Norsk sommerferie 2016



Etter 14 dager i Norge er det vel på tide å oppdatere leserkretsen min litt.
Jeg vet at det er forventet at dette bildet blir lagt ut i sommerbloggen fra Norge.
Så her Gitte, her er det.

Nå har faktisk ikke dette antrekket vært nødvendig, eller blitt brukt en eneste gang i løpet av disse dagene.
Så jeg kan egentlig bruke dette bildet isteden.
For det viser faktisk hvordan dagene har vært hittil her i BorderHuset. Spesielt den siste uken.


Men da blir jo hun der "gamle" dansken så lei seg.

Så da får dere likegodt begge bildene.

Cass og undertegnede skulle fly fra Spania 10. juli. kl 06.45 på morningen.
Noe som medførte at vi måtte reise fra Casa Baste allerede kl 03.45, siden vi skulle parkere bilen hos Lara Park.
For deretter å bli transportert til terminalen med deres minibuss.


Cass gleder seg ikke direkte til flyturen, selv om det etter min beregning er 25. gangen han flyr.

Den store fordelen hans er at han nok er veldig klar over hva som venter i den andre enden.
Det anser han som meget positivt, og da er det ikke så veldig farlig.
Da aksepteres den flyturen ganske greit.

Vi 2 hadde tilbrakt siste 6-7 ukene alene, siden Husfruen dro i forveien sammen med Tuva og Lola i slutten av mai.
Utenom på de daglige turen våre da, sammen med Turid, Geir, Cato, Ellen og DeeDee.


Voffsenes morgenbad i Pedrera. DeeDee, Cass og Cato.

Når tempen begynner å nærme seg 30 grader, er det greit å ta morgenturen ved 8-9 tiden på morran.
Før det blir for varmt.
Når hundene da får badet, og kjølt seg ned, er de stort sett fornøyd med et par tisseturer i løpet av ettermiddag og kveld.
Utover disse turene var det lite annet Cass og jeg foretok oss de ukene vi var alene i Spania.
Vi tok det som en skikkelig guttetur, og holdt oss i aktivitet med litt TV-titting.
Det var jo både EM i fotball og starten på TDF i den perioden vi var alene i Casa Baste.
(Jada, jeg så faktisk ganske mange fotballkamper, tro det eller ei. Fordi det ikke var mye annet å gjøre)

De som kjenner meg veldig godt vet at jeg ikke er noe spesielt morgenmenneske.
Jeg er det eneste menneske jeg vet om som har klart å få til en avtale med arbeidsgiver om at alt som skulle gjøres mellom kl 06.00 og 09.00 skulle betales med 200 % tillegg på lønna. Det fikk jeg hos Arild W. i TransportMagasinet.
Jeg kunne derimot gjerne komme på jobben kl 09.00 og jobbe til 1-2 om natta uten å få ekstra betalt.
Noe jeg faktisk gjorde ganske ofte. Helt greit det, når man stortrives i jobben sin. Og med "sefen".

Det er noe helt spesielt med meg og de timene mellom seks og ni på morran. 
Da er jeg ikke mye god, eller medgjørlig.
Selv om mange sikkert vil hevde at det gjelder for resten av døgnet også.
Sånn er det bare. Jeg har lært meg å leve med det, så får andre ta det som de ønsker.

Jeg vet jo at veldig mange er opptatt av soloppganger, og som fotograf burde jeg kanskje være det jeg også.
Det er jeg imidlertid ikke. I hovedsak av årsaken som er beskrevet ovenfor.
Når Cass og jeg reiste til Norge tror jeg faktisk jeg tok mine 2 første bilder av soloppgang gjennom alle de 45 årene jeg har fotografert.


Soloppgang fotografert fra flystripa på El Altet flyplassen i Alicante kl 06.30, den 10. juli.

Det er vel stort sett det eneste jeg fikk med meg fra den flyturen egentlig.
Samt en heidundrandes forkjølelse som slo ut 2 dager etter at jeg kom til Norge.
Noe som også betyr at den flyturen gikk veldig stille og rolig for seg seg.
Med unntak av den 5-åringen og tanta hans, i setet bak meg, som begynte å "snatre" i sikkerhetskontrollen i Alicante, og holdt på helt til de kom i tollkontrollen på Rygge.

Jeg hadde vært litt bekymret over mitt utgåtte pass (gikk ut i mars 2015), om hvordan de ville reagere ved innsjekk hos Norwegian.
Det brydde de seg ikke om i det hele tatt. Til tross for utvidet grensekontroll inn til Norge.
Så dermed har jeg klart å reise 3 turer mellom Norge og Spania på et utgått pass.
Det sies at alle gode ting er 3, så da har jeg fått bestilt meg nytt pass til jeg skal nedover igjen i august.


Buret til Cass løftes ut av flyet på Rygge flyplass. Mest sannsynlig for aller siste gang. Takk Trine. S. G.

Det var faktisk litt vemodig å lande på Rygge denne gangen.
Vel vitende om at det nok var absolutt siste gangen.
Flyplassen blir som kjent lagt ned fra oktober 2016, pga en idiotisk flyseteavgift, som ble vedtatt i sene kveldstimer får å skaffe enighet om flertall for et statsbudsjett.
Om det da medfører at 1000 arbeidsplasser går tapt i Østfold spilte det visstnok ingen rolle.
Venstres Trine Schei Grande, klarte til og med å si at om resultatet av flyseteavgiften ble at RyanAir trakk seg ut av Norge, ville det være en positivt bieffekt av den vedtatte avgiften.
Jeg har ikke mange venner som er politisk aktive, men de fleste jeg har er faktisk meget aktive lokalt i Venstre her i Råde.
Jeg synes utrolig synd på dem, som skal ut til sine lokale velgere å fronte fremtidige valgkamper med tanke på Venstrelederens arrogante holdning til 1000 tapte arbeidsplasser i Østfold.
Nok om det, jeg bare måtte få det ut.

Eneste fordelen med å reise så tidlig fra Spania, er for min del at man egentlig lander i Norge før man får våknet.
Da får man jo mye ut av dagen.
Vi ble møtt ved ankomst av Husfruen, Tuva og Lola. Sistnevnte var ganske snurt når vi kom. Hun syntes nok det var ganske lenge siden hun hadde sett oss.
Hun var faktum så snurt at hun ikke skulle ligge ved siden av meg i senga før etter 3 dager.

Dermed bar det i vei de 7-8 minuttene hjem til BorderHuset, og lek i hagen for pelsdottene.
Mens jeg kunne sette meg ned på terrassen med en god kopp kaffe og få høre siste nytt.
Egentlig var det ikke så mye nytt å fortelle, hverken for Husfruen eller meg.
Vi ventet begge spent på svaret av en biopsi som hun hadde tatt i øret 3 uker tidligere.

Siden det faktisk var ganske godt sommervær ble vi enige om at det var på tide med en tur til Vansjø.
Slik at BorderTroppen kunne få bade litt.


Da fant Lola ut at det var egentlig ganske greit at pappa var kommet hjem.

Pappa er nemlig veldig snill når det gjelder å kaste den badeleka, slik at de kan få svømt og hentet den.
Det er jo noe av det viktigste som skjer i løpet av dagen.
I hvert fall for Lola. Lek når vi bader, og lek sammen med den nye hunden til naboen.
En liten spansk blandingshund, Selva, som er blitt Lolas bestekompis.
De 2 spanske voffsefrøknene har det skikkelig moro i hagen her.
Løper, leker gjemsel, lekslåss og stortrives sammen. Utrolig moro å se dem holde på.

De har begge fått en helt spesiell forkjærlighet for å leke under dette treet/busken i hagen.


Jeg tror dette er hengepil. Den ble i hvert fall kjøpt som det i 2009.

Om det er feil spiller for såvidt ingen rolle.
Det ble plantet første sommeren vi bodde her i Råde, og har vokst en del siden den gang.
Hverken Cass, Tuva eller avdøde Tess, brydde seg noe særlig om den busken.
De gikk rett og slett bare rundt den. Ferdig med det
Lola adopterte busken 2 timer etter at hun kom til Norge og hagen første gang for 3 år siden.
Det er jo omtrent som et telt, så hun løper gjennom der, inni der, og legger seg tilogmed for å sove under der.
Hun betrakter det helt klart som sin private lille lekeplass. Nå får hun også med seg Selva.

Selva var selvsagt invitert i bursdagselskapet til Cass.
Han ble 10 år 15. juli, og det betyr da selvfølgelig at han får invitere sine hundevenner, som spiser is av asjett ved bordet.
En fast tradisjon både i BorderHuset i Norge, og Casa Baste i Spania.


Selva, Lola, Tuva, Leo og Cass feirer 10-årsdagen til Cass. Tvillingsøster Saga var dessverre ikke tilstede.

Som vi ser av bildet var det første gang Selva var med på slik bursdagsfeiring.
Hun hadde ikke helt forstått at man bare skulle slikke på isen på tallerken, så hun tok likegodt hele isbiten med en gang.
Noe som medførte at hun ble litt skuffet når alle de andre fortsatt spiste is, og hun var tom.

I selve BorderHuset var det ikke skjedd så store forandringene siden sist sommer.
Unntaket var den nye terrassen foran soverommet, som vår meget snille nabo, pappan til Selva, hadde snekret i løpet av høsten.


Tor Ola, vår snille nabo, hadde i løpet av høsten bygget opp ny flott terrasse.

Den gamle var fra huset var bygget i 1975, og hadde absolutt sett sine beste dager.
Tor Ola er at av de hyggeligste og mest hjelpsomme mennesker jeg kjenner i Norge.
Han elsker å snekre, sage, bygge og holde på med slike ting.
For 3 års siden hjalp han oss med å skifte hele den store terrassen foran stua.
For 2 år siden monterte han panelplater på hele gjesterommet i løpet av vinteren mens vi var i Spania.
For 5 år siden fikk han gjort ferdig halvveggen mellom kjøkkenet og spisestua.
Slik har det vært siden vi flyttet hit i 2008. Aldri nei i hans munn.
Jeg er absolutt ikke veldig handy med slike ting, jeg klarer til og med å få ting skjevt ved hjelp av laserwater.
Så da er det greit å ha en god og nevenyttig nabo og støtte seg til.

Det er blitt tradisjon at vi tar en tur til Brøttum, rett sør for Lillehammer og besøker min eneste gjenlevende tante hver gang vi er i Norge.
I år tok vi turen oppover allerede etter 10 dager, og var for en gangs skyld kjempeheldige med været.

Jeg har fått med meg at NRK har sendt et TV-program med Mjøsas Hvite Svane, Skibladner.
Når vi var på Brøttum denne gangen tok vi oss en tur for å forsøke å finne igjen noen av de badeplassene jeg husker fra 55 år tilbake.


Da dukket Skibladner opp på vei sørover fra Lillehammer.

Litt rart å tenke på. På alle disse årene har jeg tatt en eneste tur med Skibladner.
Det var 24. juli 1963.
Min bestemor og jeg tok Skibladner fra Lillehammer til Hamar, der min far plukket oss opp på sin tur fra Oslo, og vi kjørte tilbake til Brøttum.
Det var en rimelig stolt 8-åring som gikk i land i Hamar med et dokument underskrevet av Kaptein Einar Haugland, som bekreftet at jeg hadde stått til rors fra Gjøvik til Hamar, og hadde utført flott sjømannskap.
Dokumentet var signert av Haugland selv, og undertegnede måtte signere med avtrykk av høyre stortå.
Gode og hyggelige minner det.

Vi fant ikke igjen badeplassene fra barndommen, men vi fant noen nye.
Som kjent er ikke jeg den som bader for mye.....


Det gjør imidlertid Cass, Tuva og Lola. Så de måtte selvsagt også bade i Mjøsa.

Den nye badeplassen vi fant nå var egentlig ganske flott.
Badestrand innerst, så var det lagt ut et bryggeanlegg for småbåter, så  var det lagt en fylling videre utover på odden.
Passet veldig bra.
Det er ikke alltid like populært å slippe til BorderTroppen på en badestrand med masse unger.
Nå kunne de imidlertid bade og leke for seg selv helt ytterst, mens badegjestene fikk ha selve stranda for seg selv,


Denne badeplassen ligger bare noen få hundre meter sør for Bergseng stasjon.

En annen ting som jeg lærte de somrene jeg tråkket rundt på Brøttum, var at jo varmere det ble i været.
Jo kaldere ble vannet i Mjøsa.
Det høres kanskje litt rart ut, men forklaringen er enkel.
Når det blir godt og varmt sommervær. smelter snøen i fjellet, og det vannet renner ned i Gudbrandsdalslågen, som igjen renner ut i Mjøsa.

Jeg nevnte innledningsvis at jeg ble rimelig godt forkjøla på flyturen til Norge.
Selv om mange hevder at manneforkjølelse er noe av de verste som kan skje er jeg ikke helt enig.
Selv om det for egen del faktisk er ganske riktig.
Pga en skade jeg fikk i lungene som 2-åring, da jeg satte fast en peanutt der, er jeg så heldig at jeg, ifølge legen, smitter meg selv når jeg blir forkjølet, noe som får min kroniske bronkitt til å virkelig blomstre opp.
Dette skjedde selvsagt også nå, så det ble noen dager med hosting og harking.

I fjor høst klarte jeg det kunsttykke å bite i stykker en jeksel.
Siden dette ikke var vondt, bare irriterende har jeg jo ikke fått somlet meg avgårde til tannlegen. Manjana!
For sikkerhetskyld fant jo den ødelagte tanna ut, helt på egen hånd, at den skulle gi sitt bidrag til en opplevelsesrik sommerferie.
I tillegg til forkjølelse, bronkitt og hoste.


Det resulterte dermed i at jeg våknet med denne kjekke lille kjaken en morgen. Heldigvis uten smerter.

Dermed ble det å Google seg frem til nærmeste tannlege, som tilfeldigvis befant seg bare 250 meter borte i gata her.
Av en eller annen årsak behøvde jeg ikke engang å fortelle hvorfor jeg kom, når jeg stakk ansiktet inn gjennom døra.
Jeg fikk time den påfølgende dag, røntgenbilde ble tatt, og jeg ble absolutt anbefalt å få dratt ut restene av den fordø....... tanna så fort som mulig.
Det kunne selvsagt ikke gjøres mens betennelsen var tilstede,så jeg ble satt på en ukes antibiotika-kur.
I samråd med tannlegen kom vi frem til at jeg burde komme meg til til tannlegen så fort jeg var tilbake i Spania.
Det var liksom ikke noe igjen å reparere på, så da var det like greit å fjerne alt sammen.
Det kan man jo like greit gjøre i Spania som her i Norge. Til minst halve prisen.
Når dette var gjort gikk tannlegen og jeg over til å diskutere data og backup-løsninger.
Samt uthenting av data fra crashet harddisk. Et meget spennende tema.
Som jo er mye mer givende enn å diskutere brekte tenner, bedøvelse og tannbetennelse.

Heldigvis respondere jeg godt på antibiotika, og en bieffekt av den kuren for tannbyllen, var at bronkitt ble kurert også.
2 fluer i et smekk, så får jeg se om jeg finner meg en tannlege i Spania når jeg kommer hjem igjen.
Det er mange av dem der nede så det skal ikke by på noe stort problem.

Dermed har jeg vel stort sett fått dekket de 2 første ukene av denne sommerens ferie i Norge.
Så får vi bare se når jeg får besøk av denne skriveånden, som gjør at jeg setter meg ned ved tastaturet igjen.
Husfruen fikk til slutt svar på biopsien.
Negativ, altså intet farlig funnet. At hun nå mangler hullet i den venstre øreflippen skal vi nok begge klare å leve med.
Det var uansett 4 lange uker før svaret kom.

Inntil neste gang......
Ha en så god sommer som mulig, uansett hvor i verden dere befinner dere.
Så får vi bare trøste oss med det at en av de få tingene vi fortsatt ikke får gjort noe med er været.
Godt er vel egentlig det.......

Vi prekæs.......!
 


 

 

Kom mai du skjønne milde.....?

Jeg mener å huske at jeg ganske tidlig i skoleårene for drøyt 50 år siden lærte at det var en sang som inneholdt denne teksten som er brukt som tittel på dette blogginnlegget.
Vanligvis ville jeg etter disse årene i Spania hevdet at dette medfører riktighet.
I år synes jeg ikke det stemmer over hodet.
Siden de første dagene i april har vi vel knapt hatt en kveld/natt med over 20 grader. Foreløpig.

Den andre uka i mai var det til og med varmere i Norge enn her nede under palmene.
Slik skal det jo absolutt ikke være.
Som korpsmusikant i Norge i ungdomsårene har jeg faktisk vært med og marsjert opp Karl Johans gate i Oslo på nasjonaldagen i alle de typer vær som vel til nå er oppfunnet.
Steikende sol, pøsende regnvær, tjukk tåke, sludd og snø. Jada, på selveste 17. mai.
Det er mulig at dette varierende maiværet kan ha vært en medvirkende årsak til at jeg til slutt valgte å flytte sydover.
Det, samt at jeg er 99,63 % sikker på at jeg i hvert fall slipper sludd og snø her i Spania. 

Men, men.....
det var mai, siden det er litt tid siden siste oppdatering her får jeg vel forsøke å ta det litt kronologisk.

Påsken ble feiret stille og rolig her i Spania.
Selv om spanjolene feirer påske i massevis med store prosessjoner og parader har jeg fortsatt ikke fått med meg noe av dette på de årene jeg har vært her nede.
Det ligger faktisk et godt stykke utenfor mitt interesseområde og komfortsone. Selv fotografisk.

Vi har gått de daglige turene våre med BorderTroppen i Pedrera.
Flere og flere av disse turene går vi nå sammen med gode venner som også har hund.
Våre meget gode venner, Turid og Geir har som tidligere fortalt, fått en bordergutt med navnet Cato.
Han er nå blitt en naturlig del av BorderTroppen.


Her er BorderTroppen pluss Cato (t.h.) nede og vasser i Pedrera.

Cato har ikke vært helt komfortabel med vann på denne måten tidligere, men iherdig innsats fra mamma og pappa gjør at han nå er med og svømmer etter pinnen under lek i vannet.
Det jobbes fortsatt med å få Cato til å svømme frivillig i badekanalen.
Der henger det fortsatt litt igjen, men han har svømt over kanalen et par ganger. Med hjelp av langline.


Det tar nok fortsatt litt tid før Cato gjør slik Lola har begynt med. Hoppe ut i vannet etter pinnen.

Når det gjelder slike hopp har nok Tuva vært en veldig god læremester for Lola.
Hun hopper til stadighet, og hennes hopp er etter hvert "festet" på ganske mange mobilkamera og videofilmer.
Enten de er spanske, engelske, tyske eller norske.
Kommer det folk forbi når BorderTroppen bader i kanalen, ender det som regel med at det blir tatt bilder.
Spesielt av Tuvas hopp ut i vannet.
Hun hopper på kommando nå, så da blir det nesten som en oppvisning. Til tilskuernes store glede.

Lola har fortsatt en litt lei tendens til å rulle seg. 
Spesielt etter at hun har badet. I lyng eller bare i sanden. Det har nesten utviklet seg til en dille hos henne.
Noe som medfører at hun ikke alltid er like ren når vi kommer tilbake etter å ha gått en tur.
I noen tilfeller har hun jo klart å rulle seg i ren møkk også. Dessverre.
Enten det er fra hester eller folk.
Det ender alltid med dette resultatet.


Tvangsbading av Lola etter sjamponering fordi hun har rullet seg i noe som lukter.

Hun setter ikke veldig stor pris på akkurat det, men finner seg i det.
I hvert fall så lenge man står ute i vannet og skyller henne ren.
Pga at hun fortsatt etter 2 år er litt usikker på å bade i strømmen i badekanalen er det stort sett nødvendig.
Hun hopper gjerne ut i kanalen på egen hånd, men da svømmer hun bare tvers over, og klatrer opp igjen.
Hun svømmer fortsatt ikke rundt slik Cass og Tuva gjør.

Med påsken overstått, uten store viderverdigheter, var det klart for et besøk fra Norge her i Casa Baste.
Husfruens barnebarn Sindre skulle komme på besøk sammen med sin venninne Cathrine.
Riktignok skulle da bare være en snau uke, men hyggelig ble det.


Sindre skulle ut i militæret uken etter at de var nedover.

Første gang den unge herren var og besøkte oss her på egen hånd var tilbake i 2011.
Da hadde han begynt med spansk på skolen, og en spøk fra meg om at det beste stedet og lære spansk, resulterte i at han bad læreren sin om 1 uke fri så han kunne reise ned til oss og praktisere det.

Det ble innvilget, og han kom en tur nedover.
Den gang hadde vi ikke nett i Casa Baste, så alle leksene ble gjort på La Luna den uken.
Der hadde han tilgang til nett via WiFi.
Senere kom han ned sammen med sin mor, tante og oldemor og feiret julen her i 2012.
Da badet han forøvrig i Middelhavet på julaften, sammen med sin mor.
I mai 2013 var Sindre nok en gang på besøk sammen med sin mamma og tante.

Akkurat badetemperatur var det ikke denne gang de kom nedover, selv om temperaturen på dagen var veldig behagelig.
De 2 ungdommene ble plukket opp på flyplassen i Alicante en sen kveldstime.


Lola kjente igjen Cathrine etter å ha hilst på henne i fjor sommer i Råde.

Det var ikke lagt så store planen for turen.
Tanken var kun å komme ned, for å slappe av noen dager før Sindre satte kursen mot Madla og rekruttskolen.
De hadde faktisk planlagt kun en eneste aktivitet, og det var en tur til Alicante by.
Utover det ble det et par turer på kjøpesenteret Zenia Boulevard, og avslapping på takterrassen.

En liten tur sammen med oss til Pedrera for den daglige lufteturen med BorderTroppen, med vassing i badekanalen var det nærmeste de kom bading.


Det satte jo BorderTroppen STOR pris på.

Litt mat på terrassen i 2. etasje ble det også, siden værgudene viste seg fra en positiv side de dagene de var på besøk.
Så vi 2 gamlingene her i Casa Baste og de 3 pelsdottene kan bare nok en gang få lov å takke for et veldig hyggelig og koselig besøk av 2 kjekke ungdommer.

Jeg nevnte tidligere at Cato nå er blitt meget godt integrert i BorderTroppen.
Dette gjelder ikke bare når vi går på tur, men han er også fullt godtatt hvis han kommer på besøk.
Det skjer ved enkelte anledninger, siden vi er blitt veldig gode venner med mamma'n og pappa'n hans.
I tillegg har vi ved et par anledninger vært "barnepike" for Cato, så han har tilbrakt store deler av dagen hos oss.


Da er selvsagt takterrassen med utsikt over hele gate spennende. Cass, Lola og Cato.

Turid og Geir har hatt Cato drøyt et 1 års tid nå.
De overtok ham i fjor vinter, og det var en temmelig bråkjekk bordergutt som kom på besøk her i Casta Baste første gangen.
Cato var så dominant når de overtok ham, at han stilte seg opp og faktisk pisset meg på leggen.
Han hadde inntil da tilbrakt all sin tid sammen med sin søster på en finca litt innover i landet her.
Dette hadde tydelig satt preg på ham.

De første gangene sammen med BorderTroppen, ble det full crash med "Sjefen" Tuva.
Ikke direkte unaturlig med tanke på intern rangordning i en ellerede etablert flokk som hun hadde.
Det store problemet var at Cato svarte når hun "satte ham" på plass.
Noe som i utgangspunktet ikke skal skje.
Det er tispa som er lederen.

Andre gangen de barket sammen tok jeg affære, skilte dem ved å gripe tak i Cato, og snakke et skikkelig alvorsord med ham.
Det var det som skulle til.
Siden den gang har Cato og jeg vært bestevenner, og Cato respekterer at Tuva er sjef når alle er samlet.
Akkurat slik det skal være.
I tillegg har Turid og Geir gjort en kjempejobb med Cato. De har heller ikke vært redd for å spørre Husfruen om råd.

De fir-bente er nå blitt like gode venner som vi to-bente har blitt.
Dermed kan vi alle 8 tilbringe noen hyggelig timer sammen.
Enten hos dem, eller på terrassen i Casa Baste.


De små stekepannene kommer raskt på bordet ved sosialt samvær.

Vi hadde lenge snakket med Geir og Turid om denne måten å tilberede og spise mat på.
Saken er at det krever en rimelig behagelig utetemperatur, og det fikk vi i april.
Dermed var det duket for noen timer med personlig mat, latter og den gode samtalen.
Spesielt Geir var litt ekstra spent på akkurat denne måten å lage og servere mat på.
Det er ikke greit når man har pølser og potetstappe som livrett.
Etter litt enkel instruksjon, fulgt av lattermilde råd og litt småerting koste han seg skikkelig han også.


Flere typer kjøtt og sopp. Grønnsaker tilsettes etter smak.

Siden Husfruen fant denne stekeplata hos elektrokjeden Milar i 2012, er vel den noe av det som er blitt mest populært i Casa Baste.
Det er etterhvert ganske mange venner som har vært på besøk og prøvespist resultat.
Det morsomme er at alle kommer med samme konklusjon.
-Dette er en meget sosial, hyggelig og ikke minst smakfull måte å innta et måltid på.

Det er jo veldig hyggelig tilbakemeldinger å få.
Som jeg har nevnt flere ganger kan alle lage seg det de selv liker best.
Både når det gjelder kjøtt, fisk eller grønnsaker, eller kombinasjon av nevnte.
Samt saus etter egen smak.

Høsten 2012 hadde vi besøk av Husfruen eldste datter Lene.
Hun anbefalte oss å skaffe et lite Sitrontre i en potte på terrassen.
Både fordi det ville lukte godt, og det ville holde eventuelle mygg borte.
Ideen ble satt ut i praksis dagen etter, og et tre ble innkjøpt til den nette pris av 7,50 Euro.


Siden den gang har Sitrontreet stått i det ene hjørnet på terrassen i 2. etasje

Første året kom det tre små sitroner. Året etter kom det 2. I 2014 kom det ingen sitroner.
Så ble det klippet ganske kraftig ned, og i år ble det hele 5 sitroner.
Det ble ikke klippet så kraftig i år, hittil har vi kunne telle 35 små sitronkart på treet.
Det skal bli veldig spennende å se hvor mange som vokser seg til av de etterhvert.

Det er ikke bare Turid, Geir og Cato som er med å går tur i Pedrera om dagen.
Vi har blitt veldig gode venner med en norsk jente/dame, som har flyttet hit etter noen år i Florida, USA.
Ellen. Med seg på flyttelasset hadde hun med seg en liten pelsdott ved navn DeeDee.
Etter bare noen få måneder her i Spania anskaffet Ellen seg en liten sjarmør ved navn Charlie i tillegg.
Hun fant ham på et rescue-senter noen timer unna.


Ellen trener innkalling av Charlie sammen med BorderTroppen.

De første dagene var Ellen litt skeptisk til å ha Charlie løs, men beroligende ord, og noen tips fra Husfruen, angående godbiter og hyppig innkalling gjorde at Charlie ganske raskt holdt seg sammen med flokken.
Han tok noen litt lengre turer på egen hånd, men kom når han ble ropt på.
Dette har også blitt bedre og bedre så nå er det veldig sjeldent han tar seg noen lengre turer på egen hånd.

Gamle trofaste lesere av denne bloggen husker sikkert at det er en tradisjon at hundene her i huset sitter på stol ved bordet og spiser is når en av dem har bursdag.
Tuva fylte 8 år 4. mai og da ble det selvsagt invitert til bursdagsselskap på terrassen.
Siden vi nå hadde fått noen nye hundevenner ble de også invitert.
Cato kunne dessverre ikke komme, men Ellen kom med DeeDee og Charlie.


5 pelsdotter i bursdagselskap får is på tallerken.

For Tuva, Cass og Lola er jo dette blitt en vane etter hvert.
DeeDee og Charlie syntes nok det var litt mer uvant. Spesielt siden de ikke er vant med å få noe ved bordet.
Noe våre får ved enkelte anledninger.
Det ble derfor litt vanskelig å få arrangert bilde, men vi klarte det til slutt.
DeeDee og Charlie skjønte ikke helt at de skulle spise av tallerken på bordet før Lola og Cass hadde spist opp.

Min egen bursdag 1. mai ble i år feiret stille og rolig på La Luna der Husfruen spanderte middag på meg.
Litt forskjell fra 60-års laget i fjor da det ble feiret med masse gode venner på samme sted.
Det går noen rykter om en litt anderledes 17. mai feiring i år enn de siste årene.
Nyankommende venner, og noen fastboende har visstnok tenkt på et lite opplegg har jeg skjønt.

Jeg skrev i et tidligere blogginnlegg om nysådde jorder ved Pedrera.
Først trodde jeg det var sådd gress, etterhvert oppdaget jeg at det var korn.
Mest sannsynlig hvete. (korriger meg gjerne med en kommentar hvis jeg fulgte dårlig med i naturfagtimen på skolen)


Så langt var hveten kommet 3. april

Grunnen til at jeg stusset litt på disse åkrene var at jeg ikke har sett det i denne delen av Spania tidligere.
Jeg vet det er ganske enorme kornåkre oppover mot Madrid.
Her nede i ørkenbelte på Costa Blanca er det heller sjeldent ut fra min erfaring.
Den første åkeren jeg fant her nede har de allerede kjørt skurtresker på. Så den er allerede høstet.


14. mai så det slik ut på samme stedet.

Det er nok ikke så lenge til skurtreskeren kan begynne å jobbe på jordene i Pedrera heller når man ser fargen på kornåkeren.
Det er egentlig litt spennende at det er mulig å dyrke korn her hvor det er så lite nedbør som det er.
Jeg må nok se om jeg kan finne noen jeg spørre ut litt om akkurat dette.
Det er en av ulempene ved å være såpass nysgjerrig  som jeg er.

Siden september/oktober har vi laget oss en ny rutine her i Casa Baste.
Vi spiser lunsj på den norske kafeen La Parada i den hyggelige lille byen San Miguel de Salinas.
Den ligger bare 15 min kjøretur fra Casa Baste, og vi kjører gjennom der hver dag på turen til/fra Pedrera.
Årsaken til at vi begynte denne tradisjonen var at noen norske venner overtok kafeen.
Etter noen måneder solgte de videre til andre norske venner pga sykdom.

Deres tradisjonelle lørdags lunsjbuffeet har de imidlertid beholdt hele tiden.
Med ulike kokker, gresk, engelsk, norsk, rumensk og nå polsk.
I utgangspunktet er det et norsk koldtbord med innslag av internasjonale retter.
Det vil si at det er variasjoner i maten, og hele tiden noen nye, og noen standardretter som serveres.


Gode venner og naboer på laaaaang lørdagslunsj

Lunsjen serveres fra kl 13.00, og det er ikke uvanlig at vi blir sittende til bortimot kl 16.00 på ettermiddagen.
Gamle venner treffer nye venner, naboer treffer ny venner, og nye venner treffer gamle naboer.
Dette er etter min mening en av de bedre sosiale sidene ved livet i Spania.

At man i tillegg får anledning til stadig smake på nye og spennende retter, ikke bare fra Norge, men også fra Spania og andre land gjør det bare enda mer spennende for en matelsker som undertegnede er.


En meget internasjonal tallerken, rumensk, tysk, spansk og engelsk.

Skinken og tomatskiven med kremost og oliven er spansk, roastbeefen engelsk, rulladen nederst i midten er rumensk.
Rulo Stefani består av små sure agurker, gulerot og egg, rullet inn i kjøttdeig som deretter er stekt i ovnen.
Krydret slik at den i smaken kan minne noe om det som i Norge og Danmarks serveres som "Benløse fugler".
Salaten er laget etter polsk oppskrift av innehaveren selv, Ewa. Pasta, egg og erter.
Dette må vel absolutt komme inn under betegnelsen Internasjonal Meny.

De årene jeg har bodd her i Spania har jeg fått en del spørsmål om hva man egentlig gjør her nede hele tiden.
Svaret på det er alltid det samme, og faktisk ganske enkelt.
Man gjør det man gjør hjemme.
Litt avhengig av hvilken fritidsaktivitet man liker kan man vel si at flere av dem, kan man gjøre lengre, og i mange tilfeller heller året.
Selv har vi hundene som får sine daglige turer hele året, uansett vær.
Det er mange her nede som driver med sykling, det kan man i motsetning til i Norge også gjøre hele året i Spania.
Akkurat det samme er det med de som spiller golf. Det kan også gjøres hele året her i Spania.

Selv spiller jeg ikke golf. I hovedsak av 2 grunner.
Det viktigste grunnen er et veddemål jeg inngikk under et ganske festlig lag tilbake 1998.
Et veddemål som gjør at jeg må ut med en relativ STOR sum penger hvis jeg noensinne skulle bli avbildet med en golfkølle i hendene.
Den gang var det stort sett bare spesielt interesserte som kjente til internett, og ingen kjente til Fjesboka eller såkalte sosiale medier.
De 2 sistnevntes utbredelse de siste årene har gjort at det veddemålet nå i enda større grad kan tapes av meg.
Sjansen for at jeg skal bli avbildet med en golfkølle i dag er mye større enn for 18 år siden.
Siden jeg er en mann som holder ord, også når det gjelder gamle veddemål, gjør at jeg holder meg veldig langt unna golfkøller.
Den andre grunnen er enklere og kunne lett omgås.
Jeg tror rett og slett ikke at golf er noe for meg. Jeg innrømmer at jeg aldri har forsøkt så det blir i grunnen kun en antagelse for min del.

Jeg har imidlertid blitt kjente med en del mennesker her nede som spiller golf.
Tre-fire av de anser jeg til og med som meget gode venner.
Jeg spiller ikke golf med dem, men diskuterer gjerne sporten, dens finesser, uttrykk og feller.
Spesielt med 2 av dem. Gunnar og Bjørn.
Gjennom årene har det blitt noe herlige samtaler med de 2 om dette spillet og det som skjer i kampen rundt den lille hvite ballen.

De 2 er helt ulike personer, og har helt ulikt syn på spillet. Et par herlige gutter, på hver sin måte.
Gunnar er den sindige, støe personen som spiller jevnt godt, og ut fra det har opparbeidet seg et meget godt handicap.
Bjørn er den livlige gutten, med de ganske ujevne resultatene, som er like blid uansett hvordan han spiller.
Selvsagt er de med og spiller ulike turneringer her nede.
Det går stort sett som de fleste kan forstå utfra ovenstående beskrivelse som det må.


Gunnar tok seieren i turneringen. (foto: G. Berg)

Her avbildet med pokaler etter at serierunden i El Toro Golfklubb var avsluttet.
Gunnar seiret på siste runde med 38 poeng, og ble da samtidig årets golfer 2015/16 i klubben.
En seier som i utgangspunktet var veldig sikker allerede før siste runde i turneringen var spilt.
Til og med når siste runde måtte avslutte etter 9 hull pga tordenvær.
Da er det jo bare å gratulere med vel gjennomført.

Bjørn, som i løpet av denne turneringen faktisk oppnådde det fantastiske resultat med 49 på en runde, men det holdt dessverre ikke siden han som beskrevet ovenfor er litt ujevn i resultatene.


Bjørn fikk låne pokalen til Gunnar. (foto: G. Berg)

Siden Bjørn og Gunnar er såpass gode venner, fikk Bjørn selvsagt lov til å låne pokalen av Gunnar for å drikke champagne.
Noe som medførte at vi alle var enig om det samme under feiringen senere på La Luna.
Dette var garantert det nærmeste Bjørn kom pokal i denne serierunden.

Bjørn er forøvrig også den personen som er medvirkende til at denne bloggen oppdateres med ujevne mellomrom.
Han mer eller mindre krever at jeg skriver blogg, slik at han har lesestoff når han flyr mellom Alicante og Harstad.
Etter hva jeg har fått informasjon om er det da ikke bare han som leser bloggen, men også sidemann/kvinne, samt deler av besetningen, som blir holdt løpende orientert om mine siste skriblerier.

Vi har ved noen anledninger snakket om at jeg skal bli med dem en runde på golfbanen en dag.
Ikke for å spille, men for å fotografere, oppleve og i ettertid skrive et blogginnlegg om opplevelsen.
Dere skal ikke se bort fra at det vil skje. Garantert ikke i nær fremtid, siden begge 2 nå reiser hjem til Norge for sommeren.
Vi treffes jo uansett igjen her nede til høsten, gutta skal selvsagt spille golf, og jeg skal også ha noe å fylle dagene med her i Spania.

Jeg nevnte tidligere at noe hadde ymtet frempå om en litt anderledes 17. mai feiring i forhold til de siste årene.
Det ble det.
Vi reiste opp til San Miguel der det ble servert 17. mai lunsjbuffeet på La Parada.
Det ble veldig hyggelig, og anderledes i forhold til tidligere feiringer av nasjonaldagen her i Spania.


Gode venner samlet rundt bordet til god mat og hyggelig prat.

En lunsjbuffeet gir en fantastisk mulighet til å kombinere mange smaker.
Noe som absolutt faller i min smak. (der kom matvraket frem igjen ja).
Litt laks og eggerøre, kombinert med roastbeef, og litt kalkun med hjemmelaget Waldorfsalet. For eksempel.
Samt en god salat fulgt opp med tomater med ost og oilven.
Før man tester noen av varmrettene, Finnbiffgryte m/ tilbehør, Biff Lindström eller kokt torsk.
Så fortsetter man med ost, kjeks, druer, paprika, appelsin og Kiwi.
For til slutt å lande i en bolle risgrøt, før det hele ble avsluttet med et stykke bløtkake, og kaffe.

Når dette da akkompagneres av en italiensk musiker, med gitar, saxofon og mikrofon,
pluss masse spilleglede og godt humør har man absolutt opplevd noe nytt.


Italienske Toni spilte sax, som jeg gjorde i ungdomsårene mens jeg marsjerte opp Karl Johans Gate.

Litt klump i halsen over gamle minner.
Fastboende gode venner ble introdusert for tilreisende gamle venner.
God musikk fra en humørfylt italiener som tok seg selv like lite høytidlig som jeg selv gjør.
Det er bare ett ord som beskriver dette.
Vellykket!

Takk skal dere ha, Terje x 2, Liv, Geir x 2, Turid, Ellen, Anne, Ewa, Jørn og ikke minst Husfruen.

Nå skal vi gjøre klart for besøk av Husfruens eldste datter, Lene, som kommer i løpet av noen dager.
Så da er det igjen duket for hyggelig besøk her i Casa Baste.

Da gjenstår det bare for meg å si....
Takk for følget så langt.

Hasta luego..........!

Nilos nye gitar



For en gangs skyld blir dette et innlegg med minimalt om pelsdotter, turer i Pedrera og livet som sådan under palmene her i Spania. 
Det blir derimot litt om musikk, kameratskap og det å kjenne på følelsen av å være snytt.
Samt det å føle at man har snytt andre.
Når man går med en følelse/mistanke om at en person du bryr deg om kanskje tror at du har forsøkt å bløffe dem. 

De fleste som kjenner meg vet at musikk har vært en ganske stor del av livet mitt fra 10-års alderen.
Pianotimer, skolekorps, janitsjarkorps, gitar, keyboard som til slutt resulterte i et band.
Stor sett bare i garasjeutførelse, selv om det ble et par skoleopptredener.

Etterhvert flyttet jeg meg ned fra scenen, og det ble mer miksing av lyd og lys for min del.
Til tross for dette hadde jeg både gitarer, orgel, synter og el-piano stående helt til jeg flyttet fra Moss til Fredrikstad i 2000.
Ikke så veldig mye brukt de siste årene, men det sto nå i hvert fall opprigget i stua.

Den gang, som nå var det 2 merker elektriske gitarer som virkelig gjaldt.
Gibson Les Paul, og Fender Stratocaster.
Det var, og er Cream de la Cream når det gjelder elektrisk gitarer.
Begge produsentene hadde og har selvsagt også andre modeller, men dette var topp modellene.
Begge modellene har vært mer eller mindre uforandret siden 50-tallet.
Den største og vesentlige forskjellen er at Gibson bygges i et stykke.
Fender bygger gitar-kropp og hals i 2 deler og monterer de sammen.

Selvsagt hadde jeg prøvespilt begge typene, og personlig falt jeg for Gibson Les Paul.
Den passet meg godt. Veldig godt.
Behovet for å investere i en slik ble imidlertid overskygget av det faktum at jeg etterhvert spilte mer på tangentinstrumenter enn på gitarer.
Det var frem til 1984.


Denne Gibson Les Paul, med custombygget hals kjøpte jeg til slutt.

På den tiden var jeg en del innom en nyåpnet musikkforretning i Moss, der jeg fikk et veldig godt tilbud på en brukt Gibson.
Den hadde ifølge innehaveren fått en spesiallaget hals til den tidligere eieren og var litt vanskelig å selge.
Jeg prøve den, den passet meg, mine armer, hender og fingre helt perfekt.
Etter litt frem og tilbake kom vi frem til at 7000,- kr var en akseptabel pris for dette smykket.
Jeg ruslet dermed hjem, og var innehaver av en gammel guttedrøm.
Som faktisk ble brukt en god del i noen år, til tross for mange, lange timer langs landeveien.
I tillegg til en hel del andre gjøremål som familiefar.

Gitaren ble med på flyttelasset fra Moss til Fredrikstad i 2000, og den ble også med på flyttelasset fra Fredrikstad til Råde i 2008.
Selv om den nok ikke var ute av gitarkassa mer enn 4-5 ganger på alle disse årene. 

I 2011 tok jeg avgjørelsen om å bygge om leiligheten og flytte til Spania.
På samme tid ble jeg også kjent med, og etter hvert veldig god venn med den cubanske gitaristen Nilo Nuñez.


Et av de første møtene med Nilo, på Hedia Bar, La Florida.

Vennskapet med Nilo utviklet seg ganske raskt. Jeg kjøpte de CD'ene han hadde gitt ut.
Vi møttes hver uke når han spilte, og han kom etterhvert også på besøk hjem til meg her i Spania.
Dette resulterte i at jeg fikk et veldig godt innblikk i Nilos tidligere liv.
Både privat og det musikalske.
Det private vil alltid forbli hos meg, men det musikalske livet til Nilo deler jeg gjerne med andre.
I full forståelse med Nilo.


Nilo startet i 1984 det første rockebandet på Cuba, Rhodas.

De var utrolig populære der borte, og hadde gitt ut 3 album før de reiste til Europa.
Det ble etterhvert mange lange og dype samtaler mellom Nilo og meg.
Om musikk, utstyr, lydproduksjon og andre ting.
På de 2 siste CD'ene Nilo har sluppet, har jeg fått anledning til å komme med synspunkter og tanker om produksjonen.
Jeg har i tillegg de siste årene tatt ganske mange hundre bilder av Nilo på ulike konserter og arrangementer.
Både alene og med bandet han har, og spiller sammen med 3-4 ganger i året.
Dette har resultert i et vennskap der Nilo faktisk betrakter oss som hans familie.
Noe både Husfruen og jeg setter utrolig stor pris på.


Nilo and The Band anno 2013, Los Rosales i Spania. Nilo som vanlig med sin ESP gitar.

I de årene jeg har kjent Nilo har han spilt på sin japanske Gibson Les Paul kopi, av merket ESP.
Jeg la merke til at han på en del av sine CD-cover og Promoplakater var avbilldet med en original Les Paul gitar.
Vi har snakket om dette noen ganger og Nilo har innrømmet at en Gibson Les Paul har vært hans største drøm.
Som musiker i Spania med stor konkurranse om jobbene er ikke en slik drøm enkelt å realisere.

I løpet av våren 2013 ble Nilo og jeg enige om at han skulle ta en uke i Norge.
Bo hos oss i Råde, og gjøre et par spillejobber i Fredrikstad som jeg hadde ordnet for ham.
Jeg hadde også min Gibson Les Paul i tankene. Den sto fortsatt ubrukt i Norge. Slik den hadde gjort lenge.
Så jeg sier til Nilo når vi hadde fastsatt dato han skulle til Norge, at han da skulle teste min gitar.
Hvis den passet ham, og han likte den, skulle han få den av meg som en gave.
Jeg tenkte som sådan at det var bedre at han fikk gitaren og brukte den. Enn at den skulle stå å samle støv.
Dette fortalte jeg også til Nilo.
I tillegg var jeg etterhvert blitt så glad i denne lille hyggelige cubaneren og hans fantastiske gitarspill.
Han fortjente faktisk en slik gitar, og jeg brukte den uansett ikke lengre.
En gitar er jo et levende instrument, og har derfor ikke godt av å bli liggende ubrukt.
I hendene på Nilo ville gitaren bli brukt hver eneste dag, og det betød mye for meg.


Nilo kom på besøk til Norge i juli 2013.

En halvtime etter at han hadde landet på Rygge, satt han på terrassen vår med min Gibson Les Paul.
Han prøvespilte den, han likte den og den passet også for ham.
Så da var saken avgjort. Han fikk gitaren i gave. Der og da.
Selvsagt var vi begge klar over at gitaren etter så mange år ubrukt hadde behov for justeringer.
En service både på elektronikk, strengestoler og mikrofoner var påkrevet.
Skurr ved bruk av volumkontrollene var et tydelig tegn på at her var det støv.
Nilo har en bekjent i Spania som er meget dyktig på slikt, og vi ble enig om at den skulle en tur til ham så fort vi fikk gitaren til Spania.
Han hadde selvsagt sin egen gitar med seg til Norge, og siden jeg uansett skulle ha et lite flyttelass fra Råde til Spania i løpet av høsten var det like greit at gitaren ble med på det flyttelasset.
Da slapp Nilo og dra på 2 gitarer når han skulle reise tilbake etter Norgesbesøket.

Gitaren kom til Spania i løpet av høsten, Nilo spilte litt mer på den og behovet for service ble helt tydelig.
Det som var problemet var å få tid til å levere den.
Denne gitarguruen holder til i Valencia, ca 2-3 timers kjøring fra her vi holder til.
I tillegg var han veldig opptatt, så den turen ble stadig utsatt.
Nilo hadde jo fortsatt sin ESP som han brukte på spillejobbene.

Etter nesten 2 år fikk Nilo endelig tatt turen til Valencia. Gitaren skulle endelig få sin etterlengtede service.
Skuffelsen hos Nilo, og etterhvert hos meg, ble like stor som ventetiden var blitt lang.
Det viste seg at gitaren jeg i 1984 hadde kjøpt som en original Gibson, med custombygget hals, var en KOPI.
Så Nilos venn, som er autorisert Gibson representant og reperatør ville ikke engang ta i den.
Jeg skjønte veldig godt at Nilo var skuffet når han fortalte meg dette.
Skuffelsen var ikke mindre hos meg.
Litt fordi jeg, bevisst eller ubevisst ble lurt for 32 år siden når jeg kjøpte den.
Aller størst var skuffelsen jeg følte over at jeg syntes jeg hadde holdt Nilo for narr med den gitaren.
Det gikk såpass innpå meg at Nilo måtte sette seg ned, flere ganger, og forklare meg at det ikke var tilfelle.
Til tross for Nilos forsikringer om at dette var slik som skjer har det ligget og gnagd i bakhodet mitt.
Jeg har absolutt ikke fått inntrykk av at Nilo har trodd at jeg forsøkte å lure ham.
Det er bare jeg som har hatt den følelsen. Jeg har den til og med litt enda.

Torsdag 11. februar skulle Nilo som vanlig spille på La Luna på kvelden.
På formiddagen hadde han fortalt at han hadde en overraskelse til meg.
Når jeg kom på Luna rett før han skulle begynne å spille, var alt av PA rigget opp på vanlig måte.
Det eneste som var uvanlig var at gitarkassa lå oppe på Sub-wofferen med lokket igjen.
Vanligvis er gitaren tilkoblet og gitarkassa satt til side når jeg kommer. 
Etter den vanlige velkomsthilsen Hola hermano (hei bror) og klemmen, pekte Nilo på gitarkassa....
-Look inside!, sa han med et stort flir.

Jeg åpnet lokket.......


Gibson Les Paul, 50's tribute........med S-90 mic'r

Det var en meget blid og fornøyd Nilo som kunne fortelle at han nå endelig hadde fått sin Gibson Les Paul.
Han hadde fått et meget godt tilbud og kjøpt den på nettet fra en butikk i Tyskland.
Dette er en tribute modell av 50-tals utgaven av gitaren. Litt tykkere, litt tyngre enn dagens utgaver.
Utover det er det samme gitar. Den har også S-90 mic'r, disse er nå veldig ofte erstattet med Humbucker på nåtidens modeller.
Nilo hadde fått gitaren på mandag, så stort sett det eneste han hadde rukket var å skifte ut strengene til den typen han har brukt i alle år.


Jeg er fortsatt litt usikker på hvem av oss to som egentlig er mest lykkelig over dette.

Jeg har nå hørt Nilo spille på den nye gitaren 2 ganger.
Han har gjort 5-6 spillerjobber med den, og fått tunet mikser, forsterker og effekt-pedaler etter den nye gitaren. 
Den er klarere og mykere i tonene enn hans gamle ESP.
I akkordene kan man nå faktisk høre hver enkelt tone. Noe som gir et veldig mye bedre lydbilde.
Jeg har fått prøve den, og den er en ren drøm å spille på.
Det er bare manglende øvelse og stive fingre som gjør at jeg sliter litt med gamle blues riff og soloer.
Det er vel kanskje ikke så rart, siden jeg knapt har tatt i en gitar på 30 år.


Nilo mangler 2 bånd på gitarhalsen for David Gilmors solo på The Wall siden den er spilt på en Fender Strat.

Det er i hvert fall ikke tvil om at Nilo nå er meget fornøyd.
Etter over 30 år som artist har han nå fått seg den gitaren han ønsker. Han koser seg virkelig.
Jeg har i hvert fall ingen problemer med å se det på ansiktuttrykk og spilleglede.
Selv om han er veldig proffesjonelt på det området, er det tydelig at dette gir et lite ekstra løft til gleden av å opptre.

Nilo kan nå kose seg med en tribute model av Gibsongitaren som ble laget for 65 år siden.
Bygget og utstyrt slik den var den gangen.
Med et lite unntak.


Elektronisk og motorisert steming av gitaren er innebygget.

Det hadde man ikke på 50-tallet. Da var det nødvendig å stemme manuelt.
Stemmepedal er i dag like vanlig som ekko og romklang for en gitarist.
På kasse gitarer idag er det også innebygget på de litt dyrere modellene.

Jeg synes det er utrolig moro at Nilo nå endelig har fått sin drøm oppfylt. Jeg unner ham det av hele mitt hjerte.
Spesielt etter at jeg trodde jeg skulle glede ham med å gi ham min Gibson Les Paul.
Jeg tror nok egentlig jeg var mer skuffet over at den viste seg å være en kopi, enn det Nilo selv var.

Så får vi se, kanskje min gamle Les Paul kopi havner her i Casa Baste igjen etterhvert.
For alle dere venner som holder til i Spania, er det bare å ta turen til La Luna en torsdagkveld.
Mellom kl 21.00 og 24.00 kan dere høre Nilo fremføre sine egne sanger, og hans coverversjoner av mange gode rockeklassikere.

Dere som synes at Nilo låt bra tidligere, vil nok være enig med meg om at han nå låter enda bedre.....

Er du i tvil?

Kom og hør selv!

 

Hasta luego.

Den gode spanske vinteren



Hola........
Den spanske vinteren i januar og februar er egentlig ikke så verst.
Stort sett har vi ligget på mellom 15 og 22 grader på dagen hele tiden.
I år har faktisk januar vært varmere her nede enn på mange år, skriver meterologene.
Det laveste jeg har registrert på natta er 8 grader i vinter. I 2015  var vi flere ganger nede i 3 grader på denne tiden.

Varmepumpa går nå døgnet rundt, innstilt på behagelige 21 grader.
Etter litt testing i fjor vinter fant jeg ut at å la termostaten styre varmepumpa selv, istedenfor å skru den av og på var det rimeligste i forhold til strømforbruk.

BorderTroppen er samlet igjen etter juleturen til Norge, og koser seg selvsagt på de daglige turene i Pedrera.
Litt forandringer har det skjedd der oppe den siste tiden.
Dette er jo et friareal som brukes til jakt, fiske, riding, tur og rekreasjon.
Samtidig er det noen jordlapper som tidligere kan ha vært brukt som jorder.
De har ligget brakk de 6 årene vi har vært der oppe, men har stort sett blitt pløyd opp en gang i året.

Sent i høst ble det en endring på det.
En traktor var i virksomhet i flere dager, og jordene ble denne gang både pløyd og harvet opp.
Selv om vi ikke fikk det med oss er det tydelig at det også ble sådd.


Det tok ikke mange dagene før vi så at det ble et grønnskjær, som utviklet seg til masse gress.

Årsaken til dette har jeg ikke funnet ut. Jeg har ikke truffet noen som jeg har kunnet forsøke å spørre.
Det er ganske mange mål som har blitt sådd til på denne måten.
Jeg har gjort meg tanker om at det kanskje kan ha noe med levevilkår og mat for kaninene å gjøre.
Det er et par år siden jeg har truffet kaninjegere der oppe på lørdag eller søndag.
Kanskje har bestanden gått ned, slikt at man nå forsøker dette for å øke den igjen.
Canjones er en delikatesse i Spania, og kaniner kan kjøpes ferdig slaktet i alle supermarkeder.


Det spiller jo egentlig ingen rolle. Gresset gror, og Tuva synes det er helt herlig, for da kan hun leke ku.

Lola blir mer og mer opptatt av dette med å kaste pinner. Vi har måtte begrense det litt.
Så nå har vi enkelt stort sett innført faste steder på turen der pinnene kastes, og hun kan hente dem.
Cass står ofte bare å ser på at hun leter, han er jo blitt en gammel mann.
Tuva ligger gjerne i ytterkant for å ha kortest mulig vei til der pinnen lander, men overlater i de fleste tilfellene pinnen til Lola.
Som da lykkelig og stolt kommer inn med den, og legger den foran meg.


Pinnene er nå av meget varierende størrelse. Hun tar den pinnen hun finner når vi skal kaste.

Dette med å finne pinner som kastes har Lola nå stort sett holdt på med i halvannet år.
Hun blir bedre og bedre på å bruke nesa, hvis jeg klarer å kaste pinnen slik at hun ikke finner den med en gang.
Det er nå meget sjelden at hun ikke finner igjen pinnen for tiden.

I den forbindelse tenkte vi her for noen dager siden at vi skulle legge et felt igjen. Slik at hun også kunne forsøke å finne gjenstandene som vi hadde lagt ut i terrenget.
Det er 2 år siden sist vi søkte felt
Cass var første mann ut, og gjorde jobben. Raskt og ryddig. Det eneste problemet var at han ikke søkte så bredt i terrenget som han er opplært til.
Selv når jeg forsøkte å sende ham ut fra ulike startsteder, gikk han stadig tilbake til der han fant første gjenstand.
Det spiller egentlig ingen rolle her. Han skal ikke konkurrere. Feltsøk er kun hjernetrim for alle 3 i disse dager.

Tuva var neste ut, og hun søkte som hun skulle. Men gav egentlig litt opp etter 2 funn.
Feltsøk har aldri vært det hun har syntes er det morsomste heller så det var nesten forventet.

Lola fikk hele tiden sitte å se på når Cass og Tuva jobbet. Vi hadde jo god erfaring med det fra første gangen hun forsøkte dette.
Feltet ble lagt ut slik man gjør under opplæring, men det var nok litt for lenge siden sist.
Samtidig har jeg nok kanskje kastet for mange pinner også siden den gang.
Det var ganske tydelig at hun ikke helt skjønte hva hun skulle gjøre.
Når et par gjenstander ble kastet ut i terrenget var det ingen problem. Da løp hun ut og fant dem. Uten problemer.
Hun tok dem med seg helt inn til utgangspunktet.

Vi får se litt fremover, om vi tar noen flere slike treningsrunder.

Som kjent har vi fått noen nye venner her i Spania, Turid og Geir, som rett etter at vi ble kjent med dem fikk tak i en 3 år gammel Border-gutt med navnet Cato.
Vi har vært på besøk hjemme hos dem, og de har vært på besøk her i Casa Baste.
Noen ganger i måneden passer det også at vi går tur sammen i Pedrera.
Cato har blitt full godtatt som et ekstra medlem i BorderTroppen.


Turid har alltid med seg vannflaske og skål på tur, og det synes Lola er spennende.

Tuva, Cass og Lola er vant med å drikke vann i selve Pedrera, Stort sett bader de jo daglig. Særlig i badekanalen.
Som egentlig er utløpet for vannet fra avsaltingsanlegget i Torrevieja.
Anlegget har gått kontinuerlig nå siden vi kom ned i slutten av august, og pumpet ut mellom 50- og 75.000 m3 vann i døgnet i hele denne perioden.
Forøvrig uten at man ser at vannstanden blir særlig høyere i Pedrera, så mye av det tappes nok ut igjen i kanalene.
Jeg har lagt merke til at veldig mange av de private vannbassengene til sitrus-plantasjene er nesten fulle for tiden. 
Det er faktisk lenge siden jeg har sett at det er så mye vann i de fleste av dem.


BorderTroppen+Cato tar pause og vil ha godbit av Geir.

På denne tiden av året må vi være litt oppmerksomme når vi går tur. Det er nå de farlige prosesjonslarvene kommer ned fra Pinjetrærne (furutrær).
Disse larvene er faktisk noe av det eneste som er direkte farlig for hunder her i Spania. 
Heldigvis er de aktive bare i en kort periode. Stort sett fra midten av januar til slutten av februar.


Prosesjonslarver i redet i et Pinjetre, er ikke noe hyggelig møte. Hverken for mennesker eller dyr.

Etter klekkingen i treet, slipper de seg ned på bakken, biter hverandre i halen og lager lange "lenker" som kryper på bakken.
Disse lenkene kan bli opptil 3-4 meter lange på det meste. Derav navnet.
Etter noen timer/dager krabber de sammen i en stor "ball", før de graver seg ned i jorda, og blir til noen flyvende ekle grå møll som lager nye reder i et nytt Pinjetre.
De har en meget sterk gift, som i hovedsak består av maursyre.
Denne giften er i de hårene de har over hele kroppen, som de har en evne til å kunne "skyte" ut hvis de føler seg truet.
Dette medfører for hunder, hvis de snuser på de, at tunga begynner å hovne opp og hundene begynner å fråde.

Skjer det når man er på tur har man stort sett en time på seg for å komme til veterinær for å få motgift og behandling.
Hvis man selv kommer bort i disse anbefales det å oppsøke legevakt.
Giften er sterk, og det klør noe helt avsindig. Det kan jeg bekrefte av egen erfaring.

Disse krypene er kun å finne i og rundt Pinjetrær, selv om de kan krype ganske langt.
Som nevnt er de bare aktive i en tidsbegrenset periode.
Når larvene har forsvunnet skal man fortsatt være forsiktig med de forlatte redene. De inneholder ofte flere av disse hårene som kan bli ført med vinden senere.
De inneholder fortsatt en del gift over lengre tid.
Det er mest sannsynlig slik jeg har kommet i kontakt med svineriet.
Jeg har plukket ned en del slike tomme reder. Samt noen nye, før larvene har utviklet seg.

Når Husfruen og Tuva var i Norge i forbindelsen med julen, ble det litt endring når vi gikk på tur.
Husfruen går gjerne i litt raskt jevnt tempo.
Når jeg går er det varierende tempo, og jeg går nok litt langsommere.
Det spiller egentlig ingen rolle, pelsdottene følger jo det tempoet vi til en hver tid holder.

Den tiden det bare var Cass, Lola og jeg som gikk tur begynte jeg med noe annet.
Cass hadde jo akkurat blitt ferdig med antibiotika-kuren etter flåttbittet, jeg så på ham at han av og til ble litt sliten.
Så på den runden vi gikk fant vi et par plasser der jeg satte meg ned, og nøt utsikten i det fine været.
Det hendte til og med at jeg tok en røyk......


Ved denne grense-steinen (t.v) tok vi ofte en pause.

Disse pausene ble nok mer en vane for Cass, og spesielt Lola, enn jeg tenkte på akkurat  det øyeblikket vi tok dem.
Første dag Husfruen og Tuva var med på tur etter at de kom tilbake gikk Lola automatisk opp til den steinen og la seg ned.
Selvsagt hadde hun med seg en pinne som hun forventningsfullt regnet med at jeg skulle kaste.

Dette gjør hun nå stort sett hver gang vi kommer til dette stedet.
Jeg nevnte tidligere at vi nå stort sett kastet pinner bare på faste strekninger av den daglige turen.
Dette stoppestedet ligger omtrent midt på den ene av disse strekningene.


Et annen hvilestein, der Lola stopper hver gang vi passerer den.

Det er rart hvor fort disse pelsdottene plukker opp slike ting, og endringer i daglig rutine.
Samtidig er det også litt sjarmerende synes jeg.
Siden de turene vi tre gikk alene var på et litt annet sted enn der vi vanligvis går, syntes jeg det var deilig å sitte ned litt og bare se på utsikten.
Det er et veldig flott terreng for meg personlig å gå i der oppe ved Pedrera.
Siden ankelen min ikke er veldig god i bakker, hverken oppover eller nedover er det veldig fint å gå der det er ganske flatt.
Litt variasjoner i terrenget er det selvsagt, men ikke verre enn at jeg takler det greit.
Siden dette var på et sted vi ikke har vært så mye, var det også fint å se alt fra en litt annen vinkel.

Som kjent er ikke undertegnede bare selvutnevnt konsul for det lokale Lutefisklaget her på Costa Blanca sør.
Jeg er også ulønnet konsul for Gamlebyene Geiteavlslag i Gamlebyen i Fredrikstad.

Dette medfører at interessen for sau og geit ikke bare er begrunnet i at vi har 3 gjeterhunder her i Casa Baste.
Det medfølger da selvsagt også et ansvar for å holde kontakt med sau/geitemiljøet her i Spania.
Her om dagen traff jeg på en representant for dette som jeg snakket noen ord med.
Som igjen medførte at jeg kunne sende en liten situasjonsrapport til Geiteavlslaget i Gamlebyen.


Denne blide gutten og hans 3 gjeterhunder traff vi på bare 200 meter fra her vi bor på Las Mimosas.

På spørsmål om hvor mange dyr han hadde i flokken sin kunne kan stolt fortelle at det var 3000 stykker.
Ganske utrolig egentlig, men ved nærmere ettersyn så jeg at det krydde av ragg- og ulldotter på jordet der han sto.

Imponerende, 1 mann, 3 hunder og 3000 dyr i et ganske godt bebygget område,
og for å komme dit han opphold seg har han klart å få hele denne flokken over en smal bru over motorveien.


Dette er omtrent bare halvparten av flokken.

Nå har jeg vært her i Spania siden 1997. Jeg har hørt om disse gjeterne og store flokker som man stadig vekk så her nede tidligere.
Jeg har også sett noen slik flokker rundt omkring når jeg har vært ute og kjørt litt rundt omkring.
Vi har til og med hatt litt nærkontakt med en flokk en dag vi gikk tur i Pedrera for 3-4 år siden.
Den var riktignok ikke så stor, bare 30-40 dyr.
Tess og Tuva reagerte umiddelbart, Tess hadde tross alt gjeterhundprøve.
Gjeteren tok hele opptrinnet med stoisk ro.
Han bare stoppet, og forklarte på spansk til Husfruen som selvsagt kom stormende til at hun bare skulle holde på Tess og Tuva.
Så skulle han gå videre med flokken sin.
Hadde det samme skjedd i Norge hadde vi nok både blitt anmeldt og fått bøtter med kjeft i samme situasjon.
Her bare ventet han til Husfruen hadde fått satt bånd på Tess og Tuva.
Så snudde han, og ruslet rolig videre, mens han vinket hyggelig med den ene hånda.


Slike flokker her i Spania består av både sau og geit. I masse ulike farger.

Jeg har også skjønt at disse gjeterne har en form for avtale med enkelte av grønnsaksbøndene her i Spania.
Når det er høstet på jordet, kan gjeteren ta med seg flokken inn på jordet, slik at det renses opp i det som står igjen.
Jordene der man dyrker Artisjokk skal være spesielt populære har jeg skjønt.
Artisjokken vokser på planter som ser ut som små busker.
Jeg har sett et slikt jorde både før og etter at flokken har vært innom, og kan garantere at den er totalt fritt for grønt etterpå.

Det er jo litt moro da, at man i 2016 fortsatt kan se dette synet, og få mulighet til å oppleve det.
For det er faktisk ganske fascinerende.
Det er også moro å se hvor rolig disse flokkene er. Selv på steder der det faktisk kan være stor trafikk.
Jeg har selv opplevd at en gjeter kom gående over jordet med en flokk på 3-400 hundre dyr, 
krysset en tett trafikkert bilvei, og fortsatte mellom lager og industribygg i samme rolige tempo.

En spennende opplevelse, selv for en som omtrent har vokst opp på en gård.
Jeg vet dermed hvor lite som egentlig skal til før en slik flokk setter av gårde hvis de blir skremt.


Om det var kamera eller sigaretten min denne karen var mest interessert i vet jeg ikke.

Jeg følte vel at dette også var en form hilsen til de geitene i Norge, som koser seg på Vollane i Gamlebyen;
og fortsatt har et flott liv, både som gressklippere på kommunal grunn, og som turistattraksjon.

Det med gressklippere på kommunal grunn ar faktisk ikke en spøk, men en sannhet med meget lite modifikasjoner.
Dårlig økonomi i Fredrikstad medførte at festningsvollene rundt Gamlebyen i Fredrikstad ikke ble klippet.
Det var rett og slett ustelt, og ikke spesielt dekorativt med tanke på alle som besøker attraksjonen Gamlebyen i løpet av året.

Noen gode kompiser satt i godt lag på en av Gamlebyens sjenkestuer en fredag ettermiddag snakket om dette.
Da ble ideen med noen geiter som kunne klipper gresset fremlagt, gjennomgått og realisert.
Forslaget ble lagt frem for kommunen og ble faktisk godtatt.
Dermed var Gamlebyen Geiteavlslag dannet, og ideen realisert i løpet av noen uker.
Ved hjelp av og fantastisk dugnadsinnsats fra muntre og arbeidsvillige sjeler.
Navnkonkurranse for de nyankomne geitene ble arrangert via lokalavisen Fredrikstad Blad, og dermed var det hele i gang.

Vi nærmer oss slutten for denne gang. Siden det har vært mye snakk om Pedrera skal jeg ta med litt om vegetasjon.
Som nevnt tidligere er det minimalt med Pinjetrær rundt Pedrera, men det vokser mye annet rart.
Bambus, en type trær som det kommer noen rare belgfrukter på, en form for sypress, tisler og mye annet.
Det er også lite med vanlige palmer akkurat der oppe.


Derimot er det noen ganske store busker med Yocca-palmer.

Jeg tror i hvert fall det er det. De er veldig like i blader og stamme.
Hvis jeg tar feil så er det feil, og det bryr jeg meg ikke om. Da har jeg eventuelt bare tatt feil og lært noe nytt.

Det jeg skal frem til er jo at dette stort sett er en stueplante hjemme i Norge.
Jeg hadde faktisk en selv for mange år siden. De var jo utrolig populære på slutten av 70-, og begynnelsen av 80-årene.
Selv om jeg ikke har hatt noen etter at katta rev ned den jeg selv hadde i 1983.

Når jeg ser den fantastiske blomsterprakten som er her nede, må jeg tenke på min gamle mor.
Første gang hun var med til Spania i jula 2000, kjørte vi fra flyplassen og til leiligheten.
Deler av veien er 4-felts vei med store busker av planter og blomster.

Min gamle mor studerte dette en god stund, så kom hun med en ganske spesiell og morsom konklusjon.

-Spania er et vakkert, men merkelig land. Her finner jeg mine stueplanter i midtrabatten som busker.

 

 Til neste gang, Hasta Luego..........

Jula 2015, med et veldig langt tilbakeblikk.


 

Julen 2015 er over, nå er det romjulstid, og året går mot slutten.
Det betyr også at Husfruen snart er tilbake her i Casa Baste etter et par tre uker i Norge for å besøke sin familie.
Noe som har medført at Cass, Lola og undertegnede har bedrevet julefeiring på egen hånd.
Eller det blir jo egentlig litt feil.
Jeg har feiret jul sammen med gode venner. Skikkelige gode venner som alltid skaper hygge rundt seg.

Julaften feiret jeg sammen med Turid og Geir, samt Turids sønn Stian med kjæreste.
Siden de selv har fått seg spansk BorderCollie-gutt med navn Cato, var det en selvfølge at Cass og Lola skulle være med på julefeiringen hos dem.


Flott dekket bord og god tradisjonell norsk julemat her i Spania på julaften.

Det har blitt julefeiring på meg her nede 5-6 ganger etter hvert.
De fleste gangene har jeg vært her alene, men har da både blitt invitert bort, og hatt gjester selv på julaften.
Det å bli invitert bort har jeg både gode, og meget dårlige erfaringer med. Uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Etter fjorårets julaften der jeg hadde 5 gjester på besøk, og jeg selv ble utrolig dårlig av julematen, har jeg fått en viss skepsis til norsk julemat.
Heldigvis var det bare jeg som ble dårlig i fjor, så det var tydeligvis meg, og ikke julematen det var noe feil med.
Etter noen år her nede med mye typisk lett mat, og sjømat er jeg nok blitt litt ømfintlig for den norske, ganske fete julematen.
Heldigvis ble noe av skepsisen min til norsk julemat borte etter denne julaften.


Turids gode julemat gjorde at jeg våknet på 1. dag, og var i like fin form som kvelden før. Heldigvis.

Noe jeg er utrolig glad for. Det ville jo på en måte vært litt synd om man ikke en gang eller to i året skulle kunne kose seg med ribbe, medister, surkål og god saus.
Samt en akkejakk.

Nå vet de fleste som kjenner meg at jeg ikke er noe veldig begeistret for øl lengre.
Det er faktisk minimalt jeg drikker av det stoffet, jeg foretrekker rødvin. Samt min gode brandy, Magno.
Unntaket er faktisk norsk juleøl. Det synes jeg er godt. Veldig godt. I hvert fall som en flaske om gangen.
Favoritten er Fredrikstad Bryggeriets Juleøl, som fortsatt lages hvert år, selv om bryggeriet nå er overtatt av Borg, og produksjonen er flyttet til Sarpsborg.
Men det får nå gå på ett vis.

Geir og Turid hadde vært en liten tur i Norge rett før jul, Geir som kjenner til denne "lasten" min hadde bestemt seg for at han skulle servere meg Fredrikstad Juleøl.
Om han så skulle reise fra Oslo til Fredrikstad for å skaffe det.


Det ble julaften det. Ribbe med Fredrikstad juleøl, servert i Spania 24. desember.

Tusen takk for det hyggelige gesten Geir, og takk til dere begge for en utrolig hyggelig julaften.
Både for meg, og for mine to pelskledde "barn", Cass og Lola. Som forøvrig oppførte seg eksemplarisk.
De som tror at Border Collier er masete og stressa burde vært der og sett.
Tre stykker av dem lå stille og pent på hver sin plass mens duften av norsk julemat romsterte i nesene deres.
Lola slo seg like godt til ro på vertinnen Turid sitt fang etter middagen.
Til Catos fortvilelse siden han ble henvist til gulvteppet foran Geirs føtter, slik at han måtte forklare at det bare var for denne ene kvelden.


Geir må trøste Cato, mens Lola har overtatt mammas fang.

Det ble også en julepresang på meg.
Geir hadde ikke kjøpt bare en flaske Fredrikstad Juleøl, men en six-pack. Så de resterende 5 flaskene fikk jeg med meg når jeg reiste hjem et stykke utpå kvelden.

Dermed reddet jeg også min egen tradisjon med julens viktigste måltid etter min mening.
Julefrokosten 1. dag.
Noe som også er årsaken til at jeg kjøper og steker ribbe, selv om jeg blir bedt bort på julaften.

Første og andre juledag er de 2 gangene i året jeg drikker sprit før kl 20.00 på kvelden.
Jeg ser da bort fra rødvinsglasset jeg tar til lunsj ved 14-tiden på ettermiddagen.


Jeg koster alltid på meg et glass akkejakk til julefrokosten, og i år ble det også et glass juleøl.

Dessverre var det litt skyet på formiddagen førstedag, så julefrokosten ble inntatt ved spisebordet i stua.
Første gangen jeg feiret jul her i Spania, (i 2000) satt jeg ute på terrassen og spiste julefrokost. I 24 varmegrader
Det satte uslettelige spor hos meg, og den muligheten var med som et vesentlig element i beslutningen om å flytte fra Norge.
Jeg har fått det til et par ganger senere, og lever fortsatt i håpet om gjentagelser i fremtiden.

Som de fleste vet feiret jeg min 60 års dag her nede 1. mai i 2015.
Om det er alderen som er årsaken vet jeg ikke, men dette med gaver er egentlig blitt ganske uvesentlig for meg de siste årene.
Unntaket er de små enkle oppmerksomhetene.
Jeg må jo faktisk si at jeg synes det er blitt litt sykt når man ser på reklamene før jul når det gjelder gaveinnkjøp.
PC til bare 4990,- kr, TV til bare 9999,- kr
Slalomski 2549,- kr, eller kanskje en skidress til 899,-, samt langrennskipakke til 1980,- kr.
Folk får reagere på og mene hva de vil om dette, og forholde seg til akkurat slik de ønsker. Det gir jeg blanke i.
Men jeg reagerer faktisk ganske negativt på det.
Etter som jeg skjønner er jeg hvis ikke helt alene lengre.
Mens jeg skriver dette hører jeg på nyhetene i bakgrunnen at nordmenn nå stort sett handler så dyre julepresanger at de må bruke kredittkort for å betale dem.
Mange betaler faktisk på årets julegaver frem til september/oktober neste år.
Da er det vel noe som er blitt riv ruskende galt????????

Jeg setter derimot veldig pris på de små enkle gavene man kan få. Gjerne litt overraskende.
For meg er det ikke prisen, eller mengden med gaver som er viktig.
Som den six-packen med juleøl, jeg fikk av Geir og Turid i år.
Første juledag fant jeg en konvolutt i postkassa her.
Fra datter og barnebarn.


Kalender for 2015 med bilder av datter og barnebarn. Kjempemoro.

Ekstra morsomt er det at det er Gamlebyen Geiteavlslag som utgir kalenderen.
Geiteavlslaget er startet og drives av en gjeng herlige venner i Gamlebyen i Fredrikstad.
Fantastiske mennesker som jeg ble kjent med de årene jeg bodde der.

Geiteavlslaget har forøvrig utnevnt meg til ulønnet Consul for laget her nede i Spania, så dette har jo en veldig dobbelt betydning for meg.

Julaften slik vi kjenner den er veldig norsk og nordisk.
I mange andre land feirer man ikke selv julaften, men ofte første Juledag.
Dette gjelder i stor grad for engelsktalende land.
I Spania har de ikke juleaften som vi kjenner det, der får barna i stor grad presangene sine 6. januar.
På hellige Tre Kongers dag.
Selv om de feirer litt på julaften også. Med familiesamvær, god mat og drikke.

Våre beste venner her i Spania er irske/engelske. Claire og Rob.
Første dag, Christmas Day, var jeg invitert til deres julefeiring.


Claire hadde til og med sørget for en date til meg siden Husfruen var i Norge.

Hun regnet det som sikkert at hun fortsatt ville være god venninnen med Husfruen selv om hun hadde invitert denne daten.
Selv kjenner jeg Husfruen såpass godt at jeg vet at dette blir sett på som en hyggelig gest.
Daten ble igjen hos Claire og Rob når jeg gikk hjem.
Så det var Lola som lå i senga ved siden av meg når jeg våknet opp dagen etter. Det gjør hun forøvrig stadig vekk.


Daten min ville ikke ha mye julemat, men la faktisk beslag på min medbragte akkejakkflaske.

Heldigvis drakk hun ikke noe av den, men jeg måtte spørre pent om Rob og jeg kunne få et glass akkjeakk til når vi hadde tømt det første.
Det ble godkjent med et umerkelig nikk.

En engelsk/irsk julemiddag består av litt annet enn hva vi er vant til.
Kalkun, røkt svinestek, masse grønnsaker, og et par ulike former for stuinger (stuffing) basert på grønnsaker.
Det serveres blant annet en stuffing av mosede poteter, gulerøtter, løk og en hemmelig ingrediens som Claire ikke ville røpe.
Uvanlig for en norsk gane, men utrolig smakfullt.


Ikke helt som tradisjonell norsk julemat, men absolutt like velsmakende.

Med dette har jeg vel stort sett fått oppsummert julen 2015 her i Casa Baste.
Stille og rolig, med noen hyggelige gode velsmakende måltider sammen med gode venner.
Fra flere nasjoner.

Om noen få dager skal det feires Nyttårsaften her nede.
Den skal feires her i Casa Baste i år.
Cass har det siste året begynt å reagere en del på smell fra raketter. Tidligere har han ikke brydd seg i det hele tatt.
De første årene hendte det det faktisk at han løp etter rakettene når de ble avfyrt.
Nå vil han gjerne inn i leiligheten så fort det smeller.
Det samme er det med Lola.
Skulle det smelle av en rakett når hun er nede på plenen for å tisse om kvelden, løper hun rett hjem.
Tuva er nå den eneste som ikke reagerer på fyrverkeri lengre.
Hun ville dermed vært et beroligende element for de to andre.
Siden hun er i Norge sammen med Husfruen, og ikke kommer til Spania før 2. januar blir jeg dermed hjemme i Casa Baste i år.
Da slipper de to andre å være alene på en slik kveld.
Om de smeller mye i Norge på nyttårsaften er det ingenting mot her nede. Så det er en grei og praktisk løsning.

Jeg tenkte jeg skulle avslutte med et bilde av de 2 pelsdottene som har feiret jul her sammen med meg.
Tanken var at det skulle bli et koselig julebilde av Cass og Lola.
Det er derimot ut som Lola har tatt opp Cass sin tradisjon med å mislike å bli fotografert. Det er SÅ fali!


Man kan vel ikke akkurat si at "Julegleden" stråler av disse to akkurat her.

Så da avslutter jeg med et litt rungende: Feliz Navidad y Prospero Año Nuevo

som på godt norsk blir: God Jul og Godt Nytt År.

Inntil neste gang.... Hasta luego.

NB, OBS! ATT! m.m.m. for spesielt interesserte.

De fleste faste lesere vet at det ofte blir skrevet blogg i forbindelse med at mine gode venner Grethe og Bjørn reiser med fly til Spania.
Spesielt Bjørn er opptatt av at han har reiselektyre på flyet. 
Etter hva jeg har skjønt holder han seg da ganske rolig i en periode på flyet.
Noe betjeningen visstnok skal sette stor pris på.

For at han skal sitt stille litt lengre enn vanlig kommer det dermed et lite tillegg i akkurat denne bloggen.
Det er kun et bilde, men ganske mye tekst.
Det handler ikke om jul, men det å sette inn alt på å klare å komme hjem til jul.
Den er også skrevet med en del transportmessig relaterte ord og uttrykk.

Historien er faktisk sann, selvopplevd, og er fra den tiden jeg bedrev transportgjerninger rundt på det Europeiske vegnettet.
Det dreier seg også en del om Spania, men på en helt annen måte enn det jeg vanligvis beskriver herfra.
SÅ det som kun er interessert i mitt nye liv i Spania kan slutte å lese nå.

TransportMagasinet RoadTest-97

I 1996 var jeg først prosjektansvarlig, og deretter sjåfør på et vogntog som gikk i internasjonal trafikk,
med massevis av elektronisk utstyr som den gang bare var på testestadiet.
Vi hadde PC med kartverk i bilen, utstyr for å sende/motta meldinger med SMS med utskrift før dette offisielt ble åpnet for publikum. 
Bilen hadde TV, VCR-spiller, surrerundtlyd, fargeskriver og scanner, ryggekamera, microbølgeovn, samt en masse annet utstyr.
Telefax, GPS-overvåkninge 24 timer i døgnet via en PC på kjørekontoret i Arendal.
Et meget spennende prosjekt satt i gang av min gode venn, og daværende redaktør og eier av TransportMagasinet.
Arild W.

Historien sto på trykk i TM 1/1997, men dessverre har jeg ikke bildene fra turen lengre.


 

Siste tur med RoadTestbilen før jul i 1996 gikk til Spania.
Begrepet "sommerfugler i magen" fikk en helt ny dimensjon når jeg satte kursen sørover 11 dager før julaften.
Villiam Transport og Spedpartner hadde lastet opp bilen med parkett, kjølemaskiner, flyfraktbur og stykkgods.
Til Irun, Madrid og Guadalajara.
Siste lasteadresse i Norge fikk jeg på tollvesenets telefon, mens jeg sto og ordnet papirene inne ved skranken hos tollerne hos DFDS fredag 13. desember.
F... ta GPS, og godt man ikke er særlig overtroisk.

Min kjøreerfaring med de sørvestligste deler av Europa, kan sies å være relativt begrenset. Et komplett lass til Barcelona i 1975.
2 biler i følge til Porto i 1976. Noen turer til Marbella med turistbuss og lokalkjent reiseleder i 1988,
samt et par komplette lass til San Cyprian på Spanias nordkyst i 1992.
Jeg er ikke flau for å si at jeg følte meg meget "grønn" før jeg la ut på denne turen.
Midterste del av Herr Magnors kropp var i fullt opprør, lenge før jeg kjørte ombord på ferga.

Pianobaren på Queen
Fast møtested for sjåfører på Queen of Scandinavia er pianobaren.
Her renses halsen med en øl, før svette sjåførkropper utsettes for "sjokket" ved å bli overrislet av varmt vann i dusjen på lugaren, med etterfølgende klesskift.
Det var her jeg traff Olav Hovden (42), sjåfør hos Skatvedt de siste 6 måneder, men med fartstid fra 1989/90 hos Villiam Transport.
Kjøring i hovedsak til Spania og Portugal.
Vi fant øyeblikkelig tonen. Olav var på vei til Portugal, men skulle også innom Madrid.
På min forespørsel om å slå følge, svarte gutten som opprinnelig trådde sine barnesko på Osterøy: Selvfølgelig.
Det ble opptakten til en fin tur, og har etterhvert utviklet seg til et godt kameratskap.
Olav delte undertegnedes glede over et godt måltid mat, og en god flaske vin. Noe som ble klart etter en 3 timers middag i buffeet restauranten.
På Queen of Scandinavia kan man heldigvis sitte til man blir ferdig med i spise, i forhold til på søsterskipet Crown, der sjåførene pent må finne seg i å følge bordsetningen, til og med på våre reserverte bord.
Kommer du kl 19.00 må du finne deg i fjerne deg kl. 19.45. På Crown of Scandinavia setter man sin ære inn på å behandle alle likt.
Sjåfører og vanlige passasjerer. Ingen særregler for faste gjester der. Men, men, nok om det.
Etter middagen måtte bekjentskapet feires med kaffe og konjakk. En "u"vane undertegnede har fått etter flere turer sammen med TransportMagasinets redaktør Arild W.
Selvfølgelig måtte 2 slike staute karer også myse litt på det annet kjønn i danse restauranten, men utvalget var begrenset.
Køya var mer lokkende, og ble i hvert fall for egen del inntatt før kl. 24.00. (Det må være første gang.)

København - Meer - Antweerpen.
Siden Olav var å betrakte som en veteran ble det han som la ruteopplegget. Vi skulle til Meer.
Men, først skulle vi innom Sittensen å se om det var mulig å få vasket bilene.
Selvfølgelig passet vi på å spise godt på ferga Rødby - Puttgarten.
Vaskehallen på Sittensen var stengt, men Olav fant ut at når vi først var innom, kunne vi jo benytte anledningen til å spise litt. I mitt stille sinn tenkte jeg: Gutten er jo mer glad i mat en meg.
Neste stopp var Hasselunne. Her skulle vi selvfølge ha den etter hvert så berømte potetsalaten med nogo attåt.
Når herr Hovden ved ankomst til Meer, høytidelig annonserte at vi skulle ha nattmat, begynte jeg å lure alvorlig på om reisekassa på 5000,- var nok.
Tross alt var vi bare kommet til grensa Belgia - Holland.
Etter å ha delt en flaske rødvin kunne begge mette og fornøyde krabbe til sengs.
Det var tross alt søndag dagen etter, og kjøreforbud i Frankrike.
Vi planla å kjøre til Antwerpen på ettermiddagen og ta en tur på Kjerka, før vi satte kursen mot fransk grense kl. 22.
Det var julemarked i Antwerpen og Olav hadde fått for seg at han skulle kjøpe blomster for å pynte opp i hytta på sin FH.
Hvor ellers skulle man fine slike blomster enn på julemarkedet? Og vi fant dem.
Men, av en eller annen grunn ble de stående igjen på Kjerka, når vi satte nesa mot syd.
De pyntet sikkert fint opp på julaften.

Antwerpen - Irun.
Første stopp på denne strekningen var Charles De Gaulle flyplassen. Olav hadde noen kolli ombord som skulle leveres der.
Problemet var bare at ingen ville ta imot på den tiden av døgnet vi dukket opp. Vi måtte pent finne oss i å vente til om morgenen.
Vi fant ut hvis vi ventet til klokka 10 ville vi få nye 9 timer hvile på skiva, samtidig som vi elegant unngikk kjøreforbudet rundt Paris som varer til samme tidspunkt.
Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å kjøre først inn mot Paris. Her hadde jeg jo vært noen ganger tidligere.
Men, akk så lenge siden (92-93). Jeg klarte selvfølgelig å kjøre feil, og havnet på vestsiden av Paris.
Olav passerte i riktig kjørebane, flirte og vinket fornøyd til en fortvilet grønnskolling uten stedsans.
Jeg fant ham igjen på et tankstelle ned mot Tours. Da hadde han ventet en time og allerede spist frokost.
Men for å vise at han fremdeles var en god kamerat, spiste han enda en frokost. Som han sa: -Bare for å holde deg med selskap.
Noen må velsigne vestlandske sjåførers magemål, eller mangel på sådant.
Middagen inntok vi på BP routieren nord for Bordeaux, for som Olav slo fast: -Her serveres det buffeet, så vi kan forsyne oss selv, og så mye vi vil.
Fransk mat er godt, hvis man liker mat.
Vi hadde enda en bit å kjøre frem til grensa, så vinen måtte vi la stå. For sikkerhets skyld hadde vi bunkret noen flasker lokal rødvin på Fina stasjonen oppe på nasjonalen.
Rett etter midnatt parkerte vi på den gamle TIR parkeringa på Irun.
Lokal rødvin, 17 varmegrader i desember, litt Camenbert i kjøleskapet. Det er herlig å være norsk vogntogsjåfør i utlandet.
Også sover man så godt etterpå.
 

Feil på GPS.
Som vi har fortalt tidligere kan RoadTest følges via dataskjerm og GPS, satellittposisjonering på kjørekontoret hos Villiams..
Jeg ble vekket 2 minutter over 8. Det kom en melding på min tekstmottaker.
Jostein på kjørekontoret hos Villiam Transport hadde kommet på jobben og sett på min posisjon.
På hans dataskjerm sto jeg 4 mil syd for Toulouse, og han lurte på hva i he..... jeg gjorde der.
På telefon kunne jeg berolige ham, og forklare at jeg faktisk sto i Irun. Det var på tide å begynne å losse.
Olav hadde også våknet, og vi tok en kopp kaffe sammen. -Nå lar jeg min bil stå her, og blir med deg rundt.
De ekstra timene med stopp på skiva, kan komme godt med senere. Jeg vet selv hvordan det er å være på et slikt sted for første gang, forklarte han.
Jeg hadde 3 ulike speditører, pluss en utkjøring på bilen. Det var 2 kjølemaskiner, som skulle leveres i en listen fiskelandsby, rett utenfor Irun.
I følge speditøren var det ikke enkelt å komme ut til byen. Vi måtte kjøre noen omveier ettersom vi var litt for lange og høye for de lokale forhold.
Vi fant frem, og havnet ute på et lite fisketorg. Riktig adresse, men godset skulle selvsagt ikke leveres her.
Det skulle ut på et nytt fiskemottak, noen kilometer unna. Takk og pris for siestaen. Da blir det mindre biler.
Vi hadde måtte flytte noen biler for å komme inn på fisketorget, og hadde ikke sjanse til å rygge ut igjen.
Etterhvert som spanjolene kjørte, ble det plass slik at vi fikk snudd, og kom oss ut.
Vår spanske loss kjørte foran oss, og parkerte utenfor et stort nytt bygg. Han pekte på klokka og holdt 4 fingre i været.
Vi skulle losse etter siestaen.
Vi måtte pent ta siesta vi også. Vi laget oss lunsj. Svenske kjøttbullar ble varmet opp i mikrobølgeovnen. Litt paprikaskinke og Camenbert ost.
I 19 graders varme og solskinn, bevilget vi oss et lite glass rødvin, og en kald øl. If you can't beat them, join them.
Er man i Spania, da må man gjøre som spanjolene.
Kjølemaskinen ble etterhvert losset. Med kran. Det tok sin tid. Bortimot 5 på ettermiddagen var vi klar for å sette kursen mot Madrid.
Olav fyrte opp sin egen FH, og vi la i vei på nasjonal 1. Middag ble inntatt på Brujula, rett øst for Burgos.
Vi kom frem til Madrid rett over midnatt, og parkerte utenfor Freds bar, ved Coslada.

På egen hånd rundt Madrid.
Frokosten hos Fred smakte ikke særlig godt denne tirsdagen. Midtre del av kroppen var i fullt opprør.
Olav skjønte at jeg var nervøs, og beroliget meg med at han følte det på samme måte hver gang han skulle til en adresse han ikke hadde vært på tidligere.
-Det går så bra så, sa han beroligende. Jeg var overhodet ikke enig.
Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs.
På forespørsel fra Olav om jeg hadde sommerfugler i magen, svarte jeg benektende. Jeg skjønte at han ikke trodde meg.
Han fikk følgende forklaring, -Jeg har ikke sommerfugler i magen, svarte jeg. Jeg har en kråkeflokk, og 2 harer.
Olav fikk en skikkelig latterkule, som også smitte over på undertegnede.
Vi hadde følge ut på nasjonal 2. Olav tok av på 3. avkjøringen, og jeg skulle fortsette til Guadalajara, der jeg hadde min første levering.
Når Olav svingte av foran meg, tok kråker og harer ny sats. Det virket som de drev med moderne tikamp.
Hverken adresse eller industriområde som jeg hadde fått oppgitt fantes i Guadalajara.
En telefon til Jostein, og leveringsadresse ble endret til en liten by, ca 8 mil lenger øst.
Det var fremdeles problemer med GPS'en. -Du er plassert 40 nautiske mil nordøst for Mallorca. Jeg regner med at du ikke er ombord i en ferge, sier Jostein.
Jeg kunne bare svare bekreftende på dette.
Et par telefoner til Telenor Mobil og Sysdeco Dikas ble tatt, og de satte umiddelbart igang med å finne problemet.
Telenor skulle bruke bilen for å demonstrere GPS samme ettermiddag. Jeg forklarte at vi fikk ta en "spansk" en.
Vi var tross alt i Spania. -Send noen meldinger, så skal jeg svare og oppgi at jeg er på en ferge, foreslo jeg.
Dette ble gjort, og ble tatt for god fisk.

Toll tar tid.
Jeg skulle levere hos 4 forskjellige speditører og hadde 2 utkjøringer i tillegg. Fordi Norge ikke er med i EU, må alt gods fortolles.
Spanske tollere har sin helt egen arbeidstid. De jobber kun frem til kl. 13. Etter dette får man ikke gjort noe mer.
Utkjøring av ufortollet gods, er å anse som helligbrøde og kan ikke skje.
Det tar derfor mye tid å vente på at tollerne skal komme på jobben, og ikke minst på avgjørelsen om de ønsker å se godset før det fortolles.
I så tilfelle blir det enda mer venting. Det er Guardia Civil som er tollernes øyne i slike saker.
De kan også la vente på seg fikk jeg fort erfare.
Julaften nærmet seg med stormskritt, og jeg begynte å lure på om jeg kom gjem til jul.
Det ble en ny kveld ved Freds bar, og selskap med et par svenske Spania veteraner.
Om kvelden skulle jeg også være med på telefon i NRK's kveldskjør. De ønsket i samarbeid med Rikshospitalet å sjekke helsetilstanden til norske sjåfører.
Redaktør Arild W. hadde meldt meg på som frivillig. RoadTest er RoadTest.
Her skal vi teste alle forhold var hans begrunnelse.


(faksimile av presentasjonen av RoadTest -97)

Med nesa hjemover.
Torsdag formiddag var jeg imidlertid tom, og kunne begynne å laste hjem.
Hos Nedlloyd i Coslada lastet jeg et Shell skilt. 6 meter langt, 2,30 høyt og 60-80 cm bredt. Vekt 600 kg.
Det var alt jeg skulle ha meg. Neste lastested var oppe mellom San Sebastian og Bilbao. Det ble en fin tur.
420 Iveco hester fikk lange ut det de ville. Nå gjorde det ingenting om nasjonal 1 hadde mange bakker.
Her gikk det unna. Middagen ble igjen inntatt på Brujula. Jeg tok en ny telefon til Olav, som var i Portugal,
for å høre hvordan det gikk. Han hadde ikke losset alt, men hadde begynt å laste.
-Jeg skal hjem til jul, så vi sees på ferga, sa han bombastisk.
Natta ble tilbragt på en parkplass oppe ved Bilbao, og morgenen etter lastet jeg 7 tonn med drivaksler for traktorredskap til Lena på Toten.
Deretter bar det inn til Irun. Her plukket jeg stykkgods for bare livet.
Som alle andre sjåfører brukte jeg litt tid til å forbanne arkitekten bak det nye speditørsenteret ved TIR parkeringa i Irun.
Vogntogene rygger til ramper som ligger slik at de står med fronten mot hverandre. Når to 16,5 meters vogntog står slik er det kun 7,5 meter mellom fronten på bilene. Dette er avstanden du har når du skal kjøre ut og legge inn en 90 graders sving.
Enhver sjåfør skjønner at det ikke er mulig. Man må ganske enkelt være arkitekt for ikke å forstå det samme.
Heldigvis var det få biler her på fredag formiddagen. Ifølge andre sjåfører rådde det fullstendig kaos på ettermiddag og kveldstid.
Kl. 18 var jeg ferdig lastet. Fikk beskjed om at jeg skulle ha ferge fra Fredrikshavn til Larvik på lille julaften kveld.
For sikkerhets skyld booket jeg plass på Color Line fra Kiel.
Jeg tok en telefon til Olav, og han bekreftet at han regnet med å bli ferdig lastet i Portugal om noen timer.
Nok engang forsikret han meg om at han ville rekke Color fra Kiel lille julaften.
Jeg kjørte opp til Pointers før min TimeGuide ga beskjed om at det var tid for døgnhvil. Lørdag bar det videre opp gjennom Frankrike.
Meer lokket i det fjerne, og jeg skulle ha ukehvil. Kom frem på lørdag kveld ved 23 tiden.
Etter en dusj og middag var det bare å krype til køys.

Fra Meer til Kiel søndag natt.
Det er ingen ting som er mer frustrerende enn å sitte å vente på at skiva skal få sin tilmålte mengde hviletid.
Jeg er av den type menneske som har store problemer med å sove på dagen.
Uansett. Jeg gjorde flere forsøk på å sove utover søndagen, uten hell. Det har sikkert noe med døgnrytme å gjøre.
Men, nok om det. Utpå på kvelden kom Herr Hovden svingende inn.
-Jeg trenger en dusj, og middag før vi kjører videre, proklamerte han.
Jeg hadde ventet så mange timer at jeg kunne koste på meg litt mer tid. Vi dro etter midnatt.
Hasselunne ble besøkt tidlig på morgenkvisten, og vi fikk god anledning til å studere tyskernes manglende evne til å manøvrere bil på glatt underlag på Autobahn forbi Bremen.
Her sto privatbilene på kryss og tvers. Over en strekning på 6 kilometer så vi ikke mindre enn 7 utforkjøringer og kollisjoner.
På Brooken Lande sendt jeg en beskjed til Villiam om at det ville bli umulig å nå Fredrikshavn lovlig.
Etter litt frem og tilbake ble vi enige om at jeg kunne ta Color Line fra Kiel. Det passet meg utmerket.
Da kunne jeg få anledning til å spandere en drink på Olav, og takke for hjelpen i Spania.
Takkefesten begynte allerede på kaia i Kiel. Vi hadde begge fått flere flasker med vin i julepresang når vi tanket og lastet i Spania.
Dette ønsket vi ikke at norske tollere skulle få del i.
Det ble noen flasker som måtte åpnes for å komme ned på lovlig kvote. Men det gikk med et skrik.
3 norske sjåfører i god julestemning fikk etterhvert forespørsel fra styrmannen om vi trengte hjelp til å kjøre ombord.
Stemningen ombord var meget god. Ikke mindre enn 24 norske sjåfører var på vei hjem til jul.
Vi samlet oss en gjeng på vårt faste bord i buffet restauranten. Jeg tror vi ble sittende i over 4 timer.
Vi hadde fått en dusj, fått et glass god vin, (eller var det 10), og vi spiste julemat. Og vi ville komme hjem til jul.
Enda bedre ble stemningen når alle de tyske pensjonistene tok med seg sine foreldre og gikk til sengs.
Når styrmannen kom, og ga en gratis runde i baren til samtlige sjåfører, fant vi ut ut tiden var inne for å ønske hverandre God Jul.
Jeg fikk etterhvert også takket Olav for hjelpen.
-Ingenting å takke for. Alle har vært ute på sin første tur. Jeg ser det som helt naturlig å stille opp for mine kollegaer.
Det er slik det skal være i denne bransjen. Vi må ikke glemme det, proklamerte han høytidlig.
-Det viktigste tror jeg er at nye sjåfører tør å fortelle at de er ute på første tur, eller skal til et sted der de ikke er kjent.
Tør man å innrømme det, og ber om hjelp, da for man det. God Jul, Hans Kristian, og takk for følget. Dette må vi gjøre flere ganger.
Jeg er helt enig.

Dessverre fikk ikke Olav og jeg anledning til å gjenta dette

 

Det nærmer seg en ny jul her i Spania



Det nærmer seg jul. I år blir det fjerde året på rad som jeg skal feire jul her i Spania.
Femte gangen siden jeg kjøpte leiligheten her i Spania i 1999
Husfruen reiste hjem på tirsdag, sammen med Tuva.
Hun skal som vanlig feire jul sammen med sin mor, døtre og barnebarn i Råde.

I år skal jeg ikke feire jul her i Casa Baste. Sammen med Cass og Lola er jeg invitert til gode venner som skal feire jul her nede for første gang. Turid og Geir. Det skal bli utrolig hyggelig.
Jeg vet på forhånd at det kommer til å bli en mye hyggeligere julaften, enn sist gang jeg ble invitert til julefeiring hos noen her i Spania.
Dette er 2 fantastisk flotte mennesker jeg har lært å sette utrolig stor pris på.
De har også en Border Collie gutt, som de overtok i vår, så da for jo voffsene selskap også. 

Selv om det ikke skal feires julaften er i Casa Baste er jo leiligheten pyntet som vanlig.
Både utvendig og innvendig.


Vi startet utvendig til 1. advent. Da ble lysslanger rullet ut og nissen begynte omgående å klatre i den ene.

Grunnen til at vi starter såpass tidlig er at da tennes Juletujan her i Manzana 7, som er sameiet der leiligheten ligger.
Da møtes vi på fellesområdet til pepperkaker, gløgg og sosialt samvær. En hyggelig tradisjon.
Så da er det liksom greit å ha pyntet leiligheten litt utvendig i den forbindelse.

Husfruen og undertegnede har en fin tradisjonsrik fordeling av arbeidsoppgavene på det området.
Jeg pynter ute, og hun pynter inne.
Husfruen har etter hvert fått en anselig samling med nisser som skal sette opp.
Samt at hun pynter i vinduene.


Her finner man nisser i alle fasonger og utgaver. Husfruen koser seg veldig med dette, og da er det jo helt greit.

Selv er jeg ikke så veldig for jula generelt, og pynting inne spesielt.
Når jeg bodde i Norge hadde jeg 2 svarte nisser som jeg satte opp. De ble ikke med på flyttelasset til Spania.
Så jeg måtte jo kjøpe min egen julepynt her nede også når jeg flyttet ned.

Svarte nisser fant jeg ikke. Så da falt valget på en Ælj og et grantre.
Utformet som pepperkaker.


Når jeg har satt opp disse 2 er jeg ferdig med innvendig pynting for min del.

Jeg har også ansvar for å montere sammen og sett opp juletreet.
Og sørge for at lysene kommer på plass.
Da overtar Husfruen, og pynter treet med kuler, lenker og masse annen julepynt hun har funnet på ulike "kinasjapper" her nede.
Dem er det faktisk blitt ganske mange av etter hvert.


Juletreet er på plass, sammen med Husfruens egenkomponerte julekrybbe.

Med det er julen kommet på plass her i Casa Baste. Noen vil sikkert si at det er litt tidlig, men årsaken er arbeidsfordelingen på dette så det måtte gjøres før Husfruen satte seg på flyet til Norge.
Vi pynter litt mer utvendig også,
på terrassen i første etasje, som er kosekroken for morgenkaffe og røyk utover dagen.
Det er jo egentlig litt morsomt da å gå innom på hagesenteret, og kjøpe potteblomster som man skal ha stående på terrassen hele jula.
Uten at de får frostskader, eller dør på andre måter.


Det blir jo en ganske lun og koselig krok på den lille terrassen utenfor inngangsdøra.

De fleste husker kanskje et jeg tok initiativ til å starte et eget Lutefisk lag her nede i Spania i fjor.
Det ble veldig populært, og vi har klart å arrangere hele 4 Lutefiskaftener her før jul.
3 på La Luna, og 1 på La Parada, som er en kafeteria noen gode venner har overtatt i den lille byen San Miguel de Salinas 15 min kjøretur fra her vi bor.


Det har faktisk blitt så mange Lutefiskaftener ute, at vi ikke har rukket å få hatt noen Lutefiskaftener privat i Casa Baste i år.

Det er både litt synd, men også ganske hyggelig. Litt blandede følelser som dere skjønner.
Litt synd fordi jeg ikke har fått anledning til å gjøre noe av det jeg liker best.
Forberede, og lage til delikatessen, samt servere den til gode venner rundt eget spisebord.

Hyggelig fordi disse 2 spisestedene nå har blitt så dyktig på å tilberede og servere Lutefisken, så det føles som den er hjemmelaget når man spiser den.
Det er faktisk veldig bra gjort.
Lutefisk er mat som man skal være meget dyktig for å servere i større anledninger.
Vi har stort sett vært mellom 40 og 50 personer de gangene vi har spist ute.
Da skal alt klaffe for at det skal bli bra og hyggelig. Det har det gjort til 100 %.
Så masse honnør og ære til disse 2 fantastiske spisestedene, og ikke minst de som driver dem, og jobber der.

Ellers så går jo dagene her i Spania på vanlig måte.
De 4-bente pelsdottene får sine daglige turer i Pedrera. Med bading, kaninjakt og pinnekasting. 

Så det var litt skår i gleden når Cass plutselig ble syk for oss.
Han stoppet og ble stående når vi gikk på tur. Jeg måtte rope på ham for at han skulle komme.
Det var tydelig at han syntes det var slitsomt å gå. Han gjorde også noen forsøk på å gå ut i terrenget å gjemme seg.


Det var veldig tydelig at noe var galt. Han var ikke den samme blide glade gutten et par dager.

Dermed ble det en tur til være gode venner og veterinærer, Gloria og Jose.
Vi fant en ganske stor flått i "armhulene" på Cass. Jose bestemte seg får å ta blodprøver av ham.
Den ene blodprøven ble analysert der og da, mens den andre skulle sendes inn til et laboratorium.
Den lokale blodprøven viste tilnærmet normale verdier. Unntaket var blodets evne til å koagulere.
Den var MEGET lav, og Jose mistenkte at det kunne skyldes flåttbitt.
Cass ble omgående satt på antibiotika, og skulle i første omgang gå på det en uke.
400 mg i døgnet.

Det ble 3-4 lite hyggelige dager mens vi ventet på svaret fra det andre laboratoriet.
Vi hadde begge fortsatt friskt minne om Tess som vi mistet for 2 år siden etter flåttbitt.
Hun hadde utviklet den AIDS-lignende flåttsykdommen Ehrlichia. Som fikk verst mulige tenkelig utfall. Dessverre.

Jose var nok veldig klar over at vi tenkte på det som hadde skjedd med Tess, så når han ringte var det første han sa at Cass IKKE hadde samme flåttsykdom som Tess fikk.
Cass hadde fått Rickettsia, og vi skulle fortsette med antibiotika i 4 uker til. Samme mengde. 400 mg i døgnet.
Så skal det tas nye blodprøver i januar/februar.

Det ble noen timer foran PC'n og Googling av Rickettsia.
Uten at jeg nødvendigvis fant så veldig mye informasjon, hverken på norsk, engelsk eller tysk.
Og ingenting om Rickettsia på dyr. Kun omtalt hos mennesker.
Men jeg fant ut at Rickettsia har 28 ulike undergrupper, basert på hvilken flåttype som har bitt.
I hovedsak forårsaker den Tyfus, og er behandlingsbar med antibiotika.
Den som var mest nærliggende ut fra geografisk opprinnelse og symptomer er det som forårsaker flekktyfus.
Det passer også godt inn med manglende koagulerende effekt i blodet. 

Nå er Cass ferdig med antibiotikakuren, og vi venter på at det skal tas nye blodprøver.
Han har hatt et par dager hvor han har vist tydelig tegn til at han ikke vil gå så langt på tur,
så da har vi bare snudd.
Det har vært kun 2 tilfeller, og han har vært i fin form igjen dagen etter.
Nå skal vi også ta i betraktning at han er blitt over 9 år gammel, og det selvsagt ikke er å forvente at han skal orke å løpe like mye og fort som Lola som tross alt bare er 2 år.
Så inntil nye blodprøver er tatt til neste år for vi bare krysse fingrene, og håpe at antibiotikaen har fungert like bra på han, som det er beskrevet at den gjør på mennesker med samme sykdom.

Lola er fortsatt like opphengt i å finne pinner og annet som blir kastet ut i terrenget.
Vi går stort sett de samme turene hver dag.
Så nå har hun begynt å finne igjen pinner på turen som vi har kastet noen dager tidligere.


Det er helt tydelig at det å finne de tingene som jeg kaster er noe av det morsomste Lola vet.

Ekstra morsomt er det at de andre to lar henne holde på.
De står ofte å ser på at hun leter og leter.
Lola er like stolt hver eneste gang hun har funnet "pårten" og kan komme inn med den.

De siste ukene har hun begynt å lære seg betydningen av ordet FERDIG.
Når jeg sier det, har hun skjønt at det ikke blir kastet mer. Noen ganger lar hun da bare "pårten" ligge.
Andre ganger bærer hun den med seg og forsøker seg igjen etter noen titalls meter.
Etter noen ganger med ordet FERDIG skjer det nå stadig vekk at hun bare slipper den rett ned på bakken og går videre.
Da finner hun den som regel frem igjen dagen etter, når vi kommer til samme plassen.

Det skal bli litt moro å følge med på Lola de nærmeste dagene nå.
Det er første gang hun er alene sammen med bare Cass og meg.
At den Store Helten hennes Tuva ikke er her blir nok litt uvant.


Tuva har tatt seg av og lekt med Lola siden hun kom i hus. Hun er helt klart det store forbildet hennes.

Tuva har jo vært helt fantastisk med henne.
Hun leker med henne flere ganger om dagen, og når vi går på tur er de sjeldent lengre fra hverandre enn på bildet.
Det har vært litt jammring på Lola allerede i kveld, så det er nok tydelig at hun ikke er 100 % fornøyd med situasjonen.
Vi får se hvordan det blir.
Det er jo helt naturlig at tispene er ledere, og nå skal vi se om Lola forsøker å overta den rollen på rangstigen.
Cass gir vel egentlig litt f...
så lenge han har pappa i nærheten er alt som det skal være for ham.
Han har vært NK de siste 7 årene, og det er nok en rolle han synes er helt greit.

Det er selvsagt til stor glede for BorderTroppen.

Og spesielt Tuva som virkelig trives like godt i vann som på land.
Cass svømmer masse, men som den gamle mannen han har blitt etterhvert må han nesten krabbe seg uti.
Lola har mye tøffere og hopper uti i de fleste tilfellene, men svømmer bare rett over til den andre siden.
Tuva hopper og hopper. Opp og ned. Plasker og svømmer. Vannstanden er fortsatt lav i Pedrea, tiltross for at de nå har pumpet ut 75.000 m3 vann i døgnet der oppe i mange uker.

Det er helt klart et stort behov for vann til bøndenes vanningsanlegg. Det har ikke kommet mye regn her nede i år. Som kjent har vi slitt litt med en vannlekkasje fra takterrassen og ned til gjesterommet. Vi hadde en reparasjon på dette i mai/juni. Da ble det tatt opp ca 2 m2 av flisene og støpen.
Men det kom fortsatt inn litt vann.
Så i september ble neste 1/4 av takterrassen tatt opp, gammel membran tettet, ny membran lagt oppå den gamle og flisene lagt på nytt.
Det var derfor veldig spennende når vi fikk 45 mm regn i løpet av noe få timer her i oktober.


Det kom ikke en dråpe vann inn etter det regnværet og siste reparasjon.

Om det er Jesus og hans disipler, eller oss som er mest glad for at lekkasjen nå mest sannsynlig er funnet og tettet er uvisst.
Jeg tror nok at Jesus begynte å føle at det gikk litt på hans egen yrkesstolthet når han måtte i gang for 3. gang.
Han var i hvert fall meget blid når jeg traff ham noen dager etter regnværet og kunne fortelle at det så ut til å være tett.  Da begynner det å nærme seg sluttet på hva jeg har å fortelle akkurat nå.
Jeg tror jeg har fått med meg det viktigste som har skjedd siden sist jeg skrev noe her inne.

De siste ukene har vi også laget masse mat hjemme. God og spennende mat på spanske råvarer.
Husfruen har gått inn i litt slankemodus, og har dermed laget og servert veldig mye snadder.
Med en klar henvisning til lavkalori.
Vi har kommet frem til noen nydelige fiskeoppskrifter, og begynt å bruke masse kylling, og den siste tiden også kalkun.
Selv om vi har 2 stamsteder der vi spiser god mat med jevne mellomrom er det noe med hjemmelaget.
Siden vi har lagt oss på et ganske høyt nivå når det gjelder inntak av chilli og hvitløk er det litt begrenset hva våre stamsteder serverer av akkurat den typen mat. Våre venner Anne-Lise og Leif om nå driver La Parada i San Miguel har ansatt en gresk kokk.
I samarbeid med ham inviterte de til Gresk aften en kveld.


Dette ble et skikkelig herremåltid med fantastisk nydelig gresk mat i alle variasjoner. 

Det beste av det hele er at det meste av dette er såkalt Ja-mat, med masse grønnsaker, som det egentlig bare er å spise.
Et spennende og skikkelig godt avbrekk i den tradisjonelle matveien her nede. Hvis det ikke skulle komme noe mer blogg før jul benytter jeg hermed anledningen til å ønske alle dere som følger bloggen min.

Feliz Navida y Próspero Nuevo Año

God jul og Godt Nytt år

Merry Christmas and Happy New Year

 

Haste luego............................

Ferien i Norge går mot slutten

Hola......
Sommerferien i Norge 2015 nærmer seg slutten.
Mange har klaget på været i Norge i sommer, jeg sev har vel egentlig ikke sagt så mye om det.
Men jeg kan underskrive at etter disse 9 ukene er det ikke mange ganger jeg har brukt dette antrekket.
Stort sett har det gått i jeans og t-shirt. Med kort arm.
Samt genser på kvelden.
Etter 4 år i Spania er jeg aklimatiset så mye at genseren kommer på når tempen blir under 17 grader.

Onsdag 19. august reiser Cass og undertegnede tilbake til Spania med Norwegian.
Da har vi 3 dager på oss til å vaske terrasser, gjøre rent og sette i stand Casa Baste innen Husfruen, Tuva og Lola kommer nedover på lørdag.
Sammen med Husfruens eldste datter Lene som skal ha noen dager ferie i Spania.


Hagen har blitt flittig brukt denne sommeren også, til og med etter at hekken ble klippet.

Vår gode nabo, og BorderHusets altmuligmann, Tor-Ola kom ruslende med hekkesaksa en formiddag.
Dagen etter kom han igjen og la frem et nytt forslag om mer å henge fingrene i.


Utenfor det store soverommet har vi hatt en liten terrasse.

Den syntes Tor-Ola at burde fornyes, og tilbød seg å gjøre den jobben utover sensommeren og høsten.
For gamle lesere av denne bloggen husker de kanskje at han for 2 år siden rev og begynte å lage stor terrasse utenfor stua en lørdag mens vi var i skogen og trente hunder.
Nå mente han absolutt at den andre terrassen burde oppgraderes på samme måte..


Nå satte han i gang igjen.

Vi er utrolig heldig som har en så hyggelig og arbeidsom nabo. 
Det tok 2 timer, inkludert et opphold mens det kom en sommerlig regnskur, før det hele var klart.


Når alt var fjernet og dreneringsgrøft var laget, dro han på ferie til Tyrkia sammen med familien.

Min/vår oppgave ble å få kjøpt et tilhengerlass med pukk som skulle legges under terrassen.
Etter at vi hadde fått kjørt restene av den gamle terrassen på fyllinga.
Egentlig en deal jeg synte var helt grei.
Jeg er som kjent en ikke særlig kyndig eller flink med ulike håndverktøy, saging og hamring.
Men kjøre bil, stor eller liten med tilhenger, det er jeg faktisk fortsatt ganske god på.
Så arbeidsfordelingen syntes jeg var helt super.


Som tidligere fortalt hadde Tor-Ola i gjennom vinteren snekret nytt gjesterom for oss.

Vi kunne dermed lage datarom der gjesterommet var tidligere.
Det ble satt inn samme databord som vi har i Casa Baste i Spania, og vi fikk plass til hyller på begge sider av dette.
Vi fikk dermed en løsning som vi er veldig godt fornøyd med.
Etter at vi skiftet internettleverandør ble det veldig bra.
Canal Digital som har overtatt ansvaret for det private kabelanlegget her vi bor, kunne etterhvert også tilby bredbånd via sitt nett.
Det var helt greit synes jeg.
Jeg har siden 2009 slitt med teknisk avdeling og interne rutiner hos Homenet som var leverandør tidligere.
Jeg har brukt 6 år på å forsøke å få dem til å innse at det var noe feil med den ADSL-linjen vi hadde.
Jeg fikk nemlig beskjed den dagen linjen ble lagt opp at det var feil på samtlige linjer inn til byggefeltet her.
Akkurat det var det plent umulig å få teknisk avdeling hos Homenet til å begripe.
Etter drøyt 6 år forsto de det til slutt, og la oss over på en ny linje, som 3-doblet hastighet.
På nedlastingen.
Opplastingen var fortsatt like dårlig.
Så etter 5 dager med ny linje ble de oppsagt som leverandør.
Egentlig synd siden jeg har hatt dem som internett leverandør helt siden 2003.
Den gang selskapet het Bluecom og etter min mening var Norges beste internett.leverandør.
Etter ulike oppkjøp og endringer ble det til slutt Homenet.
Noe som gjorde at alt av kundeforståelse forsvant på veien.
Her var det interne rutiner som var viktigst, og ikke kundens synspunkter, erfaringer og kunnskap.
Synd, men sant.


Selvsagt måtte jeg også ha opp Pentax-veggen min igjen.

Den fikk også god plass på det nye datarommet. Det er merkelig hvor knyttet man kan bli til ett kameramerke etter over 40 år med samme leverandør.
Noen kursbevis og sertifikater ble det også plass til på veggene.
Samt veldig mange av pokalene som Husfruen har vunnet gjennom årene sammen med sine hunder i ulike konkurranser.
Siden fotograferingen nå er mer over på hobby og kos stadiet, er det ryddet litt opp i antall kamerahus og objektiver.


Vi har også hatt noen hyggelige besøk, Her av min datter Anne-Merethe og barnebarna Sebastian og Michael.

De bor alle i Ålesund, og var på besøk 2 ganger mens de var på sommertur på Østlandet.
Anne-Merethe fikk også ryddet og sendt alt hun har arvet etter min gamle mor til Ålesund.
Disse tingene har stått lagret på loftet her i BorderHuset noen år pga plassmangel i Ålesund.

Vi har også hatt besøk av gode Spania-venner, og det tradisjonelle sommerbesøket fra nordvestlandet.
Av Helen og Ole som var nedover for å spille litt golf og besøke sin familie.


En ettermiddag besøkte vi Nora og Wiggo på deres herlige landsted på Grimsøya ved Skjeberg.

Vi var på vei i fjor sommer, men når vi kom frem hadde de reist avgårde på båttur, så da møtte vi dem på en bryggerestaurant ikke så langt unna.
Det ble ikke bare kaffe, grillen dukket opp etterhvert, og det ble både nydelig mat, drikke og gode samtaler.
Nora og Wiggo var tidligere nærmeste naboer hos oss i Spania, og det har blitt noen hyggelige stunder sammen med dem gjennom årene.

I løpet av sommeren har jeg laget meg en egen såkalt kanal på You Tube.
Det er lagt ut noen videoer der allerede, og det kommer nok flere etterhvert.

Her er en video der BorderTroppen koser seg i sitt eget "private" badeland i Spania.

På You Tube kanalen min ligger den noen klipp av hundene, mine første spede forsøk på å fly med drone, samt en musikkvideo jeg laget for min gode venn og "bror", den cubanske musikeren Nilo.
Hva mer som blir lagt ut der vet jeg ikke enda, men jeg tror ikke det blir så veldig stor revolusjon akkurat.
Det filmes med min gode gamle Samsung SII, og ikke noe mer avansert kamera.
Jeg har ønsker og tanker om å legge ut en video tatt med dronen av leiligheten.
Dessverre er det meget strenge regler i Spania når det gjelder bruk av droner.
Det betyr for det første at muligheten for å trene med den er minimal, og det samme er da filming med samme.

Så, vi får bare vente å se.
Husfruens yngste datter, Ellen, har vært på besøk hos oss et par uker i sommer.
Hun passer huset mens vi er i Spania, og tilbringer stadig noen helger her nede gjennom vinteren.
Hun har også fått et meget godt forhold til våre naboer Tor-Ola og Cecilie.
De har visst henne litt rundt i distriktet når de har gått på tur med hennes hund Leo.

Fugleleiken er et utkikkspunkt som ligger bare 3 km fra BorderHuset.

Det er nesten flaut å si det, men vi hadde ikke vært på Fugleleiken tidligere, enda vi flyttet hit i september 2008.
Endelig kom vi oss avgårde og det ble en fin spasertur.
Vel fremme og klatring opp i tårnet ga oss en enda fantastisk flott utsikt.


Ved klarvær kan man faktisk se helt inn til Oslo herfra.
Tårnet ble reist på dugnad og med god innsats av lokale bedrifter samt økonomisk støtte fra den lokale banken.
Fugleleiken er blitt et yndet sted for korte kveldsturer og ikke minst søndagsturer.
Det er rigget til bålstativ, og det kjøres opp ved som alltid ligger klar til fri avbenyttelse.

Cass begynte optimistisk på trappa opp, men gav seg etter halvannen etasje. Han satte seg nede og ventet.
Tårnet er vel omtrent 16 meter høyt, og det ble litt for skummelt for Cass.
Han kom halvveis opp i trappe til 3 etasje, men da snudde han og gikk ned.
Metallgitteret i trappa, og åpningen mellom trinnene var nok det han syntes var verst.
Han tuslet ned igjen, og satt pent og ventet mens jeg var oppe og tok bilder.

Tradisjonelt bursdagsselskap på 9-års dagen til Cass.
Cass ble 9 år 15. juli, og som de fleste kjenner til betyr det bursdagsparty for BorderTroppen med eventuelle gjester.
I år var Leo, Husfruens yngste datters hund på besøk.
Isen blir spist fra tallerken på bordet,mens man sitter i stol. Dette er helt normalt hos oss.
Som man kan se, isen spises med den største selvfølgelighet. Og uten søl.
Det er greit å ha flinke og veloppdragne hunder i en slik situasjon.

Vi har også hatt den tradisjonelle turen til Brøttum, sør for Lillehammer.
Der besøker vi min eneste gjenlevende tante. Været var ikke all verden på turen.
Vi hadde regn fra Karlshus til Hamar
Da stoppet regnet, men det var fremdels skyet og grått. Med kun små gløtt av sol.
Så den tradisjonelle lunsjen hun byr på ble inntatt innendørs.
Jeg skrev innledningsvis at været ikke har vært som i fjor sommer. Det har velde fleste også fått med seg.
Da var det faktisk varmere i Norge enn i Spania.
Foruten om en halv uke hvor det kom nesten 40 mm nedbør i løpet av 3 dager har det stort sett vært bra.
Noen regnskurer om natta har vi hatt. Totalt har det vel ikke vært mer enn 2-3 sammenhengende dager med regn..
Litt har det sort sett kommet en gang eller to i døgnet.

Man kan vel si at det er fuktig når all denne soppen dukker opp på plenen i løpet av 36 timer.
Til informasjon kan jeg da fortelle at plenen vår er anlagt på sand med et ganske tynt jordsmon over.
Så vann og fuktighet trekker ganske godt ned.
Jeg overhørte en samtale på det lokale hagesenteret her for noen dager siden.
To damer diskuterte sommerværet.
Da utbrøt hun ene ganske beskrivende:
-De eneste plantene som har trivdes i hagen min er sommer er Vannlinjer!
Egentlig er det en veldig god beskrivelse.
Faktisk så synes jeg de kjølige kveldene har vært verst. Det er liksom litt kjedelig å måtte bytte til langarmet genser kl 8 om kvelden.
Fordi det da blir kaldt med t-shirt i juli måned. Det er litt trist.
Trøsten er at man slipper å vanne,og at det har gitt et godt vekstgrunnlag for hagens blomster.

Denne liljen har vel aldri tidligere vært så stor/lang. 
Det er 2 maken som står litt lengre bak i bedet, nærmest inne i syrintreet i bakkant av bedet.
Alle tre plantene hadde stilker på nærmere 2 meter.Det har vi aldri opplevd på de årene vi har bodd her.
Når vi er inne på dette med vekstforhold, vanning og temperatur er druestokken et godt eksempel.
I fjpr når vi dro nedover på omtrent samme tiden var det faktisk begynt å bli druer på druestokken allerede.
De hadde stort sett oppnådd riktig størrelse, men trengte noe mer tid på å utvikle seg.

I år er det fortsatt bare små druekart.
Så for druene sin del er det nok temperaturen som er det viktigste i forhold til veksten.
Det er vel derfor det er så lite druedyrkig i Norge.
Jeg er sterkt i tvil om disse i det hele tatt utvikler seg til druer i år.
Så søknad om avlingsskade-erstatning vurderes sterkt.
Og er det en eneste norsk politiker som i høstens valgkamp nevner ordet Global oppvarming skal jeg reise en tur til Norge og tvinge vedkommende til å spise opp samtlige druekart som finnes på druestokken min.
Pga temperaturen har det dermed ikke blitt noe bad på meg i år. Jeg bader som kjent kun når jeg er i Norge.
BorderTroppen derimot har badet flere ganger på den faste plassen vi har i Vansjø.
Ellen tipset oss om et nytt sted med en liten fin strand. Hun hadde vært der sammen med naboene.
Dette er også i Vansjø men litt lengre unna enn der vi pleier å være.

BorderTroppen + Leo i Grimstadbukta.
Lola var litt skeptisk til vannet igjen når vi kom dit.
Så hun holdt seg stort sett rundt bena på tante Ellen.
I løpet av sommeren har vi merket at hun blir tøffere og tøffere i vannet.
Nå hopper hun til stadighet uti når vi kaster leken.
Men det betinger at hun klarer å beregne at hun får tak i leken.
Ser hun at det ikke går blir hun rett og slet bare stående og venter til en av de andre kommer inn med leken.
Hun er utrolig smart og slu på det området.
Dermed har jeg vel fått beskrevet og fortalt om mesteparten av det som har skjedd denne sommeren i Norge.
Husfruen er vel egentlig ganske glad for at hun ikke har vært i Spania under den hetebølgen som har vært der nede.
Stort sett har det ligget på +/- 35 grader siden vi reiste til Norge i midten av juni.
Selv skulle jeg gjerne hatt 3-4 kvelder med såkalt tropenatt.
Jeg regner imidlertid med at jeg får det når jeg er tilbake i Spania på onsdag.
Det skal bli godt å tine opp, og tørke litt nå før den spanske vinteren.

inntil neste gang.

Hasta la Vista................

De første dagene i Norge 2015

Neida, det har foreløpig ikke vært nødvendig med denne bekledningen her i Norge hittil.
Men genser har vært flittig brukt de fleste kveldene så langt.
Noen av de faste leserne forventer, (og krever, ikke sant Gitte?) at dette bildet skal brukes i første sommerbloggen fra Norge hvert år.
Så derfor er det nå gjort.

Vi landet på Rygge den 17. juni kl ved 19.30 tiden i helt ok vær.
Og ble som vanlig hentet av Husfruens døtre.
Noen timer tidligere hadde vi parkert vår kjære KIA Carneval hos Lara Park, og blitt fraktet til terminalen med minibuss.
Da var det meste klart til avgang.


BorderTroppen klar for avreise på Al Altet, Alicante.

Ganske morsomt egentlig dette med hundenes rutiner når vi skal reise. De vet tydligvis hva som skal skje.
Når vi hadde parkert vår bil, og skulle flytte kofferter og hundebur over i minibussen til Lara Park.
Da hoppet Cass likegodt rett inn i minibussen etter at han hadde tisset.
Han visste helt klart hva som skulle skje. Litt moro, men så var det vel 20. gangen han skulle ut å fly så vidt jeg husker.

Flyturen gikk helt som normalt, men dessverre var det ikke flere Tapas-brett å få kjøpt på turen.
Men Norwegian hadde en nyhet denne gangen, en liten minipizza, som faktisk var forbausende god til å være flymat.
Så den kan jeg trygt anbefale for de som gjerne vil ha litt å bite i på flyturen opp eller ned mellom Spania og Norge.


Lola var meget lykkelig når det gikk opp for henne at hun var kommet tilbake til hagen. Og plenen.

Hun fant veldig raskt ballen hun lekte med i fjor sommer, og da var ikke de andre 2 og Cass tvillingsøster Saga (t.h.) sene om å¨bli med på leken.
Border Collie og ball er en 100 % vellykket kombinasjon.
Uansett vær og temperatur.
Nå var det egentlig flott t-shirt vær denne kvelden, selv om det var helt ok å ha på seg jeans.

Husfruens yngste datter Ellen, som er ansvarlig for plenstell når vi er i Spania,
samt den ganske regnfulle våren i Norge har nok helt klart vært en medvirkende årsak til at vi kom hjem til en plen som aldri har sett finere ut.

Inne var det også skjedd litt.
Vår kjære nabo, og gode venn, Tor-Ola hadde i løpet av vinteren tatt på seg jobben med å gjøre om datarommet til gjesterom.


Panelplater på veggene og nytt elektrisk anlegg var ordnet.

Nå gjenstår det å få kjøpt inn senger og få på plass de, samt sette opp hyller, bord og datautstyr på det tidligere gjesterommet.
Jeg regner med at det kommer noen flere bilder av dette når det begynner å nærme seg såkalt ferdigstillelse.
Akkurat nå er vi akkurat inne i prosessen med å skifte internett-leverandør her i huset.
Vår nåværende leverandør har ikke klart å få noe fart på ADSL-linjen her siden den ble lagt inn i 2009.
Til tross for utallige klager.
Siden Canal Digital har overtatt ansvaret for kabelanlegget har vi nå fått tilbud om internett via deres nettverk.
Men det går litt tregt der også.
Tilkobling ble bestilt i midten av mai, men foreløpig har de ikke klart å få "skremt" ut en montør som kan sette opp den rette kontaken.
Til tross for at modemet ble tilsendt samme dag som tilkobling ble bestilt.
Så jeg kan ikke akkurat si at dette virker så veldig lovende. Foreløpig.


Vi koser oss på plenen sammen med BorderTroppen og ballen.

Stort sett har vi hatt temperaturer på rundt 23-24 grader i hagen på formiddagen.
Jeg har til og med kunne gått i shorts noen dager, så jeg klager ikke foreløpig.
Vi har til og med vært nede ved Vansjø og badet et par ganger allerede.
Selv om selve badingen foreløpig kun er begått av pelsdottene her i BorderHuset.


-Skal du snart kaste den pinnen i vannet pappa?

Det er morsomt å se at Lola blir tøffere og tøffere i vannet.
Hun har en utrolig evne til å beregne om Tuva eller hun kan komme først frem til pinnen når den kastes i vannet.
Ser hun at Tuva ligger best an, lar hun ofte være å gå uti.
Nå har hun til og med begynt å hoppe uti vannet.
Selv om det bare skjer når hun står med begge forbena i vann. Aller helst bør alle 4 bene være i vannet før hun hopper.
Hun er litt snål der hun vesle spanske frøkna vår.


Her har Lola faktisk tatt seg en kort svømmetur sammen med Cass. Det er ganske sjeldent det skjer.

Det er stor sett Tuva hun forholder seg til når vi er ute på tur.
Cass er Cass og driver stort sett med sitt han. Han er je en ekspert i å finne tomme plastflasker.
Disse leger han foran meg, så skal jeg dytte borti den, før han tar den opp. Løper en runde og legger den foran meg igjen.
Ellers lunker han stort sett i hælene på pappaen sin.
Han er og blir en snåling.
Det tok omtrent 1 år før han aksepterte at Lola kunne ligge nærmere ham en 50 cm på terrassene eller på stuegulvet.

Det fine med å bade i Vansjø der vi gjør er at hundene kan løpe seg tørre etter badet.
På en stor skikkelig norsk blomstereng.


Her er det bare å kaste pinnen så løper de avgårde for å finne den.

Noen ganger tar det litt tid, men andre ganger er Lola lynrask, og løper rett til det stedet pinnen landet.
Hun har en helt utrolig retningssans når det gjelder akkurat det.
Det har vi lagt merke til flere ganger.
Det er helt tydelig at denne "aporteringen" er noe av det morsomste Lola vet om.


Slik ser blomsterengen ut i nærbilde. Kløver og smørblomster.

Det eneste problemet er at det er utrolig mye flått der. Ikke for det. Det er flått overalt her i Østfold nå har jeg inntrykk av.
I løpet av de månedene kan vi kanskje plukke 3-4 flått på hver hund.
Her kan vi nå plukke det samme antallet om dagen.
Selv de gangene de bare har vært i hagen i løpet av dagen.
Vi har faktisk begynt å lure på om de flåtthalsebåndene vi kjøper i Spania bare virker på den spanske flåtten.
Så nå har alle 3 fått en omgang med ExSpot også. For sikkerhets skyld.

Når vi kommer hjem slappes det først av i hagen.
Når kvelden kommer og det bli litt kjøligere blri det stort sett til at vi går inn fra terrasen også.
Er ikke akkurat behagelig å sitte ute der i 13-14 grader på kvelden.


Det er ikke bare vi på 2 som trekker inn på kvelden.

er ganske praktisk da et BorderTroppen har sin egen hundesofa. Dvs de har adoptert den sofaen.
Er egentlig en litt morsom historie rundt dette bildet.
Lola og Cass lå her og slappet av, og når jeg skulle ta bildet måtte jeg bruke blitz.
Det oppdaget Tuva som var et annet sted i huset.
Så da kom hun løpende og hoppet opp. Det var tydelig at hun mente at hun også bare måtte være med på bildet.

I 2009 eller 2010 var jeg yte på en handlerunde i gartneriene rundt oss her i Råde.
Jeg tror det var på Plantasje at jeg fant en liten busk som var merket Fugkekirsebær.
Jeg falt for de mørkerøde bladene og plantet den i hagen.
I følge lappen skulle det komme små rød/hvite blomster i april-mai.
De har jeg aldri sett. Ikke har jeg sett noen Fuglekirsebær heller for den saks skyld.
På den annen side er det kanskje ikke så rart siden jeg etter den tid har oppholdt meg i Spania på den tiden av året.


Samme kan det være. Busken har nå vokst seg til etterhvert og er blitt ganske fin. Nærmer seg faktisk et lite tre.

Gjennom årene har det litt plantet litt blomster rundt stammen.
I år dro jeg på jakt etter litt høye stauder med litt farge på, 
Tenkte det kunne bli litt dekorativt.


Så jeg kom hjem med disse. Blå og hvite synes jeg passet bra.

Den til høyre er jeg faktisk ikke sikker på om er en staude fra tidligere, eller ugress.
Den er i hvert fall ganske stor og kraftig så inntil den blomstrer skal den få stå. Da er det litt enklere å artbestemme den.

Stortsett er det sandjord under hele plenen her i BorderHuset, så vi er vel de eneste som har Rhododendronbusk som faktisk blir mindre og mindre for hvert år.
Så jeg fikk den glupe ideen at jeg skulle legge kantstein rundt dette treet og blomstene.
Da kan jeg jo fylle på med litt ekstra blomsterjord hver år.
Dermed ble det en tur til Byggmax som averterte med kansten til 4,- kr stykke.


Så nå blir det spennende å se etterhvert hva som kommer igjen til neste år.

Etter min erfaring trives ikke engang staudene i det jordsmonnet som er under plenen her.
Jeg orker ikke engang å begynne å tenke på å grave opp hele hagen å legge på matjord.
Ved et par anledninger har jeg gravd meg rundt 50 cm nedover i plenen her for å plante,
og da har jeg ikke funnet annet enn sand. Så det skal nok litt jord til for å få et godt jordsmon.
På gartneriet ble jeg anbefalt å grave opp 1,5 x 1,5 meter, og 30-40 cm rundt Rhododendronbusken for et par år siden.
For å legge på sur jord og kugjødsel for å få gode vekstvilkår for den.
Jeg har ikke iverksatt den anbefalingen heller.
Tross alt har jeg nå passert 60, men det er ikke dermed sagt at hage og hagestell er høyt prioritert hos meg.
Så jeg tror det er bra som det er jeg.

Denne bloggen er skrevet på mandag og tirsdag. (29. og 30. juni)
Det er varslet at sommeren skulle komme på tirsdag og onsdag, og det viste seg  stemme.

Tirsdag ettermiddag kunne jeg faktisk få tatt et bilde uten lue, kofte og vanter.


Her er beviset, sommeren har kommet til Råde i år også.

Nå er det bare å vente på at det blir så varmt om kvelden så man slipper å skifte til genser.
Forhåpentligvis, og i følge værmeldingen er det også i orden ganske snart.
Da kan det jo til og med hende at jeg får tatt det årlige badet mitt i Vansjø etterhvert.

Til neste gang ønsker jeg dere alle en flott sommer.
I inn- og utland.
Skulle dere kjøre forbi i Råde gjør gjerne det, men det er også fullt lovlig å stikke innom for en kopp kaffe.

Vi prekæs.................

En ny milepæl er passert.



Vi har kommet over halvveis i mai måned.
Undertegnede har passert en nye milepæl i sitt liv, jeg har fylt 60 år.
Dvs at jeg teoretisk, praktisk og statistisk er godt over halvveis i livet her på denne planeten.

Men, men.... den dagen måtte jo komme også for meg. 

Jeg skal innrømme at 60-års dagen ble en minnerik affære.
40- og 50-års dagen har jeg ikke veldig mye minner fra egentlig.
Jeg husker at jeg fikk 4 kg hvite tennissokker i presang av noen på 40-årsdagen.
Sikkert en av årsakene til at jeg etterhvert har sluttet helt å bruke sokker.
50-års dagen ble feiret 1 uke etter at jeg kom ut fra sykehuset i Østfold med en knust ankel og skikkelig ramponert legg.
Med benet på en stol feiret jeg den sammen med noen få gode venner på restaurant Major Stuen i Gamlebyen i Fredrikstad.

Egentlig var jeg av ulike årsaker ikke helt sikker på om jeg skulle feire dagen i det hele tatt.
Bortreist på dagen! var lenge en veldig fristende melding å sende ut. 

14 dager før tok jeg en avgjørelse.
Satte meg ned med vennelista, og plukket ut 22 av de beste vennene, og de jeg har mest kontakt med her i Spania.
Invitasjonene ble deretter formidlet.. 


Feiringen foregikk selvfølgelig på La Luna Restaurant & Bar.

Når jeg først hadde bestemt meg for at dagen skulle feires var egentlig det meste gjort for min del.
5 minutters prat med vår kjære Irene på La Luna, og hun og jentene tok seg av resten.
Når jeg først skulle feire dagen var det ikke noe sted som var mer naturlig enn La Luna.
Da vet man at den delen som omhandler mat og servering er i de beste hender.
Det blir rett og slett en bekymringsløs feiring.
Man kan bare sette seg ned og kose seg sammen med gjestene.


Når det gjelder maten valgte jeg La Luna's bufeet. Da finner alle noe de liker.

Det gjør det også enkelt for betjening og kjøkken når maten serveres på denne måten.
Noen vil kanskje si at man ikke skal tenke i slike baner på en slik dag, men for meg er det et viktig punkt.
Alle gjestene skal finne noe de liker, serveringspersonalet skal ha en grei jobb, og man tar også hensyn til at restauranten også har andre gjester som skal betjene.
Noe som for meg betyr mye, når man skal ha et selskap på et populært sted en fredagskveld.
Jeg vil gjerne at alle skal være fornøyde.
Og i ettertid har jeg fått klare tilbakemeldinger på at dette var et fornuftig og bra valg.


Min nærmeste nabo gjennom flere år her i Svalens Gate på Las Mimosas, Nora, beæret meg med flott tale.

Dagen ble som sagt feiret i Spania, men gjesten kom fra mer eller mindre alle steder.
Jeg nevner i uprioritert rekkefølge, Harstad, Bergen, Dublin, Fredrikstad, Oslo, Cheltenham, Bømlo, Bærum og Stavanger.
Med en så flott samling med mennesker kan det jo ikke bli annet enn vellykket.
Og det viser også litt om hvor unikt og flott miljø vi har her nede i Palmelandet som vi kaller det.


Min gode venn Gunnar fikk frem latteren rundt bordet med noen av sine herlige nordnorske historier.

Historiene som Gunnar pleier å fortelle i slike sammenhenger er gode. Virkelig gode.
Og det er garantert at alle ler og koser seg skikkelig med dem.

Fordelen med et litt begrenset antall gjester slik jeg valgte, er at det også blir veldig mye enklere å være sosial og få pratet med alle de tilstedeværende.

Egentlig er jo dette med slike milepæler litt rart.
På morgenen 1. mai tok jeg faktisk meg selv i å sitte å filosofere litt på terrassen før jeg gikk på tur med BorderTroppen.
Jeg satt på terrassen i 1. etasje med kaffekoppen og morgensigaretten og tenkte over hvilke retning livet mitt hadde tatt. 
At jeg skulle sitte i Spania på min 60-års dag og feire den her nede var fullstendig utenkelig for 45 år siden.
Det er egentlig veldig sjeldent jeg beveger meg inn på det filosofiske området slik.
Jeg er vel kanskje blitt litt for mye realist gjennom årene. Og tar ting som de kommer. På godt og vondt.


Følelsene og tårene kom frem hos bursdagbarnet når Claire holdt en liten tale på engelsk, og fikk med seg
alle på å synge Happy Birthday.

Det betyr at man kanskje begynner å nærme seg begrepet voksen når man tør innrømme det. Og fortelle det.
Jeg vet ikke.
De får svare de som vet.
Jeg er i hvert fall ikke flau over å bekjenne det.


Følelsene kom også litt i sving når jeg så hvilken flott kake Ståle hos den norske bakeren Moritz Bakeri leverte.

De fleste vil kanskje tro at jeg har kjøpt masse kaker der gjennom årene når man blir beæret med et sikt mesterverk.
Så er ikke tilfelle, vi har handlet en del i butikken han har sammen med fruen Kristin.
Han har levert flotte kaker til oss tidligere også. Både til Husfruen 60-års lag.
Samt til en feiring jeg hadde på 1. mai her nede for 3 år siden.

Kaken var så stor at jeg kunne spandere et kakestykke på samtlige gjester på La Luna den kvelden.
Noe jeg syntes var ekstra hyggelig å kunne gjøre på en slik dag.
Når det var gjort var det enda kake igjen som serveringspersonalet fikk ta med seg hjem.

Siden det var fredag var det også musikk som vanlig på La Luna.
Denne gangen var det ikke Nilo som skulle spille på bursdagen min.


Musikken ble besørget av La Lunas faste musikkinnslag på fredag. Baard, opprinnelig fra Andøya.

Baard en er dyktig musiker med en herlig grov stemme, og har masse C&W og rockelåter på repertoaret.
Han gjør også noen flotte coverversjoner av noen norske artister jeg er veldig glad i.
Både Henning Kvitnes og DWAS (Dance With A Strenger) 

Jeg hadde på forhånd snakket med ham om en spesiell Kvitnes låt som betyr enormt mye for Husfruen og undertegnede.
Av ulike årsaker hadde han ikke fått gjort klar den låta.......
men hva gjør det når man har musikere blant bursdagsgjestene som har holdt på med musikk hele livet.
Og tar ting på sparket på oppfordring.

Det gutten fra Andøya ikke fikser tar Bergenserne på strak arm. Med lånt gitar og PA-anlegg.


Helge Olsen fra Bergensbandet Last Hippies tok Kvitnes på sparket.

Helge ble jeg kjent med her nede i Spania for noen år siden.
Vi møttes over et glass godt drikke, og en gitar, rundt et bord på La Luna.
Siden har vi hatt mange hyggelige kvelder når han har vært her nede på ferie et par ukers tid i april/mai.
Vi har også gjort noen Pink Floyd duetter sammen på Karaoke..


Helge fremførte på sparket Sånne Som Oss, av Henning Kvitnes, til stor glede for Husfruen og undertegnede.

Så det 60-årslaget som jeg i utgangspunktet alvorlig vurderte at ikke skulle arrangeres,
ble faktisk en av de hyggeligste kveldene jeg har hatt her nede i Spania.
Og fullt på høyde med Husfruens 60-årslag for 3 år siden, og min egen 57-års dag samme året.
En ekstra akk til Stein-Erik som tok på seg jobben med å være jubileumsfotograg. Med ukjent kameramerke. 

Et lite skår i gleden var "Bursdagspresangen" fra Orihuela kommune, som ble levert på døra av postmannen 4. mai.


Boten for utbyggingen uten søknad som jeg gjorde på leiligheten i 2012, med betalingsfrist på 14 dager.

Nå visste jeg selvsagt at denne ville kommer før eller siden.
Med et beløp på denne størrelsen, 2.140,- Euro (ca 18.000,- kr) vil den jo aldri komme helt beleilig.
På den annen side, Spania er et katolsk land.
Her forholder man seg enklere til tilgivelse enn tillatelse.
De fleste synder her i Spania kan jo tilgis med noen Ave Maria'r fremført på behørig måte.
I denne sammenhengen,og den økonomiske situasjonen Spania befinner seg i er Ave Maria i stor grad byttet ut med Euro.
Et mot en.
Bota er nå betalt, og dermed er den ulovlige utbyggingen tilgitt i følge den blide hyggelige damen på SUMA-kontoret.
Det er dette kontoret som er ansvarlig for absolusjon og tilgivelse i dette tilfelle, så fort pengene er på deres konto.
Da er det jo egentlig helt greit.
I hvert fall er det det for meg, som har lettere for å forholde meg til hard cash, enn trepinner lagt i kors og Rosenkranser.

En annen hyggelig spansk tradisjon her på Costa Blanca sør er Feria de Mayo. Maifest i Torrevieja.
En årlig langhelg med, masse god mat, musikk, dans, rideoppvisning, parader og fyrverkeri.
Vi var en tur på dette arrangementet for 2 år når vi hadde besøk av Husfruens døtre og barnebarn.
Når vi ble spurt av gode venner om vi hadde lyst til å bli med i år sa vi selvsagt ja.


Husfruen, Unn, Astri og Stein-Erik i fargerike omgivelser på Feria de Mayo.

Veldig mange av de spanske restaurantene i distriktet stiller med egne stands, kjøkken og servering på denne mai-festen.
Her serveres det tradisjonell spansk mat i hyggelig omgivelser og til et mer eller mindre øredøvende musikalsk inferno av spansk musikk.
Restaurant-teltene som ligger side ved side spiller alle sin yndlingsmusikk.
Selvfølgelig er det ingen som har samme musikksmak, så musikken variere enormt fra telt til telt.


Alle gjør sitt for å reklamere for sine råvarer. Som omsettes i ganske raskt tempo på store griller. Og Panner.

Selv valgt vi den tradisjonelle Paella denne kvelden. Selvsagt "eskortert" av at stor halvlitersglass med Sangria.
Brakt til bordet av en spansk kelner som ikke helt viste hva godt han kunne gjøre for oss nordmenn som hadde valgt hans arbeidsplass som spisested.
Jeg har spist ute ganske mange ganger de årene jeg har vært i Spania, men det er sjeldent jeg har hatt gleden av å bli servert av en slik oppmerksom kelner selv om han hadde mange gjester å ta seg av.
Stadig vekk var han bortom bordet vår og lurte på om vi hadde det bra. 


Tradisjonell spansk Paella Mixtado med sjømat, kanin, og kylling. 

Mens man sitter slik og spiser kan man beskue alle de elegante spanske damene og herrene som passerer.
Iført tradisjonsrike Flamenco-kostymer. Og stor kunstige blomster i håret på damene.
Spesielt damene har virkelig pyntet seg. Og det gjelder om de er 7 eller 70 år.
På den øverste delen av alderskalaen er kanskje ikke alle like slanke og flotte lengre,
så er Flamenco-kjolene alle regnbuens farger er like trange. 
Selv om det på enkelte buler litt både her og der, som det kanskje ikke skulle gjort i føle enkelte motemagasin.
Men det bryr ikke de spanske damene seg om i det hele tatt. Egentlig en herlig selvsikkerhet og selvinnsikt.
For dette er deres anledning til å vise seg frem i akkurat sin kjole.
Finner de den rette musikken ved et telt tar de seg gjerne en svingom der og da.
Uansett alder. 


En liten spansk senorita som falt for musikken fra teltet der vi satt og spiste. Da ble det danseoppvisning.

Det er helt klart at akkurat dans i denne kategorien ligger langt inn i genene på den spanske befolkning.
Det er virkelig moro å se alle de små danserene av begge kjønn som man finner i de ulike danseteltene.
Her er det scene og mer eller mindre kontinuerlig musikk.
Foreldre, besteforeldre og tilskuere benker seg rundt scenen og klapper i takt med musikken og danserne.


En annen liten spansk senorita som nyter å ha dansegulvet helt for seg selv noen få minutter.
 
Feria de Mayo er et flott arrangement som jeg virkelig kan anbefale for alle som er her i distriktet på denne tiden.
Her får man massevis av den herlige spanske kulturen, som man ikke ser så ofte i det mer moderne,
og kanskje litt etterhvert også hektiske Spania.
Stemningen er litt vanskelig å beskrive, selv med ord og bilder.
Den rett og slett oppleves for at man skal føle den ordentlig.

I den påfølgende uken steg temperaturen ganske raskt her nede, og det ble advart mot varmebølge.
Den 14. mai slo den til og da målte vi 37 grader i skyggen på terrassen her i Casa Basta.
Det ble med et kort blaff, allerede på fredag var man nede på det normale 26-26 grader igjen.
Den torsdagen ble det satt flere varmerekorder her på Costa Blanca.

Veldig mange av de norske som bor rundt her på Las Mimosas er fra Harstad.
Årsaken til det skal jeg ikke komme inn på for den har ingen ting med fortsettelsen å gjøre.
I Harstad har de et mannskor, Kor E Vi, som har vært på besøk her nede tidligere.
I hovedsak fordi dirigenten Roar, og nåværende formann Jarle, har hus og leiligheter her nede.
I år kom de nedover og skulle være med på 17. mai feiringen i og rundt Torrevieja.

Meningen var at det skulle være gatefest med koret på La Luna den 15. mai.
Av tekniske årsaker ble arrangementet flyttet til bakhagen på Abbey Tavern, på nabo-urbanisasjonen La Florida.


Kor E Vi på scenen i hagen på Abbey med en herlig konsert med humor og sangglede.

Det ble en meget hyggelig og latterfylt fredags ettermiddag.
Kor E Vi synger det meste, fra gamle svenske drikkeviser til moderne rock og poplåter.
De fremførte blant annet en utrolig versjon av Leonard Cohens Halleluja, med et fantastisk festlig samisk innslag.
Fremførelsen kan ikke beskrives, den må rett og slett bare oppleves.


Selv fikk jeg gleden å jobbe som lydtekniker under konserten. (Foto: Åse A. Dranes)

På 17. mai var Kor E Vi med på den offisielle delen av 17. maiprogrammet i Torrevieja.
Først med konsert ved flaggheising på Sjømannskirken, og senere på dagen med konsert under arrangementet i Nasjonenes Park der 17. mai toget avsluttes med taler, leker og underholdning.

Selv var vi ikke med på feiringen inne i Torrevieja.
Vi var bedt på tradisjonell norsk 17. mai feiring hos våre venner Eirin og Gunnar i Casa Berg her på Las Mimosas.


Hva er mer norsk på 17. mai enn pølser i brød med stek løk, Idun ketchup og sennep?

Når dette da serveres sammen med hyggelige mennesker i flotte omgivelser, pyntet bord og godt drikke kan det ikke bli bedre.
Multekrem, vafler og bløtkake sto også på menyen dette ettermiddagen.


Dette er bare den ene halvdelen av bordet der gjestene samlet og koste seg.

En veldig hyggelig 17. mai tradisjon dette.
Og rent personlig setter jeg mer pris på en slike feiring her i Spania, enn dette med at nordmenn skal gå i 17. mai tog i gatene.
Det er kanskje "gamle" tanker generelt om 17. mai tog som dukker opp i hodet etter 12 år som korpsmusikkkant i hovedstaden.
Både i skolekorps og senere i Janitasjarkorps.
Men for all del, de som liker det må gjerne marjsere i gatene 17. mai verden rundt for min del.
Men jeg gjør det ikke.
Da setter jeg meg heller ned i hyggelig privat selskap slik som her.

Jammen dukket ikke Kor E Vi opp i hagen hos Eirin og Gunnar også.
Kanskje ikke så rart siden de også er fra Harstad.
Flott gjort synes jeg, etter 2 gjennomførte konserter i Torrevieja tidligere på dagen.  


Etter fremføringen av drikkevisen Gi Meg Øl.....var Gunnar raskt på pletten med øl til tørste sangerstruper.

I slikt hyggelig lag gikk faktisk ettermiddagen ganske så fort, og vi ruslet etterhvert hjem til Casa Baste for en liten hvil.
Vi hadde selvfølgelig meldt oss på til den tradisjonelle 17. mai middagen på La Luna senere på kvelden.
For fjerde gangen skulle kose vi oss med La Lunas delikate 17. mai meny.
Selvfølgelig også det sammen med gode venner.


Bordene på terrassen på La Luna er alltid flott pyntet til hyggelig 17. mai feiring.

Standard på en dag som denne er en tre-retters meny.
Nytt av året var at det i år var mulig å kunne få hummer, noe som Husfruen satte umåtelig stor pris på.
Det er ikke til å legge skjul på at dette spesielle undervannsvesenet er Husfruenes absolutte favorittmat.


Hummer på 17. mai falt absolutt i Husfruens smak.

Vi startet begge med spansk spekeskinke og melon som forrett.
Selv valgte jeg laks til hovedrett, da hummer ikke er like høyt opp på min favorittliste, som den er hos Husfruen.
Til dessert valgt vi begge is, som seg hør og bør.
17. mai er 17. mai og da skal man ha is. Om man er i Norge eller Spania.
Litt varme skogsbær på toppen av isen satte jo bare en ekstra topp på et nydelig måltid.
Når det hele så kunne avsluttes med en god kopp kaffe og et par glass av min spanske favorittbrandy, Magno,
må jeg jo kunne si at dette var en helt annen 17. maifeiring i utlandet enn hva jeg opplevde i 1993.
Da satt jeg på en fortauskant i en liten by midt i Frankrike, og ventet på at Iveco-verkstedet skulle få oversendt en 
bankgaranti fra min daværende norske bileier slik at de kunne skifte clutchen på lastebilen for at jeg skulle komme meg til Norge.
Det gikk i orden, og kl 22 samme kveld lastet jeg på siste lasteplass som var en speditør på grensa til Belgia.

Var det noe med et ordtak om at forandring fryder?

I så fall er det et ordtak som jeg absolutt kan stille meg 100 % bak.

Vi hadde forøvrig et annet lite jubileum å feie denne 17. mai.
Det var 3 år siden på dagen at vi flyttet inn et et nytt og totalrenovert Casa Baste


I løpet av drøyt 3 mnd var ferieleiligheten forvandlet til et skikkelig spanske hjem.

Jesus og hans disippler som sto for utbyggingen gjorde en fantastisk jobb etter vår mening.
Flyttet frontveggen 3 m fremover, og fjernet et soverom i 1. etasje. Nom som resulterte i 25 m2 større stue.
Utvidet badet i 1. etasje, satte inn nytt kjøkken komplett med hvitevarer.
Bygget på en 2. etasje med 2 soverom, bad bod og gang, og 42 m2 takterrasse på toppen av det.
I tillegg fikk en flott terrasse i 2. etasje, med utekjøkken under trappa til takterrassen.
Nye vannrør, nytt elektrisk anlegg, og nye fliser over alt. Ute og inne.
Samt at hele fasaden ble belagt med vedlikeholdsfri knust marmor.

Det ble litt forandring fra den ferieleiligheten jeg i utgangspunktet kjøpte meg i 1999.
Selv om jeg måtte ofre druestokken på terrassen. 


Absolutt en forandring som var verdt pengene.

På en måte var det absolutt  verdt de rundt 2.000,- Euro jeg fikk i bot for ombyggingen også.
I hvert fall med tanke på hva vi har fått igjen for pengene.

Så når tilgivelsen nå er betalt, og alt er i orden fra kommunenes side er det faktisk bare å se frem til mange hyggelige timer i mitt nye hjem her nede i Palmelandet.

 

Så frem til neste gang.

Haste luego...........!

Endelig kom våren

Nå er det lenge siden sist det ble skriblet noe her.
Ikke noe rart kanskje, det har vært en lang vinter og kaldt hittil i år her under palmene.
Kun noen få dager der temprameterene har klart å krype seg over 20 på dagen.
I tillegg har det vært masse vind.
Kald vind.
Ikke bare fra nord, men fra alle kanter.

Den skikkelige vår-regnskura har vi ikke hatt foreløpig. Den som slipper ned 20-30 mm nedbør i løpet av et godt norsk kvarter.
Egentlig helt greit det, men de erstatnings-skurene behøvde jo ikke strukket seg over nesten 1 uke isteden.

Men, men........
været er en av de få tingene man enda ikke får gjort noe med. Heldigvis. 

De som egentlig har brydd seg minst om været og temperaturen er vel BorderTroppen.
Bare de får komme ut på sin daglige tur rundt kl 12 så kunne det vel egentlig snødd småjævler for deres del.
Det har vi heldigvis unngått.


Lola venter forventnigsfullt på at mamma skal kaste pinnen igjen. Og igjen, og igjen.........

Den siste tiden har Lola begynt å finne pinner som vi kaster ut i terrenget.
Tidligere er det Cass som har drevet omtrent tilsvarende lek når vi har gått tur. I alle år her nede.
Han finner en tom plastflaske, den legger han foran meg, også skal jeg sparke til den.
Da plukker han den opp, løper noen meter, og legger den foran meg igjen.
Dette har han gjort så lenge, og så mange ganger at han nå får lønn fra Orihuela Kommune hver måned.
Fra renholdsavdelingen i kommunen.

Av og til har han også kommet med en pinne. Og det uten at hverken Tuva eller Lola har brydd seg så mye om det.
En dag kastet jeg pinnen ut i terrenget, og Lola løp av gårde og fant den.
Dette var jo litt nytt for oss, så for å se om det bare var en tilfeldighet kastet jeg den på nytt.
Og Lola ut for å hente den igjen.


Nå har det blitt Lolas dille...

Det beste er at hun gir seg ikke når vi kaster den. Hun søker og søker.
I 9 av 10 tilfeller finner hun pinnen og kommer tilbake med den.
Til og med når jeg bevist kaster pinnen slik at hun ikke skal finne den.

Det er helt tydelig at dette synes hun er fryktelig morsom, og det er jo en fantastisk fin trening på feltsøk for hennes del.
Jeg har ved enkelte tilfeller kastet pinnen så langt, og i så vanskelig terreng at jeg var 100 % sikker på at hun ikke skulle finne den.
Men den kortbeinte spanske sjarmøren har blitt utrolig til å bruke nesa.
Pinnene finner hun. Så sant jeg ikke får kastet den så høyt opp i et tre at hun ikke har mulighet.
Til og med Husfruen, med 30 års erfaring og trening av brukshunder for konkurranse er imponert over den lille spanjolen i flokken vår.

Og det beste er at Cass og Tuva lar henne holde på.
De kan løpe litt etter pinnen de også, men overlater søket til Lola.
Så sant ikke pinnen lander rett foran nesa på dem.


Lola har til og med begynt å ta pinnen fra Cass hvis han finner den.

Snill som han er lar han henne stort sett vinne de drakampene.
Nå etter et års tid ser det faktisk ut som han også har akseptert Lola som en naturlig del av BorderTroppen.
Lola har til og med begynt å ta litt igjen med ham.
Hvis han "snakker"  til henne for noe han mener hun ikke skal gjøre, setter hun opp det furtefjeset, og går bak ham og biter ham litt i skinkene.
Da gjør han som en hannhund skal gjøre, han forsøker å dempe henne så godt han kan. Og snur seg vekk.
Ligger han i en av hundesengene kan Lola nå gjerne "kjefte" på ham, for å få ham ut av senga.
Og han flytter seg uten motstand.
Selv de gangene Lola ikke engang gidder å legge seg i samme senga.
Det virker av og til som hun bare må konstantere for seg selv at hun har den makten over ham.
De er egentlig ganske snåle disse pelsdottene våre.

Noe annet som har tatt ganske mye tid på nyåret er en supportgruppe jeg har laget for norske TV-seere her i Spania.
Vi har i 3-4 år hatt TV-signaler fra en av de store leverandørene på slikt her i Spania. EuroTele Sistemas.

I utgangspunktet et tysk firma, med engelske, hollandske, spanske og norske servicefolk.
Rett over nyttår skulle de gå over til HD-sendinger, og alle kunder måtte dermed bytte den dekoderen vi hadde fått utlevert.


Slik ser den nye EuroTele HD-dekoderen ut.

I tillegg til HD-kvalitet på rundt halvparten av de kanalene som leveres, skulle vi også få ca 10 nye kanaler i første omgang.
EuroTele er rimelig gode på å levere TV-signaler, men er en ren katastrofe når det gjelder informasjon,
og i noen tilfeller service overfor kundene sine.
Informasjonen om den nye dekoderen fikk jeg først høre som et rykte ute blant folk.
På deres egen infokanal, WEB-side eller FB-side sto det ikke et eneste ord om denne overgangen.

Jeg fikk hentet ut 2 nye dekodere i romjula, og begge ble koblet opp.
Esken inneholdt alt man trengte, men ikke engang en Post-It-lapp med info om selve dekoderen.
Så da ble det en runde med Google på nett for å finne en brukanvisning.
Jeg fant en. På tysk.

Siden dekoderen hadde kontakt for datanettverk og mulighet for tilkobling USB-lagringsenhet regnet jeg med at den hadde en del avanserte funksjoner innebygget.
Så jeg begynte med litt forsiktig testing. Det samme gjorde en god kompis her nede, Tore.
Vi har like mye duppeditt-dilla begge 2, så dette var jo litt morsomt.

Ganske raskt fant vi ut at dekoderen hadde opptaksmulighet via USB, til minnepinne, minnekort (via adapter) eller rett og slett en egen harddisk.
På 2 kanaler samtidig, mens man kunne se på den 3. kanalen.
Ved nettilkobling får man også mulighet til å høre på all verdens nettradioer.

Stikkord fra denne testingen og utforskingen ble skrevet ned, og utvekslet mellom Tore og meg.
Vi er begge to den type mennesker som folk har en tendens til å henvende seg til ved ulike typer problemer.
Av en eller annen merkelig grunn.

Dagen kom da EuroTele skulle gå over fra vanlige sendinger til HD-sendinger.
Det var dagen da alt gikk feil. Og tysk grundighet fikk sin største nedtur etter tapet av 2. andre verdenskrig.
Oppdateringen skulle sendes til dekoderen via EuroTele sitt eget sendernettverk.
Det gikk rett og slett til hel..... og ingenting virket.
Rett før VM på ski skulle begynne. 
Dette bygget seg opp til å kunne bli en skikkelig internasjonal katastrofe. 

Jeg har en meget god venn som jobber som montør hos EuroTele, og han tok kontakt med meg.
Sammen foretok vi en manuell oppgradering av mine 2 dekodere, og fikk skrevet ned fremgangsmåten.

Dette dannet grunnlaget for FB-gruppa EuroTele kunder på Costa Blanca.
En gruppe som fikk 20-30 nye medlemmer daglig disse dagene og nå har i overkant av 500 medlemmer.
Tore satte i gang og skrive norsk bruksanvisning for dekoderen og for fjernkontrollen.
Jeg skrev en bruksanvisning for hvordan man skulle gjøre den manuelle oppgraderingen selv.

Siden den nye dekoderen overførte signaler til TV via HDMI, og ikke den gamle Scart-kontakten som var på den gamle dekoderen måtte det også skrives en generell forklaring på hvordan man fikk skiftet til dette på TV'n.
Tilbakemeldingene var utrolig positive og det var veldig mange som klarte å få til dette ved hjelp av de instruksjonene vi hadde laget.
Det beste av det hele var at det også kom utrolige hyggelige og positive tilbakemeldinger fra EuroTele.
De hadde selv et kjempekjør disse dagene angående bytte av dekoder og manglende signaler.
Folk klagde for at de ikke kom frem på telefonen, og køen sto i flere dager langt ut på gata utenfor ekspedisjonen deres.

Nå er heldigvis det meste oppe og går, og veldig mange av kundene har nå HD-signaler slik de skal.
Men HD-sendingene krever en del bedre signalkvalitet, og behovet for service hos mange har vært stort.
Opptil et par ukers ventetid på det meste for finjustering og service på antenne for å klare HD-sendingene.
Uansett har det vært en utrolig morsom og lærerik periode.
Forhåpentligvis har vi også visst EuroTele nytten av rask og god informasjon i slike tilfeller. 

I mars slapp min gode venn og broder, Nilo ut en ny CD.
Også denne gang som tidligere med KUN egne låter.
Både gitar og bass ha han spilt selv som tidligere, mens trommisen fra Rhodas, som jobber i et studio på Tenerife har lagt på trommesporene.


Cover fra den nye CD'n, Travelling Through My Dreams.

Denne gangen har Nilo også lagt inn sekvenser med strykeorkester på flere av sporene.
Spennende og nytt fra han som i utgangspunktet er gitarist.
Alle musikk og tekst er skrevet av Nilo, men han har fått hjelp av trommeslageren på Tenerife til å legge på strykerstemmene.
Han jobber nemlig også som studiotekniker der nede.
Som vanlig er alt Nilo spiller gjort i hans hjemmestudio, men han har leid studiotid for å legge på vokalsporet.
Travelling Through.... er den hittil mest bluespregde CD han til nå har utgitt.

Den kvelden den nye CD'n ble lansert på La Luna røpet han for meg at han allerede planla neste CD.
Det blir etter planen en Best Of ....... der han skal gjøre en del av de mest kjente låtene i ny utgave.
Fortrinnsvis som akustiske denne gang.

En annen musiker som jeg har blitt litt kjent med her nede er Tor fra Det Betales.
Det Betales en en meget kjent og populær gruppe pga sine Tribute-konserter for The Beatles.
Tor har bodd her i Spania noen år, men han nå flyttet litt lengre sydover på Costa Blanca og har havnet her ved Torreivieja.
Ved et par anledninger har han steppet inn på kort varsel på La Luna når andre musikere har måtte melde forfall.


Tor i herlig driv på dansegulvet på La Luna en lørdagskveld.

Tor og resten av Det Betales hadde konsert her nede på Orihuela Costa fredag den 17. april.
Utendørskonsert på samme sted som Reidar Larsen/Terje Tysland og DDE har spilt tidligere.
De rundt 200 fremmøte fikk et skikkelig Beatles-show og koste seg veldig den kvelden.

På La Luna blir det stadig flere og flere gjester, noe som er utrolig moro for Irene sin del.
Og dette er tydeligvis gjester som ikke kommer direkte fra nærområdet.
Når man snakker litt med dem får man raskt høre at de bor ganske langt unna, og kommer for at de har hørt skryt om stemningen.
Og ikke minst om maten.
Det er ikke uvanlig at alt av bord er booket i restauranten både på fredag og lørdag nå for tiden.
Irene kommer stadig med nye tilbud i matveien, og har de siste ukene lansert en fantastisk skalldyrtallerken.


Vi var og spiste La Lunas skalldyrtallerken sist fredag. Utrolig delikat anrettet og veldig godt.

Det er nok en stor mulighet for at dette blir sommerens slager på La Luna nå når varmen kommer.
Egentlig ganske naturlig, det finnes jo ikke noe bedre enn å sitte sammen med gode venner, et godt glass vin
og spise nydelig sjømat ute på en terrasse når temperaturen er behagelig.
Og Spania er jo meget godt kjent for sin sjømat, så dette tror jeg virkelig vil bli populært.
Selv er jeg ikke så veldig begeistret for hummer, men det ordnet man greit med at jeg fikk en god porsjon reker,
blåskjell og kamskjell. En løsning som alle kan få hvis de ønsker.
I tillegg for man selvsagt det man ønsker av La Lunas meget gode Alioli (hvitløksmajones) og loff.

Det blir ikke Skalldyrtallerken når jeg om 1 ukes tid har invitert et tjuetalls gode venner til feiring av Arbeidernes Dag samt noe annet småtteri.
Men vi skal ikke sulte.
Vi satser på Irenes meget smakfulle koldtbord på den dagen.
Erfaringsmessig kan det bli like bra.

Som nevnt ovenfor tilbringes en del av tiden her i Spania foran PC, med nettbrett og med SmartPhone.
Og da i forholdsvis stor grad på sosiale media.
Litt rart egentlig med tanke på at jeg meget bestemt hevdet at jeg aldri skulle ut på Tryneboka når det norske nettsamfunnet Nettby ble nedlagt i 2010.

Som de fleste vet havnet jeg også der. (faktisk bare etter noen få uker).
Jeg har truffet igjen mange gamle venner fra Nettby.
Jeg har truffet igjen ganske mange kollegaer fra den tiden jeg bedrev transportgjerninger og skriblerier om transportbransjen.
Og ikke minst har jeg fått veldig mange nye venner. 
Veldig mange av de nye vennene har jeg truffet gjennom en de ulike grupper her på FB.
Spesielt etter at en venninnen startet opp en del ulike grupper for nordmenn i Spania.
Både lokale, regionale og nasjonale grupper.

Mest sannsynlig fordi jeg har en stygg tendens til å forsøke å svare konkret og ryddig på ulike spørsmål som stilles.
Samt at i motsetning til en del andre så svarer eller kommenterer jeg ikke hvis jeg ikke har noe å bidra med.
Dette har resultert i at jeg har litt kontaktet privat av en del personer som har ønsket at jeg skulle dele noe av min erfaring etter 17 år i Spania med dem. 
Noe jeg synes er utrolig hyggelig. Og ikke minst ser på som et tegn på at jeg har noe vettugt å komme med.

For drøyt et år siden ble jeg kontaktet av en kar fra Norge som vurderte å flytte til Spania.
Ikke så langt fra der jeg bor.
Vi utvekslet litt erfaringer på godt og vondt, og for ikke så lenge siden var de plass.
Hadde solgt det de hadde i Norge, og flyttet nedover.

Noen uker senere tok de kontakt igjen.
Da hadde de anskaffet seg hund, og trengte et par råd og tips.
I første rekke var de på jakt etter en god veterinær, og jeg kunne selvsagt anbefale våre gode venner,
Jose og Gloria, hos MobyDick Vets i Pilar de la Horadada.
Jeg tilbød meg også å bli med dem ned, for å vise vei og for å introdusere dem.

Noe de takket ja til.

Jeg fikk da anledning til å hilse på Cato, en blandingshund med masse Border Collie i seg.
3 år gammel, og han hadde vært hos en norsk dame litt lengre inn landet, sammen med en søster.
Cato og søsteren hadde bodd på en finca og hadde gått løse innenfor murene/gjerdene det meste av sitt liv. 

Etter besøket hos veterinæren ble vi enig om at Cato skulle få lov å hilse på BorderTroppen,
og Husfruen skulle få lov til å vurdere ham ut fra sin erfaring.

Resultatet av dette besøket var at de og Cato, skulle bli med oss en dag å gå på tur i Pedrera.
De fikk et par tips av Husfruen angående innkalling, langline, belønning og slikt.
Cato var ikke akkurat den som snudde på 5-øringen når de ropte på ham.
Han fikk hilse på Cass og Lola, men Tuva syntes han var så uvelkommen, at hun ble stående på innsiden av terrassedørene når de var her.

Lørdagen etter ble vi enig om å møtes i Pedrera, så kunne alle sammen være løse.


Cato tester badevannet i Pedrera for første gang. Med høyt hevet hale.

Tuva og Cato gikk i clinch ganske raskt.
Og vi fikk et bevis på at han var en rimelig dominerende og selvstendig hannhund.
Han var ikke direkte villig til å la seg bli satt på plass sånn i første omgang.
Noe som ikke akkurat gjorde Tuva mildere stemt i forhold til ham.
Cass og Lola brydde seg egentlig minimalt om ham. De var tross alt på tur på kjente trakter.
Det var Tuva som gjorde det helt klart at hun ikke var direkte lykkelig over å ha Cato i umiddelbar nærhet av flokken sin. 
Etter noen hundre meter smalt de sammen igjen. 

Etter det gikk det greit.
Cato holdt seg på 50 til 100 meters avstand fra Bordertroppen, og tok seg noen skikkelig sveip enda lengre unna.
Men han kom stadig tilbake til sine nye eiere og oss.
Langline lot de være langline og det gikk helt supert.
En tur på rundt 4 km ble tilbakelagt helt uten problemer.
Det eneste var at det ikke ble veldig mye sosialisering mellom Cato og BorderTroppen. 

Nå er det fredags ettermiddag.
Reiselektyren er skrvet for denne gang for våre gode venner Grethe og Bjørn som kommer nedover fra Norge i morgen.
Og vi skal straks en tul på La Luna og sjekke ut om Skalldyrtallerken er like god som sist fredag.

Inntil neste gang.......

Hasta Luego! 

Vi "hangler" oss inn i 2015

Det ble en utrolig hyggelig julaften her i Casa Baste, til tross for at Husfruen var i Norge.
I utgangspunktet hadde jeg invitert 2 naboer og venner, og så kom det 2 til som praktisk talt inviterte seg selv. 
Utrolig hyggelig synes jeg at de ønsket å feire julaften sammen med meg her i Casa Baste.
Det forslaget/spørsmålet om de også kunne feire jul sammen med oss satte jeg utrolig stor pris på.
Dere vet hvem dere er, så jeg behøver ikke å nevne navn.

Det skulle selvsagt være norsk julemat, selv om den skulle lages med spanske råvarer.
Etter 4 julefeiringer her nede har jeg fått litt kunnskap om hvor ting skal handles inn.
Så jeg begynte med ribba.
Isteden for å kjøpe en bit ribbe slik man gjør i Norge har jeg funnet ut at jeg kjøper en hel "purkeside"
Etter min mening blir den enda bedre og saftigere.
Og jeg får ganske mye ekstra til mine yndlingsmåltider i jula. Julefrokostene.


Ribba er ferdig stekt, og det samme er medisterkakene. Som man ser, selvsagt ble svoren sprø.

Vi har en tysk skalter i Torrevieja som lager medisterfarse etter norsk oppskrift.
I følge ryktene har han fått oppskriften fra en av de norske restaurantene her nede, og det selges utrolig mye av den medisterfarsen til nordmenn i Spania rundt jul.
I år var det flere som snakket om at de syntes at den farsen var veldig salt.
Så for første gang var jeg litt skeptisk.

Jeg fikk imidlertid et tips av noen venner om at det var en svensk dame som jobbet hos en spansk slakter i nabobyen San Miguel de Salinas så jeg dro dit og bestilte 2 kg medisterdeig.
Noe hun laget men jeg sto der og ventet. Og så hva hun gjorde.
Hun veide opp litt svinekjøtt, la til litt spekk og kjørte det hele gjennom kverna.
Det minnet jo ikke akkurat om medisterfarse der og da.
Men det ble nå uansett med hjem til Casa Baste. Ferskere kunne det jo uansett ikke bli.
Hvis jeg da ikke skulle kjøpt med meg en levende gris selv og slaktet den på kjøkkenbenken. 


I Casa Baste satte jeg i gang med stavmikser, et par egg, litt fløte og krydder.

Resultatet ble meget bra. Jeg fikk medisterkaker akkurat etter min egen smak.
Etter et par bilder på nettet av prosessen, med utlevering av bestilte prøveeksemplar,
til og med til en dansk venninne, fikk jeg absolutt godkjent på mine egenproduserte medisterkakene. 

Mens dette pågikk skulle jeg også starte produksjon av surkål.
Kålhoder var innkjøpt, spanske ordbøker ble finlest for å finne det spanske ordet for karve.
Glasset med riktig krydder var innkjøpt og satt på plass i krydderskapet ved komfyren.
Gode kjøkkenkniver er en selvfølge her i Casa Baste, så oppskjæringen av kål gikk som en drøm.


Mens surkålen sto og småputret startet jeg prøvestekingen og smaking av medisterkakene.

Jeg må innrømme, selv om det høres ut som selvskryt at jeg var mer enn godt fornøyd med resultatet.
En liten "dæsj" med ribbefett i surkålen satte prikken over I-en. Helt klart. 
Eddik er eddik også i Spania, og det samme er sukker.
Sammen med kål og karve er jo det hovedingrediensene i vår norske surkål.
Muskat til medisterkakene er også et internasjonalt krydder, så det var innkjøpt sammen med karven.

Jeg skal ikke underslo at jeg koste meg veldig med denne delen av juleforberedelsene.


På julaften ble middagsbordet dekket, og jeg ville forsøke å vise gjestene at jeg hadde lært litt av Husfruen.

I mange tilfeller har vi en slik arbeidsfordeling her i huset.
Selv matproduksjonen står jeg for i mange tilfeller, spesielt hvis det er snakk om gjester,
også tar Husfruen seg av pyntingen.
Og det er helt greit, jeg koser meg alltid på kjøkkenet, og spesielt når det er slike anledninger som dette.

Det ble litt spesielt denne julaften.
Gjesten som inviterte seg selv er fra Bergen/Stavanger og er Pinnkjøttelskere.
Selv er jeg oppvokst på gård på Østlandet så jeg er mer ribbe og medistermenneske.
Så gjestene tok med seg Pinnekjøtt, kålrabistappe, i tillegg til det jeg hadde laget. Samt riskrem til dessert.
Så egentlig hadde vi jo 2 komplette julemiddager denne kvelden.


Julemiddag i godt selskap. Og noe for enhver smak.

Og det var i hvert fall ikke mangel på mat.
Vi kunne nok servert dobbelt så mange gjester, og fortsatt hatt mat igjen til julefrokost på 1. dag. Og resten av jula.
Måltidet som jeg gleder meg til hele året.
Og den eneste gang jeg drikker noe med alkohol som er sterkere enn rødvin før kl 14.00 på formiddagen.
Tro det den som vil.
Julefrokosten har jeg en årelang tradisjon på kald ribbe, medister, lefse, sennep, juleøl og en akkejakk. Kun en. 

Dessverre skulle det ikke bli slik.
Det begynte ved 23.30 tiden på julaften, mens jeg var nede og tisset med pelsdottene.
Et rask akselrerende opprør i de midterste regioner på undertegnede.
For å si det enkelt.
Det ble en utrolig lang natt, og maaaaaaange turer mellom soverom og WC.
Jeg tror jeg sovnet litt sånn ved 6-7 tiden på morningen.
For å bli vekket av Lola til vanlig tid rundt 9.

Det ble en tung tur ned på plenen for at de skulle få gjort unna morgentissingen.
Jeg begynte allerede å grue meg til den daglige turen litt utpå dagen.
Noe jeg løste ved å ta med meg noen bæreposer, samt legge turen til parken ved San Miguel.
Gå en tur i Pedrera denne dagen fullstendig uaktuelt.
Vel hjemme i Casa Baste igjen etter stolt å ha klart å gå hele 500 meter fra bilen krabbet jeg tilbake i senga.
Når HK ikke engang orker å ta seg en røyk, da er han veldig syk. (Gammelt jungelordtak fra Fredrikstad).
Det eneste jeg klarte å få innenfor gebisset første juledag var faktisk ca 2 liter kaldt vann.
Jeg klare å få krøket meg ned på plenen med Borderroppen 2 ganger til i løpet av dagen/kvelden.
Resten av tiden ble tilbrakt i senga. Eller på toalettet.


Menyen min 2. og 3. juledag.

Annen juledag våknet jeg og var omtrent like dårlig, så stort sett ble det en reprise på 1. dag.
Men etter å ha klart å gå 3 ganger så langt, fortsatt i parken, tok jeg sjansen på en kjapp tur innom apoteket og butikken på vei hjem.
På apoteket ble det innkjøpt mer Endoform tabletter, og i butikken kjøpte jeg 8 bokser med original Cola.
Samt noen poser med slike tørre loff-kjeks.

Jeg kan ikke huske når jeg sist har følt meg så utmattet og slapp.
Så vidt jeg erindrer var jeg ikke engang slik når jeg hadde hjertesvikten tilbake i 2011.
Det var tydelig at også BorderTroppen syntes at det var ille. Og ikke minst uvant.
At pappa tilbringer hele dagen i sengen har de vel knapt opplevd.

Husfruen tok også kontakt og lurte på om det var mulig å få endret returbilletten så hun kunne komme tidligere tilbake til Spania.
Et rask søk på Norwegian sine sider, og hennes retur til Spania ble fremskyndet 3 dager.
I hovedsak skyldes den tidlige returen at hun ikke taklet de 17 minusgradene hun opplevde i Råde et par dager i jula.
Da var det kaldt å sitte ute å røyke syntes hun. 



Tuva ga helt klart uttrykk for at hun savnet mamma'n sin i jula.

Da ble det selvsagt ikke noe bedre at pappa også var syk, så de daglige turene ble noe amputert noen dager.
Så lørdag tok jeg sjansen på en tur til Alicante for å hente henne på flyplassen ved midnattstider på lørdag.
Det var en meget lykkelig Tuva som fikk møte mamma igjen i ankomsthallen på kvelden.
Har blitt fast rutine det at hun er med inn og møter henne på El Altet.
Lett å se på hele Tuva at hun skjønner hva som skal skje når vi kommer i ankomsthallen.
Da stirrer hun spent mot skyvedørene hver gang de åpner seg.

Dessverre hadde Husfruen pådratt seg en begynnende influensa de dagene hun var i Norge,
så hun var ikke i veldig mye bedre form enn det jeg var når hun kom tilbake til Spania.
Vi begynte å skjønne at det kunne bli veldig aktuelt å avlyse den tradisjonelle Nyttårsfeiringen på La Luna.

Siden formen ikke bedret seg for noen av oss de neste dagene tok vi til slutt den tunge avgjørelsen om at vi skulle holde oss i Casa Baste på nyttårsaften.
Trist, men slik er det av og til.
Sykdom er og blir sykdom.
Husfruen var også helt utkjørt, slapp og sliten i over en uke etter at hun kom tilbake til Spania

Min største bekymring i alt dette var at det skulle ha vært noe galt med julematen jeg serverte her på julaften.
Men heldigvis viste det seg at ingen av de andre gjestene var blitt syke tiltross for at de spiste det samme som meg.
Noe jeg er veldig glad for.
Jeg hadde ikke satt noe særlig pris på om gjestene mine også hadde blitt syke.
Det hadde jeg sett på som et stort nederlag for mitt ganske brukbare renome som kokk.
Heldigvis har jeg i hvertfall beholdt det.
Det tok 4 uker før jeg var skikkelig i form igjen. Jeg vet ikke hva det var og det er vel heller ikke så farlig.
Så lenge man til slutt blir bra.
Noen hyggelig avsluttning på det gamle året, og inngang til det nye året var det uansett ikke. 

Gamle trofaste lesere vil kanskje huske at vi på en av turene vinteren 2012 møtte en gris når vi gikk tur i Pedrera.
Min første tanke var at dette var en villsvin-unge, og jeg ble noe bekymret for hvor langt unna moren var. 


Cass møter grisen i Pedrera i 2012.

Grisen tuslet lykkelig på tur sammen med BorderTroppen, og vi kom til at det mest sannsynlig var en såkalt minigris som hadde stukket av fra en av Fincaene som ligger rundt Pedrera.
Akkurat den dagen møtte vi heller ingen av de faste spanjolen som bor der opp, så vi fikk ikke snakket med noen om grisen.
Den ble med oss helt tilbake til bilen, og siden så vi ikke noe mer til den.
Vi spøkte mye med dette i ettertid, og flere mente at vi burde tatt den med oss, og hatt den som husgris "innenfor" murene her i Manzana7.
Vi døpte den til og med og gav den navnet Syver under en uhøytidlig sermoni på terrassen på La Luna.

De siste ukene har vi begynt å gå tur på et nytt område ved Pedrera.
Ikke så langt unna Casa Pedrera som er et aktivitetsenter der de også har masse ulike dyr.

På tur den 5. januar møtte vi Syver igjen.
Og man kan trygt si at den hadde vokst litt på disse årene. 


Den var blitt enda tammere, og nå var det til og med mulig å klø litt på den. Med fornøyde grynt som reaksjon.

Så det er nok ganske så sikkert at Syver egentlig hørte til i Casa Pedrera helt fra starten.
Jeg kan jo selvsagt ikke garantere at det er samme grisen, men jeg er ganske sikker på det.
Pedrera er riktignok et stort område, men vi går tur der hver eneste dag, og har sett den kun 2 ganger.
Jeg tror ikke at det er tilfeldig.
For nå vet jeg i hvert fall helt sikkert at det ikke er noe Villsvin.
Mest sannsynlig er det et såkalt hengebuk-svin, som rusler løs på Casa Pedrera og koser seg med gjestene,
eselene, fuglene og alle de andre dyrene de har der oppe. 

Gode venner kjøpte seg nytt hus her som de overtok 2 dager før Nyttårsaften.
Uken etter ble vi invitert til hyggelig innvielsesfest med flere gode venner.


Utendørs hagefest 9. januar er ett av de godene man har her i Spania.

Huset var tidligere eid av en spansk byggmester, og er et av de flotteste husene jeg har sett her nede.
For meg personlig var det utrolig moro å se en del av de lekre detaljene som var bygget inn i huset.
Selv om jeg har hatt leilighet i Spania siden 1999 har jeg ikke tidligere hatt anledning til å se hvordan et spanskt hjem ser ut ut på innsiden før nå.
Så dette synes jeg var skikkelig moro.
Selv om huset i utgangspunktet ser ganske ordinært ut fra utsiden finner man en del løsninger som virkelig satte sitt særpreg på det.
Spesielt designmessig. 
Det er tydelig at de tidligere spanske eierne både har hatt relativt god råd, og ikke minst utrolig god smak.

Huset hadde også ganske stor hage, i hvert fall i forhold til de andre husene i nabolaget.
Og selvsagt var det privat svømmebasseng.


Skyvbart tak over svømmebassenget i treimitert aluminium er skikkelig lekkert.

I tillegg til bassenget var det også eget hus i hagen med 9 ulike trimapperater og Jacuzzi.
Så det er helt klart at våre venner har fått kjøpt en flott og totalt komplett spansk feriebolig for bruk hele året.
Jeg kan bare gratulere dem med nytt fantastisk hus, og vi ser frem til noen hyggelig stunder i årene fremover.

Som kjent er både Husfruen og jeg lidenskaplige Lutefisk-elskere og jeg har tidligere skrevet om at vi i år fikk startet opp et lokallag av Norsk Kongelig Lutefisklag her nede på Costa Blanca-kysten.
Mine naboer her nede i Casa Baste siden 2001, Wiggo og Nora, har jeg snakket om å invitere på privat Lutefisklag siden jeg ble kjent med dem.
Det har bare aldri passet.
Før i 2010.
Da var de på besøk i BorderHuset i Råde og vi hadde en meget hyggelig aften med god Lutefisk.
Siden den gang har vi vært i Spania hele vinteren og de har ikke vært i Spania under Lutefisk-sesongen her.
Før jul i år, når vi satte i gang med stiftelsen av lokallaget var de selvsagt i Norge, og kunne derfor heller ikke være med på noen av de Lutefisk-kveldene som ble arrangert med det lokale Lutefisklaget.


Etter nyttår klaffet det med Lutefiskaften i Casa Baste sammen med Wiggo og Nora.

Jeg fikk lagt av 2 pakker med fantastisk fisk fra Br. Berg hos Scandigo i Torrevieja, og da hadde vi fisk som vi kunne servere når våre gode venner kom ned en tur i midten av januar.
Dermed er Wiggo og Nora de eneste av våre venner hittil som har vært på Lutefiskaften både i BorderHuset i Råde og i Casa Baste her i Spania.
Det skal nok ikke bli så enkelt å få organisert det for flere.
Nå skal det legges til at Husfruens mor, datter og barnebarn også har spiste lutefisk på begge steder.
Men det er familie, så det er ikke like spesielt og moro etter min mening.
Jeg håper at det vil passe slik at de begge blir faste gjester på fremtidige Lutefiskaftener her i Casa Baste.

Det er for tiden vinter her i Spania også.
Temperatur ned mot 8-9 grader på morgenen, og sjeldent over 18 på dagen.
Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen. 
Nå synes jeg det er skikkelig kaldt.

Når jeg bodde i Norge hadde jeg ingen problemer med å gå med jeans og t-shirt når det var 10-15 grader ute.
Nå er jeg tydeligvis blitt så avklimatisert at jeg tar på meg genser med lange armer når det blir under 16 grader.
Varmepumpa har gått konstant her siden før jul, noe som gir en behagelig innetemperatur på 21 grader.
Det koster vi på oss, og det resulterer også i at flisene ikke er så kalde som de har tendens til å bli inne.
Nå blir det hele døgnet varmet opp av lufta fra varmepumpa, så jeg har ingen problemer med å gå barbeint inne på flisgulvet.

Det eneste minuset nå om dagen er at vi må være litt spesielt oppmerksomme med pelsdottene når vi går tur.
Her i Spania har de noe som kalles Prosesjonslarver.
Det er noen ufyselige små St. Hans-orm lignende skapninger som klekkes ut i Pinjetrærne (furutrærne) på denne tiden av året.
I januar/februar/mars når de er ferdig utklekket slipper de seg nedpå bakken og danner lange lenker på opptil 3-4 meters lengde.
De tar faktisk tak i hallen på hverandre og følger lederen.
Derav navnet Prosesjonslarver.
Der graver de seg ned i bakken, og fortsetter på neste livssyklys.
Før de etter hvert dukker opp som en kjedelig og nidtrist møll, som legger egg i nye Pinjetrær. 


Slik ser et "bol" med prosesjonslarver ut i et Pinjetre.

Hadde disse larvene vært ufarlig hadde det forsåvidt vært greit.
Problemet er at de inneholder store mengder maursyre, samt giftstoffet Thaumatopein, som gjør at mennesker faktisk bør oppsøke lege hvis man kommer i kontakt med dem.
Denne giften kan også være i restene av disse bolene i opptil et halvt års tid og kan spres med vinden. 

For hunder og katter kan de være dødelige hvis det ikke gis motgift ganske raskt.
Det er heldigvis minimalt med Pinjetrær der vi går tur i Pedrera så der er det sjeldent problemer.
De få gangene det regner, eller har regnet litt, blir det fort veldig sølete der, og da går vi tur i en park ikke så langt fra her vi bor.
Der er det dessverre en del Pinjetrær.

Tidligere i vinter har jeg fjernet en del slike bol, og kastet dem i søpla etter å tråkket på, og knust dem fullstendig.
Det er dessverre tilnærmet umulig å finne alle.
Siden dette er en park i en urbanisasjon som ikke ble utbygget, er heller ikke kommunen så veldig interessert i å sprøyte for disse larvene.
Det til tross for at disse larvene faktisk blir sett på som den største faren for Pinjeskogen i Spania etter skogbranner. 
Fordelen er at man ikke risikerer kjeft eller problemer hvis man kjøper seg en boks med spray og sprayer disse bolene når man finner dem.
Jeg vurderer faktisk å kjøpe med meg et par bokser og spray de bolene jeg ser før larvene blir for store.

Vi nærmer oss slutten for dette innlegget, jeg tror jeg har fått oppsummert det meste nå.
Jeg regner også med at min mest trofaste leser Bjørn har en halvtimes underholdning på flyet hjem til Harstad.
Må jo muntre ham opp litt etterat det ikke ble det helt store resultatene under forrige ukes golfturnering i Marbella.

Til lørdag er det sesongens siste offisielle Lutefiskaften på La Luna i regi av Consulado Noruego CBS.
Der har det vært stengt siden Nyttårsaften pga oppussing.
Utvidelse av kjøkkenet, og nyrenoverte toaletter.
Forhåpentligvis blir åpning en av de nærmeste dagene, så vi gleder oss til å se hvordan det har blitt.

Hasta luego amigos y amigas................

Det blir ny jul i Casa Baste

Det går mot en ny jul her i Casa Baste.
Den fjerde på rad, og den femte totalt under Spanias varmende sol.
I år blir det Tuva, Cass, Lola og undertegnede som skal feire jul her.

Husfruen reiser til Norge senere i dag og skal feire sammen med sin familie der.
Slik hun gjorde i fjor sammen med Tuva.
Litt synd egentlig, men det er enklere for henne å reise til Norge,
enn det er å få tilpasset så hennes familie kan komme nedover.
Jobbsituasjoner og turnuser er ikke alltid enkelt å tilpasse høytidsdager og flyavganger.

Dessverre var det ikke flere ledige plasser for hunder på flyet.
Så både Tuva og Lola blir her hos meg. 
Tanken vår var egentlig at både Tuva og Lola skulle vært med til Norge i jula.
Vi hadde allerede begynt å glede oss til bilder av Lola i snøen i hagen. Hvis det hadde kommet noe.

Men, dessverre ble det ikke slik.


Man skal dermed ikke se bort fra at det blir noen julebad på BorderTroppen i år også.

I år skal julaften feires her i Casa Baste. Med julemat som jeg har laget selv.
Julemat som ikke innkjøpt i Norge og transportert ned. Men laget av gode spanske råvarer.
Ikke skal det sitte en representant for vertskapet ved siden av meg heller, som for annenhver matbit dytter albuen i ribbena mine og spør:
-Er det bra HK? Er det bra?

Jeg fant en spansk slakter i Torrevieja for noen år siden som har fantastisk ribbe, og skal handle der for 4. gang.
Julepølser og medisterdeig skal kjøpes inn hos den tyske slakteren tvers over gata. Som jeg også har gjort før om årene.
Surkålen har jeg tenkt å lage selv.
Årgangs-sausen (ribbesausen) står i fryseren fra i fjor, og skal bare få litt påfyll av mer ribbefett og annet snadder.

Hvor mange som kommer hit på julaften vet jeg ikke enda.
Det kommer i hvert fall en nabo/venninne, og kanskje kommer det noen til.
Siden det er flere enslige og single som feirer jul her, kan man egentlig bare velge hvor mange gjester man ønsker å invitere.

Mitt favorittmåltid i jula, julefrokosten 1. juledag, er i år planlagt ute i friluft på fellesarealet her i Manzana 7.
Blir været bra er jeg sikker på at det blir kjempehyggelig.
Det er mange fantastisk flotte mennesker som bor her og feirer julen her i Spania, at dette rett og slett bli hyggelig.

Som de fleste vet er jeg en lidenskapelig lutefiskelsker.
For 2 år siden fant vi ut at flott vakuumpakket lutefisk kunne kjøpes her nede. På den skandinaviske butikken i Torrevieja.
Så tradisjonen med Lutefisk-lag jeg hadde fra Norge, har vi nå tatt med oss hit til Casa Baste.
De norske restaurantene her har også lutefisk på menyen før jul. 
Dette har medført at jeg har gått med tanken om å lage et lokallag her nede av Norsk Kongelig Lutefisklag.
I år fikk jeg realisert denne tanken, sammen med vår kjære Irene som driver vårt samlingspunkt her på Las Mimosas.
La Luna Restaurant og Bar.


21. november ble lokallaget stiftet, under navnet Consulado Noruego CBS de NKLL.

27 blide og fornøyde lutefiskelskere meldte seg på til stiftelsesmøte på 2 dagers varsel.
Kjempemoro.
Og lutefisken Irene serverte denne kvelden var absolutt til terningkast 6.
Vakuumpakket fileet fra firma Br. Berg. Utsøkt kvalitet og smak.


Undertegnede i andektig nytelse av den norske delikatesse.

For å danne intrimstyre i lokallaget fikk jeg med meg Geir Woldheim Toivonen og Walther Skaug.
Via mine kontakter i Presidentskapet i Norsk Kongelig Lutefisklag hadde jeg fått sendt ned medlemsblader, pins, innmeldingsskjemaer og informasjonsmateriell.

Informasjonen om dannelsen av lokallaget skjedde i hovedsak via sosiale media.
Det finnes 2 grupper på Fjesboka, Nordmenn på fastlandet i Spania, og Nordmenn i Torrevieja.
Jeg er medlem i begge gruppene, og brukte de aktivt for å reklamere for evenementet.

Vi fikk også dekning av stiftelsen i den norske avisen her nede Vikingposten, og den digitale nettmagasinet Mitt Spania.
Jeg ble også invitert til å omtale dette i den skandinaviske radiostasjonen her på Costa Blanca. Radio Nova.

Som et resultat av all den positive omtalen var det 60 mennesker som meldte seg på neste Lutefiskaften, som ble arrangert den 6. desember.


De norske veggmaleriene på La Luna danner en fantastisk ramme rundt et Lutefisk-lag.

Vi ble faktisk så mange på det andre Lutefiskaften at vi nærmet oss kapasitetsgrensen for La Luna.
Både når det gjelder sitteplasser og ikke minst "produksjonskapasiteten" på kjøkkenet.
Irene og jentene hennes, enten de jobber på kjøkkenet eller serverer klarte denne jobben utrolig bra.
Et par småfeil oppsto, men dette ble ordnet der og da, til gjestenes absolutte tilfredshet.
Man må vel anse dette som vellykket når 15 av de tilstedeværende meldte seg inn i lokallaget denne kvelden. 

24. januar blir sesongens siste Lutefiskaften avholdt på La Luna.
Går det som planlagt blir vi da offisielt opptatt i Norsk Kongelig Lutefisklag med både Presidentskap og Ambassadører til stede. 

Det blir mye lutefisk og mat i denne bloggen.
7. desember hadde vi spanske venner på besøk som gjerne ville introduseres for denne særnorske delikatessen.


Vår faste veterinær her i Spania, Jose, og hans samboer var på besøk, og fikk smake lutefisk for første gang.

Det falt absolutt i smak, så jeg regner med at fremtidige lutefiskaftener her i Casa Basta vil være ganske internasjonale.
Jeg er sikker på at det blir både norske og spanske venner tilstede under fremtidens Lutefiskaftener.
Noe jeg synes er utrolig morsomt.

Vi har også i flere år hatt våre tradisjonelle Sildebord her i Casa Baste i desember.
I år kom vi litt sent i gang, i hovedsak pga opprettelsen av det lokale lutefisklaget.


Lørdag 13. desember kunne vi invitere gode venner og naboer på årets første Sildelag.

Da hadde vi fått vært en tur på Ikea og handlet inn deres meget gode sild. Og tilbehør.
I tillegg lagde jeg min etter hvert så kjente Ensalada Marisco (crabsticksalat), vi kokte en haug med egg.
Og en av gjestene, Randi, tok med seg noen meget smakfulle tapas, basert på norsk ÆLJ-pølse.
Det skal være variasjon i smakene ved slike anledninger.
Litt god norsk akkejakk, og litt ulike typer både spansk og engelsk øl, satte kronen på verket.
I morgen er det klart for et nytt Sildelag her Casa Baste.
Da får jeg til og med besøk av en tidligere sjåførkollega fra den tiden jeg bedrev transportgjerninger rundtomkring i Europa.


Casa Baste er som vanlig pyntet til jul. Både utvendig og innvendig.

Som jeg skrev i fjor var jeg litt fortvilet over kvaliteten å disse "lysslangene". De gikk i stykker mens de var stuet bort.
I år gikk jeg til innkjøp av 3 nye slanger. Ikke på en Kinabutikk denne gang.
Men på den velkjente byggvarekjeden Leroy Merlin.
Skuffelsen var stor da vi oppdaget brudd i den ene slangen allerede etter 2 dager.
Jeg har tatt vare på kvitteringen, så denne gangen skal jeg reklamere. Om så bare på trass.


Husfruen har satt opp noen av sine nisser.

Siden Husfruen reiser til Norge, har hun ikke pyntet så veldig mye i år. Men nisser i julen skal det være uansett.
Selv har jeg et rimelige avslappet forhold til dette som de fleste vet.
Så her i Casa Baste her vi egentlig min og din julepynt. Undertegnede og Husfruens.


Min julepynt er litt mer sparsommelig. En ÆLJ og et grantre, i finer med pepperkakelook.

Noen synes kanskje jeg er kjedelig med denne manglende pyntegleden til jul.
Det får så være, det er slik jeg er. Kort og godt.
Husfruen pynter jo uansett leiligheten slik hun vil. Og får hjelp til de tyngste oppgavene.
Slik som å sette opp treet. Og feste lysene på det.
Lysslanger og vindusbelysning henger jeg også opp.
Selv om vi har ulik smak klarer vi fint å samarbeide om oppgavene.


Den litt spesielle julekrybba i Casa Baste er også på plass.

Et hver spansk hjem har en julekrybbe. Den står sentralt i den katolske julefeiringen.
Husfruen har laget sin egen vri på dette.
Hun kjøpte disse figurene for flere år siden, og setter de opp på det gamle salongbordet fra tiden før vi bygget om.
Bordet som er laget av Oliven-tre er spesielt og unikt, og det har fast plass i stua hele året.
Ellers i året er det satt opp litt annet småtteri som pynt på det.


Vi måtte jo sette opp nissen utenfor døra på terrassen i 1. etasje også.

Det ble en morsom forestilling når Lola så ham første gang.
Han var i hennes øyne rett og slett Sjempesjummel! Hun bjeffet, gneldret, tittet og skvatt tilbake.
Til sutt tok hun mot til å se og gikk så nærme så hun fikk snust på ham.
Da ble det så mye bevegelse i han at det ringlet i bjella han har  lua.
Lola skvatt 1/2 meter bakover, og det ble enda mer lyd i henne.

Til slutt tok Tuva en sjefsavgjørelse og viste henne at han ikke var farlig.
Hun skulle tydelig vise Lola at nissen var helt ufarlig. Hun gikk bort til nissen, dyttet på ham og sto helt rolig.
Det hjalp.
Siden da har han vært en naturlig del av terrassen.

Den siste julepynten kom opp i går kveld. Selve juletreet.
Jeg vet at det er litt tidlig.
Husfruen og jeg har en avtale der også. Jeg setter sammen treet og setter på lysene.
Hun setter på all pynten. Det overlates ikke til meg. Ergo måtte det gjøres før hun reiste.


Det er 4. sesongen vi har dette treet. Og det er fortsatt like fint.

Og med det er vel egentlig alle juleforbredelser ferdig her i Casa Baste.
Et sildelag til på onsdag, innkjøp av ribbe, medister og kanskje en potet eller to.
Det er uansett slike ting som jeg enkelt ordner sjøl.
Husfruen har som skrevet tatt seg av den viktige pyntingen, slik at jeg ikke gjør skam på henne og Casa Baste mens hun feirer jul i Norge. 

Etter å ha kjørt henne på flyplassen blir det en tur inn om Scandigo supermarked for å hent noen ruller med ribbefett.
Både til god saus, og til eventuell lutefisk senere.
Deretter blir det en tur for å hente nye dekodere hos Eurotele.
De har oppgradert hele TV-anlegget sitt til HD. Så nå blir det skikkelig TV-bilder her også.
Muligens blir det en liten snartur til Ikea for å komplettere samlingen med sildeglass.
På søndag blir det nisseopptog på Quad og julefest for noen av barna fra barnehjemmet som La Luna og gjestene har støttet i mange år.

Er dere og jeg veldig heldige blir det kanskje en blogg til før jul.
På den annen side er jeg som de fleste andre nisser.
Jeg lover ingenting. Ikke engang til snille barn og voksne.

 

Hasta luego y Feliz Navidad.............

Den herlige spanske høsten

 

Her i Spania går livet egentlig sin vante gang. Uten de helt store hendelsene.
Det meste har jo lett for å bli rutine her nede. Som i Norge.
Forskjellen for min del er at jeg absolutt synes det er bedre temperatur og klima når man skal gjøre disse rutinemessige tingene.
Som den daglige lufteturen med BorderTroppen.
 
Dette er også årsaken til at det blir litt langt mellom blogginnleggene for tiden.
Det er jo greit at man har noe å skrive om når man først skriver.

Nå har jeg fått samlet opp litt opplevelser igjen, og min mest trofaste leser Bjørn,
trenger reiselektyre på flyturen tilbake til Harstad på onsdag. 

Stort sett blir dagene ganske så like her nede.
I hovedsak skyldes jo det at vi har våre 3 pelsdotter på 4 ben.
De skal ha sin tur, uansett.
Og helt ærlig har jeg selv blitt avhengig av disse daglige turene etter hjertesvikten for noen år siden.
Den mosjonen føler jeg at jeg må ha, og jeg vil ha den også.
Fra Lola kom til oss i februar/mars og frem til nå har jeg totalt logget i overkant av 600 km på disse turene.
Praktisk med en sånn app på Samsung'n min. 


Den daglige turen innebærer også som de fleste vet bading for BorderTroppen.

Vår turområde ved Embalsa de Pedrera blir vi egentlig aldri lei av.
Og det virker ikke som om hundene gjør det heller.
Gleden er stor hver dag når vi setter oss i bilen for å kjøre opp dit og gå tur.
Foruten om ca 10 dager med et meget nødvendig, men dessverre kanskje for Spania sin del litt lite regn har været i år som i fjor vært helt fantastisk.
Opp mot, og rundt 30 varmegrader hver dag siden vi kom tilbake hit i midten av august.
Litt for varmt i følge Husfruen, så frem til nå har jeg tatt den daglige turen alene med BorderTroppen ved 9-tiden hver morgen.
Høsten er egentlig en veldig fin tid her i Spania. 

Men litt brudd på rutinene blir det jo av og til.
Her for noen uker siden hadde jeg som vanlig gått tur, og var på vei tilbake til bilen.
Sånn ca 100 meter fra bilen stikker jeg hånda i bukselomma for å ta opp bilnøkkelen.
Og den var ikke der!
Temperaturen nærmet seg de 30, og jeg selv hadde tilbakelagt rundt 4,5 km.
For første gang siden hjertesvikten kjente jeg at pulsen og blodtrykket steg. Betraktelig.
Årsaken var i hovedsak at dette var den eneste bilnøkkelen vi hadde.
Jeg visste umiddelbart hvilke problemer dette ville gi. 


Der sto den. Med låste dører, og nøkkelen borte.

Først måtte jeg finne noen som kunne komme og hente meg. Og voffsene.
Deretter måtte jeg få ringt forsikringselskapet, og avtale om henting med kranbil.
For deretter å bli fraktet til KIA-forhandleren, som forhåpentligvis kunne klare å skaffe en ny nøkkel.
Vår KIA er ikke den nyeste modellen, men den har selvsagt denne elektroniske startsperra,
som innebærer at det sitter en liten elektronisk brikke i nøkkelen som gjør at bilen kan startes.
Jeg hadde forsøkt å få laget en kopi av nøkkelen tidligere, men fått beskjed om at bilen ikke kunne startes med en slik kopi.
Så det var egentlig ingen vits. Men dette var hos en vanlig Ferretteria (jernvarehandel).

I ren desperasjon begynte jeg å gå tilbake samme turen som jeg hadde gått. Og nistirret i bakken.
Rent teoretisk burde det ikke være umulig å finne en lyseblå nøkkel, mot den grå bakken.
Forsøke å sende Cass eller Tuva på søk fant jeg ut at ikke var noen vits.
Leteområdet ville være for stort.
Jeg hadde en svak anelse om hvor jeg eventuelt kunne ha mistet dem.
Et sted på dagens tur hadde jeg måtte sitte på huk, og holde i hundene, 
mens en engelskmann med 0 kontroll på sine hunder passerte.
Dvs, han passerte på en sti 150 meter unna, mens hundene hans sirklet rundt BorderTroppen og meg.
I en slik situasjon kan jeg garantere at det er fart i Tuva-trollet.
Så muligheten for at nøkkelen kunne ha falt ut av lomma under denne episoden var tilstede.

NOPE.
Ingen nøkkel der dette hadde skjedd.
Ikke hadde jeg sett noen på veien dit heller.
Så jeg ruslet tilbake, mens jeg vurderte om hvem av mine venner jeg kunne ringe for å bli hentet.

De siste 200 meterne tilbake til bilen begynte en tanke å formalisere seg laaaangt, laaaangt bak i HK's bakhode.
Kunne jeg ha klart å låse nøkkelen inne i bilen?

Gjess!
Nøkkelen lå på toppen av buret til Lola.
Rett innenfor det bakre luftevinduet som sto litt på gløtt.
Det eneste jeg trengte nå var en ståltråd.
Det fant jeg som en del av et nettinggjerde bare 6 meter fra bilen. Heldigvis.
Jeg håper at gjerde-eieren tilgir at jeg stal 60 cm ståltråd av gjerdet deres. 

3 minutter senere lå hundene trygt i burene sine, og jeg kunne sette meg bak rattet og ta en røyk.
Den sigaretten er den beste jeg har smakt siden jeg sluttet å røyke 1. juni 2004.
(Og begynte igjen i 2008) 


2 dager senere hadde jeg vært hos en spansk låsespesialist i Torrevieja og fått laget en kopi. Som fungerte.

Dette firma har spesialisert seg på å lage bilnøkler som funger som originalen.
Og har masse utstyr for å gjøre denne jobben.
Først filte de opp en kopi av originalen.
Så ble det koblet en "føler" på den originale nøkkelen, som ble satt i tenningen og bilen ble startet.
Denne føleren ble så koblet til den nye kopien, og de elektroniske signalene som sendes mellom nøkkel og tenningslås i startøyeblikket ble kopiert inn i den nye nøkkelen.
VIPS!
Jeg hadde nå 2 nøkler som fungerte og bilen startes med begge nøklene.
Og det koset ikke mer enn 50,- Euro (410,- norske kroner) å få gjort dette.

Husfruen har forøvrig hatt seg en rask 6-dagers tilbake i Gamlelandet.
I første omgang for å pleie litt omgang med sin familie, barn, barnebarn og mamma.
I andre omgang fordi hun trengte litt avkjøling etter den varme ettersommeren og høsten her.
Hun vil gjerne ha med seg litt høstfarger. Akkurat det er det jo ikke mye av i Spania.
Der er den store forskjellen på oss to.
For meg har høsten i hele mitt voksne liv bare vært noen uker der jeg har gruet meg til vinteren.
Jeg har faktisk gruet meg så mye at jeg ikke har lagt merke til farger og andre fordeler med den årstiden. 


Hun kom litt i seneste laget for de sterkeste høstfagene, men fikk med seg litt.

Etter 3 dager med regn tror jeg hun fikk kjølt seg ned ganske bra også. Så nå holder det nok til hun reiser til Norge for å feire jul sammen med familien der i midten av desember.
Planen var ar hun skulle ha med seg både Tuva og Lola på den turen.
Det skulle jo vært utrolig moro å sett hvordan spanske Lola hadde reagert hvis det hadde vært snø i hagen hennes i Råde.
Dessverre var det ikke plass til hundene på de flightene hun hadde valgt ut.
Sa da blir alle 3 pelsdottene hos pappa i Spania i jula.
Litt synd med tanke på Lola og snøen, men slik er det av og til.

Den tredje grunnen til reisen til Norge var a hun skulle hente 2 nye dukker til samlingen sin.
Hun kjøpte 2 dukker på en Kina-butikk her nede tidligere i år.
Disse ble i sommer sendt til en venninne og dukkemaker i Trondheim for en skikkelig facelift.


Resultatet ble fantastisk flott.

Dukkene har fått hår, nye øyne og ny kropp.
Jeg har ikke den helt store fascinasjonen for dukker som sådan.
Men siden jeg har holdt på med modelljernbane, og modellbygging store deler av livet blir jeg mektig imponert over detalj-rikdommen i alle former for modellering.
Det være seg i landskap, lokomotiver, fly, båter eller dukker
Til og med som mann klarer jeg å se at denne damen vet hva hun holder på med.
Nå kommer ikke detaljene veldig godt frem på bildet dessverre.
Fingernegler, skygger i ansiktet, generelt på hender osv. Et utrolig bra utført arbeid.
Slike ting imponerer meg grenseløst.


Drøye 2 år etter at jeg meldte utflytting fra Norge fant jeg ut at jeg fikk rote meg igang med å formalisere oppholdet her i Spania.
Etter en tur på Rådhuset her for 2 år siden fant jeg en plakat der nede hvor det sto følgende: (på spansk, engelsk og tysk)

For å få Padron (bostedsbevis) man ha Residencia.
For å få Residencia (oppholdstillatelse) man ha Padron.
????????????????????????????????

Ikke helt enkelt å få til når det er 25 meter mellom de 2 ulike kontorene som ordner dette,
og jeg dermed fant det fysisk umulig å være på begge kontorene samtidig.

Men, som sagt etter et par års betenkingstid fant jeg dog ut at jeg fikk gjøre et forsøk.
I tillegg har det vært litt ulik informasjon om hva man trenger for å få slik Padron. 

Av ulike årsaker har jeg scannet inn alle viktige dokumenter fra Spania på min PC.
Så jeg har liggende elektroniske kopier av Skjøte, NIE-nr (spansk personnummer), telefonkontrakt, pass osv.
Gjennomgående råd her i Spania er at man alltid har med seg nok kopier når man oppsøker et offentlig kontor.
Eller ens egen bank for den saks skyld.
Man skal ikke gjøre store endringer i banken før de skal ha en kopi av passet 

Så jeg satte i gang:
3 kopier av mitt eget pass
3 kopier av forsiden på skjøtet
3 kopier av en vannregning
3 kopier av SUMA, (eiendomskatt) på leiligheten fra 2013
3 kopier av kontrakten med Telefonica/Movistar på Internett, fasttelefon og mobil.
Samt at jeg tok med meg de resterende 9 sidene av originalskjøtet.

Ganske så sikker på at det måtte finnes noe som kunne brukes og godkjennes blant disse kopiene tuslet jeg ned til Padron-kontoret på Rådhuset.
Sånn ca 13.15. For jeg hadde fått tips om at dette skulle være et meget gunstig tidspunkt.
På Padron-kontoret  satt det 2 damer bak hvert sitt skrivebord og var veldig opptatt med å gjøre ingenting.
De virket faktisk litt lettet når jeg stilte meg opp i døråpningen og smilte til dem. 

En av damene vinket meg øyeblikkelig bort til sitt skrivebord, og jeg gav henne hele bunken med kopier med mitt originale pass liggende på toppen. 
Med et stort smil spurte jeg vennlig og hyggelig:
Me cerres Padron, este possible? Por favor.
Damen smilte og nikket, og gikk gjennom papirbunken jeg hadde med meg.

Hun plukket ut 2 kopier av passet, 2 kopier av NIE-nr, 2 kopier av forsiden av skjøtet,
og 2 kopier av SUMA-regningen (med et smilende Aha, Moy bien!)
Så tittet hun på kopiene av vannregningen før hun snudde seg mot tastaturet og lot tastetottene løpe over tastaturet.
Under et minutt senere fikk jeg lagt et skjema foran meg, hvor hun pekte og sa smilende: Firma, por favor.
Jeg underskrev på anvist plass, og stempelet hennes landet på dette papirarket i en sånn fart at jeg et øyeblikk ble bekymret for at det skulle treffe tuppen av venstre pekefinger som jeg hadde holdt fast arket med mens jeg signerte.
Heldigvis gikk det bra.


Og det var det.

Det tok altså under 3 minutter å bli registret i bostedsregisteret her på Orihuela Costa.
Nå hører det med til historien at alle kommunene her i Spania har ulike rutiner på hvordan dette gjøres så det er ikke dermed sagt at dette vil gå like greit i andre kommuner her nede.
Bostedsbevis er et dokument som kommunen bruker i forhold til statlige overføringer.
Jo flere av innbyggerne som er registrert med Padron, jo bedre blir det offentlige tilbudet i kommunen. 

Neste skritt nå er å bestille seg en ny time, for å få ordnet den permanente oppholdstillatelsen,
Rescidenca her i Spania.
Det skjer på det lokale kontoret til Policia National, og der er prosedyren 2 besøk.
Ett for å få søknadskjema og instruksjoner.
Deretter får man time, og skal komme tilbake med nødvendige kopier, papirer og
kvittering på innbetaling av avgiften på ca 10,- Euro for at dette skal ordnes.
Etterhvert skal jeg vel også en tur til Traffico i Alicante for å få byttet til spansk førerkort.


I år som i fjor, og foregående år ble Fårikålens dag feiret her i Spania den siste torsdagen i september.
Irene på La Luna har laget en flott tradisjon på dette.
Hun får sperret av gata utenfor Luna, lager langbord og serverer omkring 200 kuverter på disse dagene.


Et meget hyggelig og sosialt tiltak når man feirer Fårikålens dag i Spania.

Det er også en tradisjon at det selges lodder, og samles inn penger til Barnehjemmet i Elche. 
Dette barnehjemmet har Irene og gjestene på La Luna støttet de siste 10 årene.
Quizen som arrangeres hver tirsdag gjennom vinteren på La Luna gir også et betydelig bidrag til barnehjemmet.
Pengene som Quizdeltagerne betaler for å delta hver tirsdag går uavkortet til dette formålet.


Disse 2 dukkene ble innkjøpt for innsamlede Quizpenger i våres.

Husfruen har heklet klær til de, og de ble loddet ut på Fårikålens dag.
Beløpet som kom inn på lotteriet var 600,- Euro.
Vi kunne solgt flere lodd, men dessverre hadde vi begrenset antall med loddbøker tilgjengelig.
I tillegg stilte Irene med vinflasker, og gavekort på en middag på La Luna,
og den norske frisøren her nede, Heidi Frisør stilte med gavekort på klipp og stell av hår.
Det er virkelig hyggelig at så mange støtter så fullhjertet opp om dette tiltaket når det gjelder barnehjemmet.
I år er det også planlagt en liten førjulsfest for de barna som bor på barnehjemmet.
Det skal skje på La Luna, og er fortsatt under planlegging.
Alle detaljer er ikke på plass enda, så den saken får jeg komme tilbake til ved en senere anledning. 


Noen av gjestene valgte å sitte under tak på terrassen på Luna pga sol og varme.

Egentlig greit å sitte litt i skyggen, når man spiser varm Fårikål i 27-28 varmegrader.
Det gir en helt spesiell følelse å sitte slik under Spanias sol og spise denne tradisjonsrike norske matretten.


Jeg har tidligere skrevet om en tur vi hadde til et meget spesielt sted, El Molino, som ligger nordvest for Murcia by.
Når vi var der en tur i mai måned hadde dessverre ikke Husfruen anledning til å være med pga sykdom.
For et par uker siden var vi 7-8 stykker som bestemte oss for å ta en ny tur.
Denne gangen skulle både Husfruen og BorderTroppen bli med på turen.

El Molino ligger langt ute i "midle of nowhere"  ca 10 km utenfor byen Cravaca de la Cruiz. 
Ca 2 timers kjøretur fra her vi bor på Las Mimosas.
Mange vil kanskje mene at det er litt i lengste laget å kjøre for å reise å spise lunsj.
Men det er bare de som ikke har tatt turen.
Det er så absolutt verdt det.
I hvert fall de som setter pris på spennende spansk mat i spesielle omgivelser. 


Eier, kokk og daglig leder Encarna Lopez, forklarer litt om dagens lunsjretter.

En lunsj på El Molino starter alltid med et stykke søtlig krydderkake pyntet med kremet smakfull ost.
Av de 6-7 forrettene er dette den eneste som er standard hver gang.
Noen av gjestene her var på El Molino for 3. gang og hadde fortsatt ikke fått samme forretten 2 ganger.

Jeg kommer ikke til å legge ut bildene av alle forrettene denne gangen, slik jeg gjorde i det blogginnlegget jeg skrev herfra sist og som det er lenket til ovenfor.
Jeg skal derimot fortelle at hovedretten denne dagen var hjortegryte.
Husets spesialitet, i følge Encarna.
Den var aldeles nydelig. Kjøttet var så mørt at man kunne dele det med en teskje.
Det kan jeg faktisk si fordi jeg forsøkte.

På veien oppover ser man stadig varselskilter langs veien om fare for hjort.
Så det er tydelig at det finnes store mengder av dem i nabolaget.
Samt Villsvin. 


Jeg legger ut bilde av en forrett. Dette er spansk hvit geitost, pyntet med Chillisaus. Fantastisk kombinasjon.

Jeg skal innrømme at det er første gang jeg har smakt spansk geitost. Og den var egentlig veldig lik den norske.
Men litt rundere og mildere i smaken.
Jeg har spist massevis av spansk saueost. Noe som jeg virkelig koser meg med.
Den spanske geitosten sto absolutt ikke tilbake for den norske. Etter min mening utrolig god.
Særlig i den kombinasjonen vi fikk den servert her.
Med salat, Chillisaus, og ristede små loffskiver.


Etter lunsjen kan man på denne tiden av året plukke druer selv, av druestokken som dekker den ene terrassen.
Foto: Stein-Erik Ovesen 

Som de fleste av mine lesere kjenner til er jeg ikke spesielt glad i øl.
Jeg foretrekker rødvin, noe jeg har gjort de siste 7-8 årene.
Og til lunsj valgte jeg derfor husets rødvin, som jeg alltid gjør når jeg spiser ute.
Og jeg fikk en nydelig lokal rødvin, som passet utmerket til de rettene vi fikk servert. Dessverre har jeg glemt navnet.
På El Molino brygger de sitt eget øl. Ikke mindre enn 6 ulike typer.
Jeg smakte på den letteste av disse, og det var faktisk et øl som falt i min smak.
Så denne dagen ble det ikke bare et glass rødvin til lunsj, men også et glass lokalt øl til forfriskning.


En annen ting jeg setter pris på ved El Molino er mulighete for å ha med hundene.

Når vi kom denne dagen kom de straks og ville ta inn sine egne hunder, slik at våre kunne få gå fritt.
Vi skulle tross alt sitte ute å spise.
Siden de hadde vært ute på sin daglige tur, rett før vi reiste oppover lot vi dem likevel ligge i bilen mens vi spiste.
Så slapp vi dem ut etterpå.
Og det tok ikke mange minuttene før de hadde funnet stedets svømmebasseng.
Som de inntok med den største selvfølgelighet.

1. mai 2015 skal jeg feire min 60-års dag. Jeg vurderer faktisk å gjøre det på El Molino.
Jeg har fått en pris av Encarna på lunsj, middag, overnatting, frokost som er utrolig hyggelig.
Så dette er absolutt under vurdering.


Det begynner også å bli en stund siden jeg har skrevet noe om min gode venn, og "broder" Nilo.
I hovedsak fordi han har sin ukentlige show på La Luna. Og det ikke har skjedd noe veldig spesielt. 

Han og jeg har jobbet litt i sommer i forhold til en lysmikser som skal brukes når han spiller med bandet.
Nilo fikk veldig lyst til at jeg skulle mikse lyset for dem, etter at han var i Norge i fjor.
Da var jeg ansvarlig for lyset når han varmet opp for Vidar Busk på Fredrikstad MC-Clubs scene på Nøisom.
Og siden den gangen har han og jeg snakket mye om akkurat dette.
Vi var faktisk kommet så langt at vi hadde rigget opp en mulig mikser sammen med de lampene han allerede har.
Men siden det er moderne LED-lamper som skal programmeres på forhånd,
fikk vi ikke ut den effekten vi ønsker.

Nilo har også hatt 2 avlysninger på jobber han skulle hatt sammen med bandet her nede i sommer.
Nye regler, og strengere håndheving fra Policia Local når det gjelder musikk fra barer og restauranter er en stor del av årsaken til avlysning.
Det ble noe likevel 2 konserter for gutta.
En utendørskonsert på La Marina som jeg dessverre ikke fikk vært tilstede på.
Samt en jobb på et sted som heter The Club, og ligger i urbanisasjonen Quesada. Bare en halvtimes kjøretur herfra.


Konserten på The Club ble også mest sannsynlig den siste med Nilo & The Band i den nåværende formen.

Nilo har noen planer om endring av dette konseptet, og vi har diskutert dette en del den siste tiden.
Det blir nok konserter med Nilo & The band også i fremtiden, men da mest sannsynlig med et litt annet opplegg når det gjelder musikerne som blir med ham på scenen.
Vi har heller ikke gitt opp tanken med lysmikseren, men for å få det slik vi vil ha det må vi bytte ut noen av de LED-lampene han har nå.
De skal byttes til de gammeldagse lyskasterne (spotlights), og vi trenger en god gammeldags analog lysmikser.
Problemet er at de gamle gode spotlightene begynner å bli vanskelig å få tak i her i Spania.
De nye digitale lysmikserne og LED-lampene, fungerer litt anderledes, og krever en del programmering på forhånd.
Ikke noe stort problem forsåvidt, programmeringen er ganske enkel.
Man har bare ikke samme manuelle kontrollen som Nilo (og undertegnede) ønsker å ha ved slike anledninger.


Av en eller annen grunn er det alltid flere mennesker på dansgulvet når Nilo spiller i engelske miljøer, enn i norske.

Det har muligens noe med tradisjon å gjøre, samt at engelskmenn gjerne har et annet forhold til det å gå ut på lørdagskveldene enn det nordmenn har.
Også her nede i Spania. 

Nilo jobber for tiden med enda en ny CD.
Den er stort sett ferdig, det skal legges på vokal og litt mer gitarsolo.
Utover det er komp og rytme ferdig.
I disse dager jobber han med teksten på låtene.
Det blir et litt anderledes album enn det han har gitt ut tidligere.
Jeg har fått høre gjennom alle sangene, og jeg kan garantere at det blir et spennende album igjen fra den lille cubaneren med gitaren.
Nilo regner med at det kan slippes ut i januar/februar 2015. 


I snart 4 år har har våre daglige turer i Pedrera vært god mosjon for oss og hundene.
Slik jeg skriver innledningsvis.
I disse årene har vi i stor grad holdt oss på den sørlige siden av vannet.
Her har både vi og voffsene blitt veldig godt kjent.

Et par dager nå har vi flyttet oss litt nordøst over langs vannet.
Der har vi også funnet et flott turterreng.
En stor fordel er at vannet er ganske mye renere i denne delen av vannmagasinet som Pedrera i utgangspunktet er.


Lola svømmer på den nye badeplassen vi har funnet i Pedrera.

For å komme til denne plassen må vi kjøre 2-3 km langs den grusveien som går langs den østre delen av vannet.
En hullete og utrolig dårlig vei, men det er verdt turen.
Isteden for leiret sandbunn er det her kalksteinsklipper, og ikke så flatt.
Det påvirker også kvaliteten på vannet.
Etter bare 2 dager med bading her er det blitt en annen lukt av pelsen til pelsdottene våre.
Det er jo ikke direkte negativt det heller.
En annen fordel er at det er ganske mye mindre glasskår og tomme rustne blikkbokser på denne plassen.
Vi har vært heldige de 4 årene vi har vært der, og ikke fått skadet noen hund.
Men Tuva fikk skåret opp en baklabb og måtte sy 7 sting her for noen uker siden. Første gang heldigvis.
Så jeg tror nok at vi for fremtiden vil gå mer på det det nye stedet.


Cass og Tuva skuer ut over sitt nye badeområde.

Tidligere gikk vi på andre siden av vannet som man ser i bakgrunnen på dette bildet.
Der er det flatere, og mer jorder helt ned til vannkanten.
Og dette har nok helt klart en innvirkning på vannkvaliteten på den siden av vannet. 


Tuva feiret selvsagt at det var litt høyde og hoppe ut i vannet fra på det nye stedet.

Hun er og blir helt gal når det gjelder slike hopp.
Cass hoppet litt sånn fra brygger og svaberg for noen år siden men sluttet når han passerte 4 år.
Det ser ikke ut som Tuva har tenkt å slutte enda.
Hun blir 6 år til våren, og er fortsatt like hoppeglad.

I dag så faktisk vannet så fristende ut at jeg selv hadde lyst til å hoppe ut i det.
Men jeg har jo en image å ta vare på.
Jeg bader ikke i Spania, det gjør jeg bare om sommeren i Norge.

Kanskje det er på tide å endre det imaget? Time will show!

Til neste gang.......

Hasta Luego!

Hjemme igjen

Det var godt å komme hjem igjen til Spania. Til tross for en fantastisk sommer i Norge.
Men de siste dagenes nedbør, sol og temperaturfall gjorde noe med både humør og legeme.

Jeg har etter de siste dagers intense tankevirksomhet kommet frem til at jeg må være et utrolig bra eksempel på en såkalt klimaflyktning.
De siste dagene i Norge hadde jeg konstante smerter i den knuste, og sammenskrudde ankelen.
3 dager etter hjemkomsten våknet jeg smertefri igjen. 

Flyturen fra Rygge og hjem til Spania gikk meget greit.
Kun 60 passasjerer på flighten, og dermed ble servicen rask og super for passasjerene.
Litt moro i innsjekkingen da det det var opplæringen i den ene skranken,
og vi ble henvist dit siden vedkommende skulle lære seg det ekstra arbeidet det er med kontroll av pass og bur for reisende dyr.
Ble litt ekstra læring for vedkommende siden Lola selvsagt har spansk pass.
Men som vanlig var det bare smil og godt humør fra personalet i Norwegian-skranken på Rygge.

