Litt mer fra Spania de første årene





Vi har kommet så langt i det spanske livet, at man faktisk kan begynne å se litt mer tilbake på tiden som har gått her nede.
Så dette blir et innlegg med litt mer bilder, og noe mindre tekst enn vanlig.
Jeg har nevnt tidligere at min gamle mor, Mia, på folkemunne, hadde flere hyggelig turer ned hit på begynnelsen av 2000-tallet.
Og jeg har så vidt nevnt at jeg fikk en arving, en datter i 1979. Anne-Merethe. Som også har gitt meg 2 barnebarn.
Sebastian og Michael.
I en periode etter skilsmissen i 95 hadde vi lite eller ingen kontakt. Men den ble gjenopptatt når Sebastian ble født i 2001.

Påsken 2003 var både Anne-Merethe, Sebastian, undertegnede og Mia samlet her nede i Spania.
Med andre ord 4 generasjoner. Det skulle vise seg å li for første og eneste gang
Denne påsken ble besluttningen tatt om hva leiligheten skulle hete.
Den skulle oppkaes etter Sebastian, så derfor heter det Casa Baste her vi holder til.
I tillegg var min tante, og mors svigerinne Gunvor, samt Sebastians pappa Ove her.
Så man kan vel greit si at leilighetens kapasitet ble testet til det ytterste den uken.
Men det gikk.

Sommeren 2003, hadde min tidligere redaktør og sjef, Arild W. kjøpt en 30 år gammel Jaguar påTenerife. Og den ville han gjerne ha til Norge.
Så vi avtalte at han skulle få sendt bilen til Cadiz med ferge i august, og jeg skulle hente den der. Jeg reiste til Cadiz sammen med to venner her i Spania, og ventet på bilen i 3-4 timer før den ble kjørt i land.
2 spanske bekjente av Arild W, skulle starte og kjørt bilen ukentlig så lenge den var på Tenerife. Noe de ikke hadde gjort. Viste det seg.
Dermed ble det litt hastverksarbeid, når de skulle kjøre den til ferga. Noe som innbefattet bytte av et utladet batteri.
Det ble litt for mye spansk "røsk og riv", noe som resulterte i at de fikk slått av en del på innsugningsmanifoilen.
Dette igjen medførte at bilen stoppet når den var blitt gjennomvarm.
Og det skjedde i betalingsbommen, rett nord for Cadiz.
Mine venner reiste tilbake til Torrevieja, og jeg ble med kranbilen og Jaguaren på nærmeste Jaguarverksted. I Sevilla.
Siden dette i utgangspunktet var ment å være en dagstur, hadde jeg kun det antrekket med meg, som jeg har på bildet.
Bilen kom til verkstedet sent søndag kveld, jeg tok inn på nærmeste hotell, og ventet til mandag. 
Jaguarverkstedet i Sevilla, var av ypperste klasse, der samtlige hadde svart dress, hvit skjorte og slips som arbeidsantrekk.
Jeg fikk mange rare øyekast når jeg kom slentrende inn.

Delen var ikke på lager, siden bilen var 30 år gammel måtte det sjekkes opp litt ang. hvordan de skulle skaffe den aktuelle delen. Som et ekstra pluss skulle de snart stenge verkstedet for ferie.
Ingen pratet engelsk, men sentralborddamen kunne noen ord på tysk så kommunikasjonen foregikk mellom henne og meg..
Nå behersker jeg i utgangspunktet bra tysk, men den tekniske delen av reparasjon, og deler, forsvant mer eller mindre i et virvar av håndbevegelser og hoderisting. Og tysk/spansk/engelsk/norsk.
Heldigvis hadde Arild W. en svensk bekjent på Tenerife, som pratet flytende spansk, så etter hvert overtok han hele konversasjonen via mobiltelefon.
Resultatet ble at jeg tok en leiebil tilbake til Torrevieja, Jaguaren ble stående på verkstedet, og vi skulle få nærmere beskjed når den var klar til avhenting.

Det ble den, etter 5 uker, og jeg reiste fra Norge, til Sevilla, via Alicante, for å hente den på nytt. Jeg ble sterkt frarådet å kjøre en så gammel bil tver gjennom hele Europa, og til Norge.
Siden bilen ikke hadde vært staret de siste månedene på Tenerife hadde det blitt noen lekkasjer både her og der.
Men den gikk til Torrevieja, der den ble stående i en garasje i nesten et år. Før den til slutt ankom Norge, som last på et norskt vogntog.


I 2001 hadde jeg funnet en gren med noen store rare blader i det ene bedet på terrassen. Og jeg nappet det vekk.
Året etter kom det tilbake, og en nabo kunne fortelle meg at det var blader på en druestokk.
Spennende.
Men jeg kunne jo ikke det "skvatt" om druer. Klart jeg hadde sett druestokker på jordene her nede. Og viste at de var gode og spise, og grunnlaget for god vin.
Men det var også det hele.
Jeg spurte en nå avdød norsk kamerat her om han viste noe om druer. Njet. Vi var på samme nivå.
Men Bjørn viste råd, han hadde blitt veldig god kompis med Maxi, en eldre spanjol som bodde her nede på Las Mimosas nesten hele året.
Så Bjørn spurte Maxi til råds. På spansk. Og oversatte. For meg.

