En kamerat har mistet en fantastisk venn

En liten avsporing fra historiene om flyttingen til Spania.

Etter at jeg traff Husfruen i 2008, fikk jeg anledning til å dele en meget vesentlig del av hennes liv.
Livet og gleden ved å ha hund. Brukshund.
Ikke en slik pelsdott som ligger i so-faen, og går tur i bånd rundt kvartalet 3 ganger i døgnet.
Men hunder som virkelig får bruke sine naturlige instinkter. Til glede for seg selv og sine eiere.
Enten det gjelder gjeting, søk av gjenstander og mennesker, lydighet eller Agility.
Dette medførte også at jeg traff en del flotte skapninger på to og fire ben, med samme interesse.

Trond og hans trofaste følgesvenn Tim, en belgisk gjeterhundtype som på folkemunne kalle Malle. Det egentlige navnet klarer jeg ikke engang å skrive, var to av disse.

Trond og Tim var begge ansatt i Forsvaret, og hadde det som jobb.
Dvs si at Trond var hundefører, og Tim utførte de oppgavene han var trent til, og Trond kommanderte ham til.
Denne kombinasjonen hadde blant annet ført de to til oppgaver i Afghanistan.
Og de fleste vil forstå at Tim kan betegnes som et skarpladd våpen, men i hendene på kyndige mennesker som Trond var han også en fantastisk flott familievenn.

Trond er en tettbygd kar, med en fantastisk tørr humor, masse erfaring og utrolig evne til å ville dele erfaringene sin med andre.
Vi har ikke hatt mye med hverandre å gjøre, men det lille tiden vi har tilbrakt sammen, anser jeg for noen av de hyggligste stundene jeg har hatt i det organiserte hundemiljøet.

Vi var i samme brukshundklubb i Fredrikstad, dette medførte at vi trente litt sammen, og vi deltok i konkurranser sammen, på klubb-nivå.
Det hører med til historien at Trond og Tim stilte i de øverste klassene, og ligger milevis fra Cass og meg når det gjelder utøvelse.
De var begge proffesjonelle, jeg var skikkelig nykommer på dette feltet med brukshund.

I en klubbkonkurranse skulle jeg ligge figurant. Dvs at jeg skulle gjemme meg i skogen, Trond skulle sende ut Tim som for å finne meg. Og varsle Trond.
Vi trener ukentlig på denne øvelsen når vi er i Norge om sommeren. Men våre Border Collies er trent til å komme inn til hundefører med melding (et bitt de holder i munnen) når de har funnet noen.

For Trond og Tim er dette ingen løsning.
Tim finner figuranten, og varsler Trond ved å gi hals. Han står ved figuranten, og bjeffer til Trond kommer ut. Selvsagt er det en nødvendighet for tjenestehunder innen politi og forsvar.
og jeg kan forsikere om at figuranten ikke skal bevege seg mye før hunden da "gir beskjed" om at du skal forholde deg rolig. Og det skjer ikke med ord......

Jeg ruslet ut i skogen til anvist plass, der la jeg meg under et kamuflasjedekken. Og ventet.
Jeg hørte at Trond kommanderte Tim ut. Og etterhvert hørte jeg Tim komme i nærheten av meg. 40-50 kg hund på søk i skogen høres godt, tro du meg.
Tim kommer rett mot der jeg ligger, han trår faktisk på meg når han hopper over kamfulasjonenettet, og får teften av meg. (Et kloremerke på venstre kinn kunne bevise at det var sant til Tronds store fortvilelse).
Tim bråsnur, stiller seg rett oppå meg å gir hals. Noe så skikkelig.
Når 40-50 kilo malle står med nesa 10 cm fra din egen nese og gjør, hører man det, og merker det. Varm pust traff meg i ansiktet for hvert bjeff.
Jeg er ikke redd for hunder, har aldri vært det. Men jeg har respekt for de. For jeg vet hva de kan gjøre.
Jeg var ikke redd i dene situasjonen heller, men jeg skal innrømme at det var ikke mye høy i den hatten jeg ikke hadde akkurat da.
Men på den annen side, hadde jeg sett så mye av Tronds kontroll over Tim, hørt så mange av hans fortellinger om hans egenskaper, og hadde så tilro til Trond og Tim at jeg overhodet ikke følte ubehag.
Til tross for at jeg viste innerst inne at jeg lå, mer eller ubeskyttet på bakken, med 40-50 kg skarptrent drapsvåpen stående over meg.
Og jeg skal ærlig innrømme at jeg følte et lite snev av lettelse, når Trond endelig kom frem, kommanderte meg opp, og til å gå foran ham og Tim inn til midtlinja.

I ettertid har jeg tenkt litt på denne episoden, og kommet frem til at hadde jeg ikke kjent Trond, og Tim slik jeg gjorde. Og visst at jeg kunne stole 100 % på begge to, så hadde jeg nok hatt et behov for skifte av undertøy den dagen.

I går fikk jeg høre den forferdelige nyheten. Trond har mistet sin fantastisk venn, arbeidskamerat og kollega Tim.

Som hundeeier selv, skjønner jeg bare så utrolig godt hva Trond har mistet.
For TIM var e ikke bare en hund, like lite som min egen Cass er det.

De er de mest trofaste kammerater et menneske kan ha, og når man har vært et så tett team som Trond og Tim har vært, blir det tilnærmet umulig å for meg å forstå sorgen og tapet.

R.I.P Tim.....

Og til Trond, jeg tenker på deg, er med deg i sorgen over denne fantastisk flotte "kollegaen" din som nå er gått bort.......

Hans Kristian



 

2 kommentarer

synøve

17.01.2013 kl.16:32

Fantastisk lesning HC, viste ikke at du var så flink til å skrive. Har jo masse kos å lese her inne skjønner jeg. Rørende og en utrolig flott gest å minnes Tim på denne måten. Det er forferdelig vondt å miste en hund og jeg kan ikke fatte hvor vondt Trond må ha det når det i tilegg var arbeidskolegaen hans. Det blir liksom dobbelt så tomt når man merker savnet både på jobb og hjemme. Sender en trøsteklem til Trond

Hans Kr. Magnor

17.01.2013 kl.16:46

synøve: Takk for det.
Jeg har vel fått med meg litt bakgrunn de årene jeg jobbet i TransportMagasinet. Både i formuleringsevne og fortellerlyst.
Og jeg har faktisk skrevet en god del siden jeg begynte så smått i 1985, selv om veldig mye av det har vært fagstoff innen transporten.

Skriv en ny kommentar

hits