Selv skulle jeg på utgående tollekspedisjon, for å få stemplet et skjema slik at jeg fikk igjen momsen på det objektivet jeg handlet mens jeg var i Norge.
Jeg kan dessverre ikke si at det var like hyggelig.
Det virket som om tolltjenestekvinnen tok det som en personlig fornærmelse at jeg tillot meg å ringe på klokka i den luka kl 20.00 på kvelden.
Samtidig som jeg fikk inntrykk av at de kronene jeg skulle ha tilbake i moms ble trukket fra hennes egen lønnskonto.
Etter noen års omgang med tollere den gang jeg drev i transporten, lurer jeg fortsatt på når tema kundebehandling blir en del av pensum på Tollskolen. 

I Alicante tok det litt ekstra tid å få burene, fordi båndet for spesialbagasje stoppet opp.
Vi måtte vente 10-15 min på det siste buret som Cass var i.
Litt moro å se en spanjol stå på den ene siden av veggen, og snakke febrilsk i en toveis radio med noen på den andre siden av veggen.
Istedenfor å bare åpna døra i veggen og snakke direkte til hverandre.

Alt ordnet seg nå til slutt og vi kunne rusle ut og vente på minibussen fra Lara Park som kjørte oss til deres område der vi hadde parkert vår egen bil.
Mens vi fikk lastet inn bur og bagasje i bilen kunne BorderTroppen strekke litt på bena og gjøre sine nødvendige ærend etter timene i buret.

Så klokken 02.00 kunne vi låse oss inn i Casa Baste, og sette på A/C-anlegget for å få litt luft i leiligheten før vi tok kvelden.
Det var nemlig blitt en liten misforståelse mellom Rob/Claire og undertegnede om når vi ankom Spania.
De har nøkkel, så de setter vanligvis på A/C'n 6-8 timer før vi kommer ned. 

Pga varmen bestemte vi oss for at jeg fortsatt skulle dra ganske tidlig av gårde med BorderTroppen på lufteturen til Pedrera.
Når vi kom opp dit neste morgen så jeg veldig raskt at vannstanden hadde sunket betraktelig på de 5 ukene vi hadde vært i Norge.


Tuva ble ganske skuffet over at det ikke var noe vann igjen i badekanalen.

Badeanlegget, (avsaltingsanlegget) er heller ikke startet opp igjen. Uvisst av hvilken grunn.

Fordelen var at det nå var ganske mange tusen flere kvadratmeter å gå tur på igjen.
Og masse nye lukter var kommet i løpet av den tiden BorderTroppen hadde vært på ferie i Norge.

Som jeg har sagt så mange ganger før, dette er det perfekte turområdet for oss.
Og 4-fotingene stortrives i Pedrera.
Dermed er det heller ikke noe problem å legge den daglige turen dit oppe selv om det blir en liten kjøretur hver dag.
Hundene fortjener denne muligheten til å løpe og kose seg.
Og fordelen er at de blir så slitne at de slapper av resten av dagen.
2-3 tisseturer på plenen i løpet av ettermiddagen og kvelden er det de trenger.


Helt greit å svømme litt på turen for å kjøle seg ned når det er rundt 30 grader i lufta.

Jeg har skrevet tidligere om at området rundt Pedrera er et såkalt Caza Controlada.
Etter hva jeg har forstått av spanske venner betyr det et kontrollert jaktområde.
Det kan jaktes på bestemte tider, og, som jeg har skjønt er det lørdager og søndager frem til kl 12.
Etter jakten oppsøker man et eller annet kontor, og betaler en liten avgift på det byttet man har nedlagt/skutt.
Egentlig en veldig grei ordning synes jeg.

Den første tiden vi brukte området traff vi stadig spanjoler med hunder og hagler der oppe.
Særlig på søndagene.
Det siste året har jeg faktisk ikke truffet noen. Uvisst av hvilken grunn.
Jeg hører stadig lyden av hagleskudd fremdeles, så det er tydelig at det fortsatt jaktes nærheten.
Det er jo også mulig at spanjolene nå synes de har tatt ut så mye kaniner akkurat der vi går tur at de nå jakter litt andre steder i terrenget, slik at bestanden kan ta seg opp igjen.

Forrige søndag traff jeg to spanjoler som drev med en annen type jakt/fangst.
De hadde rigget opp to 3-4 meter lange og 1 meter høye garn/nett-lenker som var festet i bakken og med tau i den ene enden.
I den andre enden var det festet noen lengre tau, som de hadde strukket bort til et skjul de hadde hadde laget bak noen busker.
Mellom disse nettene var det utplassert 4-5 små fargerike levende fugler.
Egentlig så små at jeg nesten ikke så dem når jeg kom gående.
For dette nettarrangemenetet var laget tvers over en av de stiene vi vanligvis går på.

Selv om jeg kom gående rett opp i dette med 3 løse bordere flyvende rundt meg var det ingen sure miner.
En av dem bare ropte, kom bort til meg og pekte på fuglene på bakken.
Så begynte han isteden å snakke om hundene. 
Han viste tydelig at de ofte ble brukt av pastores, (gjetere) til å passe på cabras (geiter).

Og han syntes det var veldig morsomt når jeg kunne fortelle at Lola var spansk, mens Tuva og Cass var norske.

Mine spanskkunnskaper strakk dessverre ikke til for å finne ut hva de skulle fange.
Men ut fra arrangementet med nettet og lokkefuglene regner jeg med at det kan være falk eller hauk.
Vi ser stadig de sveve over terrenget når vi går tur. 

Den som nok egentlig syntes det var mest ille å reise tilbake til Spania var nok kanskje Lola.
I grunnen er vel ikke det så veldig rart rart med tanke på hennes tidligere livssituasjon.


-Jeg savner hagen i Råde jeg!

Først står hun på en terrasse her nede i Spania i 4 måneder.
Så kommer hun til oss, og får gå tur i Pedrera hver eneste dag. Selv om hun fortsatt er mye på terrassen i Casa Baste.
Deretter legger hun ut på sin første flytur, og får gå løs i hagen i Råde fra 8 på morningen til langt på natt i 5 uker.
Samt at hun får leke og løpe i norsk skogsterreng.

Så blir det ny flytur, og hun er tilbake på terrassen. Med daglig tur i Pedrera.
Hun sturet faktisk litt de 2-3 første dagene etter at vi kom hjem til Spania.
Egentlig kan man jo skjønne akkurat det.
Tenk så mange nye inntrykk og opplevelser den lille herlige borderjenta har opplevd/hatt det siste halve året.

Heldigvis tok det ikke så lang tid før hun var tilbake i gammel vane.
Godt hjulpet av Cass og Tuva.
Nå er det helt greit med morgentur, og terrassene igjen resten av dagen.
Samt 2-3 tisseturer på plenen på ettermiddag og kveld.

Vi skulle også ganske snart få anledning til å gi hele BorderTroppen nye inntrykk.
Som kjent er de jo ganske glad i å bade.
Husfruen og jeg har ofte spøkt om hvordan spesielt Tuva ville reagere ved et svømmebasseng.

Endelig fikk vi mulighet til å finne det ut.
Vi fikk en invitasjon til å besøke Anne-Lise og Leif her på lørdag.
Dette er to flotte mennesker som vi har blitt kjent med via Fjesboka, litt felles yrkesbakgrunn,
og det nye begrepet venners venner.

Anne-Lise og Leif har bodd i Spania i godt over 20 år.
Og selv om Leif nå har pensjonert seg fra transportbransjen både på lastebil og buss,
driver han fortsatt sjåførgjerninger i Norge og Europa som turbusssjåfør.
Mens Anne-Lise koser seg sammen med deres 3 morsomme pelsdotter på en Finca midt mellom Quesada og Los Montesinos.
Eller som de selv sier det, her laaaaaaangt ute på prærien.


Det er tillatt for pelsdotter i bassenget hos Anne-Lise og Leif.

Tuva ble ganske stor i øynene når vi kom. En flere mål inngjerdet tomt og et svømmebasseng.
Hun ruslet rundt på kanten av bassenget i 4-5 minutter. Var nok ikke helt sikker på dette fenomenet.
Cass og Lola var også litt skeptiske.
Dessuten var det jo også 3 små hunder der fra før. Som tydelig satte pris på besøket.

Til slutt hoppet Tuva bokstavelig talt idet. Og bassenget. Da var det gjort.
Hun svømte og plasket i kjent stil. Og både Cass og Lola kom seg også uti etter hvert.


Spesielt moro syntes Tuva det var når mamma la på svøm i bassenget.

De svømte frem og tilbake flere ganger, og Cass kom også til etterhvert. Dette var jo en helt ny opplevelse for dem.
Tuva oppholdt seg i bassenget i 5 av de 6 timene vi var på besøk.
Svømte, hoppet, plasket og koste seg.
Lola syntes også dette var helt greit, og svømte etter hvert mye lengre på egen hånd enn hun har gjort noen gang tidligere.

Anne-Lise hadde vi så vidt truffet og pratet med en gang tidligere på det skandinaviske kjøpesenteret i Torrevieja.
Leif kjente jeg til av omtale fra tiden han drev i transportbransjen. Men vi hadde ikke truffet hverandre før.
Men det er nå rart med det.
Masse felles kjente og en god del felles opplevelser gjennom årene gjør det enkelt og hyggelig å sitte slik å mimre litt.


Når man da også får servert et flott og velsmakende lunsjbord det bare bli en hyggelig opplevelse.

Her er bordet dekket ute på en stor og luftig terrasse med utsikt til bassenget og videre utover prærien.
Der det står enkelte palmer og svaier litt i brisen.
Og det må jo bli utrolig uformelt og hyggelig når verten i invitasjonen spesielt påpekte at vi måtte huske på å ta med oss badetøy for bassenget holdt faktisk 30 grader. 

Så nok en gang tusen takk for invitasjon og den hyggelige mottakelsen vi fikk alle 5.
Både vi på 2 og de på 4 ben.

Noe av det beste med hele besøket var egentlig bildet Anne-Lise la ut på Fjesboka av seg selv dagen etter.
Når de hadde renset silene i bassenget for hår etter BorderTroppens besøk.


Anne-Lise med Borderparykk. (foto: Leif J)

Man er ganske lite selvhøytidlig, og har et herlig syn på livet og seg selv når man legger ut en slik status.
Og fy f.... så herlig det er å omgås slike mennesker.
Det er så utrolig avslappende og trivelig, for ikke å snakke om hva det gjør med humøret og synet på menneskeheten.

Det samme med Leif.
Hans eneste kommentar til alt dette håret i bassenget var like herlig.
-Det er jo derfor vi har siler i bassenget vel. Hundehår, og/eller blader fra banantrærne. Samme tingen det.
Anne-Lise og Leif, er to flotte mennesker som jeg er stolt av å ha blitt bedre kjent med. 

Som jeg nevnte i siste blogginnlegg skulle jeg pakke ned en del duppeditter som skulle bli med til Spania.
Dronen har jeg ikke fått prøvefløyet enda. Så den må vi komme tilbake til i et senere innlegg.
Men værstasjonen er i hvert fall satt delvis opp.
Lufttrykksmåleren i barometeret brukte omtrent et døgn på å stabilisere seg etter flyturen i trykkabin.
Men det er utrolig hva moderne elektronikk får til bare det får litt tid på seg.


Selve displayenheten er plassert på seksjonen i stua.

Om den blir stående der i fremtiden, eller havner på databordet mellom PC'ne er det bare fremtiden som vil vise.
Der må det nok kanskje litt forhandlinger til med Husfruen.
Hun er jo blitt veldig god vant med den enkle ute- og innetemperaturmåleren som vi har hatt her i mange år.
Jeg tror faktisk jeg har kommet frem til en løsning som gjør det enkelt for henne å finne ute-tempen som egentlig er det eneste hun bryr seg veldig mye om.
Da kan jeg også flytte den gamle temperaturmåleren opp på terrassen i 2. etasje.
Og sette displayet på soverommet der. 


Det utvendige displayet, samt føleren for ute-temperatur har jeg allerede fått satt opp på veggen i 1. etasje.

Temprameteret står i fin øye-høyde rett ved vindus- og dørkarmen på "røykerommet" vårt.
Og det viser som skrevet før både temperatur og luftfuktighet.

Jeg har også snakket med vår gode venn og nabo Rob, som skal hjelpe til å montere en bit rør slik at jeg får satt opp vindmåleren i ytterkant på terrassen i 2. etasje.
Det er det stedet den vil vise mest mulig rett når det gjelder vindretning og vindstyrke samtidig som det er der vi i stor grad oppholder oss mest .


Foreløpig har jeg bare laget en midlertidig plassering for vind- og nedbørsmåler i 1. etasje.

Årsaken til at de er satt opp slik midlertidig er at senderen for vindmåleren har solceller som lader batteriene i senderen.
Og da er det greit at den står ute slik at batteriene blir ladet opp hele tiden.
Føleren til nedbørsmåleren blir nok mest sannsynlig stående omtrent på samme sted som nå.
Jeg tror nok den blir flyttet et hakk høyere opp.
Da står den ikke skjul i forhold til noe, og vil forhåpentligvis gi korrekt resultat.
Dette er forøvrig den eneste enheten som har hatt en tendens til å streike av og til.
På den annen side er ikke det så veldig farlig med tanke på hvor lite nedbør det egentlig er her.
300 soldager i året sier jo sitt.
Jeg lurer faktisk på om årsaken til at den streiket av og til i Norge rett og slett var for mye nedbør.
Det var i hvert fall ofte når det regnet, at de 2 enhetene mistet kontakten med hverandre.
Og det blir jo egentlig et lite paradoks det da.
Det er jo når det regner men gjerne vil vite hvor mye regn som kommer ned.

Så derfor ber jeg til den eneste guden jeg kjenner og forholder meg til, elektronikkguden Transistordioden,
om at temperaturen og klima skal ha like god innvirkningen på elektronikken som på meg.

Det hyggeligste gjensynet her nede var faktisk Nilo.
Jeg hadde jo hatt en del kontakt med ham på nett mens vi var i Norge.
Han klaget stadig over at han savnet oss, og ikke minst at jeg sang og han spilte de to låtene vi har gjort sammen nå i ganske lang tid.
Wonderfull Tonight av Eric Clapton, og Knockin' On Heavens Door av Bob Dylan.
Vi har det egentlig like moro begge to når vi gjør de låtene.

Det er også veldig moro at  Anne Marie og Leif, som utgjør Duo Cherokee stadig kommer innom på Luna når Nilo spiller for å høre at vi gjør disse 2 låtene.
På en av deres spillejobber gjorde jeg faktisk Knockin' On Heavens Door på sparket sammen med dem. 

Nilo spilte på La Luna kvelden etter at vi kom ned til Spania. Og vi var selvsagt oppe og hilste på ham.
Han har også hatt 2 spillerjobber på bassenget her på Las Mimosas i sommer.
På søndags kvelden som egentlig er hans fridag.

De siste månedene har det vært mye styr med klage på musikk på barer og restauranter her i Spania.
Ny regler, og rask reaksjon fra Policia Local, har medført at musikken har blitt stoppet,
og bar/restaurant er bøtelagt med ganske store beløp hvis ikke alle tillatelser er i orden.
Så det har vært en nedgang i spillejobber, også for etablerte musikere med tillatelse slik Nilo er. 

Flere av de store utekonsertene om sommeren har også blitt avlyst i år, så Nilo har stort sett tatt de jobbene han har fått.
Derfor har han også brutt sitt prinsipp om å ikke spille på 2 steder i samme område.
For som han sier, jeg vil ikke konkurrere med meg selv om publikum, og det skal ikke stedene jeg spiller på heller.
Siden Nilo har fast avtale om spillejobb på La Luna hver torsdagskveld, snakket han også med Irene på La Luna før han sa ja til jobben på bassenget.
De ble enig om at siden det kun var snakk om 2 jobber var det greit.
Bassenget har jo også begrenset åpningstid i gjennom året, i og med at det er basert på feriegjester. 

Den ene jobben på bassenget gjorde Nilo mens vi var i Norge.
Den andre jobben skulle han gjøre søndagen etter at vi kom ned,
så han ba meg meget pent om å komme ned dit og hjelpe til.


Knockin' On Heavens Door i Nilos reggie-versjon svinger veldig bra. (foto Åse Anita Dragnes )

De første 4-5 låtene denne kvelden brukte han og jeg på å justere lyd og plassering av PA-anlegget.
Det er komplett umulig å få til alene med det utstyret Nilo har der han styrer alt dette selv.
Da kan han ikke samtidig stå ute på gulvet og høre hvordan lyden er.
Så det blir justering av avstand mellom høyttalere og vinkler på de samme.
Det blir litt lytting, noe flytting og stadig frem og tilbake på meg i slike situasjoner.
Men det synes jeg er helt greit.
Hva gjør man ikke for sin selvutnevnte cubanske lillebror.

Neste prosjekt med Nilo nå blir en konsert med bandet i slutten av september.
Hvis alt går etter planen da, skal jeg være med og ta ansvaret for miksing av scenelyset for dem.
Mest sannsynlig blir det 2 konserter på 2 dager.
En utendørs og en innendørs, det skal bli skikkelig moro.

Automatvanningen hadde fungert som forventet de ukene vi var i Norge.
Så alle blomstene var like fine når vi kom hjem.
Til tross for at de bare har fått 1 minutt med vann hver kveld kl. 20.00

Husfruen dro til tross for dette avgårde på vært lokale hagesenter et par dager etter at vi var kommet ned.
Hun ville gjerne bytte ut noen planter, og ha et par nye.


Etter litt ompotting og utskifting ble det seende slik ut på terrassen i 1. etasje.

Det er moro med blomster, dette kostet ca 65,- norske kr.
Det er jo ingenting i forhold til hva man betaler i Norge, og i tillegg har man jo disse blomstene hele året.
Selv om enkelte av dem blir litt tuslete i løpet av vintersesongen her.

De siste dagene har flere av våre gode venner kommet nedover igjen etter sommerens turer til Norge.
Og flere kommer i ukene fremover.
I løpet av september er nok de fleste på plass her igjen regner jeg med.
Da blir det skikkelig tilbake til den spanske hverdagen, med turer, lange lunsjer og besøk hos hverandre.
En del andre aktiviteter blir også satt i gang, og jeg skal begynne å planlegge litt for høsten/vinteren.


Lutefisktallerken fra La Luna Restaurnt og Bar.

I år håper jeg at jeg får til ideen om å starte et Consulat (lokallag) av Norsk Kongelig Lutefisklag her på Las Mimosas.
Irene på La Luna og jeg har snakket om dette et par år nå.
I år skal tankene og praten realiseres.
Lutefisk er like populært og godt her i Spania som i Norge. Og ellers i verden.


Inntil neste gang

Hasta la Vista

og vi høres plutselig igjen.

Pronto regresare a mi casa en España (Snart tilbake til huset i Spania)

Årets sommerferie i Norge er over.
Nå gjenstår det bare å pakke ned litt småtteri som skal være med ned til Spanias sol, varme og fantastiske klima.
Det skal med rette sies at disse ukene i sommer har vært helt fantastiske.
Varmt og godt (for varmt i følge Husfruen) og minimalt med regn.
33 mm er registrert på regnmåleren her på disse 5 ukene vi har vært i Råde. Og det i løpet av siste uka.
De 33 mm har det nok absolutt vært behov for. Det er utrolig tørt rundt omkring i skogen.

Som de fleste har fått med seg er jeg kanskje litt mer en gjennomsnittlig opptatt såkalte "duppeditter".
Dvs, små eller større elektroniske gjenstander, som kanskje bare jeg selv ser nytteverdien av.
Mange vil vel kalle det leketøy. og hva så?
Jeg vil hevde til min dødsdag at forskjellen på små og store gutter kun er prisen på leketøyet. 

Som de fleste vet tar jeg ganske mange bilder i løpet av året. I hovedsak blir det av de 3 pelsdottene som losjerer sammen med oss i Spania og i Norge.
Cass, Tuva og Lola. Jeg har jo skrevet litt om de i denne bloggen ved flere anledninger.
Etterhvert er det jo litt vanskelig å få variasjon i disse bildene.
Samtidig som det kunne være moro å ha litt video også.

Som et resultat av disse tankene gikk jeg til innkjøp av en såkalt Drone på en av våre handleturer til Harry (Sverige).


Dronen er ikke så stor, men har innebygget HD videokamera på 2 Mb.

Slike Droner som kan fly og fotografere er jo blitt utrolig populære, og man får de i masse ulike prisklasser.
Denne her kostet ikke all verden, men hadde de tingene jeg ønsket.
Liten. Denne er bare 11 x 11 cm.
Videokamera.
Man kunne kjøpe ekstra batteri og propeller (det siste anså jeg som meget vesentlig)
Den skulle være lett å fly (Haha! Reklamefolk juger alltid så det renner, uansett bransje)

Det er godt mulig at det er jeg som begynner å bli gammel og treg, for jeg synes ikke den er lett å fly.
Etter en ukes testing er vel den lengste filmsnutten jeg har på noe sånn som 17 sekunder eller deromkring.
Jeg har allerede brukt opp en pakke med propeller, og må anskaffe noen flere.
På den annen side trøster jeg meg med at det er lettere å trene på terrassene hjemme i Spania,
enn mellom busker og trær her rundt terrassen i Råde.
Så i løpet av ettersommeren og/eller høsten håper jeg at jeg kan presentere Casa Baste for dere i fugleperspektiv.

Men......
det finnes flere duppeditter som skal bli med til Spania.
Jeg har i flere år hatt dilla på værstasjoner, og elektroniske termometre.
Når vi flyttet inn i huset her i Råde i 2008 hadde jeg ikke mindre enn 4 ulike trådløse termometre.
Samt en skikkelig værstasjon og en billigutgave.
Det sto trådløse termometre på begge soverommene, på kjøkkenet og på datarommet.
Som viste temperaturen på utsiden av de respektive rom.
Dette var rimelige og enkle utgaver, kjøpt for en kanskje en hundrelapp på nett.
En var til og med en vervepremie for et interiørblad mener jeg å huske.

Men i stua har jeg en skikkelig værstasjon
Dansk design, innkjøpt i sin tid på Jernia, og modulbasert.


OBH Nordica-serien i børstet stål er både elegant og pålitelig, designet av danske Christian Bjørn.

Her er det fra venstre:
Radiostyrt klokke med dato,
Vindmåler, som viser både vindretning og vindstyrke m/memoryfunksjon,
Barometer med display som også viser endringen i luft-trykket de siste 24 timene,
Ute- og innetemperatur m/luftfuktighetsmåler
Regnmåler med siste døgns nedbør, siste 10 dagers nedbør, og nedbørsmengde fra en angitt dato.

Husfruen har aldri helt hatt sansen for denne. I hovedsak fordi hun ikke husker hvilken modul som viser hva.

Selv er jeg veldig glad i denne serien, og har funnet ut at den gjør bedre nytte for seg i Spania,
der jeg tross alt oppholder meg 11 av årets 12 måneder.
Så dette skal nå pakkes ned i kofferten når vi reiser.


Vindmåleren har selvsagt en ute-enhet som drives med solcelle.

Denne skal få plass i ytterkant av terrassen i 2. etasje i Spania regner jeg med.
Jeg skal sjekke litt ut når jeg har kommet hjem igjen.


Regnmåleren har selvsagt også en ute-enhet som jeg må finne plass til.

Jeg regner med at denne blir plassert på muren mellom oss og naboen. Limer den fast med silikon.
Da slipper jeg å bore hull i toppelementet på muren.


Senderen for ute-temperatur har egne skjermer som viser temperatur og luftfuktighet.

Denne fungere jo da også som ute-termometer på terrassen der den skal plasseres.
Selve temp-føleren sitter på en drøy 1 meter lang ledning, slik at den kan plasseres i skyggen og gi mest mulig korrekt temperatur.
Dettane synes jæ er ille morro se..... 

Nå er det ikke bare maling av levegger og peis, samt bading med pelsdottene som har skjedd her i sommer.
Og vi reiser ikke til Norge bare for å ha ferie og drive med vedlikehold av huset.
Vi har også noen hundevenner som vi trener sammen med i skogen når vi er i her.
Rundering, som kort fortalt er søk av mennesker i skogsterreng.
Husfruen har laget en egen gruppe av tidligere kursdeltagere som møtes hver lørdag for å trene på dette. 

De 3 første ukene var det rett og slett for varmt for å trene hundene så da ble det ikke noe av.
Men forrige lørdag fikk vi tatt en økt i skogen.


Samling på standplass før treningen.

Vi har trent sammen med denne gjengen i flere år. Før vi flyttet til Spania for 3 år siden trente vi stort sett hver lørdag fra april til oktober.
I år var det litt ekstra spennende for vi hadde to nybegynnere med oss. 
Vår egen Lola, og Berner Sennen valpen Tuzzi, som Kjersti hadde skaffet seg etter at hun mistet sin kjære Lille My i vinter.

Som sagt har vi trent sammen i flere år, så alle hundene kjenner hverandre.
Men Lola og Tuzzi hadde ikke truffet hverandre før. Av naturlige årsaker.
Det løste vi enkelt ved å la de 2 rusle løse rundt på standplass mens vi tok en kaffekopp, røyk og en prat.


Møtet mellom Tuzzi og Lola var uproblematisk.

Etter 5 minutter fløy de rundt og lekte sammen uten antydning til Collgate-reklame, ulyder eller andre ufinheter.
Her var det bare ren fryd og glede.
Spesielt Lola viser hele tiden stor begeistring for å være ute i skogen.
Hun har jo ikke sett mye av det i Spania.


Siden det var første gang Lola skulle rundere ble undertegnede brukt som figurant for henne..

Pappajente som hun er var det ikke noe problem å få henne til å løpe ut å finne meg.
Selv om hun jukset litt og brukte øynene istedenfor nesa.
Når hun da i tillegg fant ut at pappa hadde lomma full av pølsebiter var lykken gjort.
Dette syntes hun var moro.
Og hun var ganske stolt når hun skjønte at dette var slik det skulle gjøres.
Løpe ut når mamma slapp henne, finne pappa, få belønning og ble med inn igjen til midtlinja.

Tuzzi skulle også prøve seg.
Hun og mamma Kjersti hadde trent litt på egen hånd, så hun var ikke helt ukjent med oppgaven.
Figuranten noen meter ut fra midtlinja og så var det bare å slippe henne.


Det gikk som det skulle gjøre, Tuzzi fant figuranten og fikk belønning.

Der litt moro å se hvor enkelt dette kan læres bort, bare instruktøren vet hvordan det skal gjøres.
Husfruen har noen timer bak seg når det gjelder Rundering.
Både som instruktør og deltager i konkurranse gjennom mange år.
Og hun er opplært og kurset av noen av de beste i Norge på dette feltet innen brukshund.

Det er utrolig moro å se hvilken fart en Berner Sennen kan få i en runderingsløype.
Og den hastigheten de opparbeider seg i Runderingen, tar de med seg videre i andre brukshundøvelser.


Hely har ikke et ben i bakken på dette bildet. Det sier litt om farten.

Gjennom årene med trening sammen med Runderigsgjengen har jeg vel tatt rundt 1000 bilder av Berner Sennen i skogen.
Jeg har totalt 3 bilder av disse der de "flyr" slik som her.
Et tilsvarende bilde som ble tatt for et par år siden, har så vidt jeg har skjønt blitt vist og delt i Berner Sennen miljøet i deler av Europa.
Og det er jo kjempemoro.

Av de ulike brukshundøvelsene Cass og undertegnede trener er nok Rundering det han liker best.
Da får han mulighet til å jobbe helt på egen hånd, og løper fullstendig naturlig i skogen.
Eter at vi oppdaget skaden han hadde i hofta i 2010 ble jeg anbefalt av veterinæren å fortsette med Runderingstrening fordi det er en av de få brukshundøvelsene der hunden arbeider helt naturlig med kroppen.
I tillegg skulle han svømme så mye som mulig.
Ingen kunstig gange, hopp eller tvungne bevegelser.
Kun naturlig bevegelser i form av å ta seg frem i terrenget.  Og det har virkelig hjulpet viser det seg i ettertid.


Det går fort med en Border Collie som jobber i skogen.

Etterhvert har Cass blitt en meget dyktig utøver i denne øvelsen.
Det vi har slitt litt med er  få ham ut på såkalt påvis, etter å ha funnet figuranten.
Øvelsen er slik at hundefører sender hunden ut i terrenget, og når den finner personen/figuranten tar den bittet den har hengende rundt halsen og kommer tilbake til hundefører med det i munnen.
Da vet hundefører at det er gjort funn, og sende hunden ut på Påvis.
Dvs at Cass da løper foran meg, og viser meg hvor figuranten befinner seg. 
Akkurat den delen har vi slitt litt med. Cass har vegret seg litt for å gå ut igjen for å vise hvor figuranten ligger.

Denne dagen gikk det som en drøm.
I det øyeblikket jeg kommanderte VIS!, løp han rett ut slik han skulle.
Et godt tegn på at selv om han nå ikke hadde rundert på 10 mnd, visste han veldig godt hvordan det skulle gjøres.
Han viser tydelig at dette er en øvelse han virkelig synes er utrolig moro å trene.

Dekkenet som Cass har på seg har 2 funksjoner.
For det første forteller det hunden at nå skal det jobbes. Dvs vi går ikke tur og/eller leker.
Det andre er at det viser folk som måtte befinne seg i området at hunden er på jobb/trening.
Et ikke uvesentlig punkt når det er båndtvang.

Jeg merker forskjell på Cass (og de andre hundene) når de får på seg dekkenet.
Da blir de mer oppmerksomme overfor hundefører og skjønner at det skal jobbes.

Nå er jeg så heldig at jeg ikke bare skal trene Cass når vi driver med Rundering.
Jeg skal også fotografere det som skjer.  


Runderingsgjengen har derfor sørget for at jeg også har arbeidsantrekk under treningen.

Fotovest med påbrodert Teamfotograf, en BC og navnet til Cass fikk jeg i gave for noen år siden.
Det gjelder å være kledd etter forholdene. 
Dette var i forbindelse med at Husfruen den gang hadde en konkurransegruppe,
og da var det viktig å ha en form for felles uniformering når man var på stevner.
Alle i gruppa fikk tilsvarende vester, med navnet sitt på. Og alle hadde påbrodert Konkurransegruppa.

Nå noe helt annet....
På tidlig 70-tallet, når Beatles var oppløst og jeg var på jakt etter nye musikalske idoler,
ble jeg fascinert av den engelske rocke-gruppa Uriah Heep. Samt Deep Purple.
Kombinasjonen sang, tøffe gitar-riff og ikke minst den utrolige lyden i Hammond B3 orgel bergtok meg fullstendig.
Tangentistene Ken Hensley (UH) og Jon Lord (DP) ble de store idolene den gang.
Spesielt siden jeg på den tiden selv drev og fusket litt med orgelspilling selv.
Derfor er det også blitt noen konserter gjennom årene med disse gruppe.

Dessverre døde Jon Lord av kreft for et par år siden, og Deep Purple ble aldri det samme for meg etter det.
Det ble heller ikke Uriah Heep, etter at Ken Hensley forlot gruppa i 1980.
Men jeg fulgte hans videre karrière som låtskriver. Og artist.

Av ulike årsaker ble Ken Hensley involvert i prosjektet Gressvik Summerparty for noen år siden.
Og hadde fast spillejobb der, sammen med ulike backingmusikere.
Siden Gressvik er en del av Fredrikstad der jeg da bodde, ble det noen konserter.
Og jeg fikk også anledning til å være med på en intimkonsert med ham i Gamlebyen i Fredrikstad i 2006. 
Den gang tok jeg også de første bildene av ham.
Under slike konserter gir han publikum muligheten til å stille spørsmål, og rett og slett snakke med ham.
Samtidig som han selv gir litt utfyllende opplysninger om sangene han har laget og fremfører.
En utrolig flott opplevelse. 

Den årlige konserten med Ken Hensley, og etterhvert hans norske band, Live Fire er blitt en tradisjon for meg.
I fjor ble det dessverre ingen Ken Hensey konsert for meg, fordi TNT spilte på Gressvik isteden. 

Når trommeslageren i Live Fire, Tom Arne Fossheim, da inviterte meg til konsert på Stopp Pressen i Oslo måtte jeg bare få med meg den siden jeg var i Norge på den tiden.


Ken Hensley på Stopp Pressen i Oslo 2. august i år.

Det ble en meget spesiell konsert. Hensley hadde med seg deler av det nye Live Fire.
Dvs trommeslager Tom Arne, og den nye bassisten Roberto Tiranti. 
Roberto ble med i Live Fire på våren 2013, etter at vokalisten Eirikur Haukson hadde hoppet av,
og bassist Sid Ringsby hadde gått over til TNT i løpet av året.
Roberto er med på Hensleys siste album Trouble som ble innspilt i Alicante på vinteren 2013.

Dessverre kunne ikke gitaristen Ken "Jr." Ingwersen være med, da han hadde en spillejobb med et av sine andre band.
At det var spesielt sa også Ken Hensley selv.
Så spesielt i følge ham selv at han ikke visste helt hvordan konserten ville bli.
Og dermed var han like spent som publikum.


Roberto er ikke bare en dyktig bassist, men også en fremragende vokalist.

Konserten gikk over all forventning, og ble meget bra.
Besetningen i bandet denne ettermiddagen gjorde at flere av de kjente fra Hensley låtene kom i nytt arrangement.
Ken Hensley stilte med piano og kassegitar, noe som medførte at den kjente July Morning ble fremført i en helt spesiell utgave.
De som kjenner den låta vet jo at den har en utrolig spesiell Hammond B3 orgel-intro.
Nå ble det piano, bass og trommer i stedet. Helt herlig. 

Alt i alt ble dette en meget minnerik konsertopplevelse.
Jeg fikk anledning til å ta en prat med Roberto på egen hånd, og han fremstår som like hyggelig og sympatisk som han er dyktig som musiker.
Under samtalen fikk jeg også greie på hvordan han hadde kommet i kontakt med Hensley.
Det skal jeg ikke fortelle om nå. Men kanskje ved en senere anledning.

Ken "Jr", Tom Arne (TA) og Roberto er forøvrig i gang med et soloprosjekt,
som de har valgt å kalle Wonderworld. (bringer det minner fra Uriah Heeps glansdager?)
Smakebiter fra det kommende albumet kan man også finne på Fjesboka ved å søke på samme navnet.

Jeg avslutter for denne gangen med en fremførelse av July Morning som er gjort i NRK i Oslo.
Ken Hensley & Live Fire og KORK, Kringkastningsorkesteret.

Besetningen her er Ken Hensley, vokal, orgel og piano.
Samt det "gamle" Live Fire med Eirikur Haukson på vokal, Ken "Jr." Ingwersen på gitar,
Sid Ringsby på bass og Tom Arne Fossheim på trommer.



Kos dere med denne, mens vi sitter på flyet tilbake til Spania, og vinterens gode og glade dager under palmene.

Så høres vi igjen, kanskje litt sånn helt brått og plutselig.

Hasta luego..........

Nå er det snart retur til Spania

Sommerferien i Norge begynner å gå mot slutten. 13. august går 2- og 4-bente ombord hos Norwegian her i Rygge for å ble fløyet tilbake til Palmelandet.

Slik har jeg stor sett gått kledd de 3 ukene vi har vært her i Norge. Foreløpig.
Vi har rett og slett hatt et helt fantastisk vær.
Alt for varmt ifølge Husfruen, som til tross for varmen har satt i gang 2 større prosjekter denne ferien.
Vi har flere dager hatt høyere temp her i furet værbitt enn det har vært i Palmeland. 

Et som var planlagt, og et som egentlig ble tatt litt på sparket. 

De som har fulgt meg på bloggen en stund husker kanskje at vi bygget ny terrasse i Norge i fjor.
Med meget god hjelp av vår alltid hjelpsomme og snekkerkyndige nabo Tor Ola.
Kortversjonen er at vi dro på hundetrening en lørdag, og kom hjem til en gammel terrasse i småbiter. 

Den terrassen hadde malte le-vegger. I grått og hvit som huset.
De ble satt opp igjen, men ble ikke malt, og det skulle gjøres i sommer var Husfruens plan.
Hun begynte å snakke om maling dagen etter at vi kom til Norge.


Slike le-vegger er ikke de enkleste å male.

Som sagt begynte Husfruen å snakke om å male le-veggene allerede dagen etter at vi kom til Norge og dro av gårde for å kjøpe inn maling og koster.
Litt pga varmen, og litt fordi jeg mente vi kunne slappe av og hygge oss sammen med døtrene hennes som var på besøk ble prosjektet utsatt en ukes tid.

Etter en omgang med høytrykkspyler, en dag tørke i godt solskinn og sommervær var vi i gang.
Ut fra le-veggenes utforming er det litt puslearbeid med alle disse sprossene og "ujevnhetene".
Når vi i tillegg hadde en dagtemperatur på rundt 32-33 grader i skyggen tok det også litt tid.

Jeg lurer forøvrig på om salt har noen dårlig effekt på Drygolin oljemaling.
Med tanke på alle de tusen av svettedråper som garantert havnet nede i det malingspannet i løpet av arbeidet.


Sluttresultat ble i hvert fall bra etter vår mening.

Også er det jo greit  vite at det i hvert fall er 4-5 år til neste gang man skal gjøre denne jobben.
Da blir det vel samtidig maling av hele huset også tenker jeg. Men det er laaaaangt frem i tid egentlig.

Vi er jo så heldig her i BorderHuset at vi har veldig hyggelige og hjelpsomme naboer.
Og som en takk for hjelpen med fjerne det døde grantreet ved innkjørselen, og alt annet gjennom tiden,
bestemte vi oss for å invitere Tor Ola og familien over til en grillaften.

Det passet veldig bra, siden de skulle på ferie til Tyrkia dagen etter, og Husfruens døtre igjen hadde kommet på besøk.


Så da var det bare å fyre opp grillen med litt likt og ulikt.

Eldstedatteren i nabohuset har i løpet av våren og sommeren fått i gang en skikkelig kjøkkenhage og mesteparten av grønnsakene både til salater og til grillen kom faktisk derfra.

Litt ulikt med drikke, både med og uten alkohyler og det ble en meget hyggelig aften.


Det er utrolig hva god mat gjør med humøret en fin sommerkveld.

Er det noen vaner Husfruen og undertegnede tar med seg hjem til Norge fra Spania er det samværet rundt et bord med god mat sammen med gode venner.
Det er egentlig garantert å bli hyggelig.
Spesielt når man har masse variert mat slik at alle finner noe de liker.
Da går tiden fort, og plutselig oppdager man at man har sittet 2-3 timer rundt bordet mens praten går.

Det er jo også veldig hyggelig at begge Husfruens døtre har fått så god kontakt med våre naboer.
Ikke så rart egentlig, de har jo nesten mer med dem å gjøre gjennom året enn det vi har.

Med ferieprosjekt nr 1 vel i havn, kunne jeg sette i gang mitt eget lille prosjekt.
I vinter fikk jeg totalvraket et av mine kameraobjektiver i Spania.
Det ble sendt til Norge for mulig reparasjon, men det var ikke lønnsomt.
Heldigvis har jeg en meget god kameraforsikring, så jeg fikk dekket mesteparten av verdien.

Det hjalp dessverre ikke akkurat da, fordi det objektivet jeg skulle ha var vanskelig å skaffe i Spania.
Så jeg ventet med nyanskaffelsen til Norgesturen.

Jeg har de siste årene handlet alt mitt kameraustyr hos den tidligere Pentax-importøren Fovi.
De har nå gått over til å bli proff og entusiast-forhandler av samme merke. 


Nyanskaffelsen, samt et ekstra reserveobjektiv etter Oslotur og besøk hos Fovi.

DA* serien er proffobjektivene fra Pentax.
Sprutsikre, støvtette og med meget god lysstyrke. DA* 16 - 50 mm /2,8 er et vidvinkel- til liten tele objektiv som jeg synes er veldig anvendelig.
Og jeg skal innrømme at jeg slet litt med fotograferingen på våren i Spania når den minste brennvidden jeg hadde var 55 mm.
Det blir ganske "trangt" spesielt når man skal fotografere inne, men også ved landskapsfotografering.

Noen vil sikkert mene at jeg er gal, som kjøper et objektiv om koster mer enn det de fleste betaler for både kamera og 2 objektiv i vanlig forbrukerutgave.
Men siden jeg har hatt dette objektivet tidligere i flere år, og vet hva det yter optisk og ikke minst rent bruksmessig er det verdt det for min del.
Skaden jeg fikk på det var en ren støtskade forårsaket av et meget hardt slag.
etter min erfaring er ikke det objektivet laget, uansett merke, som hadde tålt den behandlingen.

Jeg tok også med meg et KIT-objektiv for å ha en reserve, hvis tilsvarende skulle skje igjen.
Et DA 18-55 mm/3,5-5,6.
Et KIT-objektiv er et rimelig objektiv som de fleste kameraprodusenter setter på kamera når det selges.
For en vanlig amatørfotograf holder slike objektiv stort sett mål til de bildene de tar.
Det trenger noe mer lys, enn det proffserien gjør, og det er ikke like godt optisk.
I mange tilfeller er det også laget i plast eller komposittmateriale, mens proffserien er av metallegeringer.
Veldig ofte er det heller ikke samme kvalitet på linse-elementene inne i objektivet noe som gjør utslag i skarphet på bildene.

Nok om det.
Jeg har igjen fått det som jeg anser for å være den komplette serie gode objektiver for min type fotografering og bruk.
Jeg er dekket fra god vidvinkel og opp til bra tele med de 2 DA* objektivene jeg nå har.
DA* 16 - 50mm/2,8 og DA* 60-250mm/4.

Dermed er jeg også klar for å bli med en runde på golfbanen i Spania i løpet av ettersommeren og høsten.
Ikke for å spille golf, men for å skrive en blogg om golfspill sett fra min side.
Det har jeg lovet 2 av mine gode venner at jeg skal gjøre.
Og til en golfblogg trenger man selvsagt også bilder.

Med malingen av le-veggene hadde vi egentlig fullført Husfruens planlagte ferieoppgaver.
Pga varmen, som plaget henne mye mer enn meg, regnet jeg med at det ikke skulle bli mer malejobb.
Jeg har tatt feil før, og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen.

Etter at vi kjøpte huset i Råde i 2008 var det ikke mye vi endret.
Vi skiftet hele kjøkkenet, og vi malte det ene soverommet.
Samt at vi skiftet farge på hele huset utvendig, fra mørkegrønt til gråblått. 

Huset, som vi kjøpte i november 2008 passet oss dermed veldig bra, siden vi ikke har gjort så mye med det.
Men, dette hadde en peis........
Ikke en sånn liten hyggelig en i et hjørne.


Neida, en diger rød mursteinspeis med store brannvegger.

Den hadde en Jøtul peisinnsats så den kunne brukes både som åpen peis, og lukket ovn.
I tillegg var det montert en oljebrenner i bunnen, som ikke virket når vi kjøpte det.
Og med den prisen som er på fyringsolje i dag, var det ikke på tale å se om vi kunne få den til å virke heller.
Vi satte inn varmepumpe med en gang vi kjøpte huset, og har klart oss med den.
Til og med ned med - 25 iskalde blå norske kuldegrader 

Selvsagt har vi hatt litt fyr på peisen på julaften og slikt.....
men ellers har den bare stått mørk og dyster der i hjørnet, tatt opp plass og egentlig tatt veldig mye lys i stua. 

Det har vært diskutert her i huset om deler av den skulle rives, for å sette inn en ny moderne energieffektiv ovn.
Noe som ville gjøre at den kunne brukes mer, og ikke ville ta så stor plass.
Etter hvert som vi nå tilbringer store deler av året i Spania er ikke det like aktuelt.
Så da har det også blitt snakk om å male den.
Slik at dette hjørnet av stua ble noe lysere.

Egentlig trodde jeg Husfruen hadde fått nok av malejobber i den varmen vi har hatt hittil i sommer.
Jeg tok som nevnt feil.
En dag kommer hun hjem fra en butikkrunde med 3 liter Lady Vegg. Og nye pensler.
Og setter i gang.

Jeg tror det tok omtrent 1 times tid før hun begynte å angre.
For det første må det være brukt minst 3. sortering murstein i både vegger og peis. (var sikkert rimelig i innkjøp)
For det andre må vedkommende som har murt opp denne peisen være så langt fra et fagbrev som murer som det i det hele tatt er mulig å komme.
For det tredje må den som har murt opp dette ha inntatt så mange Murere (langspils) før han gikk i gang med jobben at h*n var komplett dritings.
Noe som egentlig også kan skyldes kvaliteten på mursteinen som er brukt.
De har/hadde så mye hull og sprekker og manglende hjørner, så fugene også er blitt deretter.
Så mulig det antatte inntaket av pils, skyldes et forsøk på å få et ok resultat av det h*n hadde tilgjengelig.
Man kunne formelig høre at mursteinene og fugene slurpet i seg malingen som mureren hadde drukket øl.


Etter 8 liter med Lady Vegg, 2 strøk, og 10 timers jobb ble det slik.

Heldigvis gikk andre strøket ganske mye lettere enn det første.
Og vi slo i hvert fall en bekjent som på Tryneboka kommenterte at han hadde brukt 32 timer på å male en tilsvarende peis på hytta si.
Vi fikk ikke bedre plass i stua, men det ble i hvert fall utrolig mye lysere og trivelig der.
Så selv om det var en utrolig slitsom og krevende jobb var også dette i ettertid verdt strevet.
Jeg har imidlertid en anelse om at Husfruen for fremtiden vil ta litt mer hensyn til ute-, og innetemperatur før hun igangsetter  liknende prosjekter.


Det er helt klart at sluttresultat må man bare være fornøyd med.

Som enkelte kjenner til hadde jeg en god del av min oppvekst før skolepliktig alder på gården der moren min kom fra på Brøttum sør for Lillehammer.
Av ulike årsaker tilbrakte jeg mye tid hos mormor og bestefar, tante og onkel, med kuer, griser, høner, sau, hunder og katter som lekekamerater.
Jeg fikk ganske tidlig anledning til å være med på det meste av det som skjedde på en gård.
Enten det gjaldt slakting, dyrefødsler, traktorkjøring eller annet jordbruksarbeid. 

Gården er nå dessverre solgt ut av slekta og den eneste gjenværende der oppe er en tante som nå er blitt 82 år.
Samt en fetter og hans familie.
Til tross for oppvekst i en av Oslos drabantbyer, og en omflakkende tilværelse i Østfold i voksen alder er Brøttum det eneste stedet jeg noen gang har følt at jeg har en antydning av røtter til.
Så en tur dit om sommeren er blitt nesten obligatorisk. 


Utsikten over Mjøsa mot Biri-landet vil jeg alltid ha en spesiell følelse for.

Gjennom livet er det bare et par ganger som jeg har kjørt forbi der oppe, uten at jeg har stukket innom.
Enten jeg har kjørt med personbil, lastebil eller vogntog.

Både min far og min onkel døde i 1996.
Noe som resulterte i at min mor og min tante hadde flere turer sammen til leiligheten i Spania etter at den ble kjøpt i 1999.
De reiste som regel alene ned et par ganger hver vinter, og var nede i 5 uker om gangen. Og stortrivdes.
Min tante feiret til og med 70-års dagen sin i Spania for 12 år siden.
De siste 10 årene har det imidlertid ikke blitt noen turer til Spania. Av flere grunner. 
Jeg har stadig med hilsninger begge veier til og fra de som hun ble kjent med der nede.
Etter at vi bygget om leiligheten i Spania har min tante både sett bilder og video fra leiligheten.

Og snakket litt om hvor moro det skulle vært å se det i virkeligheten.
Så var et dette med reisen da, eller egentlig det med å finne frem på flyplassen og slikt alene.
Er jo ikke nødvendigvis like enkelt når man er 82 år og ikke så veldig reisevant alene.
Nå har vi imidlertid funnet en mulig løsning, i samarbeid med Norwegian, så sjansen er ganske så stor for at min tante i løpet av høsten kommer en tur å besøker oss i nye Casa Baste.
Det er et par detaljer som skal på plass først, men det skal nok gå bra.

Pga varmen har det foreløpig ikke vært aktuelt med noe hundetrening i skogen sammen med våre venner i Runderingsgruppa
Her i huset har Tuva, Cass og Lola stort sett oppholdt seg i hagen, og hatt tilgang på vann, og skygge inne.
Noe de faktisk har vært veldig fornøyd med.
Den lille turen de har fått har vi tatt på kvelden når vi har reist til Vansjø for å bade.


Lola blir mer og mer komfortabel og trygg på å være i vannet.

Nå har Lola funnet ut at hun kan svømme ved siden av meg et godt stykke.
Når hun blir sliten svømmer hun bare helt bort til armen min, så legger hun seg på den og hviler litt.
For deretter å legge på svøm etter de andre igjen.
Hun er imidlertid påpasselig med å ikke komme alt for langt unna meg når vi er på dypet.
Det er greit å ha pappas arm.

Hjemme i hagen er hun blitt sjef over ballen. Da får hun lov til å stå først når den blir trillet eller sparket.
Det hender Tuva og Cass tar den imot, men begge 2 slipper den, og lar Lola gi den tilbake til meg.
Hun bærer den da meget stolt det siste stykket.


Tuva er stadig like gal i vannet, til tross for at hun er blitt 5 år.

Hennes hopp og stup gir meg stadig muligheten for nye morsomme bilder.
Cass svømmer masse, men hopper ikke lengre slik han gjorde. Han er blitt litt mer forsiktig på sine eldre dager.
Han ble jo tross alt 8 år nå 15. juli.
De siste gangene vi har badet har han funnet ut at det egentlig er veldig greit å krabbe opp og stå på ryggen min når jeg ligger i vannet.
Særlig hvis jeg ligger helt inntil land, slik at jeg kan ha hendene på bunnen og bare ligge å flyte.
Da kommer han svømmende og skal stå på ryggen min


Cass har fortsatt stor glede av vannsprederen og ikke minst hageslangen når vi vanner.

Selv om Cass ikke hopper ut i vannet slik han gjorde før, men bare går forsiktig ut på gammelmannsvis og legger på svøm er han like glad i å bli våt.
Setter vi opp vannsprederen på plenen er det han som leker med vannet derfra.
Og det er han som hopper rundt bena mine når jeg vanner blomster og trær med slangen og gir klart uttrykk for at jeg skal sprute på ham.

Det siste prosjektet i sommer var å få laget en portal av drueranken inn til terrassen.
Et av skuddene på den var blitt så lang at jeg kunne klare å få lagt den slik jeg ønsket.


Slik blir drueportalen inn på terrassen på BorderHuset.

Nå har jeg fått festet dette skuddet slik at det blir liggende som en bue over porten til terrassen.
Jeg lærte jo litt av spanske Maxi om hvordan man skulle forme en druestokk slik man ønsket når jeg i sin tid hadde en stor drueranke på terrassen i Spania.
Dette skuddet har vokst nesten 1 meter på de 3 ukene vi har vært i Norge så nå kunne jeg endelig få festet det slik jeg ville.
En bambustokk er festet til portstolpen på venstre side. Fra toppen av den går det ståltråd bort til en øyeskrue i taket.
Druestokken slynger seg rundt ståltråden og ned langs bambustokken, og videre bortover på toppen av le-veggen.

Det skuddet skal ikke kappes før det er blitt så langt som jeg vil ha det. Ca 5 meter lengre enn nå.
Da kapper man det i enden, og dette danner da grunnlaget for den delen av druestokken som skal ligge oppe på le-veggen.
Skuddet vil i løpet av neste år omdannes fra et grønt mykt skudd til en brun gren, og blir da en del stivere.
Dermed kan både bambusstokken og ståltråden fjernes og skuddet har fått den fasongen jeg vil ha.
Skuddene på drueranken har utløpere som selv sørger for å feste seg ved å slynge selv rundt et festepunkt.
Når skuddet går over fra å være et mykt grønt skudd til å bli en brun stivere gren tørker også disse utløperne ut og blir harde.
Det sørger for et meget godt feste.
Mellom skuddet og der bladene er, kommer det også villskudd som på tomatplanter.
Disse må fjernes for ikke å hemme veksten av selve skuddet.
Til neste år skal det også fjernes en del grener og og skudd på den delen av druestokken som står opp langs veggen.
Da blir det ryddigere, og man får nye skudd og grener som man kan forme videre.

Og med det er alle arbeidsoppgaver i denne ferien utført, og man kan ta litt ferie.
For min del blir det en liten tur til Oslo på lørdag.
Jeg skal ha med meg min årlige konsert med Ken Hensley (ex Uriah Heep) på Stopp Pressen.


Dette bildet tok jeg av Ken Hensley på Gressvik Summerparty i 2012. 

En konsert jeg fikk invitasjon til, av trommisen i hans band Live Fire, Tom Arne Fossheim.
Jeg har helt siden jeg hørte Hensley med Uriah Heep første gang i 1972 hatt utrolig sans for hans musikk og spillestil.
At Hensley nå i flere år har samarbeidet tett med to meget dyktige norske musikere Tom Arne og ikke minst gitaristen Ken "Jr." Ingwersen synes jeg er utrolig moro.
Sammen med italienske Roberto Tiranti på bass utgjør Live Fire nå en perfekt backing for Ken Hensley.
Live Fire har tidligere hatt medlemmer som Wild Willy Bendiksen på slagverk, Eirikur Haukson på gitar, tangent og vokal.
Bassistene Sid Ringsby og Morty Black har også vært innom Live Fire gjennom årene.
Så dette blir helt klart sommerens konserthøydepunkt for meg.

Så inntil videre, kos dere alle mine venner i inn- og utland.
Så høres vi plutselig igjen....


LUEGO! 

En tur til furet, værbitt......

Husfruen, BorderTroppen og undertegnede er på ferie i Norge.
Noen av de faste leserne av bloggen har bedt at dette bildet da brukes på nytt.
I utgangpunktet har det ikke vært nødvendig med slik bekledning den første uken i hvert fall.
Vi landet på Rygge onsdag 9. juli i omtrent samme temperatur som det var i Spania når vi reiste. 

32 deilige varmegrader var det på terrasse i BorderHuset på kvelden når vi kom.
Selv om det sank ned til rundt 24 i løpet av bare et par timer.


BorderTroppen og Husfruen er klar for avreise fra Spania, El Altet, flyplassen i Alicante.

Vi skal ikke legge skjul på at vi var lit spent på hvordan BorderTroppens nye medlem, Lola, ville takle flyturen.
Hun har ligget i bur i bilen siden hun kom til oss i februar, så akkurat det med buret er hun vant til.
For sikkerhet skyld la vi min gamle dyne m/dynetrekk inn i buret hennes som underlag.
Den adopterte hun ganske tidlig, og har fungert som soveplass for henne i Casa Baste stort sett hver eneste natt frem til nå.
Greit med noe kjent når man skal ut på noe ukjent.

Innsjekkingen gikk helt greit, Norwegian har nå egen in-chchekdesk for spesialbagasje og dyr på El Altet.
Det var like enkelt i sikkerhetskontrollen. Selv om Lola ble litt lavere enn normalt når hun skulle ut av buret og gå alene gjennom røntgen-scanneren.
Folk fra handlingselskapet til Norwegian, Menzeniers, var alt på plass i sikkerhetssjekken og overtok hundene med en gang.
Ingen venting slik det har vært tidligere.
Og jeg fikk også avtalt at de skulle sette burene til Lola og Tuva ved siden av hverandre i flyet.
Kan kanskje virke som en bagatell, men kan være kjekt for Lola og vite at hun var nærme Tuva på turen.
Siden jeg har fått anledning til å studere dette spesial-lasterommet, vet jeg jo hvordan burene er plassert der. 

Avgang etter rutetabellen, og flyturen som vanlig på drøyt 3,5 time i et fantastisk vær og 0 turbulens.
Litt kjedelig at ikke WiFi-nettet fungerte, men det er ikke så rart med tanke på at min egen lille spesial-app kunne opplyse om at det var 160 enheter som var koblet til i samme flyet.
Da skal det litt båndbredde til for at all skal komme seg på nett slik de ønsker.


Vi landet på Rygge omtrent 20 min før timeplanen, og buret til Cass løftes her over på tralla.

Selvfølgelig gikk jeg på rød sone i tollen. Jeg hadde tross alt med meg to hunder. Der var det ikke en sjel.
Men etter hvert fant jeg et mobilnummer som man kunne ringe.
Det kom etterhvert en forbauset toller, som unnskyldte seg med at han hadde noen sittende i arresten som han måtte sjekke jevnlig.
En rask titt i passene til Cass og Lola, siden jeg hadde deres bur på tralla.
Og jeg gav beskjed om at Husfruen kom med en til, bare hun fikk bagasjen sin.
Dermed bar det ut til to ventende stedøtre i ankomsthallen.

Husfruen kom noen minutter senere, og det hadde godt like greit i tollen med henne.
Kun kontroll av pass, ingen sjekk av chip. Er jo greit at den etaten der av og til stoler på folk også.

Lola var så vidt ute av buret i parkeringshuset, mens vi lastet inn bur og kofferter.
Litt lav pga alle menneskene, men nysgjerrigheten var det ingen ting i veien med.
Vi tar det som et meget godt tegn at hun hoppet lett og elegant inn i buret igjen når vi skulle kjøre. 
Da hadde hun ingen dårlig erfaring med flytur og buropphold underveis slik Husfruen med sin over 30 års erfaring med hunder tolker det.
Og det er jo kjekt å vite.