Maxi ble med bort og kikket på druestokken. Sa en masse på spansk, og pekte, for deretter å si enda mer på spansk.
Vi gikk tilbake til terrassen på La Luna der Bjørn ventet, og Maxi forklarte, via Bjørn, at dette synes han var moro. Han skulle hjelpe meg med druestokken.
Vise meg hvordan den skulle formes, skaffe gjødsel, og det jeg trengte for å få skikkelige fine spisedruer.
Fantastisk. Jeg kom til å kunne sitte på min egen terrasse, strekke hånden opp etter en drueklasse, og bare nyte livet. Jeg var overbevist om at dette ville bli bra.
På spørsmål fra Bjørn om hvordan han visste så mye om druer svarte Maxi enkelt og greit.
-Faren min hadde noen druestokker, så jeg har lært av ham. Men det var ikke store greiene, vi leverte bare 375.000 flasker vin i året. ????????

Dessverre døde Maxi fra oss 2 år senere, så han fikk ikke sett resultatet av hva han lærte meg.
Siden jeg ikke kunne være her hele tiden å stelle druene ble de også mer til plunder enn til nytte og hygge. For det er helt klart. Druer skal stelles. 
Så druestokken forsvant fra terrassen når vi bygget om leiligheten vinteren 2012.


Og når man ser hvordan det kan se ut på terrassen, etter et halvt år skjønner nok de fleste hvorfor druestokken ble pensjonert.
Det er litt kjedelig å komme ned etter en flyreise, og møte dette synet når man kommer inn av porten. 
På det meste plukket jeg faktisk 7 bæreposer druer av denne stokken. Så det var jo uansett en morsom erfaring. Men, masse arbeid.


Druestokken var ikke det eneste som forsvant når det ble bygget om.
På terrassen som orginalt var ganske stor, mellom 20 og 25 m2, var det 2 blomsterbed.
Et på hver side slik som her, mot skilleveggene inn til naboen.
Det begynte egentlig som en spøk, på vei hjem etter en lystig kveld, fant jeg en kaktus. Og tok en med hjem og plantet den i bedet.
Med årene ble det flere. Og noen ble faktisk ganske så store. Så det måtte tynnes ut litt etter hvert.
Men, som druestokken skulle dette også stelles, klippes og holdes litt nede. Det meste av planter kan fort vokse deg over hodet her ned.


De siste årene tok det faktisk 2 til 3 timer før terrassen så slik ut når man kom ned.
For det var jo ikke bare å få skåret, og kuttet det ned.
Det skulle også bæres vekk, og terrassen skulle feies og spyles. Så jeg bestmte meg egentlig ganske tidlig for at den dagen jeg skulle bygge ut,
da skulle alt av blomster og planter få egne potter. Ingen flere bed på terrassen i Casa Baste.


Nå er ikke Spania bare min leilighet, og Las Mimosas.
Jeg har kjørt noen mil i leiebil her nede de årene jeg har vært her. Dette bildet er tatt bare 25 km herfra, i en liten by som heter Castillo de Monteagudo.
Den ligger på N 340, mellom Murcia og Santomera. Jeg har funnet ut at det ska være mulig å gå helt opp til foten av statuen, men foreløpig har jeg ikke turt å begynne på turen pga høyre benet som fortsatt ikke er helt med. I hvert fall ikke på det jeg vil bestandig.
Jeg har ikke noe religiøst ståsted i det hele tatt, men det imponerer meg at man har klart å få laget en så stor figur, på et så utilgjengelig sted.
Så en dag i fremtiden, Manjana, skal jeg finne ut mer om denne statuen, og byen rundt en.



Tankene om utbygging har jeg hatt omtrent siden jeg kjøpte leiligheten. Og man plukker litt ideer både her og der.
Dette firma fant jeg ved en ren tilfeldighet, på en av mine kjøreturer rundt i distriktet.
De lager ferdige betongfasader, med utsmykking. Både etter mål og ønsker. På denne utstillingen ut mot veien har de satt opp 3 ulike typer.
Det produseres på fabrikk, transporteres med lastebil, og heises på plass med mobilkran. Det gav må en måte begrepet prefabrikert en helt ny mening.
Et par år var jeg stadig oppom å sjekket litt mer på dette. 
Årsaken var at jeg veldig gjerne ville ha den helspanske stilen på frontveggen, når jeg bygget om. Det er jo pr definisjon den eneste veggen som er synlig. Sideveggene deler jeg med naboer på begge sider.
Men, når vi kom så langt at vi begynte å bygge om i februar 2012, ble det en vanlig løsning på frontveggen.



Jeg har en annen utfordring for benet mitt også. Jeg skal gå opp denne trappen i den lille byen Abanilla.
Trappa går fra plassen foran rådhuset, og opp til toppen ab byen. Som har så smale, trange og svingete gater at det å kjøre bil der er en skikkelig utfodring.
Og hele byen er faktisk bygget i en skråning.
Det er selvsagt en liten bar også på denne plassen foran Rådhuset, og der serverer de rett og slett ikke suppe utendørs.
For bordene står så skakt på grunn av den skrå plassen, så suppe renner ut av tallerknene.
Og sitter du ute, og bestiller et glass øl, eller vin, betaler du mindre, og får mindre i glasset, enn om du bestiller det samme inne i baren.
Det renner ut av glasset.........hvis det blir for fullt............

Hasta Luego, amigos y amigas...
nuevo historia manjana.......

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits