere og ta massevis av bilder, noe som også medfører at man lærer. De mislykkede bildene kan man bare slette.
Så får man ta vare på de gode bildene. Og det gjør jeg når jeg kommer hjem. Det er veldig sjeldent jeg i det hele tatt ser på skjermen bak på kamera for å studere bildene jeg har tatt.
Det venter jeg med til jeg får opp bildene på en større skjerm.


Man ser også på første bilde her at mitt kamera er utstyrt med et batterigrep.
På de gamle analoge kamera ble dette kalt en motor, og den gjorde det mulig å ta flere bilder etterhverandre, så lenge utløserknappen ble holdt inne.
Moderne digitale kamera har denne funksjonen innebygget. Derfor kalles de i dag batterigrep. Og er kun det.
Jeg foretrekker å bruke dette av to grunner.
For det første synes jeg rent personlig at det gir meg et bedre grep, og bedre balanse i kamera. Spesielt med tunge objektiver.
For det andre gir dette muligheten for å doble batterikapasiten på kamera. Noe som er en stor fordel hvis man skal ta mange bilder. Man gå alltid tom for strøm når det passe dårligst.
I tillegg er batterigrepet på Pentax-kameraene bygget slik at de har plass for ekstra minnekort, og i noen tilfeller også den trådløse fjernkontrollen.
Ulempen er at kamera blir litt tyngre, med fordelene oppveier dette. Etter min mening.

Også skal jeg til slutt gi et lite råd. Basert på egen erfaring, og mange andres. Når du lagrer bildene dine lagres de på en harddisk. Og den harddisken ryker. Før eller siden.
Så sørg for sikkerhetskopier, eller lagre bildene dine på nett. I hvert fall de som er mest verdifulle.
Jeg har selv gått skikkelig fem på. Jeg kjøpte meg en egen bildehardisk. Som sto koblet til til PC'n hjemme, og tok backup hver eneste natt.
Plutselig en dag sa den bildehardisken takk for seg. Og 10.000 digitale bilder forsvant ut i den store utilnærmelige digitaleverden, bestående av magnetplatene i harddisken til Western Digital. For godt.

Så nå tar jeg fortsatt backup, på egen harddisk. Eller 2. Men i tillegg har jeg laget meg en del fotoalbum på nett.
Disse albumene velger du selv om skal være private, offentlige, eller deles med spesielt utvalgte.
Slik at de bildene som er lastet opp der, er i hvert fall sikret for fremtiden.
Jeg bruker en løsning som man får tilbud om via programmet Picasa fra Google.
Picasa er en arkivprogram for PC, som også gir enkel redigeringsmulighet. Og du får gratis lagringsplass på nett sammen med programmet. Når den gratis plassen er fylt opp, kan den utvides for en billig penge.
Og alt gjøres fra arkivprogrammet.
Den lagrer ikke bildene i full størrelse, men i hvert fall i en størrelse som gjør det mulig å få printet ut et papirbilde i A4 hvis du ønsker. 

Har du lyst til å se bildene jeg har valgt å offentligjøre, finner du dem her på Don Magno bildearkiv 

Det ble ikke så mye Spania og utlendighet i dag, men litt mer bakgrunn for fotograferingen min, og kanskje fikk du et tips eller to som du kan dra nytte av også.
Om du ikke gjorde det, håper jeg uansett at du hadde litt hyggelig lesning, og synes at bildene var OK.



Buenos dias/tardes/noches.......

Don Magno 

5 kommentarer

eljos

24.01.2013 kl.11:47

tusen takk for mange fine tips...

Kjell

24.01.2013 kl.12:46

Flotte bilder :) Har selv to gamle speilreflekskameraer, Minolta, men vet du kanskje hvor jeg kan få kjøpt batterier til dem? Bruker digitalkamera nå, men disse nymotens greiene er ikke noe for meg.

Hans Kr. Magnor

24.01.2013 kl.15:49

Kjell:
Jeg ville vel forsøke hos importøren i første omgang.
Ellers er jo e-bay på nett, et sted der man kan få tak i det meste.

Kjell

24.01.2013 kl.17:29

Takk for at du tok deg til til å svare. Jeg la ut spørsmålet på FB og har fått mange gode tips. Nyt Livet!

Hans Kr. Magnor

24.01.2013 kl.19:11

Kjell:
Jeg forsøker å svare på det meste. Men det er faktisk av og til noen timer i døgnet jeg IKKE er på nett også.

Skriv en ny kommentar

hits