En litt skeptisk Lola i hagen i Råde, tett inntil tante Lenes stol.

I Råde ventet det ikke bare et nytt hus, gressplen og 2 "tanter".
Disse tantene har også hver sin hund. Lene har Cass tvillingsøster Saga, og Ellen har en liten blandingshund Leo.
Det var stor gjensynsglede hos dem begge, også hos Cass og Tuva.
Lola syntes nok det ble litt vel mange nye inntrykk i løpet av kort tid, og de første 10 minuttene holdt hun seg veldig tett på stolen til tante Lene.
Saga var heller ikke overbegeistret over at det var kommet et nytt medlem i BorderTroppen så det ble litt småknuffing mellom henne og Lola de 2 første timene.

Dette har o også litt med å markere seg og avfinne seg med plassen og rangen i flokken å gjøre.
Etter at jeg hadde tatt Saga skikkelig i nakkeskinnet litt lengre ut på kvelden var det hele greit.
Etter det var det bare lek og glede mellom Lola og Saga.

Lola fikk også en omvisning i BorderHuset av Tuva og Cass.
Hun besluttet ganske kjapt at hundeputa på datarommet var et egnet sted når det skulle slappes av.
Det var også moro å se uttrykket hennes neste morgen når hun bare kunne gå rett utpå terrassen og videre ut i hagen så fort vi sto opp.

Første dagen i Norge ble nesten like varm som siste dagen i Spania. Kl 12 viste temprameteret 32 grader under markisen på terrassen.
Sa da ble det bestemt at vi skulle reise til vår vanlige plass i Vansjø og bade . 


Bading i Vansjø, og årets første bad for min del.

Det var første gang Lola hadde befatning med svaberg, så hun nølte litt med å komme seg ut i vannet.
I Pedrera i Spania er det jo tilnærmet strand alle steder, så der kan hun bare vasse ut.
Det ble en rask kort svømmetur på henne. Som vanlig.

Men siden Pappa fant ut at det var på tide med årets første bad, og la på svøm utover sammen med Cass og Tuva kom hun seg ute i etterhvert.
Også var det jo veldig spennende med den gule badeleken som vi hadde med oss.

Litt rart det der egentlig. Jeg bor i Spania i 11 mnd i året. Bare 2 km fra Middelhavet.
Og går daglige turer langs et av Costa Blanchas største vannmagasin.
Men jeg bader som regel bare i Norge.
Jaja, jeg har gjort, og kommer til å fortsette å gjøre mye rart i mitt liv. Så akkurat den særegenheten der kan jeg da holde på.

Rett ved siden av badeplassen vår er det et større jorde. Egentlig en skikkelig blomstereng.
Det er er fin plass så voffsene kan leke etter badet, og få løpt seg litt tørre før de settes i bilen igjen.


Lola var ganske stolt når hun fikk tak i badeleken som ble kastet ut i gresset.

Vi valgte bilen denne dagen, i hovedsak for at det blir litt i lengste laget å gå i den varmen.
Tidligere har vi syklet ned der flere ganger, men da er det som regel litt kjøligere.
Det er tross alt snakk om ca 4 km fra BorderHuset og ned til badeplassen

Etter at badingen var unnagjort, satte Husfruen seg i bilen og stakk innom på gartneriet vi har rett borte i veien her.
Hun kom tilbake med både planter, jord og arbeidslyst, til tross for at temprameteret fortsatt viste 32 grader.


Slik ble blomsterbedet etter en liten ryddesjau.

Vi har ikke så mye blomster i hagen, av naturlige årsaker når vi er så mye i Spania.
Et lite bed rett foran terrassen som inneholder både stauder og sommerblomster koster Husfruen på seg.
Samt noen hengepotter på sydveggen og 2 store urner på terrassen.

Det holder egentlig i massevis.
Også har jo jeg min druestokk da selvfølgelig. Som gror og vokser år for år.


Druestokken har virkelig fått fart på seg det sist året, nå skal den strekkes over porten og festes til espalieet.

Jeg er ikke så mye gartner, har kjøpt noen stauder og et par busker de 6 årene vi har bodd her i Råde.
Men det ser ut til at det er ganske dårlig vekstforhold i hagen her. Lite jord og mye sand.
Har en Rhododendron som blir mindre og mindre for hver år.
Snakket med en av jentene på gartneriet borti gata her, om den.
Og ble faktisk anbefalt å grave den opp, lage et hull på 1 x 1 meter som skulle være 50 cm dypt.
Det skulle fylles med kugjødsel og jord. 50/50.
Det blir nok ikke denne sommeren tror jeg.


Stort sett er det Cass, Tuva og Lola som oppholder seg mest ute i hagen.

Da er det jo egentlig litt greit at det ikke er busker, blomster og trær overalt også.
De har ikke samme forhold til slike "pyntegjenstander" som vi mennesker har, egentlig er de jo bare i veien når de leker uansett.
Siden de storkoser seg slik i hagen som de gjør er det egentlig helt greit.

Vi får heller forsøke å holde hekk og gjerder i orden slik at de fortsatt kan løpe fritt i hagen.
Og ikke ut på veien hvis det kommer noen forbi som de vil hilse på.

På hjørnet av innkjørselen har det stått et større grantre i mange år. Med masse greiner på.
Strømleverandøren Hafslund har vært oppe i det en gang og kuttet vekk noen greiner for at ikke strømledningen til naboen skulle bli revet ned.
Når vi kom hjem i sommer var grana helt død og tørr.
Muligens rammet av noe sykdom siden to grantrær hos naboen tvers over veien ser likedan ut.
Så jeg snakket pent med våre gode og alltid hjelpsomme nabo Tor Ola.
Han elsker alle typer arbeid som det kan brukes motorsag på. Samt en del andre snekkerverktøy.
I fjor hjalp han oss med å lage ny terrasse.


På tirsdag morgen gaulet det ute i grana på morran......

Der sto Tor Ola på stigen, med motorsag i hånda og var klar for å kappe ned hele greiene.
Jeg ble plassert på veien med en enden av tauet, mens den andre var festet i toppen av treet.
Vi måtte sørge for at de ikke tok med seg naboens strømtilførsel når det skulle ned.


Stammene ble kuttet i 2 omganger.

Ja, jeg sier stammene, ikke stammen, for ved nærmere ettersyn var det 2 av dem, så grana har nok fått litt hard medfart i sine unge dager.
Tor Ola skulle ha stammene til ved, så de ble kvistet ned så fort de tok bakken.
Det ble faktisk 2 hengerlass med bare kvist av den grana, levert på resirkulasjonsanlegget på Øra i Fredrikstad.

Og vi ble stående igjen med en nesten 2 meter lang åpning i det hjørnet av hagen.


Åpningen etter at grantre ble kuttet ned.

Det er Tujahekk på begge sider av der grana sto, så vi bestemte oss for å tette igjen hullet med Tuja.
Og siden jeg for 5 år siden forsøkte å plante 2 små Tujabusker der visste jeg hvor mye røtter de var i bakken akkurat på det stedet.
Så jeg gikk til innkjøp av 5 små Tujabusker, siden jeg da slapp og lage så store plantehull.

Og jammen var det det greit at ikke buskene og rotklimpen var større.
Det ble mer bruk for sag, en for spade for å grave de fem hullene jeg trengte.
Og for sikkerhets skyld hadde en koloni Jordveps funnet ut at den var helt supert å lage bol nede ved rota på den gamle Tujahekken.
En lite morsom oppdagelse for en 60-åring som er mer redd for veps enn sinte elefanter.

Vannslangen ble løsningen, samt en innkjøpt boks med den sprayen som i gamle dager gikk under navnet Radar.
Etter å ha tømt nesten hele boksen i hullet til bolet og rundt der det skulle graves var alle de flyvende gulstripete jæ..... overført til de evige jaktmarker hvis det finnes noe slikt for veps.
Og jeg kunne få gjort sage/grave-jobben i fred for flygende illsinte utysker med brodd i ræva.

Det ble jo ikke veldig mye bedre at jeg satt i gang med sage/grave-jobben mens temprameteret viste 30.
Egentlig helt greit måleresultat det, men ikke når man skal jobbe med slikt.

For at innholdet i sprayboksen virkelig skulle få gjort jobben sin, la jeg meg på sofaen og fikk med meg dagens innspurt i Tour De France.
Og når gutta kom i mål, var også all veps forduftet.


Så dermed kunne jeg sette ned mine 5 Tuja-planter, og tette hullet der grana har stått.

Som ekstra sikring for at BorderTroppen ikke skulle spasere rett gjennom hekken før den ble større og tettere,
satte jeg opp gitterelementer ut mot veien.
Og alt dette arbeidet kunne jeg gjøre i fred og ro når de sikkert 2.000 innbyggerne i Jordvepsbolet var stedt til hvile.
Litt ekstra vanning, og opprenskning av oppgravd jord, avsagde og avhugde røtter og det ble tilnærmet bra.
2-3 år så har Tujaene vokst seg store nok til å kunne klippes litt og da blir det så bra så.
Og vi kan fortsatt sitte på terrassen, mens BorderTroppen løper fritt og leker i hagen.

Litt av årsaken til at vi reiste til Norge nå var en spesiell bursdagsfeiring.
Husfruens barnebarn Sindre fylte 18 år den 15. juli. Og det var jo selvsagt en feiring vi måtte ha med oss.
Feiringen tok vi litt på forskudd her i BorderHuset.
For bursdagsbarnet ville gjerne være sammen med venner på selve dagen og skulle ut å bestille en halvliter øl så fort klokka hadde passert 24 på den store dagen.


Her er Sindre sammen med Nilo på Hedia Bar i Spania litt tidligere.

Han fikk låne Nilos gitar og utstyr og spilte et par AC/DC låter mens Nilo hadde pause under sitt rockeshow.
Nilo hadde dessverre ingen background til AC/DC, så Sindre tok alt på egen hånd uten backing.
Og høstet en bra applaus fra de tilstedeværende gjestene. 

Nå er de ikke bare Sindre som har fødselsdag denne datoen.
På hans 10 års dag fikk vær kjøre avdøde Tess 9 valper.


Tvillingene Cass og Saga.

Cass er den førstefødte i dette kullet, og hans tvillingsøster Saga er den sist fødte i samme kull.
Ganske utrolig at de 2 kan være så like som de er. 
Og de var faktisk de eneste i kullet som var svarte og grå.
Selvsagt ble det is på terrassen for Cass, Tuva og Lola på dagen.

Dette ble rask gjennomgang av de første uken her i furet værbitt.
Til neste gang skal vi vel få malt litt terrasseespalie, og gjort litt annet småarbeid.
Kanskje blir det både mer bading, og ikke minst en herlig tur i skogen med gode hundevenner.


Til neste gang.....

Haste luego, 
selv om dette skrives her i furet værbitt.


Nedtellingen har startet

Da har vi begynt nedtellingen på sommerens tur til Norge.
9. juli setter vi oss på et av Norwegianflyene til Bjørn Kjos og setter kursen nordover.
Mot Rygge flyplass, og videre befordring til BorderHuset i Råde. 

Skal bli spennende å se hvordan Lola takler flyturen, og ikke minst hennes reaksjon på å kunne løpe fritt i hagen.
På disse månedene hun har vært her har hun vent seg til å ligge i buret. De står jo i bilen hele tiden. Uansett.
Selv om de turene ikke har vart så lenge som flyturen blir.


Lola har etterhvert lært seg å se i kamera når hun blir fotografert.

Det er fortsatt litt "støy" fra henne når vi kjører ut for å gå på tur om dagen. Men kun da, det er nok forventningen om å komme på tur som gjør utslaget.
Når turen er over kan vi kjøre ganske langt uten at det kommer en eneste lyd fra henne.
Hun har ligget i buret frem og tilbake til flyplassen og til Murcia uten at det har kommet noe lyd i det hele tatt.
Det er bare den forventnings-pisteringen som kommer når vi kjører avgårde til Pedrera om dagen.

Tidligere i uka oppdaget hun sin første Canjone (kanin) på egen hånd. Den spratt opp bare 3 meter foran henne.
Da fikk jeg virkelig se hvilken effekt de daglige turene har hatt på utviklingen av muskelmasse og fart.
Selvsagt vant Canjonen kappløpet, men Lola fikk seg en skikkelig løpetur.
Vanligvis er det Tuva som oppdager kaninen når vi går tur. Og da setter Cass og Tuva etter fordi hun begynner å løpe.
Denne gangen var det hun selv som så den, og startet jakten. 
Et par dager traff hun også på sin første Gekko på egen hånd, og fikk nok en gang en skikkelig løpetur.  

Siden temperaturen nå på dagen kommer opp i rundt 30 grader, har vi tilbake i rutinen om at jeg går alene på tur med hundene ved 9-10 tiden om dagen.
Da er det fortsatt ganske behagelig nå, 22-23 grader.


Tuva stuper ut i kanalen for avsaltingsanlegget.

De daglige turene begynner som regel med et bad etter bare 2-300 meter.
Det er avstanden fra der vi parkerer bilen, og ned til utløpet av vann fra avsaltingsanlegget i Torrevieja.
Det er ikke i funksjon om dagen, men kanalen er fylt opp med vann pga den høye vannstanden i Pedrera.
Til hundenes stor glede. Tuva tar gjerne en 3-4 hopp ut i vannet, før vi starter på turen.
Hun er akkurat som en unge. Hopper uti, svømmer en liten runde, klatrer opp og hopper ut i vannet igjen.
Cass og Lola er litt mer forsiktig.
Cass tar gjerne en svømmetur, men vasser uti, mens Lola løper fra den ene siden til den andre, og ser beundrende på Tuva når hun stuper uti. 
Hun har nok veldig lyst til å prøve det selv også. Men det er jo ut på dypet da....
Hun er fortsatt litt skeptisk til å svømme på dypt vann, men jeg ser endringer fra dag til dag.
I kanalen kan hun nå faktisk svømme litt frem og tilbake nå, så det er tydelig at hun føler seg ganske trygg akkurat der. 


Kameratreningen til Lola hjelper, Cass har jo rutine med å se rett i kamera på kommando etter flere år.

Jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg at jeg hadde lastet ned en slik app til min Samsung SII smartphone.
RunKeeper registrer hver eneste tur jeg går, både lengde, høydeforandring og tid.
Den ble lastet ned samtidig med at Lola kom til oss i februar, og frem til nå er jeg kommet opp i rundt 280 km.
Dvs si at voffsene har gått samme strekning, og ganske sikkert en god del mer, siden de går løse hele tiden, og streifer litt rundt omkring.
Med andre ord har Lola gått like langt og mye, så det er vel ikke så rart at hun har fått utviklet både muskler,
fart og spenst på den tiden hun har vært hos oss. 

En av årsaken til at vi reiser til Norge nå er også at vi skal feire 18-års dagen til Husfruens barnebarn Sindre.
Han har bursdag 15. juli, på samme dato som Tess i sin tid fikk sitt valpekull, og som også er fødselsdagen til Cass. 
Sindre har vær og besøkt oss her i Casa Baste både alene og sammen med sin mor og tante. Husfruens døtre.


Sindre har vokst seg ganske stor på disse årene, spesielt synes det sammen med vår gode venn Nilo.

Sindre har musikk som hobby ved siden av syklingen, så det var jo selvsagt helt naturlig at han ble med for å møte Nilo en av de gangene har var her på besøk.
Og de 2 ble faktisk riktig så gode venner, og fikk anledning til  snakke litt musikkfag sammen.
Når Nilo da hørte at Sindre spilte gitar var han raskt ute med å tilby Sindre å spille en låt på hans egen gitar.
Og det er ikke alle og enhver som får den muligheten.
Det kan jeg forsikre om.


Sindre tok Nilos utfordring på sparket, og dro 2 AC/DC låter. De hadde ikke Nilo backing på, men det gikk greit. 

Nå er det ikke avgjort at Nilo skal en tur til Norge i sommer, så det spørs vel om det blir bursdagssang på spansk fra min cubanske hermano.
Vi har heller ikke tatt noen avgjørelse om hvor lenge vi blir i Norge.
Vi lar vær, temperatur og stemning avgjøre det.

Jeg vet at det er noen personer i Fredrikstad, Gamlebyen og Norge som gjerne ville opplevd Nilo igjen,
men som sagt. Det spørs om han kommer denne sommeren.
Nilo har faste jobber og sommerarrangement han må ta vare på her nede. 

Som de fleste sikkert har fått med seg er det en ekstrem tørke her i Spania for tiden.
Det har ikke vært så lite nedbør her i regionen på 150 år i følge de spanske registreringer og målinger.


Når dette er det daglige været skjønner man jo faktisk at det blir tørt.

Dette har vi sett nå daglig siden i november. Vi har hatt 4-5 grå dager der det har vært grått noen få timer.
Og faktisk har vi vel hatt så mye som 3 timer totalt med regn på denne tiden.
Men kun slik pusleregn, som man egentlig ikke er vant til her.
Stort sett kommer det jo gjerne 40-50 millimeter i løpet av 3-4 timer her nede når det først regner.
Slik har det ikke vært i år.

Noe som også har resultert i en del skogbranner pga tørken.
Her på Orihuela Costa har vi vært heldig, litt lengre nord rundt Valencia by har de hatt flere store skogbranner.
I et par tilfeller har det også vært nødvendig å evakuere beboere. 

Her syd hos oss har vi bare hatt et par små branner, rett i nærheten av oss. Og kun på små begrensede områder.


Da kunne vi stå på takterrassen og se helikopteret med "vannbøtta" fly rett over Manzana 7

Tørken er jo en katastrofe for bøndene i Spania siden avlingene tørker bort.
Og her nede har man på langt nær samme støtteordninger for landbruket som de har i Norge.
I naboregionen Murcia har de også vært plaget av tørken, men der fikk de et skikkelig regnskyll i forrige uke.
Selvsagt så kraftig at det ødela det som var igjen av avlinger etter tørken.
Så katastrofalt var det uansett.
Nå foregår jo veldig mye av innhøstingen her i Spania manuelt ved hjelp av omreisende gårdsarbeidere.
Så det er ikke bare bøndene som taper på dette, men også alle de som vanligvis jobber med innhøstingen. 


Vannstanden i Pedrera minker nå daglig, for bare 3 uker siden sto hele røret her i utløpet under vann.

Jeg har tidligere flere ganger skrevet om vannstanden i Pedrera som har vært usedvanlig høy i hele vinter.
Noe som forundrer meg siden det er vannet fra Pedrera som utgjør grunnlaget var vannet som er i kanalsystemet her i distriktet.
Og bøndene henter jo vann fra kanalene til sine vanningsanlegg.


Slik har vannet jobbet med jordmassene rundt Pedrera.

Det skal bli spennende å se når vi kommer tilbake om noen uker, hvor mye mer vannstanden der oppe har sunket.
Og vi får jo god anledning til å følge med siden vi er der daglig.

Husfruens dukkehobby har ligget litt på vent de siste ukene.
Det har selvsagt vært en del besøk av gode venner for å studere både Tea og Dorte.


Tea har jo nå blitt så stor at hun får lov å sitte i so-faen og se litt på barneTV.

Husfruen koser seg utrolig med denne hobbyen, og det unner jeg henne av hele mitt hjerte.
Hun tar seg også noen runder i Kina-butikkene av og til, og kommer stadig tilbake med litt nyinnkjøpt småtteri.
Klær og slikt koster jo stort sett bare 2-3 Euro her nede.


Her om dagen var det vareopptelling på skotøyet til de små.

En ting er i hvert fall sikkert, de har skotøy til en hver anledning her regner jeg med.

Som de fleste vel har fått med seg pågår det nå fotball-VM borte i Brasil.
De fleste har vel også fått med seg at jeg ikke er veldig interessert i akkurat det.
Og nå, er det jo egentlig helt slutt på spenningen på en måte, siden Spania er ute av VM for denne gangen.

Men det er jo litt moro å følge litt med når man er i et land der fotball interessen er stor som den er her i Spania.
Blant annet er det helt vanlig at folk her sender opp fyrverkeri når deres lag scorer mål.
Og med så mange ulike nasjoner i nabolaget fyker det raketter til himmels stort sett hver kveld for tiden.


Hollenderen som bor oppe på Dream Hills er nok litt mer en middels interessert i fotball regner jeg med.

Jeg har tidligere vist bilde her i bloggen av hvordan han har dekorert muren rundt huset sitt med bilder laget av ulike fargede fliser.
Nå under VM kommer det helt i bakgrunnen for flagg og banner som han har hengt opp.
Og huset var likt dekorert under forrige VM for 4 år siden.
Lurer på hvordan det blir være naboens hans hvis Holland i år vinner VM jeg. 

Hittil under VM har jeg fått med meg en kamp. Det var kampen mellom Argentina og Iran.
Da satt jeg å glante på TV i 90 minutter, for å få med meg at Messi klarte å score et mål på overtid.
Med tanke på hvor mange ganger det målet ble sendt i reprise kan jeg ikke dy meg for å tenke på at de 90 minuttene var ganske så bortkastet.
På den annen side hadde jeg ikke noe annet jeg skulle gjøre akkurat da.
Og sør-amerikanske fotballag har jo en spillestil som gjør at det av og til etter min mening kan være moro å se.
I hvert fall litt.
Selv om Brasil er hakket mer morsomt å se enn Argentina og de andre sør-amerikanske lagene.
De er jo de virkelige eksponentene for begrepet samba-fotball.
Og har ikke minst etter min ringe mening de største personlighetene på banen.
Og jeg må beskjemet innrømme at jeg også fikk med meg de siste minuttene av kampen mellom USA og Portugal. 

Jøss, har jeg virkelig skrevet et helt avsnitt her i bloggen om fotball?
Det tror jeg faktisk er absolutt første gang i løpet av 10 år.

Det er på tide å avrunde for denne gang.
Jeg vet ærlig talt ikke om det blir noe mer logg fra Spania, eller om neste innlegg blir skrevet i Norge.
Det vil tiden vise.
Egentlig skjer det jo ikke så veldig mye her nede på denne tiden av året.


Cass nyter en svømmetur i kanalen i Pedrera. Bare se på det blikket i øynene.

Jeg avslutter for denne gang med et badebilde av Cass.
Ved en nærmere studie av øynene ser man at dette er ren nytelse for hans del.
En avkjølende svømmetur, uansett kvaliteten på vannet, er alltid ok i varmen.

 

Hasta luego................
 

 

 

Det tynnes i rekkene under palmene.........

Det nærmer seg slutten av mai, og det begynner tynnes litt i rekkene her på Las Mimosas nå.
Mange av de som bor her hele vinteren har reist, eller er i ferd med å reise til Norge.

Det er litt tidlig enda for sommergjestene, men det er da noen som har kommet.
Man ser stadig noen nye fjes her og der.

Litt hyggelig og koselig er det å se at det stadig kommer flere som velger å feire 17. mai her nede. 
Venner og naboer som fortsatt ikke har kommet til det punktet at de kan bo her nede hele vinteren, dukker nå gjerne opp på den tiden.
Flere og flere av de velger å ta selve feiringen av den norske nasjonaldagen her i Spania.
Da gjerne hos Irene på La Luna, som pynter opp med norske flagg, og blomster i rødt, hvitt og blått på en slik dag.
Og spesiell 3-retters 17. mai meny selvfølgelig. 


I år valgte våre venner Mona og Tormod å feire 17. mai på La Luna. (foto: Irene Primstad)

Det ble en hyggelig kveld sammen med dem, og et annet vennepar som også var kommet ned i anledningen.
Terje og Liv.

Men før feiringen av den norske nasjonaldagen, var det en annen som skulle feires her nede.
Jeg nevnte i forrige blogg at det er ganske mange bursdager i mai i vår vennekrets.

Vår gode venn og nabo gjennom mange år, John-Erik, har sin dag den 12. mai.
Og det måtte selvsagt også behørig feires. 
John-Erik valgte i år å invitere noen av oss til en liten sammenkomst på terrassen hos ham i Casa John.


Et par av de inn-budene gjestene hadde også bakt et par fantastisk gode kaker til "Gromgutten John".

Så det ble noen utrolig koselige timer med masse latter, gode kaker og godt drikke. Og selvsagt den gode praten.
Og bursdagsbarnet selv, hadde sørget for innkjøp av ost og serrano-skinke som han fikk undertegnede til å servere litt senere på kvelden.
Med en påfølgende liten akkejakk for de som ønsket det.

Egentlig veldig heldig han John, flott leilighet, gode venner/naboer, og egen Hovmester til spesielle anledninger.
Men det er jo veldig hyggelig å hjelpe ham, for han er verdens snilleste gutt.
Og er stort sett venner med absolutt alle.


Selvsagt skulle han fotograferes på terrassen med samtlige tilstedeværende damer i anledning dagen.

John-Erik omtrent er nærmeste nabo her på Las Mimosas, og har et veldig godt forhold til våre pelsdotter.
Hvis jeg sier til Cass at vi skal besøke onkel John, flyr han avgårde rundt blokka og inn i gangen på baksiden av oss, siden John bor omtrent rygg i rygg med vår leilighet.
Litt ut på kvelden hentet vi Tuva, Cass og Lola og de fikk være med på bursdagsfeiringen hans de også. 


Og det vanket selvsagt en go'bit på de. Her er det Tuva som koser seg med Astri, ost og serrano-skinke.

Noen dager senere dro vi 6 stykker på tur til en meget spesiell plass i naboprovincen Murcia.
El Molina del Rio Argas.
Et lite idyllisk hotell med 4-5 rom og et helt fantastisk kjøkken.
Det ligger så langt vest i Murcia-provinsen at de har litt mattradisjoner også fra Andalucia.

Man kommer dit ved å kjøre motorveien A7 forbi Murcia, og deretter ta inn på RM15 til byen Caravaca de la cruz.
Så kjører man noen kilometer langs en smal svinget bygdevei mellom appelsinlunder, vannbassenger, og direkte ødemark.
Når du tror du har kjørt skikkelig feil er du faktisk nesten fremme.
Det står et par skilter langs veien, men en god GPS kan være grei å ha.
Til slutt kommer man ned ganske bratt bakke som ender i en elv. Kjør gjennom vannet i elven, og man er fremme etter ca 200 meter. 


Her inne satt vi og spiste en fantastisk lunsj. Med 8-9 ulike retter.

El Molina brygger også sitt eget øl i 4 ulike utgaver, og de lager sin egen hvitvin.
Siden jeg ikke drikker noe av dette kan jeg trygt anbefale husets rødvin for mine likesinnede.
Men et par av de medfølgende gjestene garanterte at ølet var både godt og smakfullt.
Stillheten så langt ute i ødemarken kan man nesten ta og føle på, og etter kort tid reagerer man på de minste lyder.


Denne krabaten ble vi klar over når han bet i den nøtta han holder mellom forbena.

Han satt bare 3 meter unna oss.
I følge betjeningen skal også villsvinene være ganske nærgående, og de anbefaler å medbringe en stokk, hvis man overnatter og velger å gå en morgentur.
Villsvin er også vanligvis på menyen til daglig, men manglet dessverre akkurat den dagen vi var på besøk.

Istedenfor å beskrive all maten legger jeg ut noen bilder som en av de andre tok etterhvert som de kom på bordet.


Forrett, krydret søtt brød med en form for pate (foto: Sten Erik Ovesen)


Gazpatcio, kald tomatsuppe med skinke og brød (foto: Sten Erik Ovesen)


Pulpo, blekksprut (foto: Sten Erik Ovesen)


Salchica con huevos cordoniz, pølser med vaktelegg (foto: Sten Erik Ovesen)


Crepes (en form for pannekake) servert på salat med roqfortsaus (foto: Sten Erik Ovesen)


Bacalao con salsa naranja, kokt torsk med appelsinsaus (foto: Sten Erik Ovesen)


Cordero, lam m/mandler (foto: Sten Erik Ovesen)


Helados y tarta, is med mandelkake (foto: Sten Erik Ovesen)

Så for de som er ute etter en matopplevelse litt utenom det vanlig, og milelangt fra den evindelige engelske skinkesteka, eller det vanlige internasjonale kjøkken er det absolutt verdt turen.
Med de helt spesielle omgivelsene gir det et fantastisk inntrykk av det virkelige Spania.


Det ser ganske unnselig ut, men har store overraskende kvaliteter. (foto: Sten Erik Ovesen)

Opp trappen, og bak forhengene ligger rommene.


Litt lengre utover sommeren kan man også sitte ute på terrassen, i skyggen under druene.

Men litt tilbake til den norske nasjonaldagen.
Utover det at vi pynter oss litt, og spiser festmiddag på La Luna har vi valgt å gjøre veldig lite ut av dagen.
Vi har enda til gode å reise inn til Torrevieja og se på toget som går i gatene der.
Ei heller er vi tilstede under talene og feiringen i Nasjonenes Park her i Torrevieja.
For egen del skyldes det at jeg etter barne- og ungdomsårene i korps er ganske så lei tog og marsjering.

Før vi bestemte oss for å tilbringe mesteparten av tiden i Spania, feiret vi nasjonaldagen ute i skogen i Norge.
Sammen med hundevenner og fir-bente pelsdotter.
Samt grill, lavo, god mat og masse moro.

Siden pelsdottene kommer i første rekke når det gjelder daglig gjøremål her i Casa Baste, blir det selvsagt heller ingen endring på 17. mai.

Ut på tur skal vi.


Dvs det blir en liten endring. På 17. mai går Tuva, Cass og Lola på tur med 17. mai-sløyfe på.

Det hindrer dem selvsagt ikke i å bade, om de har pyntet seg litt. 
Der er de som unger flest.
Lek og moro skal det være, uansett om de har pyntet seg.


Tuva var selvsagt første mann uti som vanlig.

Med den temperaturen som er her nå om dagen, løper hun de 300 meterene fra bilen og rett ned til kanalen fra
avsaltingsanlegget og hopper ute.
Anlegget er ikke startet enda, så det er ikke like rent vann som når det fungerer, men det spiller ingen rolle.
Det er badingen i den steinsatte kanalen som er hovedsaken. Og plaskingen med forlabbene når hun svømmer.

Hun tar fortsatt tante/mammarollen like alvorlig, og har sin daglige lek med Lola.
Enten det skjer på en av terrassene, inne i stua, eller oppe i so-faen.
Gamlemor Tess lekte slik med henne i alle år før hun døde, så dette har hun tydelig savnet før Lola kom.
For i de fleste tilfellene er det Tuva som inviterer til denne leken.


Cass er litt mer tilbakeholden når det gjelder slik lek.

For han er fortsatt det viktigste å være i nærheten av pappa. Selv om han å har fått litt konkurranse fra Lola.
Hun er blitt en veldig pappajente, men det er lite sjalusi å se foreløpig.
Som regel ligger de på hver sin side av stolen jeg sitter i.

Cass er straks ferdig med den halvt-års kuren med de spesielle tablettene han fikk i januar.
Og han har overhodet ikke haltet siden han begynte på dem.
Etter avtale med våre veterinærer, Jose og Gloria, skal vi nå ta en pause med alle tablettene.
Både den daglige dosen med naturmedisinen Hyaloral, som er et Glukosamin-preparat, og den smertestillende månedlige dosen Trocoxil.
Dette har også litt med temperaturen å gjøre.
Siden hans plager er tildels revmatisk betinget, er ikke behovet for medisinene like stort på sommeren.


Lola fikk også 17. mai sløyfe på, selv om hun er spansk. Vi kan jo ikke gjøre forskjell der.

Hun vokser ikke så veldig mye mer, men bygger fortsatt muskelmasse.
Og hun begynner virkelig å bli husvarm.
De siste ukene har hun faktisk tatt igjen med Cass et par ganger, hvis hun mener at han har vært urettferdig.
Han kan jo av og til være litt "grympy" på sine eldre dager.
Og spesielt sier han fra hvis han synes hun bråker litt mye.
Hører ikke Lola etter på første gryntet, hender det at han tar i litt. Og gjør et lite utfall. Nå svarer hun ham.
Da legger han hodet til side som tegn på at han gir seg, og setter seg ved siden av meg.
Mens Lola ser litt sånn småtriumferende på ham.

Som jeg har skrevet tidligere i denne bloggen feirer min gode venn, Nilo i år sitt 30-års jubileums som rockemusiker.
Og det var en meget stolt Nilo som kunne fortelle at det var kommet en artikkel i det amerikanske bladet,
Conceptos Magazine, som hadde en sak om bandet Rhodas og historien rundt starten av det første rockeband på Cuba i 1984.


Faksimile fra maiutgaven av  Conceptos Magazine og historien om Rhodas.

Rhodas hadde sitt utspring i miljøet på Kunst-konservatoriet i byen Camaguey på Cuba.
Der Nilo etter endt utdanning jobbet som klassisk gitarlærer i 9 år.
Og den første tangentisten i bandet var faktisk en jente som var utdanne i klassisk pianospill.

Det var en lang vei å gå for de 4 medlemmene som alle var utdannet på konservatoriet før de fikk lov å 
danne rockeband på 80-tallets Cuba.
Med individuelle opptaksprøver for dem alle før de fikk lisens til å starte band.
Systemet var slik at alle medlemmene måtte ha 90 poeng eller mer for å bli godkjent av kommisjonen som utgav disse lisensene.
Et merkelig system egentlig, fikk man under 70 poeng fikk man ikke lov å opptre offentlig.
70-80 poeng gav deg lisens til å opptre som gatemusiker.
80-90 poeng gav lisens for å spille alene på puber og barer.

Siden samtlige av medlemmene i Rhodas fikk over 90 poeng fikk de lisens til samspill offentlig.
Derfra var veien videre kort til popularitet, og suksess.
Noe som også medførte store konserter og opptreden i studio og TV-show.
Og for innbyggerne i Camaguey var det enormt stort at Cubas første rockeband kom fra deres hjemby.
Rockemusikk på Cuba i 80-årene ble fortsatt betraktet som fiendens musikk, så det var også med å prege stoltheten til Rhodas fans. 

Utviklingen i bandet gikk mot mer Heavy Rock, og dette hører man faktisk veldig godt på de 3 CD'ene som Rhodas slapp.
De hadde selvsagt også et par ballader som Nilo senere har utgitt på engelsk, som soloartist.
Blant annet Donde Estas, som på engelsk heter Wherever You Are.

Det ble mye mat i denne bloggen, men det håper jeg at mine lesere synes er helt greit.
Jeg synes vel det er grenser for hvor mange bilder av badende hunder man kan legge ut. Og skrive om. 
Så derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut et matbilde til.
Ved siden av vårt stamsted her nede på Las Mimosas, La Luna, er det et par steder til de lager nydelig velsmakende mat.
Et av disse stedene ligger på nabo-urbanisasjonen La Florida, den nå tysk-drevne restauranten Adria.
Med et kjøkken basert på Østerrisk-Ungarsk matkultur fra den forrige eieren.


Deres stolthet er noe de kaller Adria-teller. (Adria tallerken)

Vår meget gode venn og nabo, John-Erik Larsen, inviterte Husfruen og undertegnede på middag der en kveld.
Dette er beregnet på 3 personer, består av svinekjøtt, oksekjøtt, spesiallagde pølser, sjampinjong, bønner, mais, erter, ris m/safran, løk og pyntet med både bacon, ananas, fersken, persille og cocktailbær.
Ikke bare en fryd for ganen, men også absolutt for øyet.
Dette er skikkelig matglede som gjør seg sammen med den gode samtalen rundt bordet.

Og siden vi er inne på dette.
Som viser at mat også kan være en ypperlig dekorasjon.


Chilli som henger i vinduet til kjøkkenet på El Molino del Rio Argas.

Dette sammen med et par hvitløksfletter er jo en fantastisk dekorasjon på et kjøkken der man vil vise matglade.
Egentlig er det bare fantasien som setter grenser her.

Selv om også jeg innser at det vil se litt rart ut med et par norske nypoteter på kjøkkenveggen, eller i døråpningen.

Det ble litt langt innlegg denne gang, men det er også reiselektyre for min gode venn Bjørn som akkurat nå reiser tilbake til Norge. 
Etter nok en 17. mai feiring her nede, samt utallige runder golf og minigolf.
Så vær så snill bær over med meg for lengden på bloggen.

Selv skal vi en tur til Norge om noen uker, inntil da skal vi fortsette med våre daglige rutiner og gjøremål.

Så inntil neste gang jeg får litt skrivekløe igjen.......

Hasta luego!

Så kom mai måned.........

Husfruen er tilbake i Spania etter å ha feiret påsken i Norge sammen med sin familie.
Tuva var med inn og hentet henne på flyplassen i Alicante om kvelden/natta.
Cass og Lola ble sittende i bilen så lenge.
Det ble et veldig hjertelig gjensyn. 

I Norge hadde husfruen pakket en del ting i det tomme reiseburet som hun skulle ha med seg nedover.
Og siden det ikke var noen hund i buret, tok det litt tid før det kom på båndet for spesialbagasje.
I kofferten som hun hadde med seg inn i kabinen, hadde hun pakket sine 2 nyervervelser.
Reborn-dukkene Dorte og Thea.

De to skulle nå forenes med de to dukkene Husfruen hadde anskaffet her nede, Carlos og Carmen.
I hundeburet hadde hun også fått stablet inn sin yngste datters drøyt 30 år gamle dukkevogn som nå skal bli en del av dekorasjonen i stua her i Casa Baste.
Samt en anselig bunke med garnnøster for fremtidige hekleprosjekter. 


f.v. Dorte, Carmen, Thea og Carlos

Noen av være beste venner her i Spania har allerede vært innom å sett på Thea og Dorte, og er virkelig imponert over utformingen og designet.
Andre har selvfølgelig begynt å prate litt, og noen har sogar kommet med kommentarer om at Husfruen har begynt å bli senil.
Hva så? De får jo bare lure. Har man ikke noe liv, er man som regel veldig opptatt av andres.
Det er mange slags hobbyer å velge mellom. Og har man ingen selv er det enkelt å kritisere andres.
Selv holdt jeg på med modelljernbane de siste årene før jeg flyttet til Spania.
En spennende, morsom og ikke minst utfordrende hobby, med dagens muligheter for digitale styresystemer.
I tillegg har jeg hatt fotografering som hobby i over 40 år, og også som yrke de siste årene jeg var yrkesaktiv.
Og jeg kan love at det er to betydelig dyrere hobbyer enn å samle på dukker.

En hobby skal jo være noe man trives med, og hygger seg med, og da må folk selv få lov å velge fritidssysler.
Noe både Husfruen og undertegnede er 100 % enig om.
En hobby skal som sagt være noe man koser seg med, og har glede av. Det er hovedsaken. Ok det viktigste.
Ikke hva andre måtte mene om ens valg.

Siden jeg hadde innledet sommersesongen på terrassen i 2. etasje mens Husfruen var i Norge,
var det selvsagt naturlig og fortsette med de hyggelige timene, og matlaging der oppe.
Det var på tide og ta frem, tørke støv av, og sette opp vårt stekebrett med tilhørende stekepanner.


Klart for lunsj på vår yndlingsterrasse i 2. etasje i Casa Baste.

Etter min påske med utelukkende spansk mat, fortsatte vi på noe av det samme.
Marinert svinekjøtt, kyllingfilet, spanske pølser, grønnsaker, sjampinjong, laks og sverdfisk.
Dermed er det bare å velge sin egen kombinasjon, og smak slik vi begge liker.
Det blir nok noen sammenkomster med dette utover forsommeren her nede sammen med gode venner..
Fordelen er jo at alle finner noe de liker når det gjøres på denne måten. Samtidig som det gir fantastiske kombinasjonsmuligheter i smak og utseende.


I mai måned har vi en del bursdager i familien, og blant gode venner.
Noe som betyr litt ekstra produksjon av hjemmelagde bursdagskort fra Husfruen. Laget med PhotoShop.
Da får hun utløp for en del av sin kreativitet, og jeg blir som regel en del av dette, utsendt med kamera.


I andre tilfelle står hun selv bak kamera, og jeg får bli med som en del av motivet.

Bursdagsfeiringene i mai her i Casa Baste begynner alltid den 1. Det er min bursdag.
I ungdomstiden ble 1. mai brukt til å gå i tog. Ikke for å protestere mot noe, men som korpsmusiker.
Man kan trygt si at jeg har noen kilometer med marsjering i Oslos gater i den forbindelse.
Og jeg har også, om ganske så ufrivillig tilhører, fått med meg min del av oppildnende 1. mai taler fra Youngstorvet.
De siste 40 årene har jeg derimot fått anledning til å nyte den fordelen det er å ha bursdag på en offisiell fridag.
Og de siste 3 årene har jeg feiret min bursdag her i Spania. Både sammen med masse venner i stort selskap.
Jeg har feiret sammen med utvalgte venner, samt alene sammen med Husfruen, og husets pelsdotter. 

I år startet feiringen av meg allerede dagen før.
Da ble jeg servert bløtkake med lys og norsk flagg, og fikk overrakt gave, av en meget god dansk venninne som jobber på det skandinaviske supermarkedet i Torrevieja.


Stående inntak av bursdagskake ved disken på Scandigo Supermarcado i Torrevija. (foto: Gitte L. Andersen)

En utrolig hyggelig gest som jeg satte virkelig stor pris på.
Det er utrolig moro å vite at man har oppført seg så bra, at man blir satt slik pris på av de ansatte rundt omkring.

Husfruen har som nevnt blitt ganske kjent for sine ferdigheter i programmet PhotoShop.
Og gjennom årene har det blitt laget utallige kort for mange ulike anledninger.
Enten det er bursdager, jul eller andre anledninger.
Og dette har resultert i at jeg er blitt sendt ut på fotojakt etter de merkeligste motiver gjennom årene.
Det beste i så måte må vel være når jeg fotograferte nabones hustak i juni. 
Fordi Husfruen hadde fått en ide om å lage jule-kort, og ikke fant noen passende tak på nettet.

Mitt lille forsøk på protest, fordi jeg mente det var lite snø på Hustakene i Råde i juli ble greit avfeid.
-Det spiller ingen rolle. Snø legger jeg på etterpå. Det er vinklene og valmingen jeg skal ha! 


Dette var kortet jeg fikk, etter at hun hadde jobbet på PC'n en liten stund.

De fleste vi se at grunnlaget er et tilsvarende bilde som det ovenfor.
Som så dekoreres med tekst, og annet stasj som hun har salet i store mengder på sin PC gjennom årene.

Siden dette ikke var noe rundt tall, og vi ikke syntes det krevde den helt store feiringen gjorde vi det i år veldig enkelt.
1. mai var som kjent på en torsdag, og det er dagen da min gode venn og Mi Hermano, Nilo spiller på La Luna.
Det ble derfor bestilt bord hos Irene, og hun vartet opp med nydelig lam for anledningen.
Og en fantastisk smakfull forrett, med spansk Seranoskinke og Saueost.
Samt den tradisjonelle Sjampisen hun alltid serverer på bursdagen til sine stamgjester.


Vår gode russiske venninne Elena dukket opp og gav meg en flott blomsterbukett. (foto: Igor Papihcev)

Elena ble vi kjent med for et par år siden, den gang Nilo hadde fast spilling på Hedia Bar, La Florida.
Etter at Hedia ble stengt ville Irene gjerne ha ham på La Luna, og han er nå blitt et fast innslag på torsdagene.
Han har sitt vanlige show, med både cover-låter og egen musikk.
Etter at han slapp sin siste CD, Evolution for noen uker siden, er det et par av låtene fra den som er blitt ganske populære.


Jeg har flere ganger skrevet om den utrolige høye vannstanden som har vært i turområdet vårt i Pedrera.
Nå ser det endelig ut som det har nådd toppen, og vannet har sunket med ca 40 cm de siste 10 dagene.


Vannet sto over betongkantene her når det var på sitt høyeste.

Med tanke på hvor stort flate det er på vannbassenget i Pedrera, må det være ganske mange tusen kubikkmeter som er sluppet ut når vannet har sunket så mye.
Og det virker ikke som det er noe særlig større vannføring i kanalsystemet her nå, enn tidligere i vinter.
Vi passerer jo den 2 ganger daglig når vi er ute på tur.


Forrige gang skrev jeg også om at jeg hadde byttet ut en palme på terrassen i 1. etasje med et lite tre av arten Callistermo.
Etter en ukes tid fant jeg ut at den kanskje fikk litt lite lys der den sto, så jeg flyttet den opp til terrassen i 2. etasje. 


Litt mer sol på denne terrassen. Faktisk dobbelt så lenge som i 1. etasje.

Jeg flyttet likegodt Sitron-treet ned.
Så får vi se hvordan den trives med bar 5-6 timer direkte sol daglig.
Det får i hvert fall ganske mye mindre trekk og vind der det står nå.
Der det har stått i ytterkant på terrassen, har det mistet ganske mange blader pga vinden.

Spennende blir det. Sist fikk vi hele 5 sitroner på det.
Nå er det masse nye skudd/blader og noen blomster. Så får vi se til høsten hvor mange sitroner vi får.


BorderTroppen koser seg fortsatt på de daglige turene.
Og etter som det blir varmere i været bader de mer og mer.
Tuva har tatt opp igjen vanen med å svømme parallelt med oss som går på land. Hun svømmer tur, mens vi går.
På det lengste svømmer hun omtrent 250-300 meter.

Lola har også begynt å svømme mer.
Etter den første uka har hun vasset masse så fort hun har hatt anledning. Med kun korte svømmeturer.
Det kan virke som hun fortsatt føler seg litt utrygg, når bunnen forsvinner under labbene hennes.
I dag svømte hun faktisk en runde i kanalen til avsaltings-anlegget. Så det går fremover på det området.


I Casa Baste blir hun mer og mer husvarm, det nye nå er å ligge på armlenet til salongen.

Forholdet hennes til Cass blir også bedre og bedre.
Nå er det mange dager siden sist han "smilte" til henne.
Men fortsatt er han i litt sånn, Jeg ser du er her, men bryr meg ikke om deg-modus.


Jeg nevnte tidligere at mai er en sånn bursdagsmåned hos oss.
Det begynner med meg 1. mai. Vår spanske veterinær Gkoria, har bursdag den 3.
Deretter er det Tuva og en god venninne og tidligere nabo Nora den 4. Min eneste gjenlevende tante den 10.
Nabo og kompis John-Erik har den 12. mai, en god venninne i Norge har den 27. og vår engelske venn og nabo Rob fyller år den 29.
Så Husfruen har noen kort som skal produseres i dagene som kommer.


I vår familie er det tradisjon at pelsdottene får is på asjett, servert på bordet på bursdagen sin.

Dette var første gang Lola fikk oppleve dette, så hun var nok ikke helt sikker på hva hun skulle gjøre.
Men etter å ha studert bursdagsbarnet Tuva, og Cass en kort stund ble det is på henne også.
Og som vi ser, som unger flest søler de litt disse "ungene" her også.
Men det er jo slik det skal være i barneselskap.

Bordplata er det ikke vanskelig å tørke av etter kalaset.

 

Til neste gang.....

Hasta luego!

Alenepåske på spansk

Påsken 2014 går mot slutten. Eller er over. Avhengig av når du leser dette.
Husfruen har som kjent vært en liten tur i Norge for å hilse på familien, og hente sine 2 nye dukker.
Undertegnede har tilbrakt tiden alene under Spanias sol, sammen med BorderTroppen.

Finværet her i Spania kom også til påske. Med god dagtemperatur, og ikke minst fin kveldstemperatur. 
Terrassen i 2. etasje har vært benyttet hver eneste dag hele påsken. 
Jeg hadde bestemt meg for at denne påsken skulle jeg lage all mat selv, og det skulle være spansk mat.
Siden jeg stort sett er altetende, og gjerne prøver noe nytt, benytter jeg anledningen når jeg er alene.
Husfruen har ikke samme interesse som meg for å teste ut den spanske maten.
Selv om hun også gjerne eksperimenterer litt med de fine og gode råvarene vi har her nede.
Hun har funnet en del som hun ofte lager en gang eller to i uken.
Mens jeg gjerne går i butikken og plukker ut slikt som ser spennende ut.

Og denne påsken hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle spise ute. Alt jeg skulle ha i meg av fast føde skulle jeg lage selv.
Ikke fordi det er noe galt med maten på de nærliggende restauranter og barer, men jeg hadde bare lyst til å pusle litt med matproduksjon for meg selv på mitt eget kjøkken.
Siden jeg den siste tiden har fått høre av enkelte her nede at jeg er både usosial og negativ er det jo viktig å tilpasse seg den beskrivelsen. 


Spanske reker, Lingustinos.

Jeg har  mange år hatt sansen for de store spanske rekene, Lingustinos.
De har litt annerledes smak enn de norske rekene, og er litt mer melende i kjøttet. Samt at de er ikke er så salte.
Også har de den stor fordelen at de er så store. Veldig store.
En halv kilo reker blir som regel rundt 25-30 reker. Og da går det stort sett ikke mer enn 3 stk på en vanlig liten loffskive.
En herlig lunsj, som jeg nyter med et glass rødvin.

Neitakk, jeg vil ikke ha hvitvin til mine reker. Jeg vil faktisk ikke ha hvitvin til noe. Eller i det hele tatt.
Min vin skal være rød, og med det utvalget vi ha her i Spania har jeg masse smaker å velge mellom.

Jeg nyter min rødvin til all slags mat. Med unntak av lutefisk. Da må jeg ha akkejakk (Akevitt) og litt mørkt øl.
Det er kun da, samt til julematen og sild jeg drikker øl.
Sild er som kjent forbeholdt desember her i Casa Baste, med våre ukentlige Sildebord/lag sammen med gode naboer og venner.


Hjemmelaget tapas.

De fleste som kjenner meg, vet at jeg er en stor tilhenger av den spanske tradisjonsmaten Tapas.
Ulike småretter som man får for en rimelig penge på de fleste spanske barer.
Tapas er spennende, variert, godt og koster omtrent ingenting her i Spania.

Gjennom årene har jeg spist såpass mye, at jeg begynner å få litt peiling på innholdet, og hvordan det lages.
Her har jeg laget 2 av de rettene som jeg er absolutt mest glad i.
Ensalada Marisco, som rett og slett er crabstick-salat. Den kalles også i enkelte barer Ensalada Murcia.

Gresk yoghurt, majones, crab-stick, litt sitronsaft, og etter flere forsøk fant jeg den manglende ingrediensen.
Allioli, hvitløksmajones. 2 teskjeer satte den rette spissen på verket.

Så er det Cerdo con Tomato, svinekjøtt i tomtasaus.
Oppskåret svinekjøtt som stekes i panna, og som deretter står og småputtrer litt i tomatsausen en halvtimes tid.
Det er viktig at man ikke har for mye tomatsaus.
Og den blir faktisk bedre jo lengre den får stå på svak varme.

Tidligere i vinter arvet vi en Weber kulegrill av noen gode venner her her i Spania, Petter og Reidun.
Den har stått på terrassen i første etasje siden i januar, og etter at jeg tok i bruk terrassen i annen etasje igjen fikk jeg endelig rotet meg til å få flyttet den opp dit.
Ting skal jo ta litt tid her nede, Spania kalles ikke Manjana-land for ingenting.
Og akkurat det passer meg utmerket. Det er ikke alt som haster så veldig mye lengre.


Prøvekjøring av grillen på terrassen.

Det er nok ikke så mange av mine venner her i Spania som er klar over det, men jeg var faktisk en ganske ivrig fisker når jeg bodde i Norge.
Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å sitte med en stang på et svaberg, og forsøke å lure noen av de svømmende skapningene til å bite på det jeg måtte finne på å kaste ut i sjøen eller vannet med krok i enden.
Egentlig gjør det ikke så mye om jeg får fisk eller ikke.
Det er det med sjelefreden når man sitter der med stanga som er det viktigste.
Sammen med en kaffekopp og en sigarett.
Selvsagt er det moro når fisken biter også, men det er som sagt ikke viktigst.

De årene jeg bodde i Moss fisket jeg masse, gjerne flere ganger i uka.
Og det var alltid spennende i mai/juni når makrellen kom.
Opplevelsen av å få "full pott" med en 10 kroks hekle med sluk i enden og makrell på alle krokene kan nesten ikke beskrives.
Det er kjempemoro, og blir en utrolig opplevelse med en litt spenstig fiskestang.
Makrell er det nærmeste jeg kommer i definisjonen sommermat. Et synspunkt Husfruen ikke helt deler med meg.
Så når jeg da fant fersk makrell i butikken her nede måtte jeg bare kjøpe med meg et par stykker.
Så kunne jeg jo teste grillen samtidig.


Caballa (makrell) fra grillen. Trenger ikke tilbehør da.

Og det ble akkurat så godt som jeg forventet. 26 varmegrader på terrassen. Lukten av grillkull og stekt makrell.
Et glass rødvin, og lyden av dempede stemmer fra naboene.
Folk kan ta med seg det jæ...... påskelammet, og stikke det det opp en viss plass.
Dette ble toppen på påskematen for meg.
Jeg har startet på noe som skal bli en ny påsketradisjon i Casa Baste.

Nå kan det jo nesten høres ut som denne påsken har vært et eneste stort etegilde.
Men det har det ikke. Jeg skal bare frem til at jeg har spist alle måltider her i Casa Baste.
Og har laget all maten selv.
Og jeg har storkost med med det.
Tidligere i påsken lagde jeg forøvrig et skikkelig EU-måltid.
Spanske og tyske pølser, tysk/gresk potetsalat, fransk sennep, engelsk ketchup og spansk rødvin. 

Våren er også tiden for å bytte ut litt av blomster og planter her i Casa Baste.
For et par år siden fikk jeg kjøpt en palmelignende sak på billigsalg. Den har stått på terrassen i første etasje.
Og jeg følte nå at tiden var moden for en utskifting. Den var rett og slett ikke dekorativ og pen lengre.
Så jeg stakk bortom på det hagesenteret jeg trives best i her nede.


Morsomt og dekorativt blomstertre er innkjøpt, med det klingende navnet Callistermo.

Jeg har sett denne dekorative veksten som store trær. Og som mindre planter.
Her fant jeg den som en mellomting.
Ca 1 meter høy, og dermed akkurat passe for terrassen og den urnen som den utrangerte palmen hadde stått i.

Her nede kalles denne Flaskebørsteblomst blant nordmenn. Fordi blomstene faktisk ser ut som flaskbørstene som vår generasjon husker fra kjøkkenet hjemme.
Bladene har store likhetstegn med bladene på Oliventre, så det er vel ikke umulig at det kan finnes et vist slektskap.
Det kan jo de som vil undersøke det nærmere gjøre. for eksempel ved hjelp av Google.
For meg betyr det egentlig ingenting, så jeg gidder ikke. Jeg bare nevner det.

Selvsagt har også BorderTroppen fått sitt. De daglige turene til Pedrera blir ikke utelatt, selv om Husfruen er i Norge.
Eneste forskjellen er at jeg har reist opp litt tidligere enn vanlig.
Istedenfor å komme til Pedrera ved 1-tiden, har vi nå vært der rundt omkring kl 11.
Det har også litt med varmen å gjøre. Dagtemperaturen har steget med 5-6 grader de siste 2 ukene.


Lola og Tuva venter på at Cass og pappa skal komme helt ned til badelandet i Pedrera.

Pga temperaturen starter vi nå som regel turen med først å gå ned til utløpet av avsaltingsanlegget.
Det er ikke i funksjon om dagen, og vannstanden er som jeg tidligere har fortalt meget høy.
Men voffsene synes fortsatt det er fint å bade i den kanalen, og da får de kjølt seg litt ned før vi begynner på turen.
I tillegg synes jo Tuva at det er helt topp å kunne hoppe fra kantene på kanalen.


Det bades vanligvis 3 ganger på den turen vi går nå om dagen.

Når vi har kommet nesten halvveis er det en fin liten strand. Og der er det nå stort sett Lola som er først ut i vannet.
Nå har hun begynt å stikke avgårde dit når vi er 200 meter unna.
Hun føler seg nok litt tryggere der enn i kanalen foreløpig. For i kanalen må hun svømme,
mens på stranda kan hun vasse. Og hoppe og sprette. Det er veldig tydelig at hun foretrekker mest mulig fast grunn under labbene foreløpig.


Lola har begynt å stjele porten fra Cass.

Når vi går tur er Cass alltid veldig rask med å finne en pinne, en flaske eller lignende som han og jeg skal leke med.
Han legger den på bakken foran meg, jeg skal sparke borti den. Og han plukker den opp.
Løper noen meter, snur og kaster den foran meg. Før det hele gjentar seg.
Gang, på gang, på gang. Somt nevn mange ganger før har han litt autistiske tendenser han Cassegutten min.
Rekorden hans er en flaske som han hadde med seg nesten 2 km.

De siste ukene har Lola fått veldig sans for denne leken hun også. Og løper rundt Cass når han holder på.
I det siste har hun til å med begynt å bite ham litt i halen, når han er på vei mot meg for å avlevere.
Nå de siste dagene har hun blitt så tøff at hun tørr og ta pinnen eller flaska.
Og det uten at Cass gjør noe med det. Han bare ser på.
Et ganske sikkert tegn på at han også har akseptert Lola som en del av flokken.
Det er til og med greit at hun stort sett holder seg rundt bena mine, på samme måte som han gjør.

Jeg ser det også på hans aksept for det Lola gjør. Det er minimalt med løfting av overleppe og smil til henne nå.
Det har nok også med at Lola har funnet ut hvor hans grenser går.
Og Cass sine grenser er litt annerledes enn Tuva sine. Han vil ikke lekesloss på samme måte som henne.
Det er overhodet ikke innenfor hans verdighet, hvis vi kan si det sånn.

Men Lolas morgenrutine med å hoppe opp i senga til meg for å vekke meg er helt greit.
Da kommer hun først forsiktig med labben, så slikker hun med på kinnet.
Hvis jeg ikke våkner da legger hun seg bak ryggen min noen minutter.
Så kommer hun med labben igjen.
Cass bryr seg ikke lengre om det. Det viktige for ham er at når jeg har våknet skal han kløes i nakken og på halsen.
I noen minutter. Så kan jeg stå opp og kle på meg.
Men hvis jeg glemmer den morgenkløingen er han sur en times tid.


Med vår og sommer kommer rytterne tilbake i Pedrera.

De daglige turene i Pedrera er en flott sosialisering for Lola. Her treffer vi andre hunder, hun treffer folk.
Og hun treffer andre ting som hun ikke har sett før.
Slike rytterfølger var litt skremmende de første gangene hun så dem.
Nå bryr hun seg overhodet ikke om det. Hun bare står og ser på dem.
Til og med Tuva begynner nå å bli vant med dem. Tidligere har hin vært litt bjeffete når de har kommet.
Nå står hun også bare rolig å ser på dem. Hvis hun får beskjed om å bli.

Med varmen kommer også dyrelivet tilbake i Pedrera.
Gekkoene er kommet frem igjen, og de som er født nå de siste ukene ser man stadig pile over bakken når man går tur.
Kaninene har dukket opp, og her om dagen så jeg årets første slange.
Nå er de heldigvis et veldig sjeldent syn der oppe uansett.
På de 3 årene vi har gått tur der, har vi sett slanger 4-5 ganger. Og de er jo av den ufarlige typen.
Selv om Husfruens skrekk for slanger ikke blir mindre av den grunn.


Spansk maurtue.

Disse hullene i bakken er det masse av for tiden.
Her nede bor maurene under bakken, og lager sine tuer der.
Jorden bærer de ut, og legger som en beskyttede kant rundt hullet som er nedgang til tuene.
Og de kan bli ganske mange og store etterhvert.
Det er ganske mye spennende og fascinerende å se, når man går slik og rusler på samme stedene hver eneste dag.

Lola har forøvrig blitt litt kjendis i Norge også. Foreløpig kan hun vel beskrives som BC-kjendis.
Husfruen og undertegnede gjorde for noen år siden noen artikler i hundebladet Hund & Fritid.
Dvs Husfruen skrev tekst, og jeg tok illustrerende bilder.
Det var tips om trening, samt ulike lydighetsøvelser og brukshundøvelser som hun har meget god kjennskap til etter alle årene som instruktør og konkurrerende deltager. 


Faksimile av Hund&Fritid nr 3/2014

Når redaktøren Astri, hørte historien om Lola, ville hun gjerne ha noen bilder og litt tekst.
Så dermed satte Husfruen seg ved sin PC og skrev en liten historie om hvordan Lola havnet hos oss.
Og gikk gjennom mine bilder, for å finne noen som kunne følge illustrere historien hennes.

Resultatet ble en 2-siders sak som ble publisert i den utgaven som kom rett før påske.
Det var ganske moro å se sine egne bilder på trykk igjen. Jeg skal innrømme det.

Nå er det bare et par dager til Husfruen dukker opp igjen på flyplassen i Alicante.
Og alle vi her i Casa Baste gleder oss til gjensynet.
Det blir nok slik at alle 3 voffsene blir med til flyplassen, selv om flyet ikke kommer før kl 00.30 om natta.

Rent offisielt er påsken her i Spania over når dette skrives. Selv om man i Norge tviholder på 2. påskedag.
Og da er det jo like greit at skribleriene for denne gang også er over.

Så inntil neste gang.......

Hasta la vista!

Husfruen tar påskeferie i furet værbitt

Tiden går, og det nærmer seg påske med stormskritt.
Her på Las Mimosas betyr det at det skal være generalforsamling i boligsameiet.
Og vi har akkurat hatt vår tradisjonelle vårfest.


I år var det 204 personer som møtte opp til vårfesten i Eplehagen (Manzana 7).

Festkomiteen gjør en fantastisk jobb, det bakes, det pyntes og de serverer varm mat til alle fremmøtte.
Og i tillegg har vi egen bar, som kun er åpen de 3 gangene i året disse samlingene skjer.
Vårfesten, Høstfesten og tenning av "juletre" 1. desember.
Også selges det selvsagt lodder. I massevis. Selv om Superselgeren Mayday ikke var tilstede i år.

Folk vinner duker, håndklær, lamper, strykebrett og trillebager. Samt annet spennende.
Men alle vil jo helst vinne hovedgevinsten.


En kjempestor fruktkurv. Som jeg forøvrig vant i fjor.

Den inneholder frukt i både flytende og fast form. Samt en del andre delikatesser.
Dette er et skikkelig overskuddsarrangement, og deler av siste festoverskudd var nå brukt til å kjøpe nye stoler.
Mange, veldig mange.
Jeg tror det var innkjøpt rundt 100 nye stoler til de fremmøtte.
Og de var både gode å sitte på, og fine å se på.
Et supert tiltak. 

Husfruen skal i år reise en tur til Norge i påsken. 
Hjem for å treffe barn og barnebarn. Og venner selvsagt.
Samt hente et par tilskudd til sin nye hobby. Dukker. Jeg skrev jo litt om dette i forrige innlegg også.
Nå er det kommet en ny dukke i hennes eie. 


Thea har hun fått i presang av meg. En ganske så forsinket jule- og bursdagspresang.

Det er jo helt greit med en hobby, og hun har hatt lyst på slike dukker i mange, mange år.
Nå hadde vi muligheten, og dette var faktisk det eneste hun ønsket seg.
Som veletablerte 60-åringer er man jo kommet til det stadiet i livet at man har det meste.
Og i mange tilfeller to av det meste også.
Hun kombinerer denne hobbyen med å hekle. Dukketøy. I massevis.
Har til og med fått bestillinger på heklejobber.

Og det passer jo egentlig veldig bra, for da har hun litt å holde på med på kveldene.
Egentlig har hun vært litt bekymret for å la Lola være alene hjemme de første ukene hun har vært hos oss.
Vi fikk jo beskjed av de forrige eierne at hun hadde gnagd både på kjøkkeninnredning og møbler.

Dette har vi overhodet ikke vært plaget med her i huset.
Hun har forsøkt et par ganger på gulvteppet, men et håndflateslag i salongbordet, og en strengt NEI! har foreløpig vært nok korreksjon for henne.


På den annen side er det kanskje ikke så rart, når det er slik hun ser ut etter den daglige turen.

Tuva tar fortsatt oppdragerrollen meget alvorlig. Og leker masse med henne. Vi lar oss stadig imponere av hennes omsorg for Lola.
Cass er fortsatt i litt sånn ignorer-modus. Og har heldigvis ikke vist tegn til sjalusi.
Det er bra, for Lola ser ut til å bli en skikkelig "pappajente".
Jeg er vant til Cass aldri er lengre unna meg enn 1 meter. Nå er det akkurat det samme med Lola.
Sitter jeg ved PC'n ligger hun under PC-bordet, mens Cass ligger ved siden av stolen min.
Går jeg på terrassen for å ta en røyk, legger hun seg på venstre side av stolen, foran døra.
Mens Cass ligger på høyre side av stolen. 


På tur er det bading som er viktig om dagen. Godt å kjøle seg ned når det er blitt varmere.

For en ukes side kom det halvårlige regnværet med innebygget sand fra Sahara, det vi kaller Gaddafi-snø.
Dette regnværet har et eget navn på spansk, men akkurat nå er jeg ikke i stand til å huske det.
Og jeg gidder ikke å la Google være min venn for å finne det ut heller. 
Jeg leste på nyhetene at dette regnet i år også hadde trukket så langt nord som til London, og at det også muligens skulle komme helt til Østlandet i Norge.
Her nede medfører det hektisk aktivitet i ettertid med høytrykkspyler og rengjøring hos de fleste.
Heldigvis ble vi ikke så hardt rammet i år som vi vanligvis blir.
Egentlig var det knapt merkbart her hos oss, men jeg hørte at bare i underkant en kilometer unna oss var det en god del verre.

Det som er bra med dette, er at det erfaringsmessig blir et værskifte etterpå.
Så også i år.
Kvelden etter regnværet hadde vi 21 grader her nede ved 22-tiden om kvelden.
Og dagtemperaturen spratt opp med rundt 7 grader. Samtidig ga vinden som vi har hatt de siste månedene seg.

Så nå er det blitt skikkelig Spania-vær igjen.
Og vi har tatt i bruk terrassen både i annen etasje, og takterrassen.


Terrassen i 2. etasje brukes mer og mer nå når det begynner å bli varmt på ettermiddagen.

Etter at vi kommer fra tur med pelsdottene ved 15-tiden er det stort sett skygge her, og deilig temperatur.
Her har vi også utekjøkken, så det blir inntatt en del måltider her oppe.
Og når det blir enda litt varmere om kvelden, sitter vi stort sette bare her oppe.


Helt øverst, på takterrassen, har vi sol så lenge den er oppe.

Og de siste dagene har det vært helt topp og gå opp der på ettermiddagen.
Som jeg har nevnt før har jeg blitt såpass aklimatisert at jeg synes der blir kjølig på ettermiddagen når temperaturen kommer ned i rundt 20 grader.
Og da er det helt topp å sitte i sola der oppe.

Siden terrassen er på 42 m2 er det også god plass for pelsdottene å boltre seg på der oppe.
Lola synes det er helt topp der, og har faktisk tilbrakt ganske mye tid der alene de siste par dagene.
Mens hun leker med en tom brusflaske.
Det er vel kun de gangene hun ikke ligger rett ved siden av meg.
Cass derimot fotfølger meg overalt, og går sjeldent på takterrassen uten at jeg er der.


Når det skjer kan han til og med ligge i Muslingsenga sammen med meg.

Og siden jeg de siste dagene faktisk har tatt en liten middagslur i den senga, har jeg nå brukt takterrassen mer enn noen gang tidligere.
I tillegg er det 2 solsenger der oppe, som brukes flittig av Husfruens døtre, og min datter når de er på besøk. 
Nå er jo ikke det så ofte dessverre, så egentlig er den terrassen veldig lite brukt.
Men den er nå uansett der oppe, så det er bare å gå en trapp opp.

Min gode venn Nilo slapp i forrige uke sitt 3. album på egen hånd.
Og hadde i den forbindelse release-party under sitt vanlige show på La Luna på torsdagen.
Etter at Hedia stengte i fjor har han avtale med Irene på La Luna om rockeshow der hver torsdag.
Noe flere setter pris på.
Det er godt å se at det ikke bare er jeg som setter pris på den lille cubanske gitaristen.
Det er moro å se at flere og flere for sansen for hans gitarspill, og samtidig trist å observere at enkelte av de som hevder de synes han er fantastisk uteblir. 


Forsiden på Nilos siste album Evolution.

Det nye albumet er mer kommersielt og mer rock og bluesinspirert enn Another Side som han utgav høsten 2012.
Jeg skal ikke hevde meg direkte objektiv på dette feltet når det gjelder Nilo, men jeg mener at han har laget et utrolig bra album.
Og det er et par låter som virkelig sitter i øret. Blues Of The Night og The Night Is So Long.

Nilo spiller selvsagt alt av gitar og bass selv, og står for vokalen, men har denne gang fått med seg en kamerat på trommer.
Og keyboard.
Alt er spilt inn i Nilos eget hjemmestudio, men vokalen er spilt inn i et studio i Elche.
Det er også han som har skrevet all musikk og tekst. Og han har selv produsert det.


Baksiden på samme CD.

Av en eller annen merkelig grunn er jeg totalt fascinert over akkurat dette bildet.
Jeg kan ikke helt forklare hvorfor.
Det er noe med komposisjonen, og det at Nilo ikke ser i rett i kamera.
Og jeg irriterer meg grenseløst over at jeg ikke selv, som fotograf, har tatt et tilsvarende bilde av ham.
Jeg har jo hatt utallige muligheter.

Og samtidig med at Nilo lanserte sin nye CD, klarte han og jeg endelig å overtale Husfruen til å synge en av sangene fra det forrige albumet sammen med ham.
Hun lærte seg teksten til låta Wherever You Are i løpet av en uke år han gav ut det forrige albumet.
Og siden den gang har han forsøkt å overtale henne til å synge sammen med henne.
Uten å lykkes......


Denne kvelden lyktes endelig Nilo.

Som han sier, -Det er noe helt spesielt, og rørende, når andre mennesker synger en låt man har skrevet selv.
Og selv om jeg heller ikke i denne saken er helt objektiv, skal jeg innrømme at det ble en jæ.... god versjon.
Nilo selv hadde tårer i øynene etter fremførelsen, og de tilstedeværende var meget imponert og fornøyd.
Selv har jeg sunget Eric Claptons Wonderfull Tonight, sammen med Nilo i drøyt 2 år.
Og Bob Dylans Knockin' On Heavens Door sammen med ham det siste året.
Han har laget et meget bra Reggie-versjon av den låta, som er skikkelig morsom å synge.

For egen del er jeg i ferd med å øve inn Blues Of The Night fra det nye albumet.
Det er en låt som passer min stemme, og som jeg tror skal klare å sette litt personlig preg på.
Nå i helgen er forøvrig Nilo en snartur i Belfast, der han spiller med et irskt band i et 90-års lag.
De er jaggu tøffe disse nord-irlenderne.......

Nilo kom forøvrig på besøk etter par dager etter release-konserten, og hadde med seg et par gaver til oss.


En liten modell av en Gibson halv-akustisk gitar, med koffert.

Og ikke minst en gave som jeg personlig satte utrolig stor pris på.......


En komplett samling av de CD'ene som Rhodas har utgitt. Og en DVD med den siste konserten deres i Havana.

Dette er faktisk musikkhistorie som jeg setter utrolig stor pris på.
Vi snakker tross alt om Cubas første rockeband, som ble dannet i 1984.

Jeg setter utrolig stor pris på vennskapet med denne flotte dyktige musikeren, og er utrolig glad for at han så tydelig viser at dette er gjensidig fra hans side.
Når han da også forteller at en av låtene på det nye albumet er skrevet spesielt med tanke på meg blir jeg veldig rørt på mine gamle dager.


Cass og Tuva har absolutt akseptert at BorderTroppen nå er fulltallig igjen.

Lola har ikke bare tatt en stor plass i våre hjerter.
Hun har nok gjort ganske godt inntrykk på de 2 firbente medlemmene av familien også.
Den såkalte Valpe-lisensen som gjør at valper kan gjøre litt mer ugang uten å bli korrigert av voksne hunder gjelder fortsatt for fullt.
Hun kan tillate seg ganske mye mer, til og med overfor Cass, uten at vi får noe særlig Collgate-reklame.

Det siste nå er at hun biter og holder ham igjen etter halen når vi er ute og går tur.
Og lekeslossingen med Tuva skjer hver morgen, og av og til på ettermiddagen.
Tuva holdt på slik med Tess når hun levde, så det ser ut til at hun har savnet dette hun også.

Lola er forøvrig også blitt kjendis siden sist.
Hun er omtalt og avbildet i siste utgave av hundebladet Hund og Fritid som er i salg nå.
Husfruen og undertegnede har tidligere levert en del tekst og bilder til dette bladet og når redaktøren Astrid fikk høre om Lola ville hun gjerne trykke den historien.
Og det synes vi var litt moro. 


Vår kjære KIA Carneval er ITV-godkjent for nye 6 måneder.

Faste lesere vil sikkert huske at jeg skrev at vi ble stoppet av Guardia Civil Traffico i høst, og resultatet ble en bot pga manglende ITV-godkjenning (EU-kontroll) av bilen).
Her nede skal slik kontroll gjøres årlig. Og jeg hadde ikke fått med meg at når jeg viste bilen siste gangen ble den kun godkjent for 6 måneder.

Endelig har jeg funnet årsaken.
Etter å har spurt opptil flere verksteder og forsøkt med gutta fra Traffico. Som selvsagt bare snakket spansk når jeg snakker med dem dem.
Bilen er originalt en 7 seter, og alle setene fulgte med når jeg kjøpte den.
Men i vognkortet er den oppført som en kombibil.
Og derved kommer den inn under kategorien nyttekjøretøy og skal dermed vises hvert halvår, etter at den er blitt 10 år gammel.

På siste ITV-kontrollen nå i mars, var det en kar på kontrollstasjonen som pratet flytende engelsk,
og han fortalte at det jeg måtte gjøre var å få en skriftlig bekreftelse fra KIA om at det er en original 7-seter.
Deretter skal dette brevet vises hos ITV-kontrollørene, og mot et lite vederlag på 30,- Euro ville bilen for fremtiden bli godkjent for 1 år om gangen.

Og dette kunne ikke engang ITV-sjefen i Torrevieja svare på når han fikk fremlagt kopi av vognkortet tidligere i vinter.
Men nå vet jeg det, så da er det bare å finne ut hvor mye KIA skal ha for å skrive den bekreftelsen.

Det er jo kjekt å ha litt å holde på med de dagene jeg skal være ungkar og sprellemann her nede.
Men, men.......
Det skal ikke nødvendigvis være like enkelt å være utlending i Spania heller.
På den annen side er jeg rimelig sikker på at utlendinger som flytter til Norge opplever mye av de samme problemene pga kommunikasjonsvankeligheter.

Da gjenstår det bare for meg å ønske alle en riktig god påske,
også høres vi neste gang jeg finner det for godt å skrive litt her i bloggen.

 

Hasta la vista..........

Lek og glede i Casa Baste

Nå stiger temperaturen for hver dag.
T-shirt uten arm er allerede tatt i bruk. I hvert fall på dagtid.
Selv om jeg trekker på meg genser med lange armer ved 19-tiden på kvelden.
Og de siste dagene har jeg til og med gått i lang short på dagtid. 

I dag var det faktisk så varmt på terrassen på La Luna at jeg neste ønsket at jeg drakk øl.

Men siden jeg ikke gjør det, ble det mitt vanlige glass av husets rødvin. 
-Una copa tinto de la casa por favor.

Helt greit det til Irenes kjøttkaker med kålstuing. 

Husfruen er i et fantastisk heklemodus om dagen.
Det går stort sett i dukkeklær de timene hun oppholder seg i Casa Baste.
Hun har til og med fått bestillinger som også er delevis effekturert allerede.
Noen av klærne skal ikke leveres før i november, men hun er allerede godt i gang med de også.

Pelsdottene koser seg også selv om temperaturen stiger.


Tuva og Lola i svømmetog.

Det nye medlemmet i BorderTroppen, Lola, vokser og ser virkelig ut til å trives hos oss.

Og det er jo kjempemoro. Nå har hun virkelig fått sansen for å bade. Hun er først uti av de tre om dagen.
Og for hver gang vi går tur blir hun tryggere og tryggere på dette å bevege seg i det våte element.
Vi ser det godt på hvor hun svømmer, og ikke minst på hvor langt hun svømmer. 

For oss er det spesielt moro å se hvordan Tuva plutselig har blitt voksen, og er blitt et stort forbilde.
Det er rett og slett rørende å se hvordan hun tar seg av Lola.
Jeg har alltid hatt moro av å tenke på hvordan det hadde gått om Tuva hadde fått valper.
Hun har jo alltid vært litt sånn gi f... type. Ingenting er farlig, livet er herlig, og bekymringer er bare et ord som menneskene forholder seg til.
Det ordet eksisterer ikke i hennes verden. 

Men etter at Lola kom i hus er hun blitt totalt forandret.
Hun tar sin oppdragerrolle meget alvorlig, og er blitt både tante og ekstramamma for den lille spanske nykomlingen.

video:lek p terrassen

Morgenlek på terrassen.

Akkurat som Tess lekte med Tuva i årene etter at hun kom til oss, leker Tuva med Lola på samme måte.
Enten det skjer på terrassen, i so-faen, eller aller helst i min seng på soverommet nede i første etasje. 
Forøvrig det eneste stedet hittil som har fått gjennomgå med litt av den unge damens gnagelyst.
Foreløpig begrenser det seg til 2 dynetrekk samt en gammel dyne, som kan plasseres i kategorien delevis opptygd.

Det har vært gjort et par forsøk på hjørnet på gulvteppet, og teppet foran min seng.
Men et hardt NEI! ser ut til å virke utmerket som korreksjon på den unge damens bite- og gnagelyst.

Vi har også gjort det andre forsøket med Felt-søk på Lola.

Første gangen gikk det som skrevet sist gang veldig bra. Det virket som hun fattet hva som skulle skje med en eneste gang.
Og med minimalt behov for påvirkning.

 


Kroppsbeherskelsen begynner å komme etter 4 uker med daglige turer uten bånd.

 

Andre gangen Lola skulle forsøke seg på felt virket det som hun hadde ramlet ned fra månen der og da.

Det så rett og slett som hun glemte "å skru" på nesa.
Hun fløy ut, og tråkket på en gjenstand, men enset den overhodet ikke.
Men hun gav tydlig uttrykk som man ser på ovenstående bilde at hun satte stor pris på bare å kunne løpe litt på egen hånd, mens Cass og Tuva satt i bilen.

Som de fleste sikkert kjenner til har jeg litt sånn dille på duppeditter og druttær. (østfoldsk uttrykk for dingser)

Elektroniske småting som til en viss grad kan brukes til noe fornuftig. Om ikke annet er de i hvert fall er kjekt å ha.
Blant dette inngår en smarttelefon av typen Samsung Galaxy S2.
Jada, jeg vet godt at Galaxy S5 nettopp er lansert, men jeg klarer meg fortsatt fint med min S2.
Selv om den nå begynner å gå på 3. året.
Jeg liker faktisk ikke fasongen på hverken S3 eller S4, så derfor er den ikke byttet ut. 
Og den funker til mitt bruk. Absolutt helt utmerket.

På slike smarttelefoner kan man jo som kjent laste ned en mengde av disse berømmelige appene.

Som i følge reklamen skal kunne gjøre hverdagen betydelig enklere. 
Og som er blitt den nye trenden som har overtatt etter dott-kom bølgen som vi hadde for noen år siden.
ALLE skal jo i dag lage en app og bli millionærer i dag. Tror de.
Det siste tilskuddet jeg så på den fronten var en norsk app som skulle varlse om elg langs veien.
Er vel ikke så helt enkelt så lenge det råder et forbud i Norge mot å bruke håndholdt mobil mens man kjører.
Når jeg på pur f.. tok opp dette med produsenten av appen, mente han at passasjeren kunne betjene telefonen.
Så med andre ord skal den da bare kunne brukes i biler der sjåføren ikke er alene.
Med andre ord er den tlnærmet ubrukelig for yrkestransporten, som jeg har viet mye av mitt liv til. 
For er det noen som virkelig kunne ha nytte av en slik app er det yrkesjåførene.
På den annen side tilbringer de stort sett 97 % av tiden bak rattet alene i bilen. M.a.o UBRUKBART! 

Jeg er ingen storforbruker av slike apper generelt. 

Og jeg skal være ganske overbevist om nytteverdien før jeg laster ned noe som en eller annen guttevalp kanskje har snekret sammen på gutterommet i sene nattetimer.
En innebygget sunn skepsis etter min mening for hva de egentlig kan ha lagt inn av ulik datakode. Og funksjon.

Men jeg har sett at en del venner har en slik app som kan vise når de er ute å trener.

Enten de sykler, løper eller går på ski.
Ikke fordi jeg skal gjøre noe av dette, men det kunne jo være moro å se hvor langt man egentlig går på de daglige turene i løpet av året.
Så her for noen uker siden lastet jeg ned en slik app. Runkeeper.
Jeg har jo sett at mine venner som bruker den laster opp et lite kart over strekningen de har svettet på.
 

Slik ser kartet ut over turterrenget der hundene luftes daglig. 
 

Enten har jeg ikke skjønt innstillingene, ellers så er det noe annet som er galt.
Appen er innstallert, og den virker stort sett når jeg går tur.
Men bildet av ruta får jeg ALDRI delt slik mine venner gjør. Hverken på Tryneboka eller andre steder.

Men dataene lagres i hvert fall ett eller annet sted ute på det store Internettet, eller kanskje de er der oppe i den ettehvert så omtalte og berømte Nettskyen.

For jeg får frem denne flotte oversikten på min egen PC.
Der kan jeg se hvor jeg har gått, hvor langt jeg har gått, hvor fort jeg har gått, og hvor mange kalorier jeg har forbrent.

Også får jeg stadig mail fra dette programmet, som forteller meg at jeg ha satt en eller annen ny personlig rekord.
Det gir jo en enkel og grei oversikt over dagens "trimrunde".

Som de fleste av mine venner og lesere sikkert har fått med seg er jeg litt mer en middels opptatt av musikk.
Vi hadde piano i heimen når jeg vokste opp, og mine første pianotimer hadde jeg vel omtrent som 7-åring.
Så ble det korps, og etterhvert gitar/orgel og band i ungdomstiden.
I de senere årene har jeg flyttet meg vekk fra det å spille selv, til å heller hjelpe andre med å få ut musikken.
Jeg har lært meg litt om lyd- og lysteknikk og gjør mer av det enn å spille.
Noe jeg faktisk synes er helt greit. Og spennende.

Når jeg i sin tid var ferdig med Beatles-perioden, gikk jeg direkte over til den litt melodiøse tungrocken.

Deep Purple og Uriah Heep ble store favoritter.
Men, mens mange av mine jevnaldrende satt fjetret over Richie Blackmoore og Mick Box sine gitarsoloer,
ble jeg utrolig imponert over deres bandkollegaer Jon Lord og Ken Hensley og hva de klarte å få til på tangentene på sine Hammond B3 orgel.
Og Ken Hensley har jeg faktisk fulgt karrieren til helt opp i voksen alder, spesielt med hans "norske" band Live Fire.

Kombinert med min interesse for fotografering har jeg fått anledning til å høre mitt idol ved flere anledninger.

Jeg har også ved en anledning fått muligheten til en hyggelig lengre prat med ham. I Gamlebyen i Fredrikstad.

Og siden han som meg har bosatt seg her i Spania har jeg faktisk truffet ham et par ganger på flyplassen i Alicante.

De siste 2 årene har det jo også blitt veldig mye Nilo for min del.

Og ett fantstisk vennskap har det blitt med den lille cubanske gitaristen som jeg omgås ukentlig.

Men så var det norsk musikk da. Joda jeg har noen favoritter der også.

For ganske mange år siden dukket det opp en kar nede i Halden. Henning Kvitnes.
I mange år lå han og låtene hans liksom bak og vaket i bakhodet mitt.
Jeg var ikke helt sikker på hvor jeg skulle plassere ham på mitt musikalske smaksbarometer.

Men for 10-15 år siden begynte jeg virkelig å få opp øynene for hans musikk.

Ikke bare melodiene, men hva han virkelig formidlet i tekstene sine.
Og siden den gang har jeg kjøpt alle album han har gitt ut. Og virkelig kost meg med dem.
Pga diverse hendelser i eget liv er det flere av hans låter som jeg virkelig har falt for.

Nå er denne lille dyktige haldenseren straks klar med et nytt album.
Og har i den forbindelse sluppet en prøvesmak fra det nye albumet.

Denne låta traff meg midt i sjela.

Slik som 2-3 låter på alle hans tidligere album også har gjort.

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke kan forklare hvorfor.
Den er noe med innholdt i teksten, sammen med musikken og akkordene som gjør musikkhjertet mitt banker litt ekstra. 
Så nå er det bare å vente til albumet slippes.
Da skal CD'n kjøpes, rippes og settes i hylla sammen med de andre.
Tro det eller ei, til tross for min data-dille gjennom mange år har jeg ikke lastet ned mer en toppen 2 album fra nettet. 
Jeg vil ha CD'n i hylla, og spille musikken etter at jeg selv har kopiert den inn på min egen datamaskin.
Da kan jeg spille den der jeg vil. Over steroanlegget via min egen musikkserver, eller på mobil og nettbrett.

Jeg skrev litt innledningsvis om Husfruens dukker og dukkeklær.

En interesse hun har hatt hele livet, mens som hun plutselig nå har fått skikkelig fart på igjen.
Etter at hun tok opp hekling igjen etter rundt 30 år.

Det er ikke nok med at vi har fått et nytt familiemedlem i Lola.

Husfruen har i sin søken etter oppskrifter på dukkeklær på nett funnet en ny dukke.
Det er med henne og dukker, som det er med meg, duppeditter og druttær.
Hun bare ha det.......
 

Dorte er nå på vei til Husfruen yngste datter, for videre transport ned hit til Spania

Så blir det jo spennende å se hvordan hun skal fraktes nedover med flyet i slutten av april.

Jeg har for spøk foreslått en slik bæresele, men det er bestemt avvist, både av Husfruen og av døtrene.
Noen grenser kan man faktisk også sette for en 60-åring med dukkedilla.

Nykomlingen skal imidlertid kles opp. Og da er det greit at det finnes butikker som selger babyklær.

Og er det noe spanjolene har sans for er det å kle opp babyer, uansett,kjønn størrelse og etnisk opprinnelse.
og babyklær passer utmerket til enne dukken om er i naturlig størrelse. Og vekt. 

Etter en liten tur i butikken i går kom Husfruen hjem med denne garderoben.

Så jeg regner med at Dorte skal vær kledd for de fleste anledninger i fremtiden. Enten hun her i Spania eller i Norge.

I Norge får hun sikkert lov til å overta kurven som min mormor i sin tid fikk av sin arbeidsgiver Sigrid Undset.
En ikke ukjent norsk forfatterinne som min danske mormor arbeidet for på Bjærkebekk ved Lillehammer i flere år.

Den kurven, som min mormor fikk i gave når min mor ble født, har vært babyseng for ikke mindre enn 4 generasjoner av min familie.

Min mor har ligget i den, jeg har ligget i den, min datter har ligget i den og mine 2 barnebarn har ligget i den samme kurven.
I tillegg har den vært brukt til samme formål av andre tilvekster i vår familie gjennom årene.
Og utenom det var den i mange år i ukentlig bruk som kleskurv på vaskedager.

I dag står den kun til pynt på gjesterommet i BorderHuset i Råde. Som babykurv.

Og der blir den nok stående. Kun til pynt på sine eldre dager.
Understellet ble forøvrig laget på midten av 50-tallet av en kamerat av min far som den gang bedrev snekkergjerninger i hovedstaden.
Etter sigende i forbindelse med min ankomst til denne verden.

I dag er det Dia del Padre her i Spania. (Farsdag). Noe spanjolene tar meget alvorlig.
Langt mer alvorlig enn i Norge.
Så det er en såkalt rød dag som vi sier her nede. Med stengte butikker og alt til faget henrørende.
Det patriarkalske spanske samfunnet velger selvsagt å legge dagen midt i uka, slik at de kan få en ekstra fridag for far.
Morsdagen legger de av en eller annen grunn alltid til helgene.

Vi har akkurat feiret den irske nasjonaldagen, St Patricks day, her nede.

Siden Claire (t.v, på bildet) hadde fridag i år, ble dagen stort sett forbigått i stillhet her i nærområdet. Les La Luna.

Dette bildet er tatt i 2012 da det virkelig var en skikkelig feiring på La Luna.
Og selvsagt stilte alle med de kjente reklamehattene for det berømte irske ølet Guinness.

Cass er nå straks inne i sin andre måned med den nye langtidsvirkende smertestillende medisinen.

Og den virker helt som antatt.
Det har ikke vært antydning til halting i det hele tatt etter at vi startet med den medisinen.

Cass er tilbake i god gammel form igjen.

Vi kan vel ikke si at han er direkte overlykkelig over at Lola har kommet i hus.
Men han aksepterer henne på sin måte. Egentlig bare overser han henne og later som hun ikke er her.
Det er hans måte å takle forandringer på. Jeg har alltid sagt at han har litt autistiske tendenser når det gjelder endringer.
Ting skal helst være som det alltid har vært. Forandringer er fryktelig fali.......... 

Han brummer litt i barten når Lola kommer for nærme, men egentlig synes han det er litt moro også.

De gangene han tror at jeg ikke ser ham, forsøker han av og til å invitere til litt lek.
Så Cass Grumphy er tilbake i god vanlig form.

Nå regner jeg med at min meget gode venn Bjørn omtrent har passert Pyreneene når han leser dette på flyet til Norge.
Og da gjenstår det bare å si som han sa får han reiste....

Hasta la vista....

OBS. Jeg beklager at bloggen denne gangen er uten avsnitt. Det er noe med den underliggende programmeringen hos min bloggleverandør.

Linjeskift er lagt inn som vanlig, men men pga en feil vises ikke dette når bloggen er publisert. 

Det blir mer og mer vår



Er vel på tide å fortelle litt om det daglige livet her nede igjen.
Det skjer jo egentlig ikke så veldig mye, på den annen side skjer det noe hele tiden.
Men ofte er det de samme tingene. Den daglige rutinen er godt innarbeidet i den spanske utgaven av BorderHuset.
Casa Baste.

Turen med Cass, Tuva og nå, de siste 3 ukene, Lola er et fast innslag.
2-4 km gåtur for oss på 2 ben, som fort blir det doble og tredoble for de på 4.
Og stort sett skjer det ingenting før den turen er unnagjort hver dag.

Jeg har tiligere skrevet om, og lagt ut bilder av det fantastiske badelandet for hunder som er laget i Pedrera.
Vannet fra avsaltingsanlegget i Torrevieja, som kommer ut av et stort rør rett ved siden av veien der oppe.
En yndet badeplass for BorderTroppen. Uansett temperatur.
Til den nette sum av 2,4 MILLIARDER kroner. 

Anlegget har ikke vært i funksjon siden i november, men hundene har uansett badet i kanalen.
Plutselig en dag i månedskifte januar/februar virket det igjen i 2-3 dager.
Og fikk skiftet ut noe av det vannet som hadde samlet seg etter at Pedrera har hatt sin høyeste vannstand på de 3 årene vi har brukt området.

video:badeland virker
Og da passet det jo fint å få tatt en liten videofilm.

Det ser ikke så veldig innbydene ut på bildet, men det brune som flyter på vannflaen er faktisk støv fra all vegetasjonen rundt Pedrera.
Og forsvinner så fort voffsene rister seg når de kommer opp av vannet.

Lola knekket badekoden etter bare ca 2 uker.
De første dagene var hun litt redd for å bli våt på bena.
Hun svømte en liten tur den første dagen vi var på tur, deretter har hun stort sett bare vasset.


Det er helt rørende å se hvordan Tuva har tatt imot Lola.

De første 12 timene Lola var her i huset hadde vi en kontinuerlig Colgate-reklamekampanje gående.
Tuva viste frem alt hun hadde av tenner, og noen som hun ikke har fått enda.
Men så var det slutt.

Og hun ble skikkelig tante for Lola.
Når leker de, og Lola fotfølger henne når vi går på tur.
Det er helt tydelig at Tuva er blitt hennes store forbilde.
Cass bryr seg egentlig ikke noe særlig om henne. Han brummer litt hvis hun kommer for nærme.
Det er stort sett alt.
Han gjør sitt beste for å overse henne.
Men de siste dagene har jeg hørt at han forsøker å invitere til lek ute på terassen. Men kun når jeg ikke ser det. 


Det tok 14 dager før Lola knekket badekoden. 

Og etter at det var gjort er hun stort sett 1. mann som er uti når vi kommer i nærheten av vannet.
Hun er litt kort i bena enda, og dermed må hun svømme der Cass og Tuva fortsett kan vasse.
Og det synes hun nok er litt kjedelig.
Hun gjør noen merkelige krumspring i vannet enkelte ganger.

Rett før jul ble det laget en Facebook -gruppe blandt nordmenn her på Las Mimosas.
Svaiende Palmer.
Hensikten med gruppen er å få til litt ulike aktiviteter og ikke minst sosialt samvær.
Hittil har det vært arrangert sangaften, Dart og pilkast, og det er blitt noen gåturer.
Stort sett blir en del av de svaiende med til Pedrera, og går tur der oppe hver torsdag.
Etterfulgt av felles lunsj.
På ulike restauranter. Spanske, engelske eller norske. Litt for enhver smak.


Som man ser er det fine turstier i Pedrera. Selv om mange av dem nå står under vann.

I de Svaiende Palmer skal det også i løpet av våren gjøres et forsøk på å få til en konsert med Nilo og hans band.
Det er meningen at den skal holdes utendørs, og da kreves det litt spesielle tillatelser fra Policia Local.
Og kommunen.
Spania har de siste årene fått meget strenge regler når det gjelder støy og musikk fra utesteder og restauranter.

Nilo feiret også 30 år som rockeartist i februar i år.
I 1984 fikk han tillatelse fra Fidel Castro til å starte rockebandet Rhodas på Cuba.
Noe som faktisk var litt av en sensasjon, siden rockemusikk ble sett på som fiendens musikk på den kommunistisk styrte øya den gang.


Her er bilde fra den første opptreden Rhodas hadde i Camaguey i februar 1984.

Nilo er for tiden ganske opptatt, og er i løpet av et par uker klar med en ny CD.
Siste jobben med å legge på vokal-sporet skjer i studio i Elche i disse dager.
En CD som vil inneholde både rock, blues og ballader.
Alt skrevet av Nilo, og der han spiller alle instrumenter, unntatt slagverk selv.

I forbindelse med jubilet spurte Nilo om Husfruen kunne lage et bilde for ham.
Og etter noen timers arbeid i Photoshop kom hun opp med dette resultatet. 


Jeg må jo si jeg ble ganske så imponert av hva gun fikk til.

Selv har jeg jobbet med bilder og tekst i over 30 år, men har aldri drevet særlig med bildebehandling.
Husfruen har lært seg dette i voksen alder, og har faktisk ikke hatt PC mer enn i drøyt 5 år.
Og hun er helt selvlært.
Stort sett er mitt bidrag til dette selve bakgrunnsbilde, samt brandyglasset i midten nederst.
Alt annet har husfruen kopiert, skalert, duplisert og manipulert.

Hofta til Cass fungerer fortsatt fint, ingen halting. Det ser dermed ut til at den nye medisinen virker som forventet.
Og det er jeg kjempeglad for.

Det eneste vi merker på ham er at han ikke er like glad i stupe lengre, slik han var tidligere.
Nå foretrekker han å vasse utover i vannet når han skal bade.


Cass har egentig overlat stuping og krumspring til Tuva, som han heller studerer nøye.

Er vel kanskje ikke så rart heller. Cass blir 8 år til sommeren, og er jo dermed å betrakte som en gammel mann.
Akkurat som pappa er blitt.

Men vi venter begge på litt mer temperatur, både i vann og luft. Selv om de 2 siste ukene har hjulpet godt.
Nå er vi stort sett litt over 20 varmegrader hver eneste dag. Selv om det ofte er bare 12 grader ved 8-tiden på morningen.
Men det er rart, Jeg har nevt det tidligere.
Etter 3 vintre her nede fryser jeg faktisk så jeg rister om kvelden når tempen synker ned til rundt 15 grader.
Mennesket må ha en fantastisk evne til å klimatisere seg. 

Lola har nå slått seg helt til ro her i Casa Baste.
Hun er blitt stueren, og har begynt å vise at hun hun vil ned å tisse ved å sette seg foran porten og se på oss.
Vi har fortsatt ikke opplevd gnaging på møbler eller annet inventar slik hun gjorde der hun kom fra.
Det kan nok i stor grad skyldes at hun nå aktiviseres hver dag, og får brukt masse energi på turene våre.
Så når vi kommer hjem ligger hun stort sett og sover.

Vi har til og med begynt med litt brukshundtrening på henne.
Husfruen har startet så smått med trening på felt.


Og hun er lettlært den unge damen.

Allerede etter 1 forsøk skjønte hun hvordan dette foregikk.
Hun skulle lete frem gjenstandene som var lagt ut på bakken, og komme inn til mamma med dem.
På første feltet hentet hun 3 av 4 gjenstander på egen hånd.
Husfruen viste henne bare hva hun skulle gjøre med den første gjenstanden.

Selv har jeg begynt på et prosjekt jeg har hatt i tankene i et par år.
Spania har enormt mange rundkjøringer, og mange av de er flott dekorert.
Så jeg har så smått begynt lage en serie med bilder fra ulike rundkjøringer her nede.


Foreløpig har jeg ikke fått tatt så mange bildene, men jeg er i hvert fall i gang.

Denne oksen El Toro, står i en rundkjøring noen km syd for oss.
Litt utenfor hovedveien, men den er like flott for det.

Etter mange år i media med bilder og tekst på trykk, er det nå 10 år siden sist jeg leverte et bilde til media.
Jeg har ikke levert bilder til noen andre enn meg selv og venner siden jeg sluttet hos TM i 2004.
Men i dag måtte jeg bare.

En bilfører hadde hatt et lite uhell rett nedenfor her vi bor. Og resultatet ble som følger.


Hendig uhell, ingen promillekjøring, og kun stoltheten som ble skadet.

Bilfører tok feil av gass- og bremsepedal. Og det er vel noe de fleste har gjort, etter noen år bak rattet.
De fleste er ikke like uheldig, men, men.
Så lenge det bare er materielle skader er det greit.
Det er lettere å reparere mur, rekkverk og karrosseriskader, enn å reparere mennesker.

Paradokset i dette, er at bare 1 km unna, skjedde det samme i går.
En jernvarebutikk fikk en bil helt inn til inngangsdøra, etter atføreren hadde fått et illebefinnende.
Heller ikke da ble noen personer skadet.

Jeg må også ta med litt om Husfruens nye hobby.
Hekling.
Hun har rett og slett fått dilla.......


Dukkene har hun kjøpt på en Kina-butikk.

Klærne har hun heklet selv.
Og til tross for at vi er i Spania er hun nå i gang med å hekle vintergarderobe til dem også

Det er forøvrig litt moro å bo her i Spania.
Det er litt annet dyreliv enn det vi er vant med hjemme i Norge.


En meget god dansk venninne, Gitte her nede, møtte denne på sitt eget bad i dag morges.

Den er ikke farlig, etter hva vi har brakt på det rene er det en såkalt Fuglesnok.

Men det er klart, men våkner jo når men treffer slike på sitt eget bad/toalett.
Her vi bor har jeg enda til gode å treffe slike på de 15 årene jeg har vært her.

Vi har kun sett et par eksemplarer oppe i Pedrera.
 

Hasta luego











 

 

Bordertroppen er komplett igjen

Jøss, nå må jeg begynne å skjerpe meg. Er jo over en måned siden sist jeg skrev noe i bloggen.
Men det skal jo liksom skje litt da slik at det er noe å skrive om også.

Februar er egentlig en flott tid her i Spania.
Det begynner å bli litt varmere, vinteren her er stort sett over, selv om det fortsatt er litt kjølig på morningen.
Men dagtemperaturen kommer gjerne opp i rundt 20 grader i skyggen på denne tiden.
I sola er det jo da direkte deilig, hvis det ikke er mye vind.
Det har det vært vind en del noen dager i år. Ganske heftig vind også.


I februar begynner mandelblomstringen her i Spania.

Da kan man finne store områder med masse mandeltrær i full blomst. Et fantastisk syn.
Men så var det det med blomstene og biene da. Det er såpass kjølig at man ikke ser hverken bier eller humler her på den tiden.
Så jeg skjønner egentlig ikke hvordan mandeltrærne kan bli bestøvet på denne årstiden.
Men, men. Uansett skjer det. Jeg burde kanskje fulgt enda bedre med i naturfagtimene på skolen.

Vannstanden i Pedrera bare øker og øker.
Nå står mange av turstiene der opp under vann, så nå blir turene stort sett frem og tilbake på de stiene der det fortsatt er mulig å gå.


Badekanalen er nå oversvømmet av vann. Ikke rent vann som tidligere fra avsaltingsanlegget.

Badegleden hos BorderTroppen er ikke noe mindre av den grunn.
Her for et par dager kom det faktisk vann fra avsaltingsanlegget igjen. Til stor glede for Cass og Tuva.

Siden sist har det gått veldig bra med Cass, ingen halting, han svømmer og koser seg,
og det ser ut til at de nye medisinene virker veldig bra.
Nå har han fått litt annet å konsentrere seg om også.
Han har fått et nytt tilskudd til flokken sin. Lola, en liten Borderjente som vi har overtatt etter de tidligere spanske eierne.


Her er Lola på terrassen i Casa Baste.

Problemet var at slik har hennes tilværelse faktisk vært siden hun kom til de spanske eierne i november i fjor.
De kjøpte seg en BC fordi de var så smarte og så lydige. Uten tanke for at de faktisk må trenes opp.
I følge en venninne som er nabo med disse spanjolene har Lola vært ute og gått tur 2 - TO ganger fra november og frem til mandag 17. februar i år.
Hun begynte faktisk å bli ganske frustrert, siden hun overhodet ikke fikk noe stimulans.

Vår venninne fortalte sine spanske naboer om oss og våre Border Collier, og de spurte til slutt om vi ville overta Lola.
For de klarte ikke å håndtere henne lengre.
Hun gnagde på inventar og møbler, hun var ikke stueren, og hun gjødde så fort noen gikk forbi porten.

Husfruen var absolutt ikke klar for en ny hund som erstattning for Tess, og vi syntes faktisk det var veldig lettvint å bare reise med 2 hunder de gangene vi var i Norge.
Men hun tilbød seg å ta med valpen på tur, slik at hun kunne få være litt sammen med Cass og Tuva.
Det var spanjolene ikke så veldig interessert i.
De ønsket mest av alt å få gitt henne bort, for de syntes rett og slett hun begynte å bli helt umulig. 

Husfruen forklarte at hun ønsket å ta med seg Lola for å bli litt kjent med henne fordi det da ville være enklere å få omplassert henne.
Dette ble akseptert.
Så vi tok henne med på tur en dag, og deretter var hun hos oss utover kvelden og natta.


Etter turen i Pedrera, tok vi med alle hundene bort på plenen her ved Casa Baste.

Vi hadde hele tiden hørt snakk om at Lola var 10 mnd gammelt. Noe vi egentlig syntes var litt merkelig.
Hun var liten, og hadde dårlig kroppsbeherskelse, samt litt valpete oppførsel.
Men, det er klart. Manglende stimulans og bevegelse over tid kan gjøre sitt.
Vi oppdaget raskt at den manglende stimulansen, og trening ikke hadde påvirket hodet hennes.
Hun satte seg ned med full kontakt bare etter få minutters påvirkning.
Hun kom på innkalling ved hjelp av godbiter, i løpet av et kvarter.

Jose, vår faste veterinær sjekket henne opp. Og syntes hun hadde litt lite muskelmasse.
Noe som også kunne ha sin årsak i at hun hadde fått lite bevegelse. Og mosjon.
Utover dette var det ingen skader eller lyter på henne.
Hjerte, lever, øyne, hørsel. Alt var i orden.


Lola var også lite begeistret for vann. Etter en kort svømmetur første dagen, holdt hun seg på land.

Husfruen var som sagt ikke helt klar for en ny hund. Og hadde allerede snakket med noen som ville overta henne.
Men når Lola gikk over dørstokken i Casa Baste var hun solgt. Det virket som hun hadde vært her bestandig.
Måten hun ble mottatt på av Cass og Tuva gjorde også sitt.
Tuva var selvsagt "smilende" glad overfor Lola de første timene. Så var hun solgt også.
Cass brydde seg egentlig ikke så veldig mye. Han er blitt utrolig sosial overfor andre hunder etter at han har tilbrakt så mye tid i Spania.

Så Husfruen fant ut at Lola skulle bli det nye medlemmet i BorderTroppen.
Hun gikk og snakket med de spanske eierne, som var overlykklig over at vi ville overta henne.
Vi fikk passet hennes, ID-kortet og alle papirene.
Det var da vi oppdaget at hun bare var ca 5 måneder gammel.
Hun er født 10. september 2013, og spanjolene overtok henne i begynnelsen av november.
Da falt de fleste brikkene på plass, hun var jo fortsatt bare en valp.


Lola kommer på innkalling fra 30 meter allerede etter 4 dager. Ingenting å si på farten.

Tuva har virkelig overrasket hos med sitt forhold til Lola. Mammafølelsen har slått inn fullstendig.
Det er utrolig moro å se at disse ukene uten noen form for stimulans ikke har satt særlige spor hos Lola.

Etter 5 dager med daglige turer i Pedrera ser vi allerede store forandringer.
Nå hopper hun over busker og hindringer. Hun utnytter terrenget skikkelig, og fotfølger Tuva over alt.
Tuva synes det er helt greit.
Hun gjør det samme som Tess gjorde med henne. De ligger på terrassen på morningen og lekesloss.
Tuva har dra-kamp med henne flere ganger om dagen.


Etter 5 dager knakk Lola badekoden. Da ble hun jo veldig våt, og måtte riste seg skikkelig....

Når Lola kom til oss var nok det eneste vannet hun hadde sett det som var i vannskåla.
På turene i Pedrera hoppet hun uti og la på svøm etter litt nøling den første dagen.
Deretter har hun holdt seg på land. Og bare vasset litt.

Etter 4 dager fant ut hun at det egentlig var helt greit å bli med de to andre ut i vannet.
Da var det gjort.
Det har nok muligens også litt med trygghetsfølelse og kroppsbeherskelse å gjøre.
Vi ser tydelig at hun blir sikrere og tryggere hver eneste dag.


Radarparet Lola og Tuva.....

Som nevnt er nok Tuva blitt det store forbilde for Lola. Vi ser at hun tar til seg mer og mer etter hennes væremåte.
Når vi er på tur, er det Tuva som gjør de stor streifene i terrenget.
Cass er stort sett fornøyd med å gå sammen med oss, og finne en pinne eller en tom plastflaske som han legger foran oss.
Så skal den sparkes borti, han plukker den opp, løper noen meter og kommer tilbake med den.

Tuva derimot, og nå også Lola, tar store runder i terrenget. Snuser og spretter rundt mellom busker og trær.
I går fikk vi virkelig se hvor lite trening Lola har i å løpe.
Hun skremte opp en Conejo (kanin) i kanten av et jorde, og Tuva satte etter i fullt firsprang.
Lola hadde ikke sjanse til å holde følge med henne. Det så nesten ut som Lola sto stille i forhold.

På andre siden av jordet tok kaninen en 90-graders sving mellom buskene.
Selvsagt så ikke Tuva det og fortsatte rett frem. En helt vanlig manøvre av kaniner som Tuva enda ikke har lært seg.
Så Tuva holdt strak kurs gjennom buskene, og ut på jordet på andre siden av stien vi gikk på.


Den var nok litt lettet der den satt musestille, den spanske Conejo'n

Det er nok mulig den tenke at enda en gang hadde den unsluppet disse norske BC'ene som kommer og forstyrrer idyllen i Pedrera hver eneste dag.
Dumme TURISTER!

Det at kaninene nå dukker opp igjen er også et sikkert vårtegn. Vi har nesten ikke sett en kanin siden i begynnelsen av november.
Dyrelivet som vi ser i Pedrera på vinterstid er stort sett tranene. 3 hvite og 5-6 grå.
Samt en mengde med ender.
De sitter stort sett på faste plasser, og flytter seg kun hvis vi kommer litt for nærme.


En av de hvite tranene har tatt vingene fatt etter at vi kom litt for nærme.

Det er utrolig moro å se den daglige utviklingen på Lola.
Ikke minst hvordan hun har blitt mottatt av Cass og Tuva.
Hun er allerede et fullt akseptert medlem av BorderTroppen, og begynner å tilpasse seg rutinene i Casa Baste.

Etter at hun kom har vi kun hatt 2 uhell med henne inne.
Hun har ikke helt lært seg å si ifra ved å gå til porten når hun skal tisse, men hun setter seg i kø når vi går med en av de andre.
Bilturen opp til Pedrera var litt skummel de første to dagene. Hun har jo aldri ligget i bur.
Hun ble løftet inn i buret til Cass første dagen, og nå hopper hun selv inn. Med litt hjelp til å få med seg rumpa.


Lola følger nøye med på hva som skjer i badekanalen.

Det er ikke til å legge skjul på at denne lille Borderjenta allerede har tatt en stor plass i hjertene våre.
Jeg var heller ikke så vanskelig å overtale når Husfruen konkluderte med at hun ville beholde henne selv.

Nå er vi i ferd med å få registrert henne i mitt navn, siden Husfruen ikke har et såkalt NIE-nummer her i Spania.
NIE-nummer er det spanske stats registrering av utenlandske personer med opphold i Spania.
Her i Valnecia-regionen hvor vi bor er det en egen registereringsordning for hunder.
De får rett og slett sitt eget ID-kort.
Med navn, chip-nummer, eiers NIE-nummer og adresse.

Lola hadde allerede sitt eget pass, og har fått alle nødvendige vaksiner, også Rabies.
Denne registreringen gjøres av veterinærene, og Jose er allerede i gang med det arbeidet.
Når eierskifte-skjema er underskrevet av de tidligere eieren, ordner Jose alle papirene for oss.
Dermed er det også klart for at Lola kan bli med til Norge en tur til sommeren.


Er jo ikke så veldig vanskelig i bli glad i en sånn liten sjarmør heller.

Lola får sine små daglige doser med trening.
I hovedsak innkalling, noe hun allerede reagere raskt på.
Så har hun selvsagt lært seg High Five med labben.
Hun sitter, og er i ferd med å lære å legge seg på kommando.

Den største jobben blir faktisk å lære henne sitt eget navn. De tidligere eierne har nok ikke brukt det så mye.
Når de har brukt det, har de selvsagt uttalt det på spansk.
I Spania uttales O som Å. Så det blir Låla
Vi har fortsatt litt lett for å uttale det på norsk med Lola, men det kommer seg.

Det er også tydelig å se at hun ikke er mishandlet. Vannskjøt, ja. 
Men hun er nok hverken sparket eller slått på noen som helst måte.
Det er bare det at hun rett og slett ikke har fått noen form for stimulans i disse månedene. 
Også har det nok vært litt typisk latinske utbrudd med høy stemme og mye armbevegelser når hun har hatt sine uhell inne.
Spanjolene er jo ganske flinke på slike følelsesutbrudd.

Hun er veldig stødig i hodet og utrolig lærevillig. 
Så vi regner med at denne overtagelsen går rimelig problemfritt.
Hun er allerede å betrakte som stueren, og har ikke hatt uhell inne de siste 3 dagene. 

 

Så mens dere har lest dette blogginnlegget har vi kost oss videre med vårt nye spanske familiemedlem, Lola.

Hasta luego...........

Bekymring for Cass



Som de fleste av mine lesere kjenner til er jeg ikke her i Spania helt alene.
Husfruen oppholder seg også her, og vi har to fantastiske "barn" med oss.
Border Colliene Cass og Tuva.

Dette blogginnlegget kommer i stor grad til å handle om Cass. Av helt spesielle årsaker.

Cass er den førstefødte valpen i kullet på 9 som vår kjære Tess fikk i 2006.
Tess døde dessverre fra oss i sommer, etter å blitt syk pga flåttbitt. Hun ble skikkelig syk 3 ganger i løpet av et drøyt halvår.
Så når hun ble syk igjen, når vi var i Norge i sommer, fikk hun slippe mer plager.

Cass har vært spesiell helt fra fødselen.
Han ble født baklengs, og opp-ned, og egentlig har det fulgt ham resten av livet.
Cass ble solgt, men kjøpt tilbake av Husfruen etter 7 uker, da hun ble gjort oppmerksom på at valpekjøperne hadde lagt ham ut til salgs på nettet.

Hva han har gjennomgått de 7 ukene han var borte får vi nok aldri vite eksakt, men ut fra adferden når han kom tilbake kan man danne seg et godt bilde.
Og det er ikke pent.
Det har heller ikke veldig mye å gjøre med denne historien egentlig, men forteller litt om hvorfor jeg har fått en slik utrolig kjærlighet for denne lille Border-gutten.
Når jeg traff ham, via Husfruen, falt vi begge to for hverandre, og vi ble raskt enig om at jeg skulle overta ham.


Cass har alltid vært utrolig glad i å hoppe. Høyt. Og ikke minst løpe. Så fort han kan.

Nå jeg traff Cass vinteren 2008, hadde han lært det grunnleggende innen lydighet, rundering og felt.
Alle øvelser innen brukshund.

Lydighet er visse øvelser som utføres i en ring. Hunden skal gå pent ved siden av fører, sitte på kommando,
bli liggende på kommando og hoppe på kommando. Samt komme til fører på kommando fra sittende posisjon.
Rundering er søk etter mennesker i skogen. Hunden skal gjennomsøke et område, og komme tilbake til hundefører med melding.
Hvis den har funnet noe på gjennomsøkt areal.
Øvelsen skjer via en sti (midtlinje) og hunden avsøker 50 x 50 meter på hver side av midtlinja. Og skal innom hundefører når feltet er gjennomsøkt, før den sendes ut på andre siden av stien.
På denne måten beveger man seg fremover i terrenget.
Felt er gjennomsøking av et område på 50 x 50 meter etter gjenstander.
Hanske, lommbok, nøkkelknipe, en ball eller lignende.
Disse øvelsene har ulike vansklighetsgrader, og er inndelt i klasser. 

Alt dette er ting som Husfruen har drevet med i en årrekke, og hun har også instruktørutdannelse på dette.
Så hun har holdt masser av kurs, ved siden av å konkurrere i disse øvelsene.
Hun hadde dermed lært Cass alt det grunnleggende.
Min oppgave ble derfor ganske enkel, jeg kunne bare fortsatte med denne type trening. Under hennes instruksjon.


"Gå stigen" er også en øvelse innenfor brukshundsporten.

Det jeg i stor grad måtte lære Cass var sosial omgang.
Han var rett og slett ikke veldig flink til å omgås andre folk og hunder. I hovedsak pga de 7 ukene han var hos sine første eiere.
Når han kom tilbake fra dem, satt han stort sett i et hjørne og skalv. Ha bjeffet på alt og alle, og stakk av så fort han fikk være løs. 
Dette hadde Husfruen jobbet mye med, og fått endret på.

Det at han stakk av hele tiden medførte dessverre at han ble påkjørt av en bil når han var 8 mnd gammel.
Heldigvis hadde ikke bilen stor fart, Cass ble kjørt direkte til dyrlege og undersøkt fordi han haltet litt etterpå.
De ble den gang bestemt at det skulle tas røntgenbilde dagen etter, hvis han fortsatt haltet.
Noe han ikke gjorde. Dermed ble det aldri tatt noen røntgenbilde etter den påkjørselen.

Litt verre var det med at han var mistenksom mot alle, og ikke var særlig glad for at noen forsøkte å klappe ham.
Kom de i nærheten av halsen, eller nakken hans, glefset han faktisk.
Hvis noen løftet benet når de var litt for nærme, kunne det samme skje.
Flyttet man på et ben hvis man satt i en stol eller sofa, og han lå på gulvet i nærheten, spratt han opp.
Og viste tenner.

Så min oppgave ble faktsk å jobbe med psyken hans. Og forsøke å gi ham tryggheten på mennesker tilbake.
En spennende utfordring. Som også tok masse tid. Men også gav masse glede, når man så fremgangen.

Jeg har ikke tall på de timene jeg satt med ham ved siden av meg i hundeklubben, bare for at han skulle skjønne at de som passerte, enten det var mennesker eller hunder ikke var farlige.
Og heller ikke utgjorde noen trussel.
Jeg brukte også mye tid på å gå tur med ham alene, slik at han skulle slippe å dele meg med moren Tess, og broren Troy som Husfruen hadde valgt å beholde.
Han trengte rett og slett et menneske som han kunne stole 100% på, og som også på en måte fremsto som bare hans.
Samtidig måtte han lære seg at det å være i en flokk, også betydde å dele på enkelte ting.
Ikke helt enkelt for en hund, som i utgangspunktet er et egoistisk vesen.
Men som innordner seg rangordningen når de er i flokk.
Og i den flokken vi hadde på daværende tidspunkt var han nederst. Og sist på rangstigen.


Cass og Pappa, (undertegnede) har en fantastisk kontakt.

Vi gjorde det som mange hevder man ikke skal gjøre. Vi lagde en flokk i flokken.
Cass og jeg var en flokk for oss selv i en del tilfeller, og i andre tilfeller var vi en del av den store flokken.
Med Husfruen, meg, Tess, Cass og Tuva.

Tuva kom inn i flokken våren 2008, etter at Husfruen valgte å selge Troy til en tidligere kursdeltager.
Hun var valp etter Tess søster, og kom til oss bare 6 uker gammel. Og hun er dermed kusine av Cass.
Som sist ankommet, ble hun automatisk plassert nederst på rangstigen av de 4-beinte, Cass ble NK og trivdes godt med det.
Tess var selvsagt den ubestridte leder.


Hagen i Tårnveien ble en flott friplass for Cass, Tess og Tuva.

I november 2008 kjøpte vi hus i Råde, med passe stor hage. Noe som hundene satte utrolig stor pris på.
Her kunne de gå løse, leke og løpe.
Og selvsagt deltok jeg i deler av leken. Jeg sparket ball med dem.
Ball og Border Collie er en utrolig kombinasjon. Lynraske som de er "eksploderer" de nærmest i bevegelsene når de får anledning til å leke på den måten.
Og Cass viste spesielle talenter, rask som han var i bevegelsene, var han den fødte keeper.
Hadde han stått i mål for Barcelona, hadde de vunnet La Liga hvert eneste år. Garantert. 

Og det ble en del timer med fotballsparking i hagen den sommeren. I tillegg til de daglige turene på mellom en og halvannen time.
Vi hadde jo skogen rett ved, så dette var var helt supert, både for folk og dyr. 
Ved siden av drev vi ukentlig med runderingstrening, felt- og lydighetstrening. Både vi og hundene var veldig aktive.

Våren 2010 var Cass og jeg 5 uker alene i Spania. Gikk masse turer, badet og koste oss.
Men jeg la merke til at han haltet litt av og til. Og når vi kom hjem tilbake til Norge i juni,
og fortsatte med den daglige leken i hagen tiltok haltingen hans.

Vi reiste en tur til vår egen veterinær, som undersøkte benet, og anbefalte oss en tur til Jeløy Veterinærklinikk.
Turen dit ble en kaldusj uten like.
Allerede når Cass og jeg gikk stille og rolig frem og tilbake på plassen utenfor ble veterinær Bjørn bekymret.
Og gjorde omgående klart for et røntgenbilde.

Røtngenbilde viste klart og tydlig at Cass høyre hofte var skadet og nesten ute av ledd.
Så ille var det, at vi bestemte oss for at Cass skulle få en nye kunstig hofte.
En operasjon de hadde utført noen ganger, med brukbart resultat.
Inntil operasjonen kunne utføres skulle det ikke sparkes ball, eller annen lek som kunne utløse "eksploderende" bevegelser hos Cass.
Vi kunne rundere, fordi da ville han kun gjøre naturlige bevegelser. Og vi skulle, hvis mulig svømme en masse.
Cass ble også satt på den smertestillende og betennelsesdempende medisinen Metacam.
Noe vi forøvrig ble forespeilet at han måtte bruke resten av livet. 


Det ble mye bading på Cass, Tuva og meg den sommeren. Og masse svømming.

Heldigvis lå huset i Råde slik at vi ikke hadde så lang vei til innsjøen Vansjø, der vi fant en utmerket badeplass.
Cass og jeg svømte i Vansjø. Mange hundre meter. Og stor sett hver eneste dag.
Tuva ble som regel med et stykke, mens Tess foretrakk  stå på land å se på.
Ikke engang vannleken var veldig fristende for Tess lengre. Hun begynte å vise litt sånne gammel dame takter.
Være på land, og se at ungdommen koste seg.

Sommeren gikk, og vi ventet på delen til Cass hofte som var bestilt fra USA.
Pga ferieavikling og slikt var det bestemt at operasjonen skulle skje i august, når veterinærene var tilbake fra sine respektive ferier, og ting begynte å gå som normalt.
Uken før operasjonen skulle skje var vi på forundersøkelse.
Det begynte som sist med at Cass og jeg gikk over plassen utenfor klinikken, mens Bjørn studerte ganglaget til Cass.

Vi hadde ikke gått mange metrene før jeg hørte et forbauset, -Å jøss?????? fra Bjørn.
Så ble vi bedt om å komme tilbake, å gjøre samme runden i lett løp.
Vi kom tilbake, og Bjørn forlangte at vi skulle gå i trappa. Bjørn ristet forundret på hodet.
-Hva i all verden har du gjort med ham i løpet av sommeren? 
Jeg forklarte som sant var, at vi hadde sluttet med ballsparking, svømt masse og rundert.

Etter en ny undersøkelse sier Bjørn som følger:
-Slik jeg ser det er Cass nå tilnærmet 95 % bra i den hofta. Vi kan ikke garantere noe bedre resultat med operasjon.
-Jeg vil faktisk anbefale at vi ikke utfører den, for vi kan ikke garantere bedre resultat enn slik han er nå. 
-Når dere gikk i trappa brukte han høyre beinet til å løfte bakparten med. Cass er nå så frisk som han kan bli.

Så de 24.000,- kronene som jeg hadde satt av til operasjonen, ble isteden brukt på en ny 5 ukers tur til Spania for Cass og undertegnede.


Og vi fortsatte med svømmingen i Middelhavet

Cass har ikke haltet på beinet siden høsten 2010. Han har fått sin daglige dose med Metacam.
Vi har ikke sparket ball og kastet pinner. Unntagen når hundene er i vannet.
Da er det en enkelt måte å få de til å svømme på.

For halvannet år siden snakket vi litt med våre to veterinærer her nede i Spania.
Og vi kom inn på bruken av Metacam. De forklarte da at det er en medisin som kan være tøff for leveren,
spesielt ved langvarig bruk. Og anbefalte isteden naturpreparatet Gluckosamin.
Forøvrig et produkt jeg selv har brukt i snart 4 år, pga skadet ankelledd i høyre ben etter en MC-ulykke.
Med meget godt resultet, og uten merkbare bivirkninger.
Så vi besluttet å kutte ut Metacam, og bruke Glucosamin isteden på Cass.

Frem til rett før jul har det fungert utmerket. Ingen halting og han, og Tuva, har hatt sin sprint hver eneste dag,
så fort de slippes ut av bilen.
Da løper de alt de kan i 100 til 150 meter før de snur og kommer tilbake. Det var blitt en daglig rutine. 
En dag vi kom hjem fra tur rett før jul haltet Cass når han kom ut av bilen.
Og han viste tydelig at han hadde vondt. Gikk og la seg for seg selv i senga si på soverommet. Og ble der hele kvelden.
Dagen etter var han litt puslete. Men så var det full fart igjen.Og ingen halting.

Husfruen og Tuva reiste til Norge i jula, og Cass og jeg var på våre daglige turer som normalt. 
2-3 ganger i løpet av disse ukene haltet han en del når vi kom hjem.
Men det gav seg i løpet av en times tid. 
Jeg la imidlertid merke til at det ble slutt på å spurte ut av bilen sammen med Tuva, slik han hadde gjort tidligere.
Og det var antydning til halting hver gang vi kom fra tur. Og han viste tydlig at han hadde vondt enkelte dager.

En kveld jeg hadde noen venner på besøk lekte han litt med en ball på terrassen.
Han gjorde en brå bevegelse, og kom plutselig med en skikkelig klynkelyd.
Og etter det har han skydd den ballen som pesten. Hvis Tuva forsøker å leke med den, gikk han faktisk inn fra terrassen ved flere anledninger.
Og viste tydlig at han ikke likte den ballen lengre.
Husfruen og jeg snakket litt sammen, og hun fortalte om en av sine første Border Collier, som var plaget med forkalkninger.

Jeg kjente bekymringen sige inn over meg, sjekket en del på nettet angående forkalkninger, og så for meg det gamle røtngenbilde av hofta.
Og muligheten det lå i den skaden for forkalkninger.
Så jeg bestemte meg for å ringe til våre gode venner og veterinærer, Jose og Gloria.
De hadde forøvrig nettopp åpnet sitt eget veterinærkontor.
Jose og jeg hadde snakket om at vi ved anledning skulle få tatt et nytt røntgenbilde av Cass.
Bare sånn for å se hvordan hofta så ut.
Nå ble det høyst aktuelt og påkrevet å få tatt det røntgenbildet.
For den bekymringen og uvissheten orket jeg ikke å ha over meg lengre. Og Cass skulle i hvert fall ikke ha vondt.

I slike situasjoner ser man selvsagt det verste i situasjonen, og jeg gjorde meg mange rare tanker.
Cass har blitt 7,5 år, og han er utviklet seg til å ble den hunden jeg har ønsket meg hele livet.
En helt utrolig følgesvenn og kamerat som jeg har masse gleder av, og med.
Jeg kunne ikke la min egen egoisme, være grunnlag for at han skulle gå rundt og ha det vondt. 
Hvis det viste seg at hofta var så ødlagt som jeg hadde fått en mistanke om. Det er utrolig hvilke tanker man gjør seg.

Jeg var nok ingen god mann  være i hus med disse dagene, og heller ingen god venn for våre venner her i Spania.
For etter mine 6 år sammen med Cass, og de andre i BorderTroppen, er det en setningen jeg overhodet ikke kan akseptere.

Det er bare en hund.

På fredag ettermiddag reiste vi ned til Jose og Gloria på MobyDick Vets for å ta røntgen av Cass.


Slik ser hofteleddet ut (t.v), fordi Cass ligger på ryggen. Man ser klar forskjell på høyre og venstre ledd.

For å ta røntgenbildet måtte Cass bedøves. Så han får en sprøyte slik at han sovner.
Dette er nødvendig fordi han må ligge på ryggen, og bena må strekkes skikkelig ut for å ta røntgenbilde.
Det er 3. gangen jeg har gjort dette med ham, og jeg synes akkurat det er like ille hver gang.

Heldigvis viser røntgenbilde at jeg hadde bekymret meg uten særlig grunn.
Hofta hans sitter bedre på plass nå, enn sist gang den ble undersøkt. Og det er ingen forkalkninger å se.
Hoftekula og leddhulen er litt ru fordi de ikke går helt sammen. Og han har en liten betennelse igjen.
Årsaken til dette er som Jose forklarte raumatisk begrunnet.
Så slik det ser ut nå, er det ingen grunn for at Cass ikke skal ha mange gode år frem for seg.
Den skaden som er der kan avhjelpes med en ny medisin med samme virkemåte som Glucosamin.
Det er en depotmedisin, der han skal ha en tablett hver måned i 6 mnd fremover.
Kuren starter opp med at han får 1 tablett, deretter en ny tablett etter 14 dager, og en til etter nye 14 dager.
Deretter skal tabletten tas hver måned. 

At Cass har vært så glad i å løpe, og hoppe har også vært med på å utvikle muskelmassen slik at hofteleddet holdes veldig godt sammen.
Og det samme er det med svømmingen. Jo mer han kan svømmer, jo bedre er det. 
Samt det at både Cass og Tuva får sine daglige turer i Pedrera.
Og at begge går minimalt på asfalt og på flislagte fortau.
Som Jose sa. -Det at hundene får den daglige turen der hundene går på et skikkelig underlag er i stor grad medvirkende til at Cass sin hofte ser bra ut i forhold til den skaden han egentlig har. 


En meget glad og fornøyd pappa etter at røntgenbildet er tatt. Cass har akkurat våknet og er litt skeptisk.

Jeg nevnte tidligere at den bedøvelsen/innsovningen er noe jeg synes er ille.
Det er noe med hvordan hunden er i den bedøvde tilstanden. Litt ujevn pust.
Halvåpne øyne, og tungespissen litt ut. Fullstendig slapp og livløs. Det bringer frem tårene hos meg. Hver gang.

Første gangen dette ble gjort med Cass var når han skulle kastreres. Og jeg var faktisk med å hjalp til når det ble gjort.
Jeg synes ikke selve operasjonen var så ille som akkurat det når bedøvelsen virker. Og det at Cass er bedøvet.
Det er noe med den fullstendig livløse tilstanden som han virker å være i så lenge det står på.

Jose forklarte også litt om hvorfor han mente dette med hofta hadde skjedd nå.
Frem til 1. november var det veldig godt og varmt her i Spania. Med temperatur som ikke var under 20 grader.
Selv om kvelden og natta.
Så kom vinteren her, og temperaturen falt med 10-15 grader i løpet av rundt en ukes tid.
Og vi har hatt morgentemperatur på helt ned mot 7-8 grader.
Vi har fliser over hele huset, og på terrassene. Når vi sitter på terrassen på morgenen, og utover dagen, ligger både Cass og Tuva på flisene.
Som faktisk er ganske kjølige på denne tiden av året.
I tillegg har det vært litt fuktig, og det er jo ikke det ideele når det gjelder raumatiske lidelser. 
Hverken for mennesker eller dyr.

Heldigvis var jeg så smart at jeg la varmekabler i gangen rett innefor terrassedørene i 1. etasje når vi bygget om.
Så nå står varmen på der hele tiden, og da kan Cass ligge der på de varme gulvflisene, mens han ser oss sitte ute på terrassen.
Noe han synes er helt greit.


Magno-brandy, kaffe og et stykke saueost til som belønning etter de gode nyhetene.

Etter å ha kommet hjem til Casa Baste syntes jeg det var helt på sin plass å feire de gode nyhetene vi tross alt hadde fått.
Så jeg sjenket meg opp et glass av min favoritt brandy Magno, og en kopp kaffe.
Cass fikk et stort stykke saueost, han er tross alt gjeterhund.
Og selv om han nok fortsatt var litt uvel og ør etter bedøvelsen gikk den ostebiten ned med stort behag.
Det er sjelden Cass er særlig lengre unna meg enn 1,5 meter når vi er hjemme.
Men denne kvelden var han ikke lengre unna enn maks 25 cm. Og det varte til vi gikk og la oss om kvelden.
Flere ganger satte han seg bare opp, og la hodet på låret mitt.

Og det synes jeg faktisk er helt i orden, jeg føler det overhodet ikke plagsomt.

Så selv om min bekymring var meget stor, endte dette bra. Og jeg skal kose med sammen med Cass i mange år.
Heldigvis.

Hasta luego 

Nå kan vi skrive 2014

Med Husfruen og Tuva tilbake i Casa Baste var det egentlig klart for nyttårsfeiring.
Som vanlig skulle vi feire den på La Luna Restaurant & Bar her på Las Mimosas.
Siden det i år var 3. gang feiringen skulle skje der, kan man vel kalle det en tradisjon.

Da samles venner og kjente rundt skikkelige langbord,
og vi satte vel egentlig en liten rekord i fjor, med langbord til rundt 30 personer.


Fullt så mange ble vi ikke i år, men vi hadde uansett det lengste bordet.

Nå er ikke det så veldig viktig, men det har litt med å fortelle om vennskap, og samhold her nede under palmene.
I fjor var det 3 rettes middag med valg av fisk eller kjøtt som hovedrett. I år hadde Irene gått tilbake til buffet.
Rent personlig synes jeg det er bedre med servering ved bordet når man blir så mange mennesker.
Det blir litt mer arbeid på personalet, noe jeg har forståelse for.
Men det blir ofte ganske lang kø, når alle skal servere seg selv.
Det er litt begrenset hvor mange det er plass til rundt buffet-bordet om gangen også.

Men, men...dette er bare synspunkter fra meg som gjest.
I tillegg til maten serveres det også sjampis, i form av den spanske Cava, til alle gjestene når de kommer.
Og kl 23.59 er det mer Cava, og de obligatoriske 12 druene som skal bringe hell og lykke i det kommende året. 


Samt obligatorisk fyrverkeri ute i gata på 12-slaget.

En del av min Nettvenner husker nok min meget store motstand i forhold til å opprette en profil på Facebook i sin tid.
Jeg har vært aktiv på sosiale medier ganske lenge, og traff utrolig mange flotte mennesker via VG's Nettby.
Og jeg synes det er helt greit å holde kontakt med nye og gamle venner via sosiale medier.
Jeg traff til og med Husfruen via en felles gruppe på Nettby i sin tid.
Men Facebook........ der skulle i hvert fall ikke Don Magno ha noen profil. Det var helt klart.

Og jeg var tro mot min besluttning ganske lenge. Til tross for at fler og fler av mine venner havnet på FB. 
Nettby ble nedlagt og stengt i begynnelsen av desember 2010.
Og i romjula samme år ble jeg overtalt av min to stedøtre om at FB var fremtiden.
Så det ble en profil der til slutt.

Jeg fant igjen veldig mange tidligere nettvenner, og fant ut at veldig mange naboer og venner her i Spania også var å finne på FB.
I tillegg fant jeg igjen en del gamle sjåførvenner, og fikk kontakt med mange av mine gamle lesere fra tiden i TransportMagasinet.
Så det er blitt medlemskap i noen grupper. Både innen musikk, transport, foto og andre interesser.
Man kan vel i grunnen si at PC, Internet og FB er blitt et veldig godt kommunikasjonsverktøy i disse dager.
Derfor var det også litt krise når min kjære Asus laptop rett før jul begynte å vise tegn til alvorlig problemer.
Treg hard-disk, og en del andre uregelmessigheter som jeg kjente igjen. Og ikke likte.

Resultatet ble at den fikk en tur til datadoktoren her nede. Et lite datafirma som jeg har funnet ikke så langt unna.
Etter samråd med dem ble det besluttet å sette inn 2 nye harddisker.
1 SSD disk for Windows og programmer, og 1 ny harddisk til lagring av bilder og dokumenter.
Jeg hadde allerede for 2 år siden oppdaget at det var mulig å sette inn 2 hard-disker i maskinen.
Den ble levert inn, alt innholdet på den gamle hard-disken ble kopiert over på de 2 nye,
og samme ettermiddag kunne jeg glede meg over en lynrask maskin, der alt innholdet var intakt.

Og det beste ved det hele var et jeg slapp den gørrkjedelige jobben med å legge inn Windows på nytt,
og ikke minst sette opp WIndows slik jeg vil at det skal være.
Samt installere alle de små nyttge programmene jeg har samlet meg gjennom årene en gang til.

For alle mine venner her i Spania kan jeg absolutt anbefale CompuRed Computers, nede på N-332,
ved La Zenia-rundkjøringa.  

Rett før jul ble det også opprettet en egen lokal FB gruppe for oss som holder til her på Las Mimosas.
Med det maleriske navnet Svaiende Palmer. 
Formålet var å få med noen av de som bor her nede på litt ulike aktiviteter. Turer, restaurantbesøk, musikalske aftener av ulike typer. Samt rett og slett rent sosialt samvær.
Vi har ikke kommet helt igang med alle planene. Men jeg har tro på at dette kan det bli mye moro av.


En dag tok vi med oss noen av de svaiende opp i turterrenget i Pedrera.

Og de ble like begeistret for område som vi er.
Og fir-fotingene storkoste seg skikkelig. mange mennesker å gå på tur sammen med.
Tuva fikk virkelig fart på gjeterhundinstinktene sine, når palmene delte seg i 2 grupper, og avstanden mellom dem ble litt for stor.
Da sirklet hun febrilsk rundt begge gruppene for å prøve å samle oss igjen. 


Masse vann i Pedrera om dagen.

Det er mer vann der nå enn jeg har sett på de 3 årene vi har brukt området som turterreng.
Påfyll fra avsaltingsanlegget har det ikke vært siden i november, så det er nok fortsatt full drift på det tidligere
tilsiget enda.
Ved å studere kartet over denne delen av Spania har jeg funnet ut at det vannet som kommer ut i Pedrera
kommer via en rørgate og en viadukt fra en annen innsjø lengre inn i landet.
Det ligger en ganske stor innsjø litt nord for byen Santomera. Og slik jeg kan se, går rørgate og viadukt opp dit.
Jeg skal kjøre en tur dit når det blir litt bedre temperatur.
Utfra satelitt-bilder som jeg også har studert, ser det ut til å kunne være et like fint område som Pedrera.

 
Akkurat hvor vannet kommer fra bryr ikke Cass og Tuva seg så mye om. Vann er vann.

For dem er det viktigst at det er vann slik at de kan bade. Og det gjør de omtrent hver eneste dag.
Fordi vannet har steget så mye som det har gjort den siste tiden er det ikke så veldig rent.
Det er blir jo masse støv og skitt når vannet kommer opp på de områdene som har ligget tørrlagt hele våren, sommeren og høsten.
Jeg vil anta at vannstanden i Pedrera har økt med omlag 10 meter, bare siden vi kom ned i august. 


Det er fullt mulig å gå i kortarmet skjorte her nede midt på dagen.

For Husfruen og Tuva som fikk med seg to runder med ekstremvær, vind, regn og sludd når de var i Norge, er det helt greit med temperaturer mellom 15 og 20 grader.
Og i sola, slik som her, er det nok nærmere 25 grader på dagen.  


Som vanlig er det blå himmel her over Las Mimosas.

Denne delen av Costa Blanca er velsignet med i snitt 300 soldager i året.
i 2013 tror jeg nok det var noen flere. Og det er overhodet ikke meg i mot. 
Og det var godt og varmt helt frem til 1. november. Da falt temperaturen med omtrent 15 grader i løpet av en ukes tid.
Det er merkelig hvilken evne et menneske har til å aklimatisere seg.

Når jeg bodde i Norge var det helt greit for meg å gå i t-shirt i 15 varmegrader.
Etter å ha bodd her drøyt et år, og tilbrakt 2 hele her vintre før det, må jeg finne frem genseren når det blir så kaldt. 
Og jeg synes det er fryktlig kaldt når jeg kommer ut på terrassen på morningen og det er nede i 7-8 grader.

For bare noen år siden ville jeg sett på det som en helt grei genser-temperatur.
Nå sitter jeg å småfryser.
Så aklimatiseringen for min del har i hvert fall gått veldig raskt.

Nå går det heldigvis mot sommer og varmere tider.
Det vet jeg. For de har begynt å vise folk som flyr med ski på beina på TV.
Og erfaringsmessig har jeg funnet ut at når det skjer, da er det ikke lenge før det er sommer.

I dag blir det en ny tur til Kjevekirurgen i Murcia. Husfruen skal til kontroll, etter alt hun gikk gjennom på høsten i fjor. 
Greit å få sjekket opp om alt fortsatt er i orden.
De var jo veldig fornøyde med det som ble gjort. 

Inntil neste gang.......

Hasta Luego. 

Jul i Spania 2013 (alenejul med tilbehør)

Julen er over, og dette blir nok siste blogg i 2013.
Jeg skulle som kjent være alene her i Spania i år, siden Husfruen reiste til Norge for å feire sammen med
sin mor, sine døtre og sitt barnebarn.

Som skrevet forrige gang reiste hun til Norge 11. desember, etter en litt tidlig julepynting av Casa Baste.
Nå er det jo ikke riktig å skrive alene, min trofaste følgesvenn på 4 ben de siste årene, Cass var hos meg.
Samt masse venner og kjente.
Men i selve Casa Baste var det litt mindre folk og dyr en vanlig, siden beboerantalet var halvert.

Nå hører det med til saken at dette var noe jeg selv hadde valgt høyst frivillig. Av helsemessige årsaker.
Så dette er ingen Det er synd på meg blogg!.

Juletradisjonen her med Sildelag en gang i uken har jeg vært inne på ved flere anledninger tidligere.
Vi startet årets Sildelag hos meg.


3 dager etter at Husfruen hadde reist hjem, fylte jeg opp rundt spisebordet i Casa Baste.

Gode naboer, og venner samlet seg rundt rundt sildeglassene, som også i år ble innkjøpt på Ikea.
Med ekstra løk, litt lodderogn, egg og godteri i glassene ble det nok en gang noen hyggelige timer.
Det er utrolig hvor lett praten går, når man har det hyggelig slik som dette rundt bordet.
3-4 timer går unna uten problemer.
Og latteren sitter alltid lett hos deltagerne. 


Uka etter hadde vi flyttet oss over til min gode venn, og nabo Larsen (John Erik)

Som seg hør og bør byttet vi ut noen av gjestene, slik at alle får anledning til å utvide sin bekjentskapskrets.
Sosialt samvær er for meg meget viktig, og når det kan kombineres med god mat, blir det bare helt topp.
Wanda og Tore, (t.v.) treffer vi stadig på La Luna, men de har aldri deltatt på noen av våre sosiale sammenkomster i særlig grad. (Med unntak av felles lunsj og småprat rundt samme bord på Luna et utall av ganger)

Etter en bekreftelse på at de likte sild, ble invitasjonen overbrakt. Og akseptert.

Dagens vert, Larsen, er en mester i å delegere. Så etter å ha satt frem bordet, og lagt på duken var han klar.
Koking av egg ble overlatt til en nabo, opplegg av sild, brød og annet på bordet delegerte han til meg.
Men det skal sies at han også hadde satt frem øl og akkejakk. Helt alene. 
Og da er mye gjort.
Siden han strategisk plasserte meg i kjøkkenenden av spisebordet, ble det også min jobb og rydde bordet, samt å sette glass, servise og bestikk i oppvaskmaskinen.
For denne sesongen hadde vi bestemt oss for at serveringen ikke skulle skje med engangs-servise. 

De som har fulgt bloggen min en stund vet at det meste kan skje på disse Sildelagene.
Og det skjedde litt i år også.
Etter at sild, egg og min hjemmelagde Ensalada Marisco var fortært. Og skyllet ned med øl og akkejakk, fant Larsen ut at han skulle ha dessert.......


Ikke en slik vanlig dessert man spiser..... NEIDA! Han skulle absolutt ha en hårklipp.

Så dermed ble årets andre Sildelag avsluttet med at verten ble behørig klippet.
Til stor latter og glede for de tilstedeværende.
Man får som sagt ikke mer moro enn det man lager selv.
(Selv om enkelte hevder at man ikke får mer moro enn det man gjør med seg selv.)

Selv om jeg var bedt bort på juleaften, kunne jeg jo ikke la alle juleforberedelser fare.
Som nevnt tidligere er jeg egentlig mer glad i julefrokosten 1. dag, enn selve julemiddagen.
Da vil jeg ha kald ribbe, medister, lefse og god sennep.
Så dermed bar det avgårde inn til slakteren i Torrevieja for å se på årets utvalg av spiselige spanske purkesider.


Resultatet av jakten ble denne. En etter min mening utmerket purkeside for norske ganer.

Og slapp av, jeg skulle ikke ha hele denne alene. En nabo/venninne skulle ogs ha en del.
Enklere å kjøpe en ribbe og dele, enn to små. Siden ribba, som så mye annet, er stor her i Spania.

Den ble av meg egehendig saltet, peppret, masert og gnidd, så det var omtrent så jeg hørte fornøylige gryntelyder fra purkesia......
Jada, for tenk. Etter å ha tilbrakt store deler av barndommen på gård vet jeg hvordan ei fornøyd purke høres ut.  


Etter noen timer i ovnen ble herligheten seende slik ut.

Et resultat jeg må si jeg var meget godt fornøyd med. Litt medisterpølse, og medisterkaker, surkål, og en oppvarmingen av årgangssausen, og jeg var klar for prøvesmaking. På lille julaften.
Om jeg skal si det selv. Et perfekt resultat.
Og jeg hadde masse ribbe igjen til mine frokoster videre utover i jula. 
Savner poteter sa du?
Nope, den som ikke kan ete slik ribbe uten poteter fortjener ikke ribbe.

PS. De to bitene med svor tok fotografen som honorar for å ta bildet.

Med ribba og medister stekt, og lomper (i mangel av lefser) var det klart for Cass og undertegnede å vente på julaften.
Og vi tilbrakte formiddagen på tur, før vi tok en porsjon risgrøt på La Luna.

Invitasjonen til julemiddagen gjaldt fra klokken 16, da det var gløgg, og lefse/sylte-tapas før vi kunne sette oss til bordet hos naboer her i Spania.
Det ble en helt ordinær norsk julemiddag. Alt var tilogmed innkjøpt i Norge. Av en eller annen grunn.
Unntatt juleøl. Av tysk fabrikat, og som faktisk var helt greit.

2 typer akkejakk stilte vertskapet med.
Den milde svenske O.P. Andersson, og selvfølgelig den smakfulle, Løitens Linie som jeg gikk for.
Og til desserten, ble det også tryllet frem en flaske Magno fra vertskapets side. 

Ved 21-tiden på kvelden ruslet jeg hjem, for å tilbringe resten av julekvelden sammen med Cass.


Som egentlig ikke ga inntrykk av at han syntes det var fryktelig ille å være alene noen timer på julaften.

Og han var tydelig stolt når han fikk lov å være med på 1. dagsmiddag hos vår gode venninne Astri. 

Egentlig litt pussig det med Cass og min seng. Når vi er her nede alle 4 er det Storsjefen Tuva, som legger beslag på den.
Og sofaen i stua om natta.
Sånn ca10 dager etter at Tuva og Husfruen hadde reist til Norge fant han ut at det faktisk gikk an å ligge i sofaen om natta. 
Han kunne sove, uten å ligge i sin egen seng, ved siden av hodegjerdet på pappas seng.

Men det var fortsatt greit å komme inn om morningen, og ligge en halvtimes tid, mens pappa klødde han i nakken.
De siste dagene før Husfruen og Tuva kom tilbake til Spania, virket det faktisk som han begynte å savne dem litt.
Han ble litt mer masete enn vanlig.
Og skakket veldig på hodet når jeg siste kvelden forklarte han at vi skulle sosse (sove) en natt til, så gå på tur.
Når det ble mørkt etter det, da skulle vi reise på flyplassen og hente mamma og Tuva.
Skulle egentlig vært moro å få greie på hvor mye han egentlig forstår når jeg sitter slik og småprater med ham.
På den annen side er jeg glad ikke naboene hører meg, for da hadde jeg vel sporenstreks blitt betegnet som totalt utilregnelig. 

Jeg nevnte over at jeg lurte på hvor mye Cass egentlig skjønner av det jeg sier til ham.
Når det begynte å mørkne på kvelden lørdag 28. desember begynte han å bli litt masete.
Kom stadig bort til meg, og la hodet på kneet mitt. Og gryntet.
For så å gå bort å sette seg foran porten.

Flyet med Husfruen og Tuva ombord skulle ikke lande før kl 23.45 om kvelden, og ved hjelp av dataprogrammet Flightradar kan man følge flyet på hele turen nedover fra Norge. 
Og jeg har funnet ut, at hvis jeg setter meg i bilen, og kjører til flyplassen når flyet har passert Pyreneene, så passer det akkurat med landing, når jeg kommer frem til flyplassen El Altet ved Alicante.

Flyet landet etter ruteplanen, og Husfruen og Tuva dukket opp i ankomsthallen.
Og Tuva ble ganske lykkelig hun også, over å se meg igjen. Og det gjorde jammen Husfruen også. 
Bur, kofferter og noen bekjente fra Las Mimosas som var på samme fly ble lastet inn i bilen, og vi kunne sette kursen de 60 km mot Torrevieja og Las Mimosas langs en stille og rolig N-332.

Jammen hadde Husfruen med seg julepresang til meg i bagasjen også.


Hun, døtrene og barnebarnet hadde spleiset på en Samsung Tab3 til meg.

Så dermed ble det julaften for 2. gang samme jula på undertegnede.
Og deler av natten ble brukt for å sette opp det lille vidunderet.

Jeg lot meg nok en gang imponere av Google sitt Android operativsystem.
Etter å ha satt opp nettbrettet med norsk språk, var det bare å koble seg på nettet i Casa Baste.
Og straks jeg hadde lagt inn brukernavn og passord hos Google begynte den jammen å jobbe helt på egen hånd.

Etter omtrent 30 minutter hadde den helt på egen hånd lastet ned, og installert samtlige Apper som jeg har på
min Samsung Galaxy SII.
Til og med apper som jeg har kjøpt og betalt ble lastet ned. Og installert helt automatisk.
Helt uten krav om å betale de på nytt. 

Jeg har forbannet alt som har med data og elektronikk å gjøre mange ganger gjennom årene.
Men jeg blir også stadig vekk imponert over hvor langt utviklingen egentlig har kommet på dette området.

På søndag var det 2 meget lykkelig Border Collier som kunne bli med på tur i Pedrera.
Det ble enda tydeligere at Cass innerst inne hadde savnet å ha Tuva å løpe sammen med. 
Pappa er pappa, men flokk er flokk. 


De skulle selvsagt bade begge to. Selv om Cass ikke har badet de dagene vi har vært der alene.

Og det selv om han fikk seg et par omganger i natt, av Tuva. Sånn egentlig bare for å fortelle ham at NÅ!, nå har Storsjefen kommet tilbake til Casa Baste og Spania.
Så nå er det hun som bestemmer.
Vi får la henne være i den troen.
Cass er uansett fornøyd med å være NK blant de fir-beinte her i huset.


Cass var faktisk så fornøyd at han til og med kunne bli med på et fellesbilde. Med oppreiste ører.

Kanskje det var fordi han denne gangen fikk anledning til å sitte nærmest kamera, og dermed pappa.

I bunn og grunn har denne alene i spania-julen ikke vært så ille som mange kanskje ville tro.
Med gode venner, bekjente og hyggelige steder man kan oppsøke ble det faktisk ganske så hyggelig.
Og siden mitt forhold til begrepet Jul stort sett dreier seg om å være sammen med familie og venner, har jeg egentlig et veldig avslappet forhold til hele høytiden.

Noen vil kanskje hevdet at jeg har, og gir uttrykk for, et avstumpet og kynisk syn på hele jula.
Ja, godt mulig det.
Men det er uansett mitt syn, og så lenge jeg ikke protesterer mot andres måte å feire jul på, håper jeg at jeg kan få fortsette å feire jul på den måten jeg trives med.

Siden vi går mot slutten av året, og nyttårsaften som vanlig skal feires på La Luna,
er det vel på tide med et lite tilbakeblikk på året som har gått.
Eller egentlig er det vel Facebook sitt overblikk over hva de mener har vært de viktgste begivenhetene for meg dette året.

Så jeg legger ut en lenke til min egen ÅRSKVALKADE, regissert, utvalgt og produsert av Facebook.
Jeg har bare vært tilstede ved flere av anledningene og dokumentert dem.
Og ville nok kanskje lagt vekt på noen andre punkter.

Feliz año nuevo!
Godt Nytt År!
Happy new year! 

Min 4. jul i Spania

Det nærmer seg jul. Og jeg skal feire den for 3. året på rad her i Spania.
Og for 4. gang siden jeg kjøpte leilighet her nede.
For 2 år siden reiste Husfruen hjem til Råde for å feire sammen med familen.
I fjor kom hennes familie ned hit og feiret sammen med oss i det nyrenoverte Casa Baste.
Den første julen jeg feiret her nede var tilbake i 2000. Sammen med min gamle mor og daværende venninne. 

I år har Husfruen igjen reist til Norge for å feire sammen med sin mor, sine døtre og sitt barnebarn Sindre.
Cass og jeg skal feire jul her.
Litt alene, og en del sammen med gode venner som også er her. 

For at Husfruen skulle få noen dager hjemme til å klargjøre BorderHuset til julefeiringen,
hadde hun bestilt tur til Norge den 11. desember.
Og ville gjerne ha med seg Tuva.


Her er de avlevert på flyplassen sammen med vår gode venninne fra Gressvik, Grethe.

Avreisen den 11. desember førte også til at julepyntingen av Casa Basta skjedde litt tidligere enn vanlig.
Husfruen er utrolig glad i å pynte til jul, men samtidig skal det ikke settes opp for tidlig.
Stor sett kommer det meste opp 1 ukes tid før julaften.
Noe jeg egentlig synes er helt greit.


I år kom det opp noe tidligere.

Stua var ferdigpyntet med juletre og det hele den 10. desember slik at det var i orden før hun reiste.
Rett og slett fordi vi har en grei avtale på arbeidsfordelingen.
Husfruen setter opp alle sine nisser og pynter treet.
Etter at jeg har montert det. Og satt på lysene.

Denne arbeidsfordelingen har vi hatt siden vi flyttet inn i BorderHuset i 2008, og jeg synes det funker helt greit.
Og det tror jeg hun synes også. 


I tillegg til montering av tre, og lysene på det, setter jeg også opp den utvendige julebelysningen på terrassene.

Litt skuffende var det å oppdage at de fargede lysslangene vi kjøpte til terrassen,
og den utvendige trappen i 2. etasje i fjor, ikke tålte å ligget nedpakket i en eske gjennom året.
Det var flere av feltene med lys i slangene som var helt mørke.
Helt greit at man finner mye billig på de ulike kinabutikkene her i Spania. Men kvaliteten følger helt tydlig prisen.

Heldigvis var det ikke det samme problemet med lysene som ble kjøpt på Ikea. Selv om de også var fra Kina.
Så det er nok litt ulik hvilken kvalitetskontroll som skjer der borte.


Litt moro var det at jeg var først ute og satte opp min julepynt i år. ÆLJ'n og grantreet i år.

Når Husfruen kom ned i stua 1. søndag i advent, og skulle sette opp alle sine nisser, sto min julepynt allerede på plass.
På den annen side er det jo ganske fort gjort da, og finne frem disse pepperkakekopiene fra skuffen,
og sette dem i vinduskarmen.

Forut for juleforbredelsen, og Husfruens avreise til Norge gikk jo dagene som de vanligvis gjør her nede.
Med lufting av Cass og Tuva i Pedrera.
3 dager med regn i begynnelsen av desember gjorde at vi en måtte gå tur noen dager i parken ved San Miguel.
Men siden det ikke var noe skikkelig kraftig regnvær som kom, tørket det fort opp igjen i Pedrera.


Hverken Cass eller Tuva bryr seg om at mamma og pappa nå må gå tur med genser og langbukse.

En nødvendighet etter at temperaturen falt så mye som 10 grader på dagtid i løpet av et døgn i starten på november.
Cass tar fortsatt jobben med å plukke tomme plastflasker i Pedrera meget alvorlig.
Og håper at de dårlige økonomiske tidene i Spania, ikke får særlig innvirkning på hans julegratiale fra 
Orihuela kommune.


Egentlig er de nok mer bekymret for at deres eget private badeland ser ut til å ha stengt for vinteren.

Jeg er ingen spesialist på avsaltingsanlegg, men regner med at den lave tamperaturen kan være noe av årsaken.
Når temperaturen i Middelhavet synker, blir det muligens såpass energikrevende å kjøre avsaltingsanlegget,
slik at de velger å stenge ned produksjonen.
Jeg vet ikke sikkert, men antar dette, ut fra at de stengte ned, når temperaturen falt så mye som den gjorde.


På vår daglige tur til Pedrera kjører vi forbi et hus der eierene er skikkelig kunstneriske.

De har pyntet muren rundt huset sitt på denne måten.
Et fantastisk flott arbeid med tanke på at det faktisk er biter av fargede fliser som er brukt for å lage bildene.


Hver gang jeg kjører forbi sjekker jeg om det er noen utenfor huset, men foreløpig har jeg ikke sett noen.

Utfra motivene på dekorasjonene vil jeg vel anta at dette er hollendre, og jeg skulle så gjerne snakket litt med dem.
Det hadde jo vært moro å fått noen ord med mennesker som velger å pynte opp eiendommen sin på denne måten.

Uansett, inntil videre får jeg glede meg over den fargesprakende og dekorative muren hver gang jeg kjører forbi.

Som nevnt i foorge blogg har vi hatt et par Lutefiskaftener her i Casa Basta.
I kveld er det tid for årets første Sildelag.
Litt forsinket etter planen, men det ble rett og slett ikke tid tidligere.

En tur på Ike tidligere i uken medførte at kjøleskapet nå er fylt opp med ulke typer sild.
Litt tilbehør er også på plass, og Cass og jeg er klar for å være vertskap.

Etter planen blir det også et nytt Sildelag allerede til uken. Vi skal nok rekke det.
Men da skal vi på besøk til vår nabo Larsen, som var vertskap når vi startet denne tradisjonen.

Jeg er ikke sikker på om jeg rekker å skrive en blogg til før jul,
så derfor benytter jeg dene anledningen til å ønake alle mine lesere en hyggelig julefeiring.

Og rekker jeg det, kan dere jo bare se bort fra siste ovenstående setning.

Så inntil neste gang.

Hasta la vista..............



 

Så tok sommeren her slutt

Nå er det jammen lenge siden.
Men her for en ukes tid siden tok sommeren plutselig slutt her i Spania, og da kan man jo oppdatere dere litt.
Når man likevel må holde seg innendørs på kjølige kvelder.

Når vi kom ned til Spania den 17. august hadde det ikke regnet her på 100 dager.
Vi kom ned en lørdag, og den påfølgende onsdag regnet det lett i 2 timer.
Så kom finværet tilbake. Og siden har det vært her.
I følge de spanske metrologene har vi hatt det vært den varmeste oktober i Costa Blancha på 93 år.
Og de dagene der temperaturen på kveld og natt har vært under 20 gradr kan telles på en hånd. 


Og det virker ikke som Tuva og Cass har mistrives av den grunn.

De er på sine daglige turer i Pedrera, selv når det er godt over 30 grader.
Og fortsatt er de like blide.
Har blitt noen skikkelige spanjoler begge 2.

Sist onsdag kom det også litt regn.
Men ikke mer enn at det tok 45 minutter før hele den lille terrassen i 1. etasje var våt.
Litt forskjell fra i fjor da vi hadde 3 sammenhengden uker med regn i oktober.
Og noen av de dagene regnet det skikkelig, slik det virkelig kan gjøre her nede.

I år derimot har det eneste vannet Cass og Tuva har hatt befatning med, utenom vannskåla vært badingen i Pedrera.
Og de siste ukene i utløpet fra avsaltningsanlegget som jeg har fortalt om tidligere.


Cass koser seg skikkelig når han kan svømme i litt motstrøm.

Vi gjør det slik nå, at den daglige turen alltid ender ved den utløpskanalen.
Dermed er både Cass og Tuva gullende rene når de er ferdig med turen.
Tidligere luktet det alltid litt av dem etter at de hadde badet i selve Pedrera. For der var det alltid litt støv og leire i vannet.
Siden vannstanden stadig endret seg, ble det aldri skikkelig rent.

Når november måned kom begynte også deler av den norske julematen og komme på det Skandinaviske kjøpesenteret.
Heldigvis er det ikke mye annen julestri her nede foreløpig.
Der er det stor forskjell mellom Spania og Norge.
Julegatene kommer sjelden opp før sånn 4-5 dager før jul her nede. Og egentlig synes jeg det er helt greit.

Men, det var julemat da.....


Når jeg traff Husfruen i desember 2007 introduserte jeg henne for Lutefisk.

Det var noe hun aldri hadde smakt, men etter den første runden med delikatessen hos Markus, 
på restaurant Majorn i Gamlebyen, Fredrikstad, var hun frelst. Eller egentlig helfrelst.
Så dermed kunne jeg fortsette å ha mine Lutefisk-lag med god sammvittighet.

Irene på La Luna har også fått skikkelig tak på sin Lutefisk, men det er noe med å lage den selv.
Det synes jeg faktisk er veldig gøy.

Og siden vi skulle feire julen her nede i fjor, bestemte Husfruen seg for at hun skulle finne ut om det var mulig å få kjøpt god Lutefisk her i Spania.
Hun kom hjem fra det Skandinaviske senteret med vakumpakket Lutefisk.
Noe jeg egentlig var litt skeptisk til, da jeg selv alltid har hatt tilgang på fersk Lutefisk i de årene jeg selv har laget dette.
Men..... vi gjorde et forsøk og resultatet ble faktisk veldig bra.

Så dermed ble det innkjøpt 2 pakker i år også. Av samme type.
Og vi inviterte 3 gode venner på årets første Lutefisk-aften her i Casa Baste.
Liss hadde ikke spist Lutefisk på mange år, mens hennes mannen Per var egentlig bestemt på at han ikke likte Lutefisk
etter en dårlig erfaring med retten for en del år tilbake.
Eivind hadde samme erfaring som Per. Den Lutefisken han hadde fått servert gikk under det vi Lutefisk-elskere kalle for snørr.
En skjelvende masse som bare ligger på tallerken og disser.......

Liss og Eivind ville gjerne forsøke på nytt, mens Per innrømmet at han foretrakk torsk.


Per, Liss, Husfruen og Eivind under årets første Lutefisk-lag i Casa Baste.

Torsk ble innkjøpt til Per, og tilbehøret ble innkjøpt til alle.
Per fikk beskjed om at han skulle få torsk, og kunne ta av tilbehøret som han ønsket.
Og her snakker vi om geitost, sprø-løk, rå løk, sirup, sennep, ertestuing, lefsebiter, samt en spansk pølse jeg har
funnet som erstatter den norske mår-pølsa.
Og selvsagt en stor bolle med bacon i ribbefett.

Og resultatet etter denne bordsettningen ble at de 2 novisene, Liss og Eivind, konverterte til Lutefisk-elskernes rekker.
Samt at Per, etter å ha sett hvordan min Lutefisk ble servert, lot torsk være torsk, og satset på Lutefisk han også.

Et resultat jeg egentlig var veldig godt fornøyd med.
Og kanskje har jeg også skaffet minst 2, kanskje 3 nye medlemmer til Norsk Kongelig Lutefisklag som jeg er medlem av,
og forsøker å danne lokalag av her på Las Mimosas.

Etter at Hedia Bar stengte i april, har Nilo hatt spillejobb på La Luna 1. og 3. lørdag i måneden.
Så dermed får vi fortsatt gleden av å høre hans eminente gitarspill og show et par ganger i måneden.
Og han har jo også hatt et par jobber for sitt nye prosjekt, Nilo & The band.


Nilo & The band spiller på restaurant Los Rosales i oktober.

Vi var på en utendørs konsert med Nilo og bandet i La Marina Urb i slutten av september.
Neste gig Nilo hadde sammen med gutta, var en innendørskonsert på Los Rosales i slutten av oktober.

Et flott opplegg, der man betalte for en 3 retters middag, og fikk både utlodding, og konsert og underholdning med på kjøpet.
Og nok engang hadde vi ett par meget hyggelige timer sammen med den lille cubanske gitaristen, og bandet hans.
Emilio på trommer, Bruno på bass og Tim på Keyboard.

Nilo og jeg har også gjort avtale om at jeg skal være lysmester på de fremtidige konsertene, hvis han kan klare å få tak i en brukt lysmikser her nede.
Er jo greit å ha litt å pusle med når jeg er her nede.

Her i forrige uke fikk jeg tips om en blogg via Facebook.
En god venninnes barnebarn har en blogg og hadde skrevet et meget tankevekkende innlegg.

Maria Akselvoll

Innlegget handler om ungdom og deres forhold til livet, sosiale medier, mobbing og kampen om likes og kommentarer.
Og det er egentlig ganske gripende lesning.
Med tanke på at jeg selv har et barnebarn i samme aldersgruppe som dette omhandler.

Samtidig gav det meg også litt anledning til å tenke litt gjennom ens eget forhold til sosiale medier.
Som jeg faktisk bruker en god del tid på i løpet av dagen.
Og ut fra egen erfaring har jeg kommet frem til at det er ikke bare ungdom som har et slik forhold til likes og kommentarer.
det finnes jammen meg i vår aldersgruppe også. Hos enkelte.

Jeg har en åpen profil på FB, som betyr at alle kan lese hva jeg skriver.
Og jeg er ikke av den typen som samler på venner, og absolutt må ha hundrevis av dem.
Jeg har noen venner jeg er blitt kjent med på nett, og etter hvert har truffet i virkeligheten.
Jeg har funnet frem til noen tidligere venner, og holder kontakt med dem. Og jeg er selvsagt venn med mange av mine virkelige venner.
Og jeg er egentlig ganske restriktiv med hvem som havner på min venneliste.
Noe som har resultert i at ikke alle venneforespørsler er blitt godtatt, men jeg har fått en del såkalte følgere.
Noe jeg har åpnet for. Så noen synes tydligvis at det jeg skriver er av interesse. Og det er helt greit.

Et par ganger i året går jeg gjennom vennelista og lemper ut noen. 
Det kan være folk jeg aldri hører noe fra, eller folk som "bomber" statusene sine med lite leseverdig stoff.
Og det kan være folk som kommer med uttalelser, eller meninger som harmonerer veldig lite med hva jeg selv står for.
Men jeg har egentlig ganske stor takhøyde for meninger om det meste. 

Så da var det litt moro da å oppdag at noen som tidligere har stått på min venneliste, tydligvis er blitt så sure fordi jeg fjernet dem, at de har blokkert meg på FB.
Det gjør meg overhodet ingenting. Det er tross alt en grunn for at jeg fjernet dem.
Men når det da resulterer i at voksene folk blokkerer meg, fordi de ikke er på vennelista lengre,
ser jeg jo helt tydlig at det ikke bare er ungdommen som tar Facebok og andre sosiale medier meget alvorlig. 
Det gjør meg ingen verdens ting, annet enn at jeg egentlig får en god latter av det.
For det er jo moro da at voksene, relativt oppegående mennesker, tar tastetrykk og bokstaver på en skjerm  til de grader alvorlig.
Og det eneste de har oppnådd fra min side er at de har overbevist meg om at jeg gjorde rett når jeg fjernet dem fra vennelista.
Samt at jeg med stor glede forteller andre om hvor tåpelig jeg synes det hele er.

Så, det var den lille utblåsingen. Lenge siden sist egentlig.
Så da fortsetter vi med litt mer fra det daglige liv her under solen og palmene. 


I fjor fikk jeg kjøpt meg en elektronisk, trådløs strømforbruk måler. Av Husfruen betegnet som enda en Duppeditt.

Denne viser det daglige gjennomsnittforbruk i Euro, og viser også i Euro, det fortløpende forbruket av strøm.
Etter en telefon med strømleverandøren Iberdrola i våres, trodde jeg at jeg hadde fått en avtale om 2-prissystem på strømmen. 
Det hadde jeg tydligvis ikke, og jeg tok en ny telefon til Iberdrola.
Og denne gang fikk de med seg hva jeg ønsket, og jeg fikk tilsendt en kopi av avtalen på e-post.

Så nå betaler vi 1/3 av vanlig strømpris mellom kl 22 om kvelden, og 11 om morgenen.
Og det er jo egentlig da vi bruker mest strøm her i huset.
I hovedsak er det varmepumpa om natta for kjøling på sommeren, og det samme for oppvarming om vinteren.
I tillegg brukes varmekablene på badene om vinteren om natta. Da er det behaglig å dusje på morgenen.

Når vi bygget om la jeg også varmekabel i vindfanget rett innenfor terrassedøra i 1. etasje.
Med tanke på at dette kunne virke som en varmesperre ved den den døra. Og det funker veldig bra.
Det viktigste med den nye strømavtalen er jo at vi har en kostnad på 0,04 Euro i timen om natta.
Med varmekabler på 2 bad og i vindfanget.
Og det kan man jo absolutt leve med. 

Når det gjelder KIA'n og ITV-godkjenningen som jeg skrev om sist er et fortsatt ikke noe nytt.
Jeg venter fortsatt på en tilbakemelding om mulig årsak fra sjefen på ITV i Torrevieja. 


Irene har endelig fått tak over terrassen på La Luna

Hun har snakket om det, og kundene har snakket om. Lenge. Faktisk i flere år.
Og endelig i høst kom det.
Det er vel helt greit å si at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
For dette ble bra. Skikkelig bra.
Nå er det fullt mulig å sitte på terrassen, også om kveldene fremover når det begynner å bli litt kjølig.
Det er 4 nedtrekkbare vegger på de åpningen som er på bildet.
Og da er hele terrassen innelukket. Taket kan også trekkes til side. Så det er fortsatt mulig å sitte på terrassen i full sol for de som måtte ønske det.

Ellers er Husfruen nå foreløpig ferdig med det som skal gjøres med tennene i denne omgang.
Det er renset opp, skåret bort, og nå skal tiden få lov til å jobbe så tannkjøttet funker som det skal igjen.
De 2 siste rundene der halve overkjeven og underkjeven ble operert var nok veldig tøft.
Jeg gjorde det samme selv tilbake i 2000, så jeg vet godt hva hun har gjennomgått i denne forbindelse.
Men hos meg tok de dette i 4 omganger, og jeg syntes det var ille.
Hun har vært til den siste kontrollen, og den var meget tilfredstillende i følge Kjevespesialisten.
Så får vi se utover våren, hva som videre skal gjøres.

Om noen uker reiser Husfruen og Tuva til Norge for å feire jul i Råde. Sammen med sin familie.
Cass og jeg blir igjen her i Spania, og det blir da den 4. julen jeg skal feire her nede.
Det har allerede kommet flere tilbud om julefeiring, så jeg kan faktisk velge og vrake. Godt vennskap avler hygge.

Akkurat nå om dagen er det savnet av varmen som er størst.
Jeg merker det god i ankel og kne.
Smertene i disse to legemsdelene er omvendt propesjonal med den synkende temperatur. Dessverre.

Men før det skal det i hvert fall gjennomføres et par Lutefisklag til her i Casa Baste.
Også begynner vel Husfruen snart å rumle litt med kassene med julepynt tenker jeg.


Mine to engler ligger allerede klar i skuffen......


sammen med Æljen og grantreet.

Og da kan jeg omtrent garantere at det blir jul i år også.

Inntil videre...........

Hasta la vista!

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Mai 2016 » Februar 2016
Hans Kr. Magnor

Hans Kr. Magnor

62, Råde

Stor og blid med "gneldrekjeft". Tidligere vindruedyrker på hobbybasis, og MEGET allergisk overfor snø.